Alexander Eriksson Furunes

«Som medlem av AYF ønsker jeg å forstå den dynamikken som setter premisser for vårt forskningsarbeide og de relasjoner som styrer denne dynamikken».

Kort fortalt – hva forsker du på?

Yui (結) /moyai (催合), mutirão, đổi công og bayanihan er ord for «dugnad» på japansk, brasiliansk, vietnamesisk og filippinsk. Ordene er forskjellige, men innholdet, verdigrunnlaget og måten å organisere seg på ligner på hverandre i en rekke ulike kulturer. I forskningen undersøker jeg dugnad som plattform for samhandling i kunstneriske og arkitektoniske prosjekter. Kan tradisjonen bidra til å utvikle fellesskap og være en modell for kreative prosesser og nye måter å samarbeide på i dag? Kan dette bidra til en kritisk bevissthet blant de som jobber sammen, og kan dette gi rom for endring? Spørsmålet om hvordan vi kan bruke disse tradisjonene i dag, handler ikke bare om å bygge en bevissthet om hva det har vært før, men å erkjenne behovet for ikke-statlige, ikke-kommersielle plattformer for samarbeid i dag og framtiden. Med utgangspunkt i et praksisbasert arbeide ser jeg på hvordan dugnaden og kunstneriske prosesser kan skape andre verdier, ny kunnskap, forståelse og fellesskap.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det som er mest interessant i mitt fagfelt er at det aldri finnes ett svar eller løsning på hvordan man skal jobbe sammen. Hver relasjon og situasjon krever en åpen prosess for å forhandle om hvordan vi skal kommunisere, ta beslutninger og ta handling. Ved å lage noe sammen engasjerer vi oss i denne kompleksiteten og den erfaring og kunnskap deltakerne har. Samtidig opplever jeg at de kreative prosessene hvor vi lager noe sammen, åpner for kritisk diskusjon og overveielser som skiller seg fra det vi opplever når vi kun snakker sammen. Dette gir rom for andre former for kunnskap, som for eksempel taus kunnskap, som er kunnskap som ikke er mulig å forklare med ord, men som gir seg til kjenne gjennom handling.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Gjennom den filippinske dugnadstradisjonen, bayanihan, har jeg erfart hva det betyr å jobbe sammen på denne måten før, under og etter en naturkatastrofe. Før super-tyfon Haiyan traff Tacloban, Filipinene, jobbet jeg med to kollegaer og et lite lokalsamfunn gjennom bayanihan for å planlegge, designe og bygge et studiesenter. Dette var mitt første prosjekt som arkitekt og første opplevelse av dugnaden utenfor Norge. Det å jobbe så tett sammen i prosessen åpnet for en dialog om ulike forståelser og verdier, samt kunnskap og erfaring som gav form til et helt unikt bygg som betød mye for familiene. Denne prosessen og disse relasjonene ble ekstra viktige da verdens sterkeste tyfon jevnet byen med jorden, deriblant studiesenteret og lokalsamfunnet som jeg jobbet med. Familiene samlet seg gjennom bayanihan for å hjelpe hverandre øyeblikkelig etter katastrofen og videre i gjenoppbyggingen som fulgte. Opplevelsen har gjort at jeg har blitt mer opptatt av å forstå arkitektur som en prosess og kunnskapsproduksjon i motsetning til å se våre bygde omgivelser som statiske produkt.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg driver en relasjonell praksis og min forskningshverdag er sterkt knyttet opp til de prosjekter jeg jobber med og hvor langt de har kommet i de ulike prosessene. Jeg jobber tett med folk og det er viktig for meg å være til stede der jeg jobber. I tillegg består mye av forskningsarbeidet mitt av å utvikle utstillinger, forelesninger eller publikasjoner som bidrar til å artikulere og formidle en kritisk refleksjon som utvikles i de kunstneriske prosessene og prosjektene. Dette har gjort det mulig for meg å være i dialog med et bredt spekter av folk med ulik kompetanse i mitt felt, samt andre forskere som jobber mer vitenskapelig. Dette tverrfaglige samarbeidet på tvers har vært utrolig givende, og det er noe jeg ønsker å jobbe videre med gjennom AYF.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Gjensidighet er en forutsetning for dugnaden. Dette er en premiss som står i sterk kontrast til den konkurransen og de ulikhetene som preger vårt samfunn i dag, der relasjoner ikke bygger på gjensidig respekt, men økonomisk vekst. Som medlem av AYF ønsker jeg å forstå den dynamikken som setter premisser for vårt forskningsarbeide og de relasjoner som styrer denne dynamikken. Jeg mener også at vi behøver flere tilnærminger til kunnskapsproduksjon og vi må også få med oss de som normalt ikke er med i disse diskusjonene. Dette handler både om måten vi forsker på, men også hvordan vi formidler forskningen. Jeg tenker at krysningsfeltet mellom vitenskapelig forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid kan være et interessant felt for å utforske denne problemstillingen.