Aslak Hjeltnes

Foto: Eirik Furu Baardsen

Aslak Hjeltnes

Fagområde

Psykologi

Sted

Universitetet i Bergen

E-post

Aslak.Hjeltnes@uib.no

Aslak Hjeltnes

Hva forsker du på?

Jeg er utdannet psykolog og arbeider med en doktorgrad innenfor klinisk psykologi og utviklingspsykologi. Klinisk psykologi er et fag som forsøker å forstå psykiske lidelser og hva som skaper endring hos mennesker som går i psykologisk behandling (psykoterapi), mens utviklingspsykologi studerer hvordan biologiske, psykologiske og sosiale forhold er med å forme måtene vi mennesker utvikler oss i løpet av livet.

Forskningsfeltet mitt handler om å beskrive hva som skaper eller hindrer endring i psykoterapi. I doktorgraden min ser jeg på endringene til unge voksne som går i mindfulness-basert psykologisk behandling, for å undersøke hvordan meditasjon (mindfulness) hjelper eller ikke hjelper unge mennesker som strever med sosial angst. Jeg tror ikke at det finnes et svar eller en metode som virker for alle, men at forskning kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe ulike mennesker med ulike behov på best mulige måter.

Jeg forsker også på psykologisk behandling av depresjon. I en studie ser vi på erfaringene til mennesker som har gått i terapi for depresjon, for å forstå hvordan vi kan forandre destruktiv selvkritikk og fastlåste følelser. I 2016 vil jeg bidra i et større forskningsprosjekt som vil undersøke om meditasjon kan hjelpe mennesker som har opplevd flere depresjoner.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Psykologi er et stort vitenskapelig fagområde som rommer både kunnskap om hjernen, samfunnet og filosofiske diskusjoner om mennesket.

Hovedinteressene mine handler om et enkelt spørsmål: Hvorfor har vi mennesker følelser? De fleste av oss har erfart at følelsene påvirker vår menneskelige adferd og utvikling, både når vi har det godt og har det vanskelig. I min forskning ønsker jeg å forstå de ulike måtene vi mennesker lærer oss å forholde oss til følelser, og hvordan psykoterapi kan hjelpe oss til å håndtere vanskelige følelser på måter som skaper mindre vansker og lidelse.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg fikk tidlig høre at jeg kom til å bli forsker. Jeg var et nysgjerrig og undrende barn, og vokste opp i en familie som ga mye frihet og støtte til å følge interessene mine. Det begynte med lego og dinosaurer, og utviklet seg gradvis til samfunnsfag, verdenshistorie og de store spørsmålene i livet.

Valget om å bli forsker har nok tatt form i møtet med de mange kunnskapsrike menneskene jeg har møtt i løpet av livet.

Jeg har hatt mange gode lærere opp igjennom årene. På ungdomsskolen møtte jeg en lærer som ga meg tro på meg selv, og viste at vi kan lære og utvikle oss som mennesker gjennom hele livet. På videregående leste jeg mye litteratur og filosofi, og tok et valg om å studere psykologi for å forene interessene for eksistensielle spørsmål med et praktisk yrke hvor jeg kunne gjøre noe for andre. Da jeg studerte psykologi på universitetet, var jeg også aktiv i Studentersamfunnet i Bergen. Møtene med menneskene der har vært viktige. De første årene etter studiene arbeidet jeg som psykolog i helsevesenet, men visste at jeg ville forske. Det var veilederen min som fikk meg til å vende tilbake til universitetet, og forskningen.

Det er i dag stor interesse for følelser innenfor ulike vitenskapsfelt som psykologi, filosofi, økonomi og historie. Det kan se ut som følelsene våre er i ferd med å få en viktigere rolle i vår forståelse av hva det vil si å være menneske. Men som forsker er det også interessant å undre seg over dette: Hva sier egentlig den store interessen for følelser om samfunnet vårt?

Psykologi er – på godt og vondt – blitt et viktig fag i vår samtid. Det er en enorm etterspørsel etter psykologisk kunnskap. Men terapi kan ikke være et svar på alt, og det er mye vi ikke vet om menneskets psykologi.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dagen begynner gjerne med en vitenskapelig artikkel og en kopp kaffe. Jeg bruker ofte de første timene av dagen til å lese og skrive, og samle tankene på et rolig sted utenfor kontoret.

Forskningsarbeidet mitt består mye av samarbeid med andre mennesker. Når jeg kommer på kontoret, fylles arbeidsdagen fort opp av eposter, diskusjoner med andre forskere, samtaler med pasienter eller veiledning av forskningsassistenter. Jeg jobber ofte med 2-3 ulike forskningsprosjekter samtidig, og da kan det noen ganger være utfordrende å sjonglere alle ballene i luften. Forskningsprosjektene kan være teoretiske, de kan innebære kvalitative analyser av forskningsintervjuer eller statistiske analyser av tallmateriale.

Noen dager har jeg undervisning og foreleser for studenter, noe som ofte utfordrer meg til å reflektere dypere over egen forskning. Jeg tror at noe av det viktigste som skjer på universitetet er dialogen mellom mennesker i ulike generasjoner, hvor vi som forskere kan bidra positivt til andres vekst og utvikling. Andre dager kan jeg kommunisere med forskere i andre deler av verden. Hver eneste uke lærer meg noe nytt.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker som medlem av Akademiet for yngre forskere å bidra til å bygge opp en arena hvor unge forskere kan lære av hverandre, og arbeide sammen på tvers av faggrenser formidle vitenskapelig kunnskap om de store spørsmålene i vår tid. Våre felles menneskelige utfordringer – klima, terrorisme, sosial ulikhet, energi og helse – reiser viktige spørsmål som krever nye former for vitenskapelig samarbeid.

Jeg ønsker å arbeide for at Akademiet for yngre forskere skal rette søkelys på disse spørsmålene, og lage offentlige møter, debatter og seminarer for et allment publikum. Vi trenger fri forskning og en offentlig samtale om de kritiske spørsmålene for å kunne bevare et åpent og demokratisk samfunn. Jeg er opptatt av at universitetene fortsatt skal våge å utfordre etablerte sannheter, kortsiktig nyttetenkning og politiske maktstrukturer.

Men mest av alt ønsker jeg å arbeide for å formidle kunnskap om psykologi og psykisk helse til barn og unge.