Erik Sveberg Dietrichs

«Jeg brenner for å formidle kunnskap, det gjelder både kommunikasjon av forskningsresultater til allmenheten og å føre kunnskap fra basalforskning til klinisk medisin, slik at pasientene får nytte av det grundige arbeidet som utføres i laboratoriene.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på legemiddelbehandling, med spesielt fokus på alvorlige og potensielt livstruende konsekvenser av behandling med legemidler mot psykiske lidelser. Det er stor variasjon i hvordan kroppen reagerer på legemidlene vi tar. Hos to personer som tar samme dose medisin kan den ene ha manglende effekt av medikamentet, mens den andre kan få kraftige bivirkninger, som vektoppgang, diabetes eller i verste fall; hjertestans. For å forhindre dette må vi kartlegge de underleggende mekanismene gjennom basalforskning og forskning på pasientprøver fra klinikken.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De største utfordringene innen mitt fagfelt ligger i å finne så god medikamentell behandling som mulig for pasienter med psykiske lidelser. Dette er vanskelig, ettersom medikamentene som er i bruk har et betydelig potensial for å gi kraftige bivirkninger, samtidig som det er stor individuell variasjon i hvor effektive de er mot sykdommene vi bruker dem mot. Dermed er det avgjørende å optimalisere behandlingen med de mange legemidlene vi har tilgjengelig i dag, men også å utvikle nye og bedre behandlingsstrategier mot sykdommer som psykoser, bipolar lidelse, angst og depresjon.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært nysjerrig og har blitt eksponert for forskningsverdenen gjennom familien. Lenge ville jeg studere biologi, men fant ut at veien til en forskerkarriere var lettere gjennom forskerlinjen på medisinstudiet, som er et fantastisk tilbud til studenter ved de fire medisinske fakultetene i Norge. Jeg startet på forskerlinjen uten å ane hva jeg ville jobbe med, men kom raskt i kontakt med professor Torkjel Tveita, som lette etter måter å behandle hjertesvikt under oppvarming fra dyp hypotermi. Dette var min introduksjon til translasjonell forskning, som betyr at vi hadde et klart klinisk mål bak basalforskning som vi gjorde på laboratoriet. Det translasjonelle perspektivet er noe jeg er like fascinert av og opptatt av i dag, som da jeg startet på forskerlinjen ved medisin i Tromsø.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Nå jobber jeg som veileder og forskningsgruppeleder, derfor har jeg større ansvar for å lede retningen på arbeidet som mine kollegaer gjør i laboratoriet enn selv å jobbe på labbenken. Selv om det praktiske labarbeidet til tider kan være et savn, er det veldig spennende å analysere data og finne betydningen av dem, som samtidig genererer nye hypoteser og grunnlag for nytt vitenskapelig arbeid. Jeg jobber også mye med å skrive sammen forskningsresultatene til vitenskapelige artikler og populærvitenskapelige arbeider, som artikler, podcast og bøker.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Innen forskningen er jeg opptatt av det translasjonelle perspektivet, altså kunskapsformidling på tvers av fagfelt og mellom laboratoriet og klinikken, slik at pasienten kan få bedre behandling. Det translasjonelle perspektivet kan også relateres til  forskningsformidling; det å gjøre komplisert medisinsk informasjon tilgjengelig for allmenheten er viktig både for å gi informasjon til mennesker i sårbare situasjoner, men også for å bygge opp tilliten mellom akademia og resten av befolkningen. De siste årene har politiske strømninger ført til redusert tillit til forskningsbasert kunnskap, dette er noe vi må kjempe mot ved å bli bedre på å formidle det viktige arbeidet vi gjør. Derfor ønsker jeg å fortsette med å skrive populærvitenskapelige bøker. Nylig har jeg også startet podcast om legemiddelbehandling og psykiatri, og ønsker å utvikle dette konseptet til en viktig formidlingsarena til allmenheten, om et vanskelig tema som angår store deler av befolkningen.