Gudrun Østby

Foto: Eirik Furu Baardsen

Gudrun Østby

Fagområde

Statsvitenskap/freds- og konfliktsforskning

Sted

Institutt for fredsforskning (PRIO)

E-post

gudrun@prio.org

Gudrun Østby

Hva forsker du på?

Oddsen for at en kvinne i Afrika sør for Sahara vil dø av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel er én av 20 sammenliknet med én av 6,250 i den industrialiserte verden. Et av hovedmålene med min forskning er å bidra til å forstå hvordan krig og væpnet konflikt påvirker mødrehelse og hvordan man kan forbedre mødrehelse i land som nettopp har opplevd konflikt. Mine kolleger og jeg kombinerer statistisk analyse av eksisterende data med feltarbeid i Kongo, Burundi og Liberia.

I tillegg er jeg involvert i to andre prosjekter som fokuserer på seksualisert vold i konflikt. Det ene er et nord-sør-samarbeid med et forskningsinstitutt i Øst-Kongo. Sammen forsøker vi å finne ut hvilke tiltak som er mest effektive for at kvinner som har overlevd seksualisert vold kan bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike støtteprogrammer. For å undersøke dette har vi blant annet nettopp gjennomført en spørreundersøkelse med 1200 kvinner i Sør-Kivu som har overlevd seksualisert vold om deres erfaringer.

Jeg forsker også på sammenhengen mellom væpnede konflikter og vold i hjemmet. For tiden arbeider jeg blant annet med en studie om hvordan politisk vold under borgerkrigen i Peru kan ha påvirket kvinners risiko for å bli utsatt for partnervold.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Som konfliktforsker er jeg er særlig opptatt av forholdet mellom konflikt og kjønn. Selv om menn utgjør majoriteten av direkte ofre for krig, blir kvinner ofte rammet på mer indirekte måter, for eksempel gjennom helseproblemer og seksualisert vold.

Hvert år dør over en halv million kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. De aller fleste av disse dødsfallene kunne vært unngått. Hvordan påvirker væpnet konflikt tilgangen til livsviktige mødrehelsetjenester? Hvor effektivt fungerer bistand med hensyn til å bedre mødrehelstilbudet i konfliktrammede områder?

Et av de mest destruktive aspektene ved moderne krigføring, er seksualisert vold. Forskningen på dette feltet har økt de siste årene, men det er mye vi ikke vet. I land som Kongo er det ikke uvanlig at kvinner som har vært offer for de mest bestialske overgrep blir avvist av familien og må starte på bar bakke for å forsørge seg selv og sine barn. Hvordan kan man sørge for at disse kvinnene på best mulig vis reintegreres i storsamfunnet? Videre vet vi lite om hvorvidt krig kan smitte over i vold innenfor husets fire vegger. Er kvinner i krigsherjede områder mer utsatt for partnervold? Konkrete svar på slike spørsmål er avgjørende for utformingen av humanitær politikk.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg hadde vel sett for meg å bli lærer eller kanskje jobbe i en ideell organisasjon, og det var helt klart tilfeldigheter som førte til at jeg ble forsker – og at jeg forsker på nettopp det som i dag er mitt felt. Som hovedfagsstudent i statsvitenskap (etter å ha vinglet mellom å velge engelsk eller statsvitenskap hovedfag) ved NTNU i Trondheim i 2002 tok jeg hovedfagskurset «Årsaker til konflikt», under ledelse av Nils Petter Gleditsch og Tanja Ellingsen, begge tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO). Kurset var knallbra og vi studenter ble inkludert, støttet og utfordret fra første stund.

Jeg husker det føltes spesielt stort da jeg fikk presentere utkastet til hovedoppgaven min – om økonomisk ulikhet og konflikt – på en forskerkonferanse med flere hotshots fra litteraturlista mi. Det tror jeg var første gangen jeg faktisk lekte med tanken om bli forsker selv. Men var jeg god nok? Da det ble lyst ut stipendiatstilling ved UiO året etter søkte jeg likevel, og fikk napp. Jeg ble også inkludert i et fantastisk inspirerende forskningsmiljø på PRIO.

Vi var vel åtte-ni studenter som tok hovedfagskurset i Trondheim den gangen. I dag er tre av oss seniorforskere på PRIO. Dét er nok ikke tilfeldig!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Til daglig sitter jeg mest på kontoret og leser, skriver, kopler sammen og analyserer store datasett. I prosjektet om konflikt og mødrehelseprosjektet for eksempel, kombinerer vi demografiske data fra nasjonale spørreundersøkelser av flere hundre tusen kvinner med geografiske konfliktdata.

Jeg jobber i ofte team og de fleste artiklene mine skriver jeg sammen med kolleger. Fra tid til annen reiser vi på forskningskonferanser i inn- og utland for å presentere forskningen vår, og noen ganger for et mer policy-orientert publikum, slik som Utenriksdepartementet eller Verdensbanken. Ikke sjelden har jeg møter med utenlandske kolleger via Skype. Her forleden satt jeg ved kjøkkenetbordet klokken elleve om kvelden og hadde prosjektmøte med kolleger fra fire kontinenter samtidig.

I tillegg til å drive med egne prosjekter er jeg medredaktør for et forskningstidskrift, som innebærer å lese og vurdere andres forskning. Jeg veileder også studenter og foreleser litt nå og da.

Sønnen min på syv sa en gang da jeg fortalte om jobben min: «Men mamma, du kan jo ikke finne fred av å se inn i en datamaskin hele dagen». Det har han nok helt rett i. De senere årene har jeg vært så heldig å få reise på feltarbeid – både til Kongo og Peru.

 Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å fokusere på forskningspolitikk, og helst med utfordringer knyttet til (i) å øke kvinneandelen i faste undervisnings- og forskerstillinger; (ii) å legge til rette for erfaring med forskningsledelse og forskningsadministrasjon for unge forskere, samt (iii) å bedre vilkårene for bærekraftig forskningssamarbeid med land i det globale sør.

Vi må øke rekrutteringen av kvinnelige forskere, og øke andelen kvinnelige professorer, spesielt i fagmiljøer hvor kvinneandelen er lav. Jeg mener man særlig bør satse på å etablere og styrke nettverk for kvinnelige forskere.

Erfaring med forskningsledelse og -administrasjon er avgjørende for å få prosjektfinansiering både nasjonalt og internasjonalt. Mulige tiltak her kan være mentor- og traineeordninger for unge forskere, samt å innføre krav om at unge forskere skal kunne lede prosjekter i team sammen med erfarne forskere.

Det er bred enighet om at Norge skal være engasjert i forskningssamarbeid med land i det globale sør. Av egen erfaring vet jeg at det kan være svært krevende å kombinere forskningskvalitet og utviklingshensyn. For eksempel er ofte store deler av midlene øremerket til bruk i sør (hvilket er bra i og for seg), men skal det være reelt samarbeid behøver også den norske partneren tilstrekkelige ressurser for å kunne bidra til forskningsaktiviteter.