Marta Bivand Erdal

Marta Bivand Erdal

Fagområde

Samfunnsgeografi/migrasjonsforskning

Sted

Institutt for fredsforskning

E-post

marta@prio.no

Marta Bivand Erdal

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt forskningsfelt er internasjonal migrasjon. Som samfunnsgeograf er jeg opptatt av tilhørighet og mellommenneskelige relasjoner som strekker seg over landegrenser. Jeg forsker på migrasjon fra Pakistan og Polen, blant annet til Norge. Jeg ser på hvorfor mennesker velger å migrere, hva de tenker om å bosette seg utenlands, og hvordan de ser på fremtiden, for seg og sine barn, for eksempel  med tanke på hvor de vil bo.

Jeg er interessert i menneskers transnasjonale bånd, slik som når innvandrere i Norge sender penger til familie i opprinnelsesland, reiser tilbake for kortere eller lengre perioder, eller bidrar til utvikling. Slike transnasjonale bånd er en del av hverdagen for mange mennesker globalt. Engasjement for utvikling i opprinnelsesland er ofte motivert av familiebånd, men også av politiske interesser, solidaritet og religion.

Jeg forsker også på integrering og mangfold i Europa, med vekt på Norge. Jeg ønsker å forstå hvordan «integrering» erfares, av ulike mennesker som lever i samfunn der de fleste berøres av migrasjon og mangfold. Spørsmål om statsborgerskap, nasjonal identitet og medlemskap i samfunnet er høyt på dagsorden. Min forskning ser på hva nasjoner er – og oppleves som – blant folk flest. Dette er spørsmål der både utvandring og innvandring spiller en rolle.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Internasjonal migrasjon er et tema som mange er opptatt av og har meninger om; om hvilke følger migrasjon og mangfold har for samfunn som opplever høy innvandring, men også av de problemer som diskriminering og rasisme skaper for enkeltmennesker.

Migrasjon og mangfold bringer med seg mange muligheter og utfordringer, for samfunn, såvel som for individer. En overordnet problemstilling er derfor hvordan disse mulighetene kan omsettes til felles beste, for individer, og for samfunn – både innvandrings- og utvandringssamfunn – globalt?

Migranters transnasjonale bånd og deres integreringsprosesser er ikke et null-sum spill – et enten eller – snarere er det sammensatte sammenhenger. Likevel er myten om at transnasjonale bånd nødvendigvis hindrer integrering seiglivet. Dette til tross for at de fleste mennesker, idag som tidligere, har sammensatte identiteter. Hvordan kan samspill mellom transnasjonalisme og integrering forstås bedre?

Og hvilke forskjeller er det som spiller en rolle for fellesskap og samhold, i mer mangfoldige og sammensatte samfunn, der både globalisering og internasjonal migrasjon fører til at flere mennesker har transnasjonale bånd? Mens økt etnisk og religiøst mangfold får mye oppmerksomhet, er økende økonomisk ulikhet og økende forskjeller i fremtidsutsikter for seg selv og egne barn, andre viktige kjennetegn på endringer i dagens Europa, som spiller en rolle.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg tok bachelorgraden i geografi ved University College London, hvor jeg var opptatt av internasjonal migrasjon og fattigdom. For bacheloroppgaven dro jeg i 2001 på feltarbeid til New Delhi, India, hvor jeg jobbet frivillig på en skole for afghanske flyktningebarn og ungdommer. Jeg ble kjent med og gjorde intervjuer med ungdommene og deres familier, om deres migrasjonshistorie og liv i New Delhi, og om deres fremtidsdrømmer. Ungdommene og familiene deres, så ingen vei tilbake til Kabul, hvor de fleste kom fra, ei heller så de for seg et liv i India, som ikke gav dem status som flyktninger. Mange hadde slektninger som hadde fått opphold som overføringsflyktninger i Australia eller USA, og de håpet å selv kunne reise til Australia eller USA en dag.

Deres historier og drømmer, men også den åpenheten og det livsmotet, de viste, var noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg var nok ikke veldig bestemt på å bli forsker da, men mer bestemt på å fortsette å jobbe tematisk med spørsmål knyttet til internasjonal migrasjon. Den interessen henger nok også sammen med min egen historie. Jeg er født i Polen og kom til Norge som 3-åring, med min polske mor og britiske far.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber på et forskningsinstitutt der vi jobber på prosjekter, sammen med forskere på samme institutt, et annet sted i Norge, eller et annet sted i verden. Det er dermed mye samarbeid, men jeg jobber også alene med mine ansvarsområder i prosjektene.

Forskerhverdagen min er variert og innbefatter for eksempel å gjøre intervju med enkeltpersoner eller fokusgrupper (gruppediskusjon om et bestemt tema). Både intervju og fokusgrupper pleier jeg å ta opp. Jeg får hjelp av andre til å transkribere opptakene. Disse analyserer jeg, som regel ved å sortere hva folk har snakket om tematisk, for å prøve å se hva som viste seg å være viktige momenter. Noenganger er det ting jeg trodde kunne bli viktig, andre ganger er det helt overraskende ting som blir dominerende.

Forskerhverdagen min handler mye om den konkrete forskningen. Det å samhandle med andre forskere, ofte i internasjonale nettverk, på konferanser, å lese forskningsartikler, og å bidra som fagfelle er også viktig. Jeg underviser også litt og veileder studenter. Ganske mye tid går med til å lede eller administrere forskningsprosjekter, og til å planlegge og følge opp aktiviteter og møter. I tillegg er det å utvikle nye prosjektidéer også en viktig del av forskerhverdagen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

I Akademiet for yngre forskere ønsker jeg å jobbe med forskningsformidling. Jeg er opptatt av å styrke synergiene mellom forskning og formidling. Jeg mener at ansvarlig forskningskommunikasjon med ulike grupper i befolkningen og myndighetene, så vel som med andre forskere i Norge og globalt, naturlig henger sammen. Derfor syns jeg det er kunstig å sette opp skiller mellom forskningsformidling via akademiske artikler og formidling gjennom kronikker eller gjesteopptredener på skoler. Dette fordi enhver forskningsformidling må ha solid forskning, med robuste metoder, i bånn.

Basert på slike forskningsprosesser, og de analyser og funn som disse fører til, bør det være mulig å formidle på ulike måter, i forskjellige kanaler, til bestemte målgrupper. En slik systematisk tilnærming til forskningsformidling krever imidlertid mye tid, fordi hver kanal og målgruppe, krever tilpasset formidling.

Jeg tror direkte forskningskommunikasjon er viktig, både for å gi større innsikt i forskningsprossesser, og for å bidra til å styrke forskningens troverdighet, blant folk flest. Jeg ønsker spesielt å jobbe med direkte forskningsformidling til enkeltmennesker, slik som på forskningscaféer og forskningstorg, men også gjennom skolebesøk eller innlegg på ulike samlinger.  Jeg vil gjennom dette også arbeide for økt anerkjennelse for direkte forskningsfordmilding, som en del av den større forskningskommunikasjonen.