Florian Berg

Unge forskere skal ikke måtte velge mellom instituttsektoren og akademia. Jeg vil bygge broene som gjør at de slipper å velge.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Kort fortalt teller jeg fisk. Hvert år skal vi anslå hvor mye sild, brisling og annen småpelagisk fisk som finnes i havet, og hvor mye som kan fiskes uten at bestandene tar skade. Rådene våre danner grunnlaget for kvotene som settes nasjonalt og i forhandlinger med EU og Storbritannia.

Forskningen min handler om hvordan denne prosessen kan bli bedre. Jeg kombinerer data fra akustiske tokt, otolitter (øresteinene til fisken, som fungerer som en slags svart boks) og genetikk for å forstå hvordan fiskebestandene er satt sammen, hvor de gyter og hvordan de henger sammen.

Målet er en bærekraftig forvaltning som bygger på den beste kunnskapen vi har, og som tåler et hav i endring.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Bestandsvurderinger bygger på lange tidsserier. Det er en styrke, men også en svakhet: selv når dataene viser at vi ikke lenger følger beste praksis, kan det ta flere år før vurderingene blir justert. Med klimaendringene endrer økosystemene seg raskere enn forvaltningen klarer å reagere. Den største utfordringen er derfor hvordan vi kan ta i bruk ny kunnskap raskere, uten å miste robustheten som lange tidsserier gir. Det er nettopp dette jeg prøver å få til i min egen forskning.

Samtidig er dette en ekstra spennende tid å være fiskeribiolog i Norge. Da jeg flyttet hit, spøkte jeg ofte med at vi burde stenge en hel fjord for fiske og annen menneskelig aktivitet, overvåke den i 10 til 30 år og se om de biologiske teoriene våre også holder i havet. Nå er vi ikke langt unna nettopp det i Oslofjorden. Det gir oss et naturlig eksperiment som fiskeribiologer vanligvis bare kan drømme om, og for oss som jobber med småpelagisk fisk er det en helt unik mulighet.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg var åtte år gammel da jeg bestemte meg for å bli marinbiolog. Grunnen var ganske praktisk: jeg er allergisk mot dyrehår, så katter, hunder og hester var utelukket. Fisk, derimot, har ingen hår. Siden den gang har jeg fulgt den veien, og jeg har aldri angret.

Etter en bachelorgrad i Tyskland kom jeg til Norge for å ta master i marinbiologi. Planen var ikke nødvendigvis å bli, men Norge viste seg å være det beste stedet i verden for en fiskeribiolog. Så ble det doktorgrad, postdoc og til slutt fast stilling ved Havforskningsinstituttet i Bergen.

Det som holder meg her, er kombinasjonen av en av verdens viktigste fiskerinasjoner og en helt unik kyst. De store fjordene gir muligheter til å studere fiskebestander i sitt naturlige miljø som knapt finnes noe annet sted. For en som jobber med sild og brisling, finnes det ikke et bedre sted å være.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Ingen uker er like. Omtrent halvparten av tiden går til de faste oppgavene knyttet til rådgivning: jeg er med på et vitenskapelig tokt i året, deltar på flere ICES-møter og er med i de årlige fiskeriforhandlingene mellom Norge, EU og Storbritannia om høsten. I tillegg har jeg mange møter med Fiskeridirektoratet, fiskere og Sildelaget, der vi forklarer resultatene og rådene våre.

Den andre halvparten er forskning, og da handler det om hvordan alle disse stegene kan bli bedre. Av og til står jeg på fiskelabben og måler fisk eller hjelper til på genetikklabben, men mesteparten av tiden går til dataanalyse.

Den mest intense perioden er rett etter kystbrislingtoktet. Fiskerne venter på rådet vårt før sesongen kan starte, og telefonen ringer konstant. Først vil alle ha en tidlig indikasjon på biomassen, deretter vil fiskerne vite hvor vi fant fisken. Det er hektisk, men givende, for da ser jeg helt konkret hvor verdifullt arbeidet vårt er for samfunnet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Som tillitsvalgt i Havforskerlaget, lokallaget til Forskerforbundet ved Havforskningsinstituttet, har jeg sett hvor mye rammebetingelsene betyr for unge forskere. Nå vil jeg løfte dette arbeidet til nasjonalt nivå.

Den viktigste saken for meg er et misforhold i instituttsektoren. Når vi ansetter stipendiater og postdoktorer, er de som regel knyttet til ett bestemt forskningsprosjekt. Men kompetansen de bygger opp der, er ikke nødvendigvis den instituttet trenger når det skal ansette fast. Lav grunnfinansiering gjør at rekrutteringen styres av hva som får prosjektmidler, ikke av hvilken kompetanse instituttene faktisk trenger på lang sikt. Resultatet er at dyktige unge forskere står uten vei videre, samtidig som instituttene sliter med å rekruttere. Dette misforholdet vil jeg jobbe for å lukke, blant annet gjennom økt grunnfinansiering, rekrutteringsstillinger som bygges rundt instituttenes langsiktige behov, og flere kombinerte stillinger mellom instituttsektoren og akademia.

Jeg vil også jobbe for bedre vilkår for internasjonale forskere. Jeg kom selv til Norge som student og har bygget hele karrieren min her. Vi må gi internasjonale talenter gode muligheter til å lære språket, uten at språkkrav blir en barriere for rekruttering.