Cecilie Sachs Olsen

«Jeg vil fremme kreativ, kunstnerisk og praksisbasert forskning som utfordrer konvensjonelle idéer rundt hva forskning er og kan være»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på kunstens rolle i samfunnet. Dette er ikke nødvendigvis en løsningsorientert tilnærming til kunst som spør hvordan kunsten kan tilby konkrete løsninger på aktuelle samfunnsproblemer. Jeg er mer opptatt av en utforskende tilnærming som spør hvordan kunsten kan utvide vår forståelse av, og tilnærming til, disse samfunnsproblemene. I forskningen min stiller jeg spørsmål som: Hvordan kan kunstfeltet bidra til nye perspektiver på hva bærekraft er og kan være? Hvordan kan kunstneriske metoder skape nye formater for medvirkning og samskaping? Hvordan kan kunstnerisk praksis fremme nye måter å håndtere konflikt på i stedsutvikling? Hvordan kan kunstneriske prosesser sørge for at flere perspektiver og stemmer blir hørt i politiske prosesser og beslutningstaking?

Jeg pleier å sammenlikne forskjellen mellom en løsningsorientert og en kunstnerisk tilnærming med forskjellen på et puslespill og en mosaikk. Den løsningsorienterte tilnærmingen er som et puslespill: Brikkene kan flyttes rundt, men de passer kun sammen på én bestemt måte og danner derfor et gitt mønster. En kunstnerisk tilnærming er som en mosaikk: Den åpner for en utforskning der brikkene kan settes sammen på utallige måter og skape utallige mønster som ikke nødvendigvis er gitt på forhånd. Dette kan bidra til å utvide handlingsrommet vi har i møte med dagens samfunnsutfordringer, og skape utallige muligheter for endring.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Mitt fagfelt er tverrfaglig. Det bringer sammen kunst teori og -praksis med samfunnsgeografi, sosiologi, politisk teori, performance studier og visuell kultur. Denne tverrfagligheten er både spennende og utfordrende. Det er spennende (og gøy!) at kunstnerisk praksis og metoder stadig blir mer anerkjent av forskere, myndigheter og sivilsamfunn. Her ser man potensialet kunstfeltet har for å skape engasjement for samfunnsrelevante problemstillinger.

Utfordringen er at kunstnerisk praksis og metode ofte blir redusert til kun formidling av samfunnsrelevant forskning, og får mindre mulighet til å være en integrert del av hele forskningsprosessen – fra formulering av forskningsspørsmål til gjennomføring og «output». For å endre på dette må vi bli bedre til å anerkjenne teori og praksis som likestilte i forskningsprosessen. Vi må også ha en bredere forståelse av hva forskningsresultater kan være og gjøre. Klarer vi det, så mener jeg at vi kan styrke tverrfaglig forskning betraktelig.

Det kunstnerisk praksis og metode kan bidra med her, og som annen forskning kanskje er mindre god til, er å skape bro mellom det universelle og det spesifikke ved å romme sanselig, kroppslig og situert viten. Kunstfeltet kan også berøre og affektere og på den måten få i stand endring, ikke minst hos forskere og forskningsdeltakere selv. Og sist, men ikke minst, så kan kunsten utfordre forskningens verbal-språklige dominans og peke på andre former for erkjennelse, opplevelse, læring og kunnskapsproduksjon.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg skulle bli skuespiller og begynte på en russisk teaterskole. Etterhvert fant jeg ut at jeg var mer interessert i å bruke teater for å undersøke samfunnsproblematikker enn jeg var i å stå på scenen. Særlig interessert ble jeg i hvordan steds-spesifikt teater kunne endre vår opplevelse av offentlige steder og byrom. For å forstå disse dynamikkene bedre, tok jeg en internasjonal mastergrad i bystudier. Jeg studerte i seks europeiske byer, og ble kjent med prosjekter som arbeidet praktisk, kunstnerisk og deltakerbasert med by- og stedsutvikling. Sammen med noen av studiekameratene mine startet jeg et kunstnerkollektiv inspirert av disse prosjektene.

Jeg elsket å være praktiker ute i feltet. Samtidig var jeg veldig glad i å bruke teori til å sette praksisen inn i en større sammenheng. Min doktorgrad om sosialt-engasjert kunst i den nyliberalistiske byen kombinerte nettopp praksis og teori på denne måten. Den endte opp med å bli en av de første praksis-ledede doktorgrader i geografi i Storbritannia. Siden da, har mitt arbeide som kunstner og kurator alltid vært en del av forskningen min, og omvendt. Jeg oppdaget at det å ha én fot i praksis og én i forskning er et privilegium: dersom noe går galt i praksis, så har jeg masse materiale å skrive om, og omvendt, dersom jeg går meg vill i teorien så kan praksisen alltids hjelpe meg på rett vei.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg har alltid mange baller i lufta, og sjonglerer mellom undervisning, gjesteforelesninger, veiledning av master- og PhD studenter, artikkelskriving og praksis-prosjekter. Som regel er jeg også en del av internasjonale forskningsprosjekter, så det blir en del reising.  Jeg elsker at dagene er så varierte og at jeg møter så mange inspirerende og engasjerte mennesker – kunstnere, forskere og, ikke minst, studentene!

I praksis-prosjektene mine arbeider jeg ofte med andre kunstnere. Nylig har jeg utarbeidet såkalte «drama-labs» med teaterskapere i Norge, Belgia, Nederland og Polen. Her har vi undersøkt hvordan teater-baserte metoder kan hjelpe bymyndigheter til å bedre håndtere konflikter i bærekraftige transformasjonsprosesser. Jeg arbeider også med Nasjonalmuseet rundt utviklingen av en performativ lydvandring som skal lære barn og unge i hele Norge om arkitektur og byutvikling.

Når jeg har jobbet mye praktisk, higer jeg etter å få tid til å fordype meg i artikkelskriving som en måte å reflektere rundt praksisen på. I en ideell verden skulle jeg hatt mye mer tid til å gjøre nettopp dette. Lykken er å sitte en hel dag på café, med en Matcha Latte og utsikt over Oslos gater, mens jeg fordyper meg i refleksjoner, tanker og teorier rundt det arbeidet kunstnerisk praksis gjør i verden.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det er så mye jeg vil! Forskningspolitisk er jeg særlig opptatt av å fremme kreative, kunstneriske og praksisbaserte forskningsmetodologier som utfordrer oss til å tenke nytt rundt hva forskning er, og hvordan viten produseres og formidles. Dette innebærer å stille kritiske spørsmål rundt hvilke stemmer og perspektiver vi gir plass til i forskningen vår, hvem som får mulighet til å definere hva god og relevant forskning er, og hvem som får tilgang til, og utbytte av, forskningen vår og hvordan.

Her kan vi snakke om viktigheten av et «epistemisk mangfold» der ulike teoretiske utgangspunkt og forskjellige måter å drive kunnskapsproduksjon på møtes i dialog. Jeg mener at kunnskap må utvikles i brytningen mellom ulike perspektiver og erfaringsbakgrunner, og at vi derfor må være på vakt mot en «akademisk monokultur» der standardiserte mål for faglig kvalitet bestemmer hva slags spørsmål som stilles, hvilken forskning som støttes og hvem som får drive med denne forskningen.