Ingrid Lossius Falkum
Kort fortalt – hva forsker du på?
Jeg forsker på hvordan vi mennesker kommuniserer gjennom språk. Tilsynelatende er det enkelt. Alle gjør det jo, hele dagen. Men hvordan skjønner mannen min helt umiddelbart at jeg ikke mener at Dag Solstad står nede i kjellerstuen, selv om jeg sier at ”Dag Solstad står nede i kjellerstuen”? Hvordan klarer vi så uanstrengt å oppfatte den intenderte meningen i utsagn som logisk sett er helt uforståelige – som når jeg peker mot høststormen utenfor kjøkkenvinduet og sier ”Det ble jammen fint vær i dag”?
Jeg jobber innenfor en gren av språkvitenskapen som kalles pragmatikk. Pragmatikken er et tverrfaglig forskningsfelt, som kombinerer innsikter fra språkvitenskap, filosofi og psykologi i studiet av språklig kommunikasjon. Innenfor pragmatikken forsker vi på hvordan kontekst – i vid forstand – bidrar til ytringers meningsinnhold.
Jeg har forsket på hvordan ords betydning endrer seg i tråd med konteksten de forekommer i. ”Stjerne” har ulik betydning om konteksten er astronomi eller politikk. ”Rask” uttrykker ikke det samme når ordet beskriver Usain Bolt som når vi snakker om en type jetfly. Hvilke kognitive mekanismer gjør det mulig for oss å justere ordbetydninger på denne måten?
Jeg forsker også på hvordan barn lærer seg å bruke språket i kontekst. Jeg leder et prosjekt som undersøker hvordan barn mestrer figurativ språkbruk, som metaforer og ironi. Vi undersøker også hvordan utviklingen av ironiforståelse henger sammen med utviklingen av relaterte kognitive ferdigheter, som evnen til å gjennomskue villedelse og løgn.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
Den overordnede problemstillingen innenfor mitt fagfelt er: Hvordan kommuniserer vi? Vi vet at vi er i stand til veldig raskt å tolke avsenderes ytringer riktig i en gitt kontekst, men vi vet fortsatt ikke helt hvordan. Det er ikke enighet innen språkvitenskapen om hvordan maskineriet vårt for språkforståelse i kontekst fungerer. Tradisjonelt har pragmatikkens rolle vært å utvikle avanserte teorier for hvordan dette foregår. Slik har den hatt mye til felles med språkfilosofien. I dag dreier den mest spennende forskningen seg ofte om etablere mer sikker kunnskap gjennom å teste disse teoriene i eksperimenter, med metoder hentet fra psykologien. Det er innenfor den eksperimentelle pragmatikken at de store gjennombruddene innen pragmatikkforskningen vil komme i årene fremover.
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
Jeg ble for alvor interessert i språkvitenskap da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap grunnfag ved UiO i 2000. Kurset i litteraturteori tok for seg klassiske tekster innen strukturalismen, og jeg husker at særlig tekstene til den russiske lingvisten Roman Jakobson gjorde inntrykk på meg. Da jeg senere skrev masteroppgave i fransk språk ved UiO fikk jeg være med som masterstipendiat på et større forskningsprosjekt. Det var i løpet av denne perioden at det ble klart for meg at det var språkforskning – og spesielt pragmatikk – jeg ville drive med. I 2005 reiste jeg til University College London, til et av de fremste internasjonale fagmiljøene for pragmatikk, for å ta en master og deretter en PhD i lingvistikk. Undervisningen ved UCL var fra første dag knyttet tett opp til forskningsfronten, og foreleserne og veilederne mine var flinke til å få meg til å føle at jeg var en del av et større prosjekt, der vi søkte å forstå en sentral del av menneskelig interaksjon. Forskningen jeg gjør i dag preges i stor grad av de formative årene som master- og PhD-student ved UCL. Siden 2011 har jeg jobbet som postdoktor og forsker ved CSMN, et tidligere Senter for fremragende forskning ved UiO. Jeg har hatt stor glede og utbytte av å være i dette sterke fagmiljøet, og fått mye støtte underveis. Flere omganger med prosjektmidler fra Forskningsrådet har også spilt en viktig rolle for å gjøre en min forskerkarriere mulig.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
Min forskerhverdag er nokså variert. Jeg tilbringer mye tid på kontoret der jeg leser tekster, designer og forbereder språktester, analyserer data, skriver artikler og har møter med kolleger, både fysisk og via Skype. Som leder for prosjektet som undersøker barns forståelse av figurativ språkbruk, er jeg av og til med ut i barnehager og skoler der vi gjennomfører språktester med barna, blant annet ved bruk av såkalt eye-tracking. Jeg er også engasjert i universitetspolitikk, og sitter i Universitetsstyret ved UiO som representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Jeg ønsker å være med på å påvirke utformingen av dagens forskningspolitikk, og har tre kjernesaker:
Satsning på fremragende forskningsmiljøer
Jeg jobber ved et tidligere Senter for fremragende forskning (CSMN), og har sett hvordan fagmiljøet, som et resultat av SFF-satsningen, utviklet seg til å bli et av de fremste innenfor sitt fagområde internasjonalt. Utfordringen etter at senteret nylig ble formelt avsluttet, er hvordan forskningsmiljøet og kompetansen skal opprettholdes utover senterets levetid. Her ligger en viktig forskningsstrategisk problemstilling Akademiet bør være med å gripe fatt i.
Satsning på tverrfaglige forskningsmiljøer
Økt tverrfaglighet er et mål i nær alle strategidokumenter, men ofte vanskelig å få til i praksis på grunn av disiplinære og administrative skillelinjer. Vi må arbeide for bedre tilrettelegging for tverrfaglig forskningsaktivitet, slik at dette blir et reelt og gjenomførbart valg for unge forskere.
Reduksjon av midlertidige ansettelser
Unge forskere i midlertidige stillinger må få kvalifisere seg til faste stillinger, ved at de gis tilstrekkelig mulighet til å undervise og søke forskningsmidler. Overfor institusjonene bør vi arbeide for redusert bruk av midlertidighet og flere faste stillinger. Overfor politiske myndigheter bør vi jobbe for en innskjerping av bestemmelsene i Lov om statens ansatte, slik at muligheten til fast stilling innen UH-sektoren kommer mer på linje med arbeidslivet for øvrig.