Kathrine Røe Redalen
Hva forsker du på?
Jeg forsker på forbedring av diagnostikk og behandling av endetarmskreft. Siden hver pasients kreftsvulst er unik bør behandlingen tilpasses den enkelte for å oppnå godt behandlingsresultat og det krever at kreftsvulster kartlegges nøye på diagnosetidspunktet. Jeg forsker på forbedring av bildediagnostikk ved hjelp av magnetisk resonans (MR), slik at vi kan bruke MR som et verktøy for å bedre kartlegge kreftsvulster og veilede valg av behandling for å oppnå best mulig behandlingseffekt. I dag brukes MR til å finne hvor kreftsvulster er og hvor store de er, men ved å anvende avansert fysikk og ny teknologi kan vi nå også se på biologiske og fysiologiske forhold inne i kreftsvulstene. Biologisk informasjon har tradisjonelt vært innhentet fra vevsprøver, ofte ved ubehagelige (for pasienten) og teknisk utfordrende prosedyrer. MR-bilder gir i motsetning til små vevsprøver informasjon om hele svulsten og kan også tas gjentatte ganger. Mange pasienter får strålebehandling, og jeg er særlig interessert i hvordan vi kan bruke bildeinformasjonen til å forutsi effekt av og bedre planlegge strålebehandlingen. Akershus universitetssykehus (AHUS) har den største andelen av pasienter med endetarmskreft i Norge, noe som gir oss en unik mulighet for klinisk uttesting av forskningen vår.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
Til tross for stor utvikling innen kreftbehandling de siste tiårene, der mange flere overlever sykdommen nå enn før, så dør fortsatt omtrent 1/3 av alle som får kreft. Og selv om det er mer bevissthet rundt forebygging, slik som vaksiner og screening, så blir vi nok aldri kvitt sykdommen. Innen både endetarmskreft og andre kreftformer så tror jeg det fortsatt er mye å hente på bedre utnyttelse av all informasjonen moderne bildediagnostikk gir. Denne utviklingen er det spennende å være med på.
Videre så gjør teknologisk utvikling det stadig enklere og billigere å utføre flere typer bildediagnostikk samt analysere blodprøver og vevsprøver med avanserte molekylære metoder, slik som genetisk sekvensering, som til sammen gir enorme informasjonsmengder. Jeg tror en av de største utfordringene fremover blir å lage automatiske modeller som kombinerer all informasjonen og henter ut det som er nyttig for pasientene. Slike kunnskapsdrevne modeller, på engelsk kalt ”clinical decision support systems” kan hjelpe legene med verdifull tilleggsinformasjon om behandlingsbehov, bivirkningsrisiko, forventet levetid samt kostnads- og nytteanalyser.
Det er også viktig å anerkjenne at de store gjennombruddene tross alt ikke skjer ofte og at forskning på de små problemstillingene er nødvendig, meningsfullt og spennende, og kontinuerlig bidrar til ny kunnskap.
Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?
Jeg studerte til sivilingeniør innen elektronikk og så for meg å jobbe innen IKT-bransjen eller i oljesektoren, inntil jeg på slutten av studiet oppdaget muligheten til spesialisering innen medisinsk teknologi, noe som virket veldig spennende. Jeg utførte diplomoppgaven min ved Radiumhospitalet og det var avgjørende for at jeg ble interessert i mitt nåværende forskningsfelt. Kombinasjonen av et sterkt fagmiljø med et stort forskningsmiljø der jeg kunne jobbe i grenseflaten mellom biologi, fysikk, teknologi og medisin var unikt og veldig givende. Under arbeidet med diplomoppgaven og senere doktorgradsavhandlingen fikk jeg erfaring med både laboratorieforskning og klinisk kreftforskning, noe jeg har dratt stor nytte av i forbindelse med etablering av en ny kreftforskningsgruppe ved AHUS. Som sivilingeniør og ikke-medisiner føles det også meningsfullt å få forske på noe som potensielt gagner mennesker med alvorlig sykdom. I tillegg har det vært uvurderlig og veldig inspirerende å få jobbe sammen med mange flinke og dedikerte forskere og medisinske spesialister, både lokalt og internasjonalt. Å kontinuerlig ha mulighet til å tilegne seg ny kunnskap samt å undre seg over og løse spennende problemstillinger er veldig givende. Det gir meg ofte en beruset følelse som ligner på forelskelse, jeg er privilegert som har en slik drømmejobb!
Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?
Jeg studerte til sivilingeniør innen elektronikk og så for meg å jobbe innen IKT-bransjen eller i oljesektoren, inntil jeg på slutten av studiet oppdaget muligheten til spesialisering innen medisinsk teknologi, noe som virket veldig spennende. Jeg utførte diplomoppgaven min ved Radiumhospitalet og det var avgjørende for at jeg ble interessert i mitt nåværende forskningsfelt. Kombinasjonen av et sterkt fagmiljø med et stort forskningsmiljø der jeg kunne jobbe i grenseflaten mellom biologi, fysikk, teknologi og medisin var unikt og veldig givende. Under arbeidet med diplomoppgaven og senere doktorgradsavhandlingen fikk jeg erfaring med både laboratorieforskning og klinisk kreftforskning, noe jeg har dratt stor nytte av i forbindelse med etablering av en ny kreftforskningsgruppe ved AHUS. Som sivilingeniør og ikke-medisiner føles det også meningsfullt å få forske på noe som potensielt gagner mennesker med alvorlig sykdom. I tillegg har det vært uvurderlig og veldig inspirerende å få jobbe sammen med mange flinke og dedikerte forskere og medisinske spesialister, både lokalt og internasjonalt. Å kontinuerlig ha mulighet til å tilegne seg ny kunnskap samt å undre seg over og løse spennende problemstillinger er veldig givende. Det gir meg ofte en beruset følelse som ligner på forelskelse, jeg er privilegert som har en slik drømmejobb!
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Jeg håper at Akademiet for yngre forskere blir et tverrfaglig nettverk der man kan hente inspirasjon gjennom diskusjon av både faglige og karrieremessige utfordringer. Jeg håper vi kan utveksle erfaringer fra ulike situasjoner og problemer som yngre forskere møter, slik at vi sammen kan forsøke å løse forskjellige forskningspolitiske utfordringer. Eksempler kan være bedre tilrettelegging for god forskning, finansiering av (fri) forskning og optimal bruk av tenuretrack-ordningen. Jeg ønsker å være med på å sikre gode betingelser for at unge forskere i Norge i fremtiden kan være i toppen av internasjonal forskning. Norge er et lite land, men med de ressursene vi besitter burde vi kunne hevde oss på den internasjonale arena i mange fag. Utfordringen består i å legge til rette for det på en hensiktsmessig måte.
I tillegg synes jeg det er viktig at vi i Akademiet for yngre forskere representerer forskningen og holdningene våre utad og inspirerer andre til å se på forskning som en attraktiv karrierevei. Selv om de fleste vet at forskning ikke bare er tørt og kjedelig så vet ikke alle hvor kreativ og interessant arbeidsprosessen er og hvor forløsende og tilfredsstillende det er når man endelig finner løsningen på en interessant problemstilling.