Aike Peter Rots

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på religion, kultur og natur i det moderne Asia, med fokus på Japan, Okinawa og Vietnam. Jeg er interessert i religion i dagens samfunn og politikk, og særlig i forholdene mellom rituell praksis, tro, og miljø. Min første bok, Shinto, Nature and Ideology in Contemporary Japan: Making Sacred Forests (Bloomsbury 2017) handler om shinto-ideologi, helligdommer, og naturvern i Japan i dag. Jeg har også skrevet artikler or redigert bøker om sekulariseringsteori og religiøs kulturarv i Asia. I de siste årene har jeg blitt interessert i miljøhumaniora som et viktig nytt tverrfaglig forskningsfelt.

Fra 2019 til 2023 er jeg leder for et nytt komparativt forskningsprosjekt, Whales of Power: Aquatic Mammals, Devotional Practices, and Environmental Change in Maritime East Asia. For dette prosjektet har jeg fått en Starting Grant fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). WhoP ser på forholdene mellom mennesker og akvatiske pattedyr i maritime områder i Øst-Asia, med fokus på populærreligiøse ritualer og tro. Vi forsker på ideer om hvaler, delfiner og andre sjøpattedyr som guddommer og åndelige krefter, på festivaler og andre rituelle tradisjoner, og på naturvernprosjekter rettet mot disse dyrene. Prosjektet kombinerer historisk og etnografisk forskning for å få en bedre forståelse av responser på sosioøkonomiske- og miljøendringer i asiatiske kystsamfunn.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En viktig problemstilling innenfor områdestudier er samarbeid med, og relevans for, andre fag. For eksempel: det er mye tverrfaglig forskning innenfor Japanstudier; men det er lite Japan-forskning som påvirker andre forskningsfelt. Hvordan kan teorier og kunnskap fra Japan eller andre land i Asia bidrar konstruktivt til nyskapende teorier i andre fagfelt? Dette er en utfordring som jeg jobber aktivt med i min forskning.

Når det gjelder religionsvitenskap: i de siste årene har det vært mye kritisk forskning om fagets viktigste kategoriene. Forskere har vist at selve religionsbegrepet er en historisk konstruert, politisk kategori; hva som regnes som «religion» i et land har mye å si for hva slags aktiviteter og ideer som godkjennes av staten. Det samme gjelder de såkalte «verdensreligionene», som kristendom, islam og buddhisme; hvordan forholder disse kategoriene seg til staten, og til andre populærreligiøse tradisjoner? Vi må fortsette å forske kritisk på kategorienes historie og politisk relevans i ulike land, og jobbe mer med populærvitenskapelig formidling, siden det er mange misforståelser om religion blant folk flest.

En stor utfordring for både Asiastudier og religionsvitenskap er hvordan vi kan beskytte humanistisk grunnforskning i dag. Humaniora er under stort press i mange land i verden, og mange studieprogrammer har blitt kuttet. Kan vi fortsette å forske på kunst, litteratur, språk og religion uten å argumentere hele tiden for deres «samfunnsrelevans»? Hvordan kan vi beskytte humanioras mangfold mot økonomisk utilitarisme?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg ble interessert i japansk religion og filosofi da jeg gikk på videregående skole. Jeg dro på utveksling og bodde hos en japansk familie i en sommer, og bestemte meg etterpå for å studere japansk ved Universitetet i Leiden. I tillegg valgte jeg å studere religionsvitenskap, fordi jeg var interessert i asiatisk religion, særlig buddhisme. Men som student ble jeg mer og mer interessert i antropologi, identitetsspørsmål, og minoritetsreligioner, og mine første forskningsprosjekter handlet ikke om buddhisme, men om kristendom i Japan.

