Heidi Holmen
Kort fortalt – hva forsker du på?
Jeg forsker på om bruk av teknologi kan støtte mennesker i deres egen håndtering av kronisk sykdom. I mitt doktorgradsprosjekt testet vi ut om en mobil-app i en smarttelefon kunne støtte personer med type 2 diabetes i deres sykdomshåndtering. Her i Norge var dette et samarbeid mellom sykepleieforskere ved HIOA og ingeniører fra Nasjonalt senter for Ehelseforskning, men vi hadde også samarbeidspartnere fra flere EU-land, noe som var utrolig spennende. Jeg har også oppsummert internasjonal forskning knyttet til mobil-apper somtilbyr kommunikasjon med helsepersonell. Å oppsummere andres forskning er noe jeg bruker i flere prosjekter, blant annet for å kartlegge bruk av teknologi-støtte blant barn med palliative behov og deres foreldre, og hvilke erfaringer som finnes internasjonalt. Dette er viktig for å finne kunnskapsmangler slik at vi kan begrunne ny forskning. Videre vil jeg også være involvert i flere prosjekter som skal favne den enkeltes opplevelser enten knyttet til behov eller sykdom, men også helsepersonells opplevelse med både kronisk syke og bruk av teknologistøtte.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
De mest spennende problemstillingene innenfor helseteknologi handler om hvordan teknologien kan støtte mennesker med helseutfordringer. Dette kan være vanskelig med de vanligste forskningsmetodene siden vi mennesker i stor eller liten grad vil være motivert eller ha et ønske om å bruke teknologi. Da vil det være utfordrende å sammenligne de som er motivert med de som ikke er motivert. Den aller beste måten å finne ut av om A er bedre enn B er å trekke to tilfeldige grupper som ikke vet hva de får, og å se hvem det går best med over tid. En slik fremgangsmåte kan være problematisk når det gjelder teknologi siden deltakerne ser hva de får. Her er vi avhengig av en internasjonal debatt for å vurdere hva som er god forskningsmetode når det gjelder teknologi. Dette er viktig for at man skal få penger både til forskningen, men også til de nye helsetjenestene som forskes fram.
Hvordan teknologi som helsestøtte påvirker pasientrollen og hverdagslivet til den som bruker teknologien, er også et spennede spørsmål. Det samme gjelder forståelsen av forholdet mellom menneske og teknologi, noe som også vil kreve tverrfaglig forskning.
Det er ingen tvil om de største utfordringene knyttet til teknologi ikke er mulighetene det gir, men begrensningene knyttet til sikkerhet, personvern og kvalitetssikring. Det stilles store krav til sikkerhet og personvern, noe det også må, men dessverre gir dette av og til begrensninger av effektiv bruk av teknologi for ulike sykdommer, noe som kan oppleves uheldig.
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
Jeg har alltid vært ekstremt nysgjerrig, og sjelden tatt noe for gitt, men jeg ikke vært veldig målrettet. Etter videregående stod valget mellom lærerutdanning og sykepleierutdanning – heldigvis ble det sykepleie i Bodø. Her fikk jeg fordype meg i faktabasert kunnskap om anatomi og fysiologi, men også i omfattende forskning knyttet til sykepleie som fag og profesjon. Jeg utvekslet ett semester til USA, og kontrastene var store mellom universitetssykehuset i USA og lokalsykehuset i Lofoten der jeg hadde praksis.
Som nyutdannet stortrivdes jeg i den pasientnære sykepleien på hjerteavdelingen på Ullevål. Jeg hadde derimot ikke ro til å «bare» jobbe, og gjennomførte masterutdanningen i folkehelsevitenskap ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, der jeg lærte mer om helse, miljø og hva som påvirker oss. Gjennom min masteroppgave gjennomførte jeg en spørreundersøkelse om erfaringer og holdninger til flått –noe ganske annet enn den pasientnære hverdagen på sykehuset. Nysgjerrigheten min førte også til en klinisk videreutdanning i diabetessykepleie i Bergen da jeg så hvor ofte personer med hjertesykdom samtidig hadde diabetes type 2.
Våren 2011 gikk jeg fra klinikk til høgskole for å forske, da jeg fikk tilbud om en stipendiatstilling som skulle undersøke teknologi-støtte for type 2 diabetes. Diabetes og teknologi både sammen og hver for seg favner min forskning.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
Min stilling ved Høgskolen i Oslo og Akershus innebærer mye studentrettet aktivitet i tillegg til forskning, noe som gjør min hverdag variert. Jeg veileder sykepleierstudenter i praktiske ferdigheter og hjerte-lungeredning, i sykehuspraksis og når de skriver sin avsluttende bacheloroppgave. Jeg veileder også masterstudenter i klinisk sykepleie.
Forskerhverdagen min innebærer lesing av andres forskning nasjonalt og internasjonalt, søknadsskriving og møter med ulike interne og eksterne samarbeidspartenere. Jeg er også med på møter med mennesker som skal bruke vår forskning, slik at vi har førstehåndskunnskap om behovet og ønskene til de vi utvikler helsetjenesten for. Innsamling av resultater fra våre deltakere eller kilder er i perioder en stor del av forskerhverdagen, hvor det å møte deltakere i prosjektene er viktig. Den mest spennende fasen er når forskningsdataene er klare og vi kan si mer om hva vi finner. Dette skriver vi sammen og vi diskuterer hva det kan bety – både for den enkelte, men også sett i lys av internasjonal forskning. Formidling av dette i internasjonale tidsskrift og deltakelse på internasjonale konferanser er viktig, men også til forskningsdeltakerne, til allmennheten gjennom ulike kanaler, og gjennom diskusjoner med studenter og kollegaer.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Sammen med andre medlemmer i Akademiet ønsker jeg å jobbe med hvordan forskningsresultater best bør kommuniseres ut til samfunnet. Alle bør få tilgang til forskningen som produseres i Norge, som de selv har finansiert som skattebetalere. Dersom man ikke publiserer i åpne vitenskapelige kilder (OpenAccess), må man også, og helst alltid i tillegg, kommunisere sin forskning gjennom populærvitenskapelige medier. Dette for at den enkelte skal kunne se forskningens betydning for deres hverdag.
Forskningspolitisk vil jeg bidra i diskusjonen knyttet til hvordan man som yngre forsker kan ha et karriereløp som samtidig tillater et familieliv. Jeg har selv kjent på hvor krevende dette kan være med to små barn som medfører våkne netter med påfølgende dager der man skal produsere forskning av internasjonal kvalitet.
Jeg ønsker også å synliggjøre mulighetene for en forskerkarriere i yrker der dette ikke er hovedregelen, for eksempel mitt eget fag – sykepleie. Det er i stor og økende grad forskning av høy kvalitet blant sykepleiere, noe mange sykepleiere selv ikke ser på som en mulighet. Nærheten til pasientene og deres behov for helsetjeneste gir sykepleierne et unikt innblikk i behovet for ny forskning, spesielt når vi vet hvor presset helsetjenesten vil bli fremover.