Aase Kristine Lundberg

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på bruk og vern av naturresurser og hvordan omstillingen til lavutslippssamfunnet kan bli både bærekraftig og rettferdig. Enten det handler om nasjonalparker, villreinforvaltning, skuterkjøring eller vindkraftutbygging i norsk natur er jeg opptatt av å forstå hvordan interessemotsetninger mellom ulike aktører kommer til uttrykk og hvem som får påvirke beslutningsprosessene. Som samfunnsgeograf er jeg opptatt av å forstå maktrelasjonene mellom lokalsamfunn, kommuner, fylkeskommuner og staten i saker som ofte vekker sterke følelser fordi miljø og klima handler om folks identitet, stedstilhørighet, kultur og levesett.

Gjennom forskningen min har jeg satt søkelys på manglende likestilling i norsk naturforvaltning og fraværet av kvinner, spesielt i maktposisjoner. Dette kjønnsperspektivet har jeg videreutviklet i forskning på klimapolitikk, og finner at koblingen mellom klima- og likestillingspolitikk så å si er fraværende i nordiske land. De siste årene har jeg jobbet mye med hvordan bærekraftsmålene kan omsettes fra ord til handling når norske kommuner og fylkeskommuner skal iverksette dem i sin samfunnsplanlegging.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er mer enn nok å ta tak i – og tida er knapp. Erkjennelsen av at dagens samfunnsutvikling hverken er bærekraftig eller rettferdig forplikter forskningen min.  Jeg er opptatt av at samfunnsvitenskapen er sentral for å forstå hva som skaper mulighetsrom for radikal endring og omstilling både på individ- og systemnivå. Sosiale og politiske aspekter er vel så viktige som tekniske løsninger for utslippsreduksjon. Et kjønnsperspektiv på norsk klimapolitikk viser at folk så å si er fraværende fordi det hele reduseres til kvoter, elbiler og issmelting. I tillegg til kjønn, påvirkes forbruk og utslipp av alder, klasse, etnisitet og bosted, og dette mener jeg reiser nye problemstillinger som det er viktig å ta tak i.

Jeg er også opptatt av hva slags rom den maktkritiske forskningen på klima og bærekraft har i Norge og internasjonalt. Forskning skal bidra til å løse samfunnsproblemer, men den frie forskningen skal også stille spørsmål ved selve problemforståelsen som ligger til grunn når poltikk utformes. Hvem tjener på det «grønne skiftet» og hvem bærer byrdene? Hvilke stemmer mangler eller er tause? I årene som kommer tror jeg rettferdighetsdimensjonen i forskning på bærekraftig samfunnsomstilling vil bli enda viktigere. Norges historiske rolle som en stor eksportør av olje og gass åpner for krevende debatter i både akademia og offentligheten om nettopp dette.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Det var miljøengasjementet som førte meg til universitetet og i begynnelsen studerte jeg mest for å ha noe å leve av (les: studielånet) mens jeg jobbet frivillig i Natur og Ungdom. Jeg tok en årsenhet i Utviklig og miljø ved Universitetet i Oslo og oppdaget samfunnsgeografi. På videregående hadde jeg jo hatt geografi, men jeg skjønte raskt at det hadde vært mest naturgeografi. Samfunnsgeografien hjelp meg med å se og forstå sammenhengene mellom mennesker og steder, og hvordan natur- og samfunnsmessige prosesser påvirker hverandre. Jeg lærte begreper som skala, tid og rom og kontekst, og fikk et analytisk blikk  forstå beslutningsprosesser som ofte var konfliktfulle enten det handlet om klimaendringer, globalisering eller migrasjon.

I flere år var jeg skippertaksstudent rett før eksamen, men da jeg begynte på mastergraden min flyttet jeg inn på lesesalen og stortrivdes. Etter å ha jobbet noen år i en fylkeskommune med klimatilpasning og planlegging, fikk jeg muligheten til å komme tilbake til universitetet for å ta en doktorgrad som handlet om norsk naturforvaltning, vern og villrein. Geografisk var dette et langt stykke fra bygeografien jeg hadde fordypet meg i tidligere, men tematisk handlet det om medvirkning, makt og konflikt. I dag er dette gjennomgående tema i forskningen min.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det er få forskerhverdager som er like – og det liker jeg! Å forske på beslutningsprosesser om natur og miljø innebærer at jeg bruker mye tid på å analysere offentlige dokumenter og mediedebatter. Det er likevel gjennom møter med mennesker at det er mulig å få en dypere forståelse av hvorfor en utbyggingssak eller en plan endte som det gjorde. Dette får jeg gjennom feltarbeid på små og store steder i Norge hvor jeg deltar på møter, går tur med informater eller og intervjuer alt fra planleggere og politikere, til grunneiere, jegere og turister. Derfor er det viktig å komme seg ut av kontoret.

I forskningen min samarbeider jeg ofte med andre, som innbyggere, kommuner, fylkeskommuner, frivillige organisasjoner og næringsliv. Som forsker har jeg veldig mye å lære fra de som vet hvor skoen trykker når klimamål skal nås og bærekraftsmål skal omsettes til lokal handling. Derfor forsøker jeg også å stille opp når jeg får spørsmål om å formidle funn fra forskningen min.

Som fulltidsforsker ved et forskningsinstitutt har jeg stor frihet til å bestemme over hvordan jeg skal bruke tida mi. Det både et privilegium og mye hardt arbeid – men først og fremst veldig gøy.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

 For det første vil jeg bidra til at flere yngre forskere skal sette i gang og delta i viktige debatter om de store samfunnsutfordringene. Jeg vil jobbe for at forskningsformidling skal bli en integrert del av hverdagen til enda flere yngre forskere. Selv har jeg vært med å lage Nordlandsforsknings egen podkast (NF-podden) for forskningsformidling, et kronikk-kollektiv med mål om at viktig forskning skal ut til folket og ikke gjemmes bort i tjukke rapporter og jeg har tatt i bruk Instagram (@minutmark) for formidling fra et pågående forskningsprosjekt. Dette har gitt meg verdifull erfaring som jeg ønsker å dele med flere.

For det andre ønsker jeg å sette søkelyset på forutsetningene for at yngre forskere ved mindre institusjoner utenfor storbyene skal lykkes. Som ansatt ved et lite forskningsinstitutt er støtteapparatet mindre og de administrative ressursene små. På tvers av mindre institusjoner, har yngre forskere felles utfordringer som påvirker våre muligheter til å skaffe forskningsfinansering og karriereutvikling. Jeg vil derfor bidra til at det skal være mulig å drive faglig god og nyskapende forskning i mindre fagmiljøer utenfor de store universitetene.