Bjarte Aarmo Lund

 Kort fortalt – hva forsker du på?

Enzymer er cellens maskineri, og disse komplekse biomolekylene får alle slags reaksjoner til å gå. Med enzymer kan vi bryte ned stivelse og fett, sende signaler, endre DNA og bygge opp de molekylene cellen trenger. Enzymer er bygd opp av enkle byggeklosser, men har en intrikat tredimensjonal struktur.  Ved å bruke strukturbiologi, beregningskjemi og biofysikalske metoder er jeg opptatt av å forklare hvordan enzymer fungerer på atomnivå. Når vi forstår mekanismene som enzymene fungerer med, kan vi begynne å designe våre egne enzymer for å møte verdens behov. Vi kan lage bedre vaskemiddel som ikke krever så høy temperatur, mer skånsomme prosesser i industrien og vi kan forstå sykdomsprosesser bedre og lage nye legemidler. Mitt hovedfokus er på hvordan enzymer er tilpasset til å fungere i lave temperaturer. Er det en skjult «signatur» som beskriver alle kuldetilpassede enzymer, eller har det samme problemet blitt løst på flere forskjellige måter? Kanskje viktigere er spørsmålet om vi kan overføre disse strategiene til andre systemer, for å skreddersy enzymer til våre behov.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Enzymet er kodet for med gener , og grunnhypotesen i feltet er at hele enzymets struktur og funksjon bestemmes av gensekvensen. Fremskritt i maskinlæring har nå betydelig utvidet hvor mange enzymers tredimensjonale struktur vi kan predikere. Tilsvarende fremskritt er ikke gjort for enzymers funksjon, og vi er fortsatt begrenset til å sammenligne sekvenser og gjøre slutninger basert på sekvenslikhet. Samtidig skjer det enorme fremskritt i teknologien som er tilgjengelig i laboratoriet som tillater oss å lære mye mer om hvordan enzymers aktivitet blir regulert: hvilke små molekyler som kan binde og modulere aktivitet, og hvilke partnere enzymene har. Noen parforhold varer livet ut sies det, men det er ikke nødvendigvis sant for enzymer som vel så gjerne har mer flyktige interaksjoner.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg var fra ungdomsskolen sikker på at jeg skulle studere, men ville helgardere meg og fant ut at det ikke var så stort sprang fra det som den gang var kjemi og prosessfag til studiespesialiserende, og at jeg da kunne sitte igjen med både fagbrev og studiekompetanse. Jeg husker også godt første gangen jeg innså at kjemien er en empirisk vitenskap, og jeg fikk gå på laboratorie og teste hypoteser fremfor å bare sjekke læreboken. Så endte jeg opp med å få lærlingeplass ved institutt for kjemi, og der trivdes jeg så godt at jeg ble værende. For meg handler det om å ha forklaringskraften til kjemien, de nokså klare underliggende prinsippene, og relevansen for livet rundt oss. I bloggen min, godkjemi.net, skriver jeg når jeg finner tid om all kjemien som omgjør oss, og hvordan kunnskap er med på å ufarliggjøre det som for mange fremstår som skummelt.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg blir lett rastløs av å skulle gjøre det samme hele tiden. Nå er jeg så heldig at jeg jobber i et brytningspunkt mellom beregningskjemi og laboratoriebaserte teknikker. Jeg får selv kjøre beregninger, noen på hundretusenvis av CPU-timer, men også gå på laboratoriet og kjøre mine egne forsøk der. Det aller meste av forskningen min er i team, med kollegaer og samarbeidspartnere. Så dagen min er vanligvis en blanding av laboratorieforsøk, beregninger, møter og artikkelskriving. Jeg er med i veiledningsteam for noen stipendiater og det gir enda større bredde i arbeidsoppgavene siden ikke alle sammen er på samme prosjekt.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Formidling har siden jeg selv var student vært en hjertesak for meg, og jeg har vært så heldig at jeg har fått ledet mange kjemishow for publikum som har strakt seg fra barnehagebarn til Hans Majestet Kong Harald. Men, mens jeg fortsatt setter pris på en god eksplosjon begynner jeg å bli usikker på om det virkelig er dette vi ønsker å  formidle om kjemien. Det er jo (dessverre?) i liten grad beskrivende for min arbeidshverdag med eksplosjoner og ildkuler. På den andre siden ser jeg på sorg på «kjemisett» som blir solgt til barn i dag som bare inneholder natron og eddik for å lage puslete vulkaner med såpeskum. Jeg har ikke svarene i dag, men jeg har lyst til å tenke nytt om formidling av kjemifaget.

Når det gjelder forskningspolitikk, så er jeg opptatt av at forskning skal være åpent for alle. Usikre arbeidsforhold med utstrakt midlertidiighet og prosjektfinansiering gjør at forskning i Norge må sies å være forbeholdt middelklassen. Jeg tror vanskelig jeg kunne anbefale noen å bli forskere, om det ikke var fordi de brant for faget og var i en posisjon der de kunne prioritere å ha en spennende arbeidshverdag fremfor økonomisk stabilitet.