Eli Smeplass

Forskningen må ha gode vilkår om Norge skal fortsette å være et kunnskapsbasert samfunn. Derfor må AYF være en pådriver for debatt, folkeopplysning og styrket politisk forståelse av universitets- og høyskolesektoren.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg har doktorgrad i sosiologi, og jobber i dag som professor i yrkespedagogikk. Forskningen min har berørt alle utdanningsnivå, fra barnehage, grunnskole og yrkesopplæring til akademia og profesjonsforskning. Jeg spesialiserer meg på møter mellom mennesker og strukturer, spesielt motsigelser mellom uttalte mål, innebygde spenninger og personlig engasjement. Tema jeg har vært særlig opptatt av er sosial ulikhet i skolen, politisk styring av lærerutdanning, yrkesfagenes rammevilkår og pragmatiske tilnærminger til læring. Jeg drives av å stille grunnleggende spørsmål knyttet til formål og opplevelser i utdanningsstrukturer. For eksempel hva som motiverer ungdom til å velge yrkesfaglige utdanninger eller hvordan politisk styring påvirker lærerutdanningene. En rød tråd i forskningen min er at jeg anvender kritiske tilnærminger som stiller spørsmål ved ting mange tar for gitt. De siste årene har jeg blitt mer opptatt av å se mulighetsstrukturer og hvordan mennesker manøvrerer disse. Det er gode grunner til at nesten halvparten av unge mennesker i dag starter i yrkesfaglige utdanningsløp: det er spennende med praktisk læring, mange opplever mestring og arbeidsmarkedet er velregulert.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Alle tar en eller annen form for utdanning, og samfunnet er tungt investert i utdanningssystemene som muliggjør det moderne samfunn. Dette skaper noen interessante dynamikker knyttet til styring og kontroll på den ene siden, og rettferdighet og frihet på den andre. Særlig i yrkesopplæringen ser vi hvordan arbeidsmarkedet stiller krav til kvalitet og effektivitet i produksjon, mens skolen også skal gi alle unge mennesker evne til å orientere seg sosialt og politisk, og leve gode liv. Danningsoppdraget er med andre ord svært sammensatt. Det blir ofte opp til lærere å avkode abstrakte læreplaner og motstridende forventninger til hverdagslige situasjoner. Her er det store kunnskapsgap vi kan utforske – både ved å stille gode spørsmål til folkene som skaper utdanning hver dag men også til de politiske systemene som omslutter dem. Vi må vite mer om hva som motiverer unge mennesker, hvordan lærere skaper kvalitet i undervisningen og hvordan politiske diskurser legger føringer for skolen og fagopplæringen.Hva

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Ingen av mine tidligere lærere ville blitt overrasket over at jeg ble utdanningsforsker. Jeg kan huske å ha skrevet kritisk skolestil på ungdomsskolen om hvor demotiverende karakterer kan være. De innførte nasjonale prøver da jeg var i skolealder, og det var store diskusjoner om det da. Jeg nektet å gjennomføre flere slike prøver i protest. Kontroversene om skolen har alltid fulgt meg. Det var litt tilfeldig at jeg startet på sosiologi, men jeg forelsket meg i disiplinen. Jeg spesialiserte meg i både velferdssamfunnet og utdanning som samfunnsfenomen. Universitetet var et herlig sted for kritisk analyse og en mulighet til å alltid lære noe nytt. Som stipendiat forsket jeg på politisk styring av norsk lærerutdanning. Det var først etter doktorgraden at jeg fant et hjem i yrkespedagogikken, hvor jeg fikk fast stilling på yrkesfaglærerutdanningen ved NTNU. Der ble jeg utfordret av kollaeger og studenter i hvordan jeg tenkte om læring og praktiske fag. Det er en reise jeg ikke ville vært foruten. Nå forsker jeg på hvordan vi tenker om og anerkjenner ulike kompetanser i samfunnet.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg trives med mange baller i luften. I det daglige brukes mye tid på kontoret, eller i møter med andre forskere. Siden jeg har et omfattende internasjonalt nettverk blir det en del digitale møter, og jeg er glad i å reise på forskningskonferanser for å utveksle kunnskap og ideer med fagfeller. Men, aller best trives jeg i møte med studenter og kolleger, eller ute på feltarbeid når jeg gjør intervjuer eller samler andre data. Da får jeg sett med egne øyne hvordan skoler og arbeidsplasser ser ut, og det er utrolig mye å sette seg inn i. Heldigvis er de fleste glade i å vise frem skolen eller jobben sin. Jeg er også opptatt av at studentene våre har med seg mye erfaring inn i utdanningene hvor jeg underviser, og det er veldig lærerrikt å høre på deres erfaringer fra sektor.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Akademiet gir mulighet til å jobbe for flere ting jeg brenner for, særlig på nasjonalt nivå. Vi må overbevise beslutningstakere om at de må prioritere forskning og kunnskap i en tid preget av usikkerhet, konflikt og feilinformasjon.

Det er alt for mye toppstyring i sektoren, og jeg mener universiteter og høyskoler må få større handlingsrom til å gjøre egne prioriteringer. De vitenskapelig ansatte er i mindretall i dagens UH-styrer, og universitetene ligner stadig mer på andre bedrifter og virksomheter. UH-loven må endres slik at de som driver forskning og undervisning er i flertall.

Jeg vil jobbe for en mer ambisiøs UH-politikk, hvor fri grunnforsking forstås som samfunnsberedskap. En utdannet befolkning er myndiggjort, noe som gir et rikere samfunn. Det krever satsning på humaniora og samfunnsvitenskap. Jeg vil jobbe for økte budsjetter til forskning i Norge.

Arbeidsvilkår og karrieremuligheter er veldig viktig fremover. Hvordan skal vi klare å beholde de beste forskerne, om det ikke er faste jobber til dem? Utviklingen de siste årene har ført til mer tematisk og strategisk styring. Midlertidige forskere blir underleverandører på styrte prosjekt. Jeg vil slå et slag for mer frie midler til forskning, enten gjennom økte budsjetter til institusjonene eller flere åpne forskningsprogrammer.