Eivind Valen

Eivind Valen

Fagområde

Bioinformatikk og Molekylærbiologi

Sted

Universitetet i Bergen

E-post

eivind.valen@gmail.com

Eivind Valen

Hva forsker du på?

Kroppen vår består av milliarder av celler med veldig forskjellig utseende og funksjon. Likevel, har alle cellene i kroppen akkurat den samme DNA oppskriften. Så hvordan kan det ha seg at én oppskrift kan gi opphav til så mange forskjellige utfall? Hemmeligheten ligger i regulering av gener. Gener kan nemlig bli slått av og på og hvilken gruppe av gener som er aktive i en gitt celle bestemmer hvordan denne cellen ser ut og hva den gjør.

Ved å bruke eksperimentelle “high-throughput” teknikker kan vi måle aktiviteten til alle genene samtidig. Disse målingene analyserer vi med bioinformatiske metoder for å forstå det komplekse gen-samspillet. Dette bruker vi til å finne ut av hvordan cellen bestemmer seg for hvilke gener som skal være av og på og hvordan disse beslutningene taes. Og ikke minst, hva skjer når noe går galt?

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Vi lever nå i molekylærbiologiens gullalder. Fremskrittene og oppdagelsene som daglig blir gjort i dette feltet har potensiale til å endre livets byggestener, kurere alle sykdommer, skape kunstig liv, programmere bakterier til å rense oljesøl, forlenge livet og til og med, hvis vi ønsker det, redefinere menneskeheten. Vi kan nå med relativ letthet endre vårt DNA som åpner for helt fundamentale spørsmål om vår arts fremtid og hvor vi ønsker å gå. Signifikansen av dette er nesten umulig å overdrive.

Målet med mitt felt er å forsøke å forstå hvordan liv fungerer på et helt grunnleggende nivå. Det skal vanskelig gjøres å finne noe mer utfordrende og spennende enn det.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Da jeg var yngre tenkte jeg å bli informatiker og jobbe i IT bransjen. Jeg hadde vært interessert i datamaskiner hele oppveksten og det virket som en naturlig karrierevei, men etter å ha jobbet ved siden av studiene fant jeg ut at det fristet lite å utvikle applikasjoner for andre. Jeg begynte derfor å lete etter mer spennende utfordringer hvor jeg kunne bruke det jeg hadde lært fra informatikken. Det var da jeg kom over et relativt nytt felt, bioinformatikk. Biologi hadde i løpet av kort tid gått fra å være en observasjonsvitenskap til å bli en informasjonsvitenskap med enorme mengder data. Det var ikke lenger mulig å analysere dette manuelt og metoder fra informatikken var helt essensielle.

Jeg dro til København hvor de hadde et sterkt miljø og her fikk jeg øynene opp for hvor mange spennende problemstillinger moderne biologi stod overfor. Jeg ønsket imidlertid å utvikle meg enda mer i biologisk retning og dro derfor til Harvard som postdoktor hvor jeg hadde mulighet til å jobbe i laboratorium og gjøre eksperimenter. Dette ga meg helt nye perspektiver på tverrfaglig forskning og motivasjonen til å starte en gruppe som jobbet både på den teoretiske og eksperimentell siden av biologien. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg leder en gruppe som jobber i grenselandet mellom informatikk og biologi og har både studenter som jobber med analyse og modellering og som gjør eksperimenter i laboratorium. Som leder av en forskningsgruppe i Norge har man veldig mange oppgaver og en typisk dag består gjerne av administrasjon, møter, undervisning og veiledning. Ellers bruker jeg mye tid på å tigge om penger for at jeg og gruppen min skal få mulighet til å gjøre jobben vår. Tiden til egen forskning er dessverre veldig begrenset, men de øyeblikkene hvor man får mulighet til å lede studenter til å gjøre nye oppdagelser gjør det verdt det.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det er særlig to saker jeg ønsker å jobbe for, kontinuitet og rekrutering.

1) God forskning er avhengig av at man bygger på kunnskapen fra forrige generasjon. Globalt skjer dette via publikasjoner, men lokalt er man avhengig av at nye forskere lærer av de mer erfarne. Slik blir kunnskapen bevart når de eldre slutter eller drar videre.

Systemet i Norge saboterer dessverre denne kontinuiteten. Dette er mest tydelig i grunnforskningen hvor suksessraten på forskningsmidler er mindre enn 10% og man ikke kan søke før pengene tar slutt. Her kan selv de beste gruppene regne med å ha opptil flere tørke-år hvor kunnskapen forsvinner ut av gruppen og man blir nødt til å starte på nytt. Jeg vil denne “berg-og-dal-bane” finansieringen til livs og jobbe for mer kontinuitet og forutsigbarhet.

2) Jeg er også bekymret for rekrutteringen i Norge. Universitetene bør representere eliten av norsk forskning og vi bør ha systemer som sikrer et høyt nivå. Dessverre ser man at lovende kandidater blir gående på midlertidige midler i årevis, mens individer med liten evne til god forskning sitter i permanente stillinger. Dette er lite gunstig for Norge. Jeg har stor tro på at man bør innføre systemer for å gi muligheter til at flere kan prøve seg og kun beholde de beste.