Guro Nore Fløgstad

«Jeg er opptatt av gode vilkår for å drive fri, nysgjerrighetsdrevet forskning, spesielt ved de nye universitetene. Grunnforskningen er sårbar når det kuttes i budsjetter og når universiteter legger nye strategier, noe som særlig påvirker yngre forskeres hverdag.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Min forskning dreier seg om å forstå hvorfor grammatikk i menneskespråk er slik den er.  Språk forandrer seg hele tiden, gjennom påvirkning fra menneskehjernen, språkbruk i det daglige, og hvilke språk som snakkes i omgivelsene. Men hva påvirker mest, og hvorfor? For å finne ut dette, undersøker jeg ulike språkfamilier, og språk i ulike sosiale settinger. Det kan være studier av språksituasjonen i Argentina på slutten av 1800-tallet for å forstå språkbruk i dag, språkblanding blant talere av romanispråk i Skandinavia, og bruk av kjønn på substantiv hos norske ungdommer. Slike studier bidrar til å danne et helhetlig bilde av hvordan språk endrer seg i praksis, og de kan gjøre teoriene om språkendring mer treffsikre.

I tillegg er jeg opptatt av å bruke språkvitenskapelig forskning, og jeg er pådriver for å introdusere feltet rettslingvistikk her til lands. Her anvendes språkforskning for å ta mer informerte beslutninger i juridisk kontekst og offentlig sektor. Dette kan være i straffesaker hvor språklig materiale har vært sentrale i bevisførsel og etterforskning, eller asylsaker hvor det stilles spørsmål om søkerens opphav. I samarbeid med et tverrfaglig kollegium jobber jeg med å opprette et studium i rettslingvistikk – Norges første sådan.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er fremdeles svært mye vi ikke forstår knyttet til hvordan språk forandrer seg. Hva påvirker mest, språkkontakt eller kognitive begrensninger på språkbruk? Hvordan fungerer hjernen, og hvilken rolle spiller den for språkendring?Hvorfor skjer de samme endringene i språk som ikke er i familie, ei heller i kontakt? Her er det mye upløyd mark. Dette betyr i praksis at vi heller ikke helt vet hva som vil skje med norsk grammatikk når den påvirkes av en rekke andre språk, slik tilfellet er i store deler av Norge i dag.

Hva angår lingvistikken generelt, står en rekke helt grunnleggende spørsmål faktisk fortsatt ubesvart. Hvordan er det egentlig mulig at barn, som ikke kan knytte skolissene sine selv, bruker og lærer seg grammatikk som er så komplisert at drevne lingvister sliter med å få den ned mellom to permer? En del framskritt begrenses nok av teoretiske skyttergraver. En kollega stilte nylig et åpent spørsmål på en konferanse: hvis dere fikk en ubegrenset pengesum til å undersøke et selvvalgt lingvistisk grunnproblem, hvilket ville dere da valgt? Det ble urovekkende stille i salen. Lingvister bør bli flinkere til å stille grunnleggende spørsmål uten teoretiske begrensninger.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Som 16-åring bodde jeg et år på landsbygda i Uruguay, og forskjellen mellom språket som ble snakket der, og språket som ble formidlet i lærebøker og brukt i storbyene rundt, var påfallende. Gjennom et grunnfag i latin ble jeg oppmerksom på lingvistikken – studiet av hva alle språk har til felles. Samtidig var mye av litteraturen på lingvistikkstudiet preget av at den ikke tok mindre og mer perifere språklige varianter med i betraktningen. Hele teorier om språk var basert på europeiske varianter av verdensspråk. Forskningsinteressen min oppsto nok i friksjonen mellom egen erfaring fra språklæring og den da eksisterende faglitteraturen.

Jeg jobbet en periode utenfor akademia, som fjellguide i Appenninene, og med kjøp av 1800-tallskunst i Nord-Italia, men etter et engasjement som vitenskapelig assistent, som krevde feltarbeid i Himalaya og på svenskegrensa, forsto jeg at forskeryrket ga rom for både teoretisk fordypning og frihet til å reise og innhente data. Møtet med fagmiljøer som tok unge forskerspirer på alvor og stilte høye faglige krav var også avgjørende, og denne erfaringen forsøker jeg å ta med meg i eget virke som forsker og veileder.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber både med språkhistorie og med språk i bruk, og disse tilnærmingene krever ulike metoder. Hva angår førstnevnte skjer mye arbeid på gode biblioteker og arkiver, det kan være på lingvistisk institutt ved universitetet i Buenos Aires, eller foran pc-en, gjennom å undersøke digitale tekstsamlinger fra 1800-tallets språkstrid i Argentina, eller språk på nett i Norge de siste 10 årene. For å undersøke faktisk språkbruk intervjuer jeg de som snakker språket, for eksempel talere av romani i Latin-Amerika eller Skandinavia. Jeg kommer altså langt med velfylte arkiver og biblioteker, samt flybilletter og muligheter for lydopptak, og jeg trenger ikke veldig mye infrastruktur for å gjennomføre forskningen min. Nettopp derfor har jeg frihet til å jobbe drevet av egen nysgjerrighet i mindre prosjekter med få samarbeidspartnere, men også med større internasjonale forskergrupper.

Mye tid går til lesing av artikler og pensumlitteratur, og til å gi tilbakemelding på tekst hos studenter, stipendiater og kolleger. I tillegg kommer skrivingen, som kan innebære alt fra artikkelskriving i tidsskrifter med strenge sjangerkrav, til korte sammendrag til konferanser på engelsk, norsk og spansk, og leserinnlegg i aviser.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er svært motivert for å jobbe med yngre forskeres vilkår i en tid hvor det er mye bevegelse i det forskningspolitiske landskapet i Norge. Særlig to saker engasjerer meg:

Den første dreier seg om forskningspolitikk og yngre forskeres vilkår knyttet til akademisk frihet, herunder vilkår for grunnforskning. Dette er et viktig universitetspolitisk spørsmål som angår hele forsknings-Norge, særlig sett i lys av minkende finansieringsordninger. Spørsmålet er ikke minst aktualisert gjennom reformer i universitetssektoren som har ført til opprettelsen av nye universiteter, hvor det stadig legges strategier og opprettes programmer som direkte påvirker yngre forskeres vilkår. I disse prosessene er grunnforskningen spesielt sårbar. I tillegg må vi forstå norske akademikeres vilkår i lys av en større internasjonal kontekst, og også diskutere hvordan vår forskningspolitikk kan påvirke unge internasjonale forskerkollegers muligheter.

Den andre saken som engasjerer meg, dreier seg om formidling av språkvitenskapelig forskning, både fordi språkpolitikk og språkvalg direkte påvirker yngre forskeres hverdag, og fordi jeg ønsker at forskningen skal gjøres kjent på relevante områder, f.eks. offentlig sektor og jusfeltet. Her vil jeg jobbe aktivt med å nå ut til de aktuelle gruppene og slik spre den forskningen som gjøres, samt jobbe for å rekruttere yngre forskere til dette feltet.