Hilde Reinertsen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er utdannet historiker og har etter hvert blitt en slags tverrfaglig dokumentforsker. Jeg jobber innenfor et forskningsmiljø som studerer samspillet mellom vitenskap, teknologi, kultur og samfunn, og har her blitt inspirert til kople sammen forskningsmetoder på tvers av fag. I forskningen min er jeg særlig opptatt av hvor viktig det er å forstå betydningen av dokumenter, både i våre egne liv og i samfunnet,. Jeg studerer hvordan dokumenter skapes og brukes, og hvilken betydning de har i demokratiet og velferdsstaten. Vi er omsluttet av stadig mer avanserte tekstbaserte systemer og digitale infrastrukturer, og dette er det viktig at vi undersøker betydningen av. I de kommende årene vil jeg utforske dette i et eget prosjekt om evalueringsrapporter og deres samfunnsrolle. Her er jeg nysgjerrig på å finne ut hvordan metodene for evaluering har endret seg over tid, og hvilken betydning det har for hvordan vi som samfunn forstår vårt eget samfunn. Inspirert av historiske og samfunnsvitenskapelige studier av hvordan kunnskap blir til, analyserer jeg evaluering som en måte å produsere ny kunnskap på. Mikroskoper og teleskoper gjør at vi mennesker kan observere og forstå fenomener vi ellers ikke ville klart å se – tilsvarende kan vi spørre hvilke metoder og optikker som er i bruk innenfor evaluering, hva disse gjøre det mulig for oss å se, hvordan vi tolker det vi ser og hvilken betydning dette har for vår forståelse av samfunnet.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Mitt fagfelt undersøker samspillet mellom teknologi, vitenskap, kultur og samfunn (den engelske forkortelsen er STS, fra science and technology studies). Det aller mest interessante og utfordrende hvordan kunnskap og samfunn virker sammen: Hvordan får vi solid kunnskap om, for eksempel, pågående klimaendringer og et gallopperende coronavirus, og hvordan kan vi ta konsekvensen av denne kunnskapen? Hvordan bidrar kultur, historie og teknologi til å formen hvordan vi ser og forstår verden og naturen? hhvilke spørsmål vi stiller, hvordan vi angriper problemer i vår tid? Hvordan oppstår god og solid kunnskap, hva er samspillet mellom ekspertise, lekfolk og politikk? Det er lett for forskere å sitte og si at vitenskapen har rett, og bebreide folk for å være vrange eller uopplyste hvis de misforstår eller kritiserer vitenskapelig autoritet – men som oftest er bildet langt mer komplisert. Hvorfor får egentlig vaksinemotstand, klimaskepsis og falske nyheter stor utbredelse? Og tilsvarende, hvordan skapes ny teknologi – hvilke moralske avveininger og etisk valg «bygges inn i» en ny teknologi, og hvordan styres teknologiutviklingen – for eksempel kunstig intelligens? Et særlig spennende trekk ved mitt fagfelt er den store interessen og viljen til å kombinere metoder på tvers av de klassiske disiplinene, og knytte sammen historiske, samtidige og komparative analyser. Dermed kan folk jobbe med vaksinehistorie på et kontor, kunstig intelligens på det neste og norsk stortingshistorie ved siden av der igjen, og gjøre nyskapende koblinger som til sammen styrker alles forskning.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Min vei inn i forskningen skjedde ganske gradvis. Under og etter studiene var jeg engasjert i frivillige organisasjoner og jobbet en periode i avis. Men jeg savnet den selvstendigheten og muligheten for fordypning man har ved universitetet, så da et doktorgradsstipend ble utlyst ved TIK-senteret der jeg nå jobber, søkte jeg på en ide om å studere kunnskapsproduksjonen i norsk bistand, som bygget videre på min masteroppgave i historie. Jeg fikk stipendet, og gradvis utviklet ideen seg til å studere evaluering. Dette var delvis på grunn av at jeg fant veldig spennende arkivkilder om dette og gjorde en rekke svært interessante intervjuer, men også at jeg ble kjent med fagfeltet jeg beskrev over – vitenskap- og teknologistudier (STS), som ga meg analytiske verktøy til å undersøke hvordan kunnskap oppstår og får betydning i samfunnet. Gjennom en postdoktorstilling på et nytt forskningsprosjekt ble jeg del av et sterkt lite team som jobbet tett sammen over flere år. Dette tette samarbeidet var ambisiøst og intenst, og førte til at jeg virkelig lærte å skrive sammen med andre, både spissede forskningsartikler og formidlende lærebøker. Både under PhD-perioden og postdoktorperioden var jeg tidvis i tvil om forskning var rett sted å være. Det var overraskende tøft å ferdigstille en PhD-avhandling, det er få jobber å søke på og det er tøft å stå i den usikkerheten som midlertidige stillinger skaper i hverdagen, med huslån og småbarn. Men da jeg på slutten av postdoktorperioden fikk støtte fra Forskningsrådet til det som virkelig er mitt eget drømmeprosjekt, da ble jeg sikker på at forskning er rett hylle for meg.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min arbeidshverdag er ganske variert – den består av møter og samtaler med kollegaer i min forskningsgruppe og prosjektgruppe, veiledning av PhD-stipendiaten jeg har ansatt. Jevnlig gir jeg gjesteforelesninger ved andre universiteter. Noen perioder består av intens skriving og redigering for å ferdigstille et bokmanus eller en artikkel. Andre perioder samler jeg inn nytt materiale, både i arkiver, på nett og gjennom intervjuer. I tillegg holder jeg meg oppdatert på ny forskning som kommer fra mitt eget fagfelt og pågående debatter, aktiviteter og nye rapporter innenfor evalueringsfeltet i Norge.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det er særlig en sak jeg har lyst til å jobbe med gjennom AYF, og det er hvordan universitetene kan ta bedre var på sine unge forskere. Å forske og undervise er et privilegium, men samtidig er det en hard jobb med veldig usikre framtidsutsikter. Slik situasjonen er nå, er man ofte midlertidig ansatt til langt ut i 40-årene, og mange møter lite interesse og velvilje fra institusjonen der de jobber – med mindre man (som meg) er heldig og har et sterkt og støttende fagmiljø rundt seg. De fleste unge akademikere jeg møter har en sterk indre drivkraft, de brenner for sitt fag, for å lære nye ting, for å undervise, veilede og bidra med ny kunnskap til samfunnet. Eksternfinansiering fra Forskningsrådet og EU skaper nye stillinger og muligheter, som jo er strålende, men samtidig skaper det kortsiktighet og forhindrer kontinuitet, både for forskingsgruppene og for enkeltforskerne. Universitetssystemet har foreløpig ikke klart å omstille sin styringsmodell og personalpolitikk til dette nye økonomiske handlingsrommet. AYF er en institusjon som kan bidra til å analysere og forstå denne situasjonen bedre, og til å foreslå løsninger som er til det beste både for unge forskere, institusjonene og samfunnet som finansierer oss. Det vil jeg gjerne bidra til.