Anika Seemann

I en tid der kunstig intelligens gjør et utall av fakta og fortellinger umiddeltbart tilgjengelige for oss, er det viktig å kunne stille nye, kritiske spørsmål om fortiden og nåtiden.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er forsker innenfor samtidshistorie, med fokus på Nord- og Vest-Europa etter 1945. I min forskning er jeg opptatt av forholdet mellom stat og individ, mellom flertall og mindretall, og av hvordan både idéer om fremtiden og kollektive minner har forandret seg gjennom tiden.

Min forskning har særlig omhandlet perioden umiddelbart etter andre verdenskrig. Jeg har sett på hvordan krigen preget ulike europeiske samfunn og hvilke idéer om fortid, nåtid og fremtid som oppstod i denne perioden. Et sentralt tema i forskningen min har vært rettsoppgjørene etter andre verdenskrig, både som juridisk, politisk og sosial overgangsprosess, og rettsoppgjørenes rolle i den nasjonale minnekulturen.

Et annet område jeg forsker på er historien om statsborgerskap, og det vi kan kalle for «medborgerskap». Jeg har særlig sett på hvordan adgang til statsborgerskap har forandret seg i takt med skiftende forestillinger om, og konstruksjoner av, den «ideelle samfunnsborgeren».

Mitt nye bokprosjekt blir en samfunns- og idéhistorie om forræderi i Nord- og Vest-Europa fra 1945 til 1989. Dette prosjektet skal ikke dreie seg om enkeltpersoner, men om hvordan forræderi ble regulert, diskutert og fremstilt kulturelt igjennom den kalde krigen, kort sagt, hvilken samfunnsmessig betydning forræderi hadde i denne perioden.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er mye, vi vet om andre verdenskrig og perioden rett etter. Det mest spennende for oss historikere er å belyse et fenomen eller en tidsperiode fra et nytt perspektiv, og stille kritiske spørsmål til etablerte fortellinger. Historie er ikke en samling av fakta, men fortellinger om fortiden, som utfordres og nyanseres hele tiden.

For meg er det spennende å se, hvor mye ny forskning som skjer på dette området for tiden. Forskningen om okkupasjon og etterkrigstiden har lenge vært preget av metodisk nasjonalisme. Nå satser forskere mer på transnasjonale  problemstillinger – for eksempel ved å se på spredningen av idéer på tvers av grenser, eller enkeltpersoners og bevegelsers transnasjonale nettverk. Ved å gjøre dette, kan vi få frem helt nye forståelser av perioden.

En annen spennende diskusjon er om det gir mening å sammenligne historiske begiventer. Kan man overhodet sammenligne – enten innen for samme tidsperiode eller på tværs av perioder – og hva er det, vi vil få ut av det? Hva er det, vi vil lære ved å studere historie? Dette er det ulike oppfatninger om innenfor historie, og disse berører grunnleggende spørsmål om fagets rolle og metoder.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært interessert i hva regimebrudd betyr for individer og samfunnet. Min egen familie var sterkt påvirket av historiske brudd og spørsmål om lojalitet og svik. Min far prøvde på 1970-tallet å flykte fra DDR og var i politisk fangenskap i mer enn ett år, før han ble frikjøpt av Vest-Tyskland. Mine tidligste barndomsminner er fra tiden rett etter den tyske gjenforeningen. De spenningene som oppstod i det tyske samfunnet på det tidspunktet, kunne jeg merke i mitt nærmiljø. Det var en kompleks samfunnsprosess som dreide seg om skyld og forsoning, om makt og avmakt. Selv om jeg aldri har forsket på denne perioden, så ser jeg nå at disse erfaringene har hatt en betydning for mitt valg av forskningsfelt.

Min vei inn i forskningen var dog ikke helt lineær. Jeg begynte min studietid som jusstudent og oppdaget først under studiet, at jeg var mest interessert i (retts-)historie. Jeg har alltid likt debattkulturen på universitetet, og er samtidig svært glad i å skrive og jobbe med tekster. Det var derfor lenge mitt håp å kunne jobbe som i en akademisk stilling ved et universitet.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Hva som er en typisk dag avhenger av hvilken fase av et forskningsprosjekt jeg befinner meg i. Selv om det er flere og flere historiske kilder, særlig innenfor samtidshistorien, som blir digitalt tilgjengelige, så er det fremdeles mye, som må konsulteres i arkiver. Om jeg er midt i et forskningsprosjekt, så er dette arbeidet med primærkilder – ofte på et fysisk arkiv – en svært viktig del av jobben min.

Til vanlig er jeg dog på kontoret mitt ved Universitetet i Bergen, og hverdagen er preget av en blanding av oppgaver. Jeg prøver å sette av tid hver formiddag til skriving, og har typisk møter om ettermiddagen, enten med kollegaer ved instituttet for å planlegge undervisning eller forskningsprosjekter, eller veiledningstimer for studenter. I tillegg holder jeg forelesninger og seminarer, noe som jeg liker veldig godt, særlig når studentene deltar aktivt i diskusjoner.

En annen viktig del av jobben min er samarbeidet med kollegaer i internasjonale nettverk. Jeg reiser regelmessig på konferanser i utlandet for å presentere nye forskningsidéer og følge med i fagutviklingen på internasjonalt plan. I de nettverkene jeg er medlem av, har vi i tillegg regelmessige digitale møter for å planlegge felles publikasjoner eller arrangement.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forsknings- og utdanningssektoren står overfor et veiskille på grunn av den forte utviklingen av kunstig intelligens. Hva er det, vi kan overlate til KI, og hva er det, som KI ikke kan. Hva er de store etiske utfordringene? Hvilket ansvar har vitenskapen? Hvordan vil vi utdanne våre studenter fremover? Hvilke ferdigheter trenger vi for å kunne inkludere KI i arbeitdsmetodene våre på en kritisk måte? Jeg ønsker å diskutere disse spørsmålene på tværs av disipliner, både innenfor Akademiet, men også i offentlige arrangement, særlig sammen med skoleelever.

Samtidig ønsker jeg å avholde en arrangementserie om humanioras rolle i samfunnet, med en bred deltakergruppe med representanter fra arbeidslivet, studenter, forskere og politikere. Jeg mener at det er svært viktig at dette blir gjort på en kritisk og konstruktiv måte. Det er mange ulike momenter som er viktige å ta hensyn til i denne debatten, og de enkle kostnads-nytte-argumentasjoner, man så ofte ser i mediedebatter, gir ikke et godt nok grunnlag for å kunne diskutere dette viktige temaet.