Jeg har alltid vært veldig glad i å reise og bli kjent med ulike mennesker og kulturer, så jeg likte etnografisk feltarbeid som metode, i tillegg til historisk tekstanalyse. Jeg er også glad i å undervise, så jeg visste ganske tidlig at jeg ville ta doktorgrad og jobbe ved et universitet. Jeg tok mastergrad ved SOAS i London. Etterpå bodde og jobbet jeg i Vietnam, mens jeg søkte på PhD-stillinger i Europa. I 2010 fikk jeg en stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo for å forske på den japanske religionen shinto; og i 2015 fikk jeg min nåværende stilling som førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk. I tillegg til Japan har jeg også stor interesse for Vietnam – og nå har jeg heldigvis fått mulighet til å forske i begge landene og jobbe komparativt, på grunn av ERC-prosjektet mitt.

 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg er ofte på feltarbeid i sommerferien og juleferien, mest i Japan og Vietnam, og da blir hele familien med hvis det er mulig. Det kan være en utfordring å forske når man har småbarn, men noen ganger kan det også gjøre det enklere å komme i kontakt med folk. Vi besøker ofte templer og andre hellige steder, og da snakker jeg med prester, frivillige, tilbedere og folk som bor i nærheten. Jeg har også intervjuet representanter fra miljøorganisasjoner, lokale myndigheter, og turistbyråer. Jeg tar gjerne mange bilder og skriver notater for å huske alt jeg har sett og lært, og jeg prøver å samle lokale tekster, som f. eks. avisartikler.

Det er ikke så mye datasamling når jeg er i Oslo. Likevel bruker jeg mye tid på prosjektet mitt: skrive artikler, lese faglitteratur, organisere akademiske arrangementer, jobbe med prosjektadministrasjon, og det viktigste: veilede stipendiatene mine. Jeg har tre doktorgradsstipendiater og én postdoc i Whales of Power. Vi har ukentlige seminarer, «WhoP Labs», hvor vi diskuterer relevante tekster og teorier. Det er ganske uvanlig innenfor humaniora å ha «labs», men jeg synes at det er utrolig hyggelig å være med i et gruppeprosjekt og jobbe sammen med andre.

I tilligg til mine prosjektvirksomheter har jeg de «vanlige» arbeidsoppgavene mine: undervisning (både på BA og MA), faggruppemøter, instituttstyre- og komitéarbeid, fagfellevurderinger, forskningsformidling, og mer. Aldri en kjedelig dag!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det er to ting jeg er spesielt opptatt av. For det første: som sagt er humaniora under stort press i mange land. Jeg mener at det er spesielt viktig at humanioras mangfold beskyttes – ikke bare de såkalte «nyttige» fagene, men også grunnforskning. På mitt eget fakultet har flere studieprogram i «mindre» språk – dvs. studieprogrammer med få studenter – blitt lagt ned. Dette er utrolig synd, og det skaper utfordringer i samfunnet når det er manglende kunnskap om andre språk og kulturer. Når det gjelder Asia, er Kina- og Japan-studier relativt sterke på grunn av høye studenttall, men det er umulig å studere andre asiatiske språk i Norge – ikke engang koreansk, vietnamesisk eller indonesisk – og det er svært lite forskning på Sørøst-Asia. Beskyttelse av humanioras mangfold handler om beskyttelse av «små» fag, og dermed om kunnskap om verden, ikke bare de største og mektigste landene.

For det andre: selv om norske universiteter har fått flere ansatte med utenlandsk bakgrunn i de siste årene er det vanskelig for mange av dem å få en fast stilling; og det er svært få i lederstillinger. Det samme gjelder nordmenn med innvandrerbakgrunn: få klarer å få en fast jobb i akademia. Hvordan kan dette forbedres? Jeg mener at dette har mye å gjøre med rekruttering. Det er ikke nok å snakke om «mangfold» og «inkludering»; man trenger konkrete tiltak, som f.eks. anonym jobbsøking eller et kvotesystem. Jeg håper at AYF kan spille en rolle for å forbedre karrieremuligheter for både norske med minoritetsbakgrunn og utenlandske ansatte, og jobbe for et større mangfold i norsk akademia.