Jørgen Bølstad

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg jobber med politisk psykologi, politisk representasjon, Europeisk politikk, og forskningsmetode. Jeg studerer blant annet hvordan folk danner seg politiske oppfatninger, og hvilke psykologiske mekanismer som er involvert i dette. Jeg studerer også samspillet mellom velgere og politikere, og i hvilken grad politikerne over tid gjør det velgerne ønsker.  

Jeg mener forøvrig at mye samfunnsvitenskap står på et svakt empirisk grunnlag, og jeg bruker derfor mye tid på å forbedre de statistiske modellene og forskningsdesignene vi bruker. Jeg underviser også innen disse temaene, med et håp om at neste generasjon forskere ikke skal gjenta de samme feil og uvaner som forrige generasjon. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

På grunn av den raske teknologiske utviklingen, står vi nå står vi midt oppe i en liten revolusjon i hvordan vi kan hente inn og analysere data, både i mitt og i andre fag. Dette er spennende fordi det gir store muligheter til å drive nyskapende forskning. Samtidig endrer teknologien noe av politikkens natur ved å skape nye arenaer for meningsdannelse og meningsutveksling – slik får vi også nye politiske fenomener å studere.

I forlengelsen av dette ser vi noen trender som både er interessante og litt skremmende: Utviklingen mot mer liberale og demokratiske verdier kan synes å ha fått et tilbakeslag i mange land. Videre ser vi et hardere ordskifte, og økt polarisering i land som Storbritannia og USA. Folkeavstemningen om Brexit og valget av Trump i USA er kanskje de fremste symbolene på populismens fremmarsj i etablerte demokratier. Jeg tenker det er viktig å forstå hva som ligger bak disse utviklingstrekkene – ikke minst fordi demokratiet som styringsform kan være skjørere enn vi liker å tro.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg har alltid ønsket meg en jobb med mening, og så snart jeg begynte å studere, så fant jeg ut at jeg likte meg veldig godt ved universitetet, og gjerne ville bli der – forskning og undervisning er noe av det mest meningsfulle jeg kan tenke meg å drive med. I utgangspunktet studerte jeg statsvitenskap fordi jeg var interessert i politisk filosofi, men jeg følte etter hvert at behovet for grundig empirisk forskning var større enn behovet for filosofering og teoretisering. Dessuten har jeg alltid likt matematikk, og jeg drev med programmering fra jeg var 7-8 år gammel, så det å gå i en mer empirisk og kvantitativ retning var noe som passet meg veldig godt. I dag drives jeg av et ønske om å gjøre metodologisk forsvarlig og nyskapende forskning på viktige tema. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det går litt i perioder – akkurat nå underviser jeg et nytt kurs, og da tar undervisningen veldig mye av tiden. Når semesteret er ferdig, går jeg tilbake til å forske mer igjen, og da er hovedredskapene et par datamaskiner. I prosjektene jeg jobber med nå, går mye av tiden med til programmering, utvikling av statistiske modeller, og testing av modellene via simuleringer. Analysene kan bli ganske tunge å kjøre, så jeg har satt opp en kraftig maskin på kontoret som jeg kan styre fra laptopen min. Det betyr at jeg egentlig kan jobbe hvor som helst, men jeg forsøker likevel å gå på kontoret og følge en relativt normal arbeidsrytme – med unntak av en del sene kvelder hjemme. Samtidig prøver jeg hver uke å flette inn noen økter med kondisjonstrening – enten løping, sykling, eller lagrenn – fordi hodet mitt ikke fungerer skikkelig uten.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil jobbe for mer forutsigbare, rettferdige, og attraktive karriereveier for yngre forskere. Det er åpenbart at ikke alle som starter på en mulig forskerkarriere kan ende opp i en fast forskerstilling, men kanskje bør i så fall utvelgelsen skje på et tidligere stadium enn i dag. Jeg mener økt bruk av tenure-track stillinger antagelig er en god ide. Jeg tenker vi kanskje også bør diskutere hvor mange PhD-stipendiater og postdoktorer vi egentlig trenger per fast stilling, og jeg vil nok mene at dette forholdstallet på mange fagfelt er for høyt i dag. 

Ellers vil jeg gjerne jobbe for en incentivstruktur som i større grad belønner reell kvalitet i forskningen, fremfor å oppmuntre til slurv og unøyaktigheter. I dag er det gjerne slik at når noe først er publisert, så antas det at resultatene er gyldige, til tross for at det er skremmende mye feil i artiklene som publiseres. Incentivene til å etterprøve og kritisere publisert forskning er veldig svake fordi tidsskriftene helst ikke vil trykke denne typen kritikk. Jeg vil nok si at det er noe galt med måten vi i dag vurderer, publiserer, og belønner forskning på, men det er klart at en endring vil være krevende og antagelig ta lang tid.