Dinesh Krishnamoorthy

Fremragende og langsiktig grunnforskning er akademias særegne rolle – det ingen andre samfunnsinstitusjoner kan fylle. Det er her Norge må tørre å satse, for å trygge Norges rolle i en usikker verden.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Kort fortalt forsker jeg på hvordan maskiner og systemer kan ta gode beslutninger helt på egen hånd, selv når ting er kompliserte og uforutsigbare. Tre ting spiller sammen i det jeg gjør. Det første er regulering: å holde noe på rett kurs ved å måle, sammenligne og korrigere hele tiden (litt som cruise control). Det andre er optimering: ikke bare å holde kursen, men å finne den aller beste innenfor grensene for hva som er trygt og mulig. Og det tredje er maskinlæring: å lære mønstre fra strømmen av data for å fange opp ting vi ikke vet eller ikke kan måle direkte, slik at beslutningene blir stadig bedre over tid.

Forskningen min handler nettopp om å utvikle algoritmene som setter disse tre sammen, slik at systemet kan ta trygge, optimale valg i sanntid. Og det fine er at den samme matematikken dukker opp overalt: i industrianlegg som drives autonomt, i strømnettet som må balansere seg selv, i autonome roboter som jobber sammen i et lager, i fusjonskraftverk der fysikken må holdes stabil, og i persontilpasset medisin.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Verden blir stadig mer sammenkoblet, og vi deler i økende grad felles ressurser der det en aktør gjør, påvirker de andre. Tenk på et energifellesskap eller et sameie som deler batteri eller fjernvarme, et industrianlegg der mange prosesser trekker på den samme infrastrukturen med begrenset kapasitet, eller lagerroboter som må dele de samme gangene uten å kollidere. Når hver aktør bare handler ut fra egeninteresse, tømmes eller overbelastes de felles ressursene: batteriet går tomt, kapasiteten sprenges, og gangene ender i kaos – noe som rammer alle. Det er den klassiske «allmenningens tragedie», der summen av individuelt rasjonelle valg gir et utfall som er dårlig for alle. Å unngå det krever koordinerte beslutninger.

Det mest spennende og utfordrende spørsmålet i mitt felt er hvordan vi, i automatiseringens og kunstig intelligens’ tidsalder, kan få til slik koordinering automatisk, dvs. beslutninger som er både optimale og rettferdige. Det handler om å bygge inn prinsipper for samarbeid og rettferdig fordeling i selve algoritmene.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Allerede i tenårene, var jeg fascinert av hvordan maskiner kunne lage ting nesten av seg selv, og av logikken som lå bak. Det var en slags magi jeg ville forstå. Under studiene, da jeg spesialiserte meg i reguleringsteknikk, ble det klart for meg noe som fortsatt driver meg: algoritmene vi bruker for å styre maskiner, ligner måten vi mennesker selv tenker på når vi tar beslutninger. Spørsmålet som fanget meg, og som jeg fortsatt jobber med, er hvordan vi kan omsette menneskelig tenkning til matematikk og «automatisere det bort». Overbevisningen ble sterkere da jeg hørte prosessoperatører fortelle hvordan automatisering av driften gjorde arbeidsdagen deres enklere og mindre stressende. Å se at forskningen faktisk lettet hverdagen til virkelige mennesker, gjorde det tydelig for meg: dette vil jeg bruke karrieren på.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Som professor ser hverdagen min ganske variert ut, og jeg må ofte bytte mellom flere roller. Som forsker liker jeg best å tenke ut nye ideer og prøve dem ut. I praksis betyr det mye penn og papir for å jobbe meg gjennom matematikken, og dataeksperimenter og simuleringer for å teste om ideene holder. En stor del av jobben er også å skrive søknader som gjør ideene om til konkrete prosjekter. Mye skjer i samarbeid. Jeg ofte diskuterer ideer sammen med doktorgrads- og masterstudentene mine og med samarbeidspartner for å utvikle ideen. Jeg reiser gjerne på konferanser og workshops for å fortelle om forskningen min og høre hva andre jobber med. Som en akademiker er jeg også veldig glad i å undervise, forberede forelesningsnotater og bygge opp emner. Og jeg liker å bidra aktivt i redaksjonelle og administrative verv i fagmiljøet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For meg er forskningspolitikk det viktigste, og da særlig en sak: hvordan Norge satser på fremragende, grunnleggende forskning som yngre forskere kan bygge en karriere på. For å fremme forskning av høy kvalitet i Norge, må yngre forskere få rammer som gjør slik forskning mulig.

I en usikker geopolitisk og økonomisk tid, med stadig lavere innvilgelsesrater, blir god forskningspolitikk enda viktigere. Når oddsene for finansiering blir svært lave, ender yngre forskere med å bruke uforholdsmessig mye tid på å skrive søknader – tid som heller burde gått til selve forskningen. Her tror jeg AYF er godt posisjonert til å levere nettopp det forskningspolitikken ofte mangler: et solid, uavhengig faktagrunnlag som opplyser både beslutningstakere og universitetsledelse.