Kai Arne Hansen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Forskningen min er spisset inn mot populærmusikk, kjønn og identitet, og omfatter også de sosiale og kulturelle betydningene av teknologiske og medierelaterte samfunnsutviklinger, samt musikks rolle i barns oppvekst og sosialisering. Ved å kombinere musikkvitenskapelige metoder med perspektiver fra fagfelt som kjønnsstudier, sosiologi og mediestudier, etterstreber jeg en holistisk og nyansert forståelse av relevansen av musikalske uttrykk, praksiser og opplevelser for kulturelle, politiske og samfunnsmessige forhold. Publikasjonene mine tar opp vidt ulike problemstillinger innen dette landskapet.

De siste årene har jeg vært særlig opptatt av popartisters representasjoner av maskulinitet, samt hvordan rådende idéer knyttet til musikk, maskulinitet og kjønn kommer til uttrykk i offentligheten i form av f.eks. mediedekning, plateanmeldelser og innlegg i sosiale medier. Dette arbeidet har resultert i monografien Pop Masculinities: The Politics of Gender in Twenty-First Century Popular Music (Oxford University Press, 2021), som bl.a. forsøker å belyse hvordan forventninger, holdninger og praksiser knyttet til maskulinitet har endret seg (eller bestått) i kjølvannet av #MeToo-bevegelsens framvekst. Jeg har også forsket på popfeminisme, kjønnede forståelser av ulike former for «musikalsk arbeid», estetisering av vold i musikkvideoer, musikk og migrasjon, barns musikalske miljøvernengasjement og spørsmål knyttet til digitalisering, nye medier og kulturelt demokrati.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Felles for mine ulike forskningsinnsatser er det at de er motivert av en interesse for de sosialpolitiske strømningene som både speiles i og formes av populærkulturen. Viktige spørsmål i denne sammenhengen dreier seg om musikk og musikkulturers rolle i og relevans for ulike samfunnsmessige omstendigheter og utfordringer. Det at samfunn og kulturer er i kontinuerlig endring gjør det både spennende og utfordrende å arbeide i dette feltet, og understreker samtidig viktigheten av at forskning etterstreber å stadig oppdatere teorier, metoder og forståelser i takt med samfunnsutviklinger.

Nylig har det blitt rettet fornyet oppmerksomhet mot ytrings- og forskningsfrihet i akademia, både i Skandinavia og andre steder, noe som har særlig relevans for fagfelt av stor politisk og offentlig interesse. Forskning som omhandler spørsmål knyttet til klima, kjønn, seksualitet, diskriminering m.m. kan få mye oppmerksomhet og skape opphetet debatt, på godt og vondt. Jeg mener det er viktig å ruste yngre forskere til å navigere disse omstendighetene, og å sikre gode forhold for kunnskapsutvikling også på omstridte fagområder.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har en bred bakgrunn som musiker og musikkinteressert, noe som ledet meg til studier ved Insitutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. I løpet av studietiden vokste engasjementet for den kritiske, identitetsorienterte musikkvitenskapen seg like stort som engasjementet for det å spille selv, og dette fagfeltets tverrfaglige innretning gav etter hvert også grobunn for en stor interesse for kjønnsstudier, mediestudier og andre fagtradisjoner. Jeg er veldig interessert i sammenhenger mellom ulike problemstillinger og tematikker, noe som fører meg inn i stadig nye teoretiske, metodologiske og faglige landskap. Denne variasjonen kombinert med flersidigheten ved problemstillingene jeg forsker på, er stadig en motiverende faktor.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min hverdag som forsker er preget av mine brede interesseområder og tverrfaglige tilnærming. Jeg bruker en del tid på å analysere sanger og musikkvideoer, og kontekstualiserer gjerne slike analyser gjennom å studere intervjuer, promomateriale, avisartikler og innlegg i sosiale medier. Når jeg arbeider med studier som er mer fortolkende bruker jeg mye tid på å skrive, da presisjonen og tydeligheten i den skriftlige fremstillingen blir en del av metoden. Jeg bruker også mye tid på å lese og gå i dialog med eksisterende forskning og relevant ikke-akademisk (fag)stoff. Andre ganger kan forskningen min involvere det å gjennomføre intervjuer eller å bidra til utviklingen av en interaktiv app, to ting som har inngått i det internasjonale prosjektet ‘Mapping the Music of Migration’ som jeg er lokalt ansvarlig for i Norge.

Utover å arbeide med egen forskning bruker jeg også en del tid på redaksjonelt arbeid og forskningsformidling, blant annet som ansvarlig redaktør for musikkforskningstidsskriftet Studia Musicologica Norvegica og som fagansvarlig og skribent for Store norske leksikon. Jeg synes for øvrig at veiledning på master- og doktorgradsnivå er blant de mest givende delene av jobben min, ikke minst fordi jeg selv lærer mye av dette arbeidet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Slik som når det gjelder forskning og undervisning, så ser jeg holistisk på mitt fagpolitiske engasjement – jeg er opptatt av sammenhenger mellom ulike forskningspolitiske problemstillinger og av å se de store bildene. Det er derfor en rekke saker knyttet til både formidling, tverrfaglighet og forskningspolitikk som er viktige for meg. Jeg vil likevel trekke fram to områder jeg er spesielt opptatt av.

For det første er det nødvendig å fortsette å jobbe for økt likestilling, mangfold og inkludering ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner. AYFs tidligere rapporter på området har vist at diskriminering og manglende inkludering fortsatt preger arbeidshverdagen til mange yngre forskere, noe som peker på et behov for økt fokus på disse utfordringene og utarbeiding av målrettede tiltak. For det andre er det et vedvarende behov for mer forutsigbare karriereveier innen kunnskapssektoren. I denne sammenhengen oppfatter jeg problemstillinger knyttet til midlertidighet, ferdighetstrening og hvordan institusjoner kan tilrettelegge for at yngre forskere kvalifiserer seg til vitenskapelige toppstillinger som særlig viktige. Gjennom mitt engasjement i disse sakene og andre håper jeg å kunne bidra til å gjøre fremtidens akademia i Norge både attraktivt, bærekraftig og givende for et mangfold av unge forskere!