Guro Busterud
Kort fortalt – hva forsker du på?
Jeg er lingvist og arbeider med syntaks, eller grammatikk, det vil si strukturelle aspekter ved språk. Nærmere bestemt forsker jeg på hvordan vi mennesker tilegner oss grammatikk. I doktoravhandlingen min undersøkte jeg andrespråkstilegnelse, eller ikke-primær språktilegnelse. Det dreier seg om hvordan vi lærer oss språk nummer to, tre, fire og så videre. Det er interessante og viktige forskjeller i måten vi tilegner oss språk på som barn (primær språktilegnelse), og hvordan vi lærer språk som voksne. En viktig faktor her er biologisk modning.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
En viktig oppgave i lingvistikken er å finne ut hvilke byggeklosser menneskets språk er bygd opp av. Enkelt forklart kan vi si at man forsøker å finne språkets periodiske system. Min forskning dreier seg om å finne ut hvordan vi mennesker er i stand til å lære oss de kompliserte reglene som finnes i språk. Det faktum at barn ved fire års alder har klart å tilegne seg all den grunnleggende grammatikken i det eller de språkene de omgir seg med, synes jeg er svært fascinerende.
Språklæring hos barn foregår automatisk. Det er fordi vi mennesker, til forskjell fra alle andre dyr, har en medfødt evne til å lære språk. Denne medfødte grammatikken gjør at vi mennesker er predisponert til å lære språk. Hos voksne foregår ikke språklæringen automatisk, og et viktig spørsmål innen mitt fagfelt er i hvor stor grad voksne innlærere har tilgang til den medfødte grammatikken. I grammatikken til andrespråksinnlærere vil vi alltid finne spor av førstespråkets grammatikk. Mye andrespråksforskning hander om å finne ut av samspillet mellom de ulike grammatikkene språkinnlærere har i hjernen: I hvor stor grad tas førstespråkets grammatikk i bruk når et andrespråk læres? Virker språk man har lært som barn, og språk man har lært som voksen, ulikt inn på innlæringen av nye språk?
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
Det var først da jeg begynte å studere nordisk, at lingvistikk åpenbarte seg som et selvstendig fagfelt – og jeg syntes det var vanvittig interessant! Selv om jeg likte grammatikk, eller de såkalte språkfagene, på skolen, hadde jeg en oppfatning av grammatikk som nærmest en statisk størrelse; det var regler som måtte læres, og selvfølgelig måtte vi lære språkhistorie. Å finne ut at grammatikken er fundert i menneskets hjerne (og ikke i bøker), og at studiet av grammatikk er en måte å studere mennesket og menneskets hjerne på, var helt nytt for meg.
Når jeg snakker om grammatikk med skoleelever, er jeg derfor bevisst på å understreke at grammatikken vi finner i bøker, forsøker å beskrive grammatikken som hver enkelt av oss har inne i hjernen vår. Alle som har norsk som morsmål, er eksperter i norsk grammatikk. Selv om vi ikke nødvendigvis kan sette ord på de grammatiske reglene vi har i hjernen, bruker vi dem hver gang vi ytrer eller tolker en setning.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
Å forske på språklæring, er å forske på mennesker. Målet med forskningen er finne ut av hvordan menneskets mentale representasjoner av grammatikk ser ut, og hvordan disse representasjonene ender opp i hjernen vår. Det betyr at jeg må ut i felten for å samle data, eksempelvis i barnehager og på skoler. Ofte er vi ute etter personer med en bestemt språkkombinasjon, for eksempel personer som har russisk som morsmål og har lært norsk i voksen alder.
Ofte undersøker vi konstruksjoner som ikke nødvendigvis forekommer så ofte i naturlig tale. Vi er derfor nødt til å designe eksperimenter. Eksperimentene har gjerne til hensikt å lokke fram produksjon av bestemte grammatisk trekk, eller lokke fram evalueringer av bestemte grammatiske konstruksjoner. Design av metode er en svært viktig del av forskningsarbeidet mitt.
Jeg samarbeider mye med andre forskere, og under datainnsamlingen har jeg ofte med med meg studenter. Det er en fin anledning til å gi studentene en konkret erfaring med hvordan språkforskning foregår. I arbeidet med analyse og tolkning av data bruker jeg statistiske verktøy, men dataene må også inspiseres på individnivå. Forskningsresultatene presenterers på konferanser og i vitenskapelige tidsskrifter. Det er viktig å formidle forskningsresultater også utenfor faglige fora. Jeg bruker derfor en del tid på populærvitenskapelig forskningsformidling.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Akademiet for yngre forskere er en fin arena for å arbeide med forskningspolitikk. Det er flere saker som spesielt angår yngre forskerer som engasjerer meg. Yngre forskerer er ofte midlertidige. De befinner seg i den fasen av livet der man gjerne etablerer familie, samtidig skal de legge grunnlaget for en forskerkarriere. Ingen enkel kombinasjon. Følgende punkter er derfor viktige: 1) Karrierepolitikk: Yngre forskere må utrustes med den kompetansen og erfaringen som trengs for å kunne skaffe seg fast jobb. Dette inkluderer forskningsledelse -og administrasjon. 2) Vi må ha ordninger som gjør det mulig å kombinere forskerkarriere med familieliv, også for kvinner, og også der man har to karrierer å ta hensyn til.
Forskning må bidra med å løse samfunnsproblemer. Samtidig bør ikke alle midler bevilges gjennom tematiske programmer som legger føringer for problemstillingene det forskes på. Samfunnet trenger også nysgjerrigetsdrevet forskning som er definert av forskerne selv.
Det er viktig at vi forskere er bevisste vikitgheten av å formidle forskningen vår til allmenheten, og på den måten bidra til at viktige valg og avgjørelser – både på inidivdnivå og samfunnsnivå – tas på grunnlag av vitenskapelig basert kunnskap. Jeg ønsker å arbeide for å skape møteplasser mellom forskermiljøer og ulike samfunnsaktører.