Anne Tjønndal

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på norsk og internasjonal idrett. Idrett er en viktig del av samfunnet vårt, noe som er lett synlig i media hvor mye av innholdet hver dag handler om sport. Felles for min forskning er at jeg har et kritisk blikk på idretten. Spørsmålene mine handler om tema som urettferdighet, sosial ulikhet, trakassering, risiko for alvorlige skader, kjønnsdiskriminering og korrupsjon. Jeg har en lidenskapelig interessere for boksing og mange av mine prosjekter har tatt utgangspunkt i boksesporten. I begynnelsen av min forskerkarriere som master- og doktorgradsstudent var jeg særlig opptatt av makt, kjønn, trenerrollen og trener-utøverrelasjoner i boksing. 

Overordnet har min forskning hatt to hovedfokus i det siste. Det første har vært hvordan idrett kan bli mer inkluderende for flere ulike grupper mennesker, og for det andre hvordan teknologi, digitalisering og innovasjon påvirker og endrer idrett. Disse tematikkene studerer jeg gjennom spørreskjema, intervju, feltarbeid og digitale metoder hvor jeg bruker sosiale medier og internett. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De store problemstillingene for idrettssosiologien handler om teknologi og digitalisering av idrett. De siste årene har det vokst frem nye digitale idretter som esport, drone racing og utvidet virkelighetsspill (for eksempel Pokémon Go og Zombies Run!). Siden de nye idrettsaktivitetene utøves helt eller delvis virtuelt,  utfordrer de hva vi som samfunn tenker at idrett er og ikke er. De nye digitale idrettene medfører også nye samfunnsutfordringer. Hva er for eksempel doping og juks i esport? Hvordan kan vi håndtere virtuell mobbing og trakassering i idretten? 

Teknologi har også utviklet sportsutstyret. Den danske oppfinnelsen RaceRunner Bike og den tilhørende idretten RaceRunning er et godt eksempel på hvordan teknologiske nyvinninger gjør at flere kan delta i idrett uavhengig av funksjonsevne. Teknologi  har også gjort at idrettsprestasjonene til toppidrettsutøverne har blitt bedre enn før. Men kan teknologien forbedre idrettsprestasjoner for mye? Går det an å være ‘teknologisk dopa’? Og kan teknologi gjøre det tryggere for oss å delta i idrett gjennom å redusere risikoen for alvorlige skader, som for eksempel hjernerystelse og hjerteinfarkt?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Idrett har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Da jeg var barn spilte jeg fotball og håndball, men som tenåring fant jeg min første store kjærlighet i livet: boksing. Da jeg begynte å studere på Høgskolen i Bodø i 2008 hadde jeg først tenkt å bli kroppsøvingslærer, men i mitt første studieår hadde jeg et fag som het «idrettsvitenskap». Dette emnet var så spennende at jeg sluttet på bachelorgraden i kroppsøving, pakket kofferten og flyttet til Trondheim for å ta en mastergrad i idrettsvitenskap på NTNU. 

På NTNU traff jeg en fantastisk foreleser, professor Jorid Hovden. Hun underviste i idrettssosiologi og hennes forelesninger om idrettspolitikk, sosial ulikhet, makt og kjønn i idrett inspirerte meg. Som kvinnelig bokser og kvinnelig boksetrener kjente jeg meg igjen i mange av de teoretiske og vitenskapelige perspektivene det ble forelest om. Samme semester hadde jeg innføring i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode og jeg ble fascinert av de ulike måtene forskere jobber på. Da jeg endelig fikk lov til å gjøre mitt eget lille forskningsprosjekt for første gang – bacheloroppgaven – var jeg overbevist om at det var idrettsforsker jeg måtte bli! 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Å forske på idrett innebærer å forske på mennesker i bevegelse. Forskningsdesignet, hvordan jeg samler data og metoden jeg bruker, er avhengig av hvilken problemstilling jeg forsøker å svare på. Ofte analyserer jeg tekster, som for eksempel intervjudata, idrettspolitiske dokumenter, dagbøker eller blogger. Andre ganger analyserer jeg talldata ved hjelp av statistiske verktøy, og noen ganger analyserer jeg visuelle data som YouTube-videoer og instagram-bilder.

Noe av det beste med å være idrettsforsker er at jeg får lov til å snakke med mennesker om deres erfaringer og opplevelser av idrett. Felles for all min forskning er at jeg må ut i verden for å samle data, som for eksempel  på trening i idrettslag eller i store internasjonale mesterskap og turneringer. Noen ganger er det utøverne jeg undersøker, andre ganger er det trenere, styreledere eller foreldre til ungdomsutøvere. Noen ganger studerer jeg toppidrett, andre ganger barne- og ungdomsidrett eller mosjonsidrett.

Jeg liker å samarbeide med andre forskere og jeg er heldig som får lov til å være leder for forskningsgruppen «Idrett og samfunn» på Nord universitet. Jeg samarbeider også ofte med forskere fra andre norske universiteter, og med forskere fra andre land. 

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Mitt medlemskap i AYF kan knyttes til to hjertesaker: (1) nyskapende forskningsformidling og (2) like vilkår for yngre forskeres karriereutvikling uavhengig av institusjonstilhørighet. 

Som forsker er jeg opptatt av at forskning skal formidles i flere former enn bare vitenskapelige artikler med ekskluderende fagspråk. Hvis forskning skal være en kritisk røst i samfunnsdebatten må det formidles på en tilgjengelig måte, eksempelvis gjennom video på digitale plattformer. Jeg vil bidra til at AYF kan bli en pådriver for å hjelpe yngre forskere med nyskapende og digital forskningsformidling.  

Det er viktig for meg at det skal være mulig å utvikle forskerkarriere selv om man tilhører de mindre, nyfusjonerte universitetene utenfor storbyene. Yngre forskere ved mindre universitetene i distriktene har ikke samme støtteapparat og rammer for å skrive konkurransedyktige forskningssøknader. Dette får konsekvenser for finansiering til egen forskning og egen karriereutvikling. For meg er det viktig at AYF er en forkjemper for økt støtte til yngre forskere i distriktene, slik at det er mulig å gjøre forskerkarriere selv om man er bosatt i deler av landet hvor de store universitetene ikke holder hus. Ulike rammevilkår for karriereutvikling mellom de store og de små/nyfusjonerte universitetene truer mangfoldet i norsk forskning.