Solfrid Bratland-Sanda

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på fysisk aktivitet og helse blant barn og unge, og blant grupper med psykiske lidelser og diabetes type 2. Jeg har forsket mest på fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Særlig har jeg sett på hvorfor mange med spiseforstyrrelser trener veldig mye, hvordan de kan klare å snu tvangspreget trening til å bli lystbetont, og hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som del av behandling. Før så var det lett for behandlere å tenke at den overdrevne og tvangspregede treningen ikke var så viktig å ta tak i, og at de bare trente for å endre på kropp og utseende. Gjennom vår forskning har vi sett at kropp og utseende er en like viktig treningsmotivator for kvinner uavhengig av om de har en spiseforstyrrelse eller ikke. Det som var forskjellig var at personer med spiseforstyrrelser i større grad bruker trening for å dempe vonde og vanskelige følelser. Vi har også sett at de som trener for mye er sykere, de bruker lenger tid på å bli friske, og de har større risiko for tilbakefall. Blant barn og unge er jeg opptatt av hvordan fysisk aktivitet kan være viktig for psykososial helse, og hvordan vi kan fremme helse gjennom skolebaserte intervensjoner.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De mest spennende problemstillingene omhandler hvordan fysisk aktivitet kan virke helsefremmende og sykdomsforebyggende, og hvordan fysisk aktivitet kan brukes som del av rehabilitering og behandling. Vi vet etter hvert en del om gevinstene av fysisk aktivitet, og vi vet at fysisk inaktivitet og dårlig fysisk form regnes som noe av de største helseutfordringene i det 21.århundre. Vi må gjøre flere studier på ulike typer aktiviteter med ulik dosering for å kunne skreddersy til hver enkelt person. I tillegg vet vi for lite om trening, gener og epigenitikk, og dette er problemstillinger som forskes på i en forskningsgruppe jeg leder ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Når det gjelder fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser så er det viktig å forske på hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som en integrert del av behandling, gjerne koblet sammen med gruppe- eller invidivualterapi. Det er også en utfordring i helsevesenet generelt at vi får fysisk inaktive til å endre aktivitetsnivå under behandling, men så faller de tilbake til gamle mønstre etter behandling. Derfor er en av de mest utfordrende problemstillingene hvordan vi kan hjelpe enkeltpersoner til en varig atferdsendring, og til å opprettholde fysisk aktivitet etter behandling.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært nysgjerrig, og jeg visste fra jeg gikk på videregående at jeg ville jobbe med forskning. Jeg spilte håndball, og i starten av studiene var det håndball og skadeproblematikk som jeg var mest opptatt av. Under studiene jobbet jeg som gruppeinstruktør. Jeg så mye forskjellig blant medlemmer på treningssentrene når det gjalt overdreven og tvangspreget trening, og når det gjalt forstyrret spiseatferd. Dette gjorde at jeg ble veldig interessert i tematiken spiseforstyrrelser og trening, men jeg ble ganske frustrert da jeg skjønte hvor lite kunnskap vi hadde om fysisk aktivitet og trening for denne gruppen. Det eksisterte mye myter og antakelser, men lite vitenskapelig basert kunnskap. Jeg fikk førsteamanuensis Monica Klungland Torstveit og professor Jorunn Sundgot-Borgen som veiledere på mellomfagsoppgave og på masteroppgave, og det ga meg stor inspirasjon til å fortsette med forskning på feltet. Det har vært av stor betydning for min videre karriere at jeg tidlig møtte engasjerte, entusiastiske og dyktige forskere som så potensialet i meg. Det er jeg fortsatt takknemlig for, og det håper jeg å viderebringe til nye, unge forskerspirer.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er veldig variert. Jeg tester fysisk form både på lab og i felt, bruker aktivitetsmålere og spørreskjema, og gjør intervjuer. Jeg jobber alltid i grupper, og flere av prosjektene jeg er involvert i har med forskere fra flere høgskoler, universitet og sykehus i Norge. Det gjør at prosjektene blir mindre sårbare, og det er enklere å få gjennomført studiene. Jeg er også ansvarlig for 3.årsstudenter på bachelor i idrettsvitenskap med fordypning fysisk aktivitet og helse ved HSN studiested Bø. Undervisning, veiledning og formidling av forskning til dem, og til masterstudenter ved HSN, er en viktig arbeidsoppgave. Vi forsøker alltid å involvere studenter i forskningsprosjektene våre. Det er fordi det er veldig lærerikt for studenter å komme inn i store forskningsprosjekter og se hvor mye som skal til for å få et forskningsprosjekt til å komme i mål. De får også innblikk i og erfaring med at ting ikke alltid går på skinner, og sånn sett får de et realistisk bilde av hva som kreves av en forsker.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For meg er det viktig å jobbe med formidling av fag og forskning slik at vi får høynet statusen på idrettsvitenskap som en egen vitenskap og et eget fagfelt. Vi må få slutt på bruken av selverklærte og medieerklærte eksperter! Jeg brenner også for å hjelpe forskere til å bli tryggere til å formidle sin forskning på en populærvitenskapelig måte, og ønsker at det skal utvikles kurs for dette som inngår i doktorgradsutdanningene.

Som ansatt ved en høgskole, så er det viktig for meg å være en stemme for forskere ved høgskolene inn i Akademiet og inn i norsk forskningspolitikk. Det stilles samme krav til forskere og forskningsprosjekter uavhengig av hvilken institusjon man tilhører, men det er ikke alltid rammene rundt er like. Dette er det viktig å synliggjøre. I tillegg er ansatte ved de fleste høgskolene i Norge direkte berørt av de store fusjonsprosessene som foregår i akademia, og det er viktig å jobbe for at disse fusjonene styrker våre muligheter og betingelser til å drive med forskning.