Carl Henrik Knutsen

Hva forsker du på?

Jeg forsker på ulike sammenhenger mellom politiske institusjoner og prosesser og økonomiske forhold. Eksempler på spørsmål jeg har jobbet med er:

Hvilke typer økonomiske kriser øker sannsynligheten for revolusjon? Hvordan bruker diktatorer velferdspolitikk for å holde på makten? Er demokratier mer stabile i land med lavere inntektsulikhet? Er demokrati mer gunstig for økonomisk vekst i land med svake enn i land med sterke statsinstitusjoner? Hvordan påvirker valgsystemet økonomisk politikk og økonomisk vekst?

I mitt nåværende forskningsprosjekt samler jeg, sammen med kolleger fra ulike land, inn systematiske data på et stort antall politiske institusjoner i mer enn 80 land, over tidsperioden 1789-1920. Disse skal kobles opp mot data fra nyere tid, samlet inn i forbindelse med det store Varieties of Democracy-prosjektet jeg også deltar i. Vi koder objektive faktorer som hvor mange valgdistrikter et land har, samt mer subjektive vurderinger om hvordan institusjoner fungerer som ytringsfrihet, i praksis, for kvinner. For sistnevnte «leier vi inn» historiske landeksperter over hele verden. Disse dataene vil være uvurderlige for, blant annet, å teste hvilke bestemte institusjonelle kjennetegn som driver økonomisk vekst og legger til rette for forskjellige typer omfordelingspolitikk.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De kanskje mest spennende spørsmålene jeg jobber med omhandler hvordan demokratiske og, spesielt, diktatoriske styreformer påvirker økonomisk vekst.

Styreform kan ha stor betydning for vekst, siden den påvirker hvilke typer politikere som sitter ved makten og hva slags politikk disse foretrekker å føre. En leder som trenger stemmer fra fattige velgere for å holde seg ved makten har ofte insentiver til, for eksempel, å føre en helt annen utdanningspolitikk enn ledere som kun trenger støtte fra noen privilegerte generaler i hæren.

Imidlertid er det svært vanskelig å påvise klare, systematiske effekter. En utfordring er å skille effektene av politiske styreformer fra andre faktorer av mulig betydning for vekst, slik som kulturelle og geografiske faktorer. En annen er at vekst samtidig kan påvirke stabiliteten til demokratier og diktaturer, og dermed gjør det vanskelig å etablere årsaksretningen. En tredje knytter seg til vanskeligheten av å måle styreformer presist. En fjerde er at én styreform kan lede til svært forskjellige utfall i ulike kontekster. Dermed spriker også tidligere funn, og det er få sammenhenger vi kan slå fast med sikkerhet.

Nettopp dette gjør feltet spennende! Hvordan kan man få på plass kreative og solide analyseopplegg som tillater ny innsikt i disse viktige spørsmålene?

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Helt fra jeg var liten har jeg vært svært fascinert av historie og samfunnsfag, men også av matematikk og statistikk (én sær hobby jeg dyrket på barneskolen var å lage diagrammer fra tabeller i Statistisk Årbok). På universitetet bestemte meg for å studere samfunnsøkonomi og statsvitenskap (jeg har en mastergrad i hver). Med denne fagkombinasjonen utviklet jeg, naturlig nok, en spesiell interesse for prosesser i skjæringsflaten mellom økonomi og politikk. Samtidig ble jeg svært positivt overrasket over muligheten for (og viktigheten av) å følge opp interessen min for statistikk. For å kunne oppnå en fullere forståelse av politiske og økonomiske prosesser må man kanskje lese en bok om politiske reformer i Storbritannia på 1800-tallet den ene dagen, og lære seg en ny statistisk teknikk den andre.

Avgjørelsen om å satse på forskerkarriere var en gradvis prosess, men skrivingen av Bacheloroppgaven på statsvitenskap var viktig. Jeg bestemte meg for å skrive om demokrati og økonomisk vekst, og bodde omtrent på biblioteket det semesteret. Jeg skaffet meg en svært god oversikt over litteraturen og feltet, og trivdes med det selvstendige «forskeroppdraget». Det ga mersmak, og begge Masteroppgavene mine, og senere Ph.D.-avhandlingen i statsvitenskap, ble gjort på lignende tematikk.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag tilbringes stort sett på kontoret i 7. etasje på Blindern. Noen dager er hovedsakelig skrivedager, noen er analyse-av-data dager, mens atter andre er undervisnings-, administrasjons- og møtedager (både fysisk og skype). Lesing gjør jeg hovedsakelig hjemme i sofaen etter at barna har lagt seg.

Som Ph.D.-student jobbet jeg stort sett med aleneforfattede forskningsartikler. Fordelen med dette var at jeg ble tvunget til å skaffe meg et solid grep om alle de ulike sidene av forskningsprosessen, fra teoriutvikling, til datainnsamling og analyse, til skriving av det endelige produktet. De siste to årene har jeg imidlertid nesten kun startet opp samarbeidsprosjekter med ulike kolleger, og liker det enda bedre enn å jobbe alene. Jeg prøver å fokusere kun på ett prosjekt om dagen, men ender ofte opp med å dele tiden mellom to-tre. I noen har jeg hovedansvar for teoriutvikling, andre for analyse av data, og atter andre for presentasjon og skriving. Spesielt presentasjon og skriving er tidkrevende, men jeg har etter hvert lært meg å like (og mestre) denne delen av prosessen. Presis og klar formidling av argumenter og funn er nok en undervurdert del av forskningsprosessen, og er viktig for publisering og for å bli lest.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forskeren er forskningens klart viktigste innsatsfaktor; rekrutterer man dyktige forskere øker sjansene for at man produserer god forskning. Dermed er tilgjengelige ressurser, regler og praksiser for rekruttering også avgjørende. Mye av dette avgjøres, og bør avgjøres, på institutt-/institusjonsnivå, men regler og insentivordninger etablert på høyere (f.eks. nasjonalt) nivå kan spille en viktig rolle i å forme prosessene. Hvordan kan man designe en politikk som balanserer utdanningsinstitusjonenes autonomi (de sitter jo ofte med mer relevant informasjon og kunnskap) men samtidig styrer dem mot rekrutteringspraksiser som sikrer at de beste forskertalentene/ forskerne vinner frem? Hvordan kan man styre eller insentivere institusjonene til (å prøve) å velge «den beste forskeren»? Eksempler på relevante underspørsmål er:

 Hvordan kan man sikre at stillingsutlysninger blir offentliggjort slik at de fanges opp av det internasjonale forskermarkedet? Hvordan kan man forme stillinger slik at internasjonale toppforskere ønsker å søke? Hvordan kan man sikre at stillingsutlysninger ikke er snevre, og dermed ekskluderer mange gode kandidater? Hvordan kan man sikre at komiteer benytter seg av klare og relevante kriterier for forskerkvalitet, heller enn å (bevisst eller ubevisst) velge etter andre kriterier? Hvordan kan man sikre at komiteer jobber rimelig tidseffektivt, for å unngå frafall av gode søkere?