Jonas Kristiansen Nøland

Vi må gjenoppdage forskerens rolle i samfunnsdebatten. Skal vi ta kloke valg, trenger mer saksopplysning — og modige forskere som tør å løfte stemmen.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er utdannet som teknolog, med doktorgrad i teknisk fysikk fra Uppsala universitet — Ångströmlaboratoriet — og er professor i energiomforming ved Institutt for elektrisk energi, NTNU, og professor II ved Institutt for elektro, IT og kybernetikk, USN.

Forskningen min fokuserer på omforming av elektrisk energi og ny teknologi som gjør det mulig å elektrifisere samfunnet. Det dreier seg om overgangen fra brune molekyler til grønne elektroner, og inkluderer temaer som vannkraft og kjernekraft på produksjonssiden, samt elektrisk luftfart på forbrukssiden.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Strøm er som oksygen i et moderne samfunn — uten den stopper alt opp. Fremtidens kraftbehov fremstår som umettelig: Vi skal ikke bare elektrifisere samfunnet for å nå klimamålene. Men også legge til rette for den enorme kraftetterspørselen fra kunstig intelligens. Alt dette skjer mens vi står midt i en energi-, klima- og naturkrise. Samtidig har måten vi produserer og transporterer strøm på endret seg lite det siste århundret. Dagens system er fortsatt preget av eldgamle, rigide rammer. Skal vi nå bærekraftsmålene, må vi tenke nytt.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Som tenåring var jeg fascinert av hvordan man kan bygge, fornye og skape. Jeg bygde stereoanlegg fra bunnen av og demonterte fjernsyn med skrutrekker. Siden den gang har jeg vært begeistret for mulighetene som oppstår når man tar initiativ og følger ideene sine. Realfag og teknologi utviklet seg raskt til å bli min store lidenskap. Noen år senere hørte jeg et engasjerende foredrag om elektrifisering og viktigheten av overgangen fra karbon til elektron. Da falt bitene på plass: I sentrum av denne omstillingen står elektrisk energiomforming, noe som er bakgrunnen for at jeg havnet der jeg er i dag.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Arbeidsdagene mine er svært varierte. Noen dager ringer telefonen ustanselig fra journalister som ønsker faglige kommentarer. Andre dager er jeg sammen med studentene – gjerne hele dager i det tverrfaglige kurset Eksperter i team (EiT). Jeg prøver også å samle møter med forskerkolleger, masterstudenter og stipendiater på faste dager, slik at jeg kan sette av andre dager til mer konsentrert arbeid, som skriving av vitenskapelige artikler. I tillegg bruker jeg tid på redaktøroppgaver knyttet til mine roller i ledende internasjonale tidsskrifter innen fagfeltet mitt.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det er særlig to hjertesaker som motiverer meg til å bidra som medlem av Akademiet for yngre forskere (AYF), og som jeg tror kan styrke yngre forskeres vilkår i Norge:

For det første vil jeg arbeide for rammevilkår som kan fremme høyere kvalitet i forskningen. Her mener jeg det er helt avgjørende å legge til rette for mer faglig frihet og mindre søknadsjag i akademia, blant annet gjennom ordninger for økt basisfinansiering forankret i evaluering av forskningskvalitet.

For det andre mener jeg det ikke bare er en rettighet å formidle forskning. Det er også en plikt. Særlig når faglige perspektiver mangler i samfunnsdebatten, er det viktig at noen løfter stemmen. Hvordan bygger vi en kultur hvor flere forskere opplever at det er både trygt og meningsfullt å bidra? Gjennom AYF ønsker jeg å løfte frem verdien av forskerrollen, tydeliggjøre forskjellen mellom akademisk og allmenn ytringsfrihet, og heie på uavhengighet og nysgjerrighet i faglige spørsmål.