Kjersti Lohne

Hva forsker du på?

Jeg er interessert i uttrykk for global rettferdighet – og særlig i strafferettslig og humanitær forstand, og i skjæringspunkter mellom krig og kriminalitet. Jeg har blant annet gjort feltarbeid i Nederland og Uganda, og på den amerikanske militærbasen på Guantánamo Bay hvor jeg som en av ytterst få forskere fikk tilgang til å observere militærrettssaker mot de antatte planleggerne av 11. september. Doktoravhandlingen min er en studie av dynamikken i det internasjonale strafferettsfeltet, med fokus på menneskerettighetsorganisasjoners rolle tilknyttet Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Gjennom å se på det «globale sivilsamfunnets» rolle, gir jeg en forståelse av hvilke verdier og maktforhold som ligger til grunn for den globale strafferettsordenen. Aktivistene på det internasjonale strafferettsfeltet tilhører for eksempel en klasse av vestlige profesjonelle, og det er vanskelig for ikke-europeiske nasjonaliteter å jobbe i de mest innflytelsesrike stillingene. Jeg problematiserer den internasjonale strafferettens dominerende forestillinger om rettferdighet og viser hvordan denne kan gå imot lokale rettferdighetsforståelser i etterkant av krig og grove menneskerettighetsbrudd. I tillegg er jeg involvert i flere andre forskningsprosjekter med fokus på menneskerettigheter, det humanitære feltet, teknologi og kjønn. Jeg jobber mye tverrfaglig, og trekker ofte internasjonal rett og internasjonal politikk inn i kriminologien og rettssosiologiens fortolkningsrammer.

Hva er de mest spennende problemstillinger innenfor ditt fagfelt

Her er det mye å velge mellom! Vi lever i en spennende tid med store samfunnsmessige utfordringer, og gjennom kriminologien og rettsosiologien har jeg lært å forholde meg faglig til mange av disse dilemmaene. Noen av disse spørsmålene handler om nasjonalstatens rolle og om hvordan vi organiserer samfunnet vårt – nå for tiden synes jeg det er spesielt interessant hvordan straff globaliseres og «løsrives» fra staten og gis mening som et internasjonalt og ikke bare et nasjonalstatlig fenomen. På det internasjonale området er det også mye bevegelser om dagen, og menneskerettigheter og global styring gjennom internasjonale organisasjoner opplever motgang, til fordel for styrking av nasjonalstaten og regionale løsninger. ICC har i de senere år også hatt en legitimitetskrise, mye grunnet for store forskjeller mellom de som «produseres» global rettferdighet, og de som skal «motta» den. Flere afrikanske land har blant annet truet med å forlate domstolen, fordi den oppleves som vestlig og imperialistisk. Dette er spørsmål som ikke bare handler om hva global rettferdighet og global styring skal være, men også om hvem som har mulighet til å bestemme innholdet i «det globale».

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg er interessert i forståelser av rettferdighet, og hvordan samfunn går frem for å oppnå dette – også når noen har gjort noe vi mener er galt, eller til og med forferdelig. Hva er det vi straffer, hvordan gjør vi det, og hvorfor? Det som gjorde at jeg var tiltrukket til kriminologi og rettssosiologi var at det tillot meg å følge mine egne interesser – å følge samfunnets utvikling på områder som gjelder kriminalitet og kontroll både nasjonalt og internasjonalt. Interessen min for krigsoppgjør og det jeg i dag kaller internasjonal strafferettssosiologi oppsto under studietiden. Etter noen år med kriminologi, studerte jeg også litt antropologi. Der ble jeg fasinert av noen artikler som handlet om eksport av kunnskap fra det global nord til sør, og jeg begynte å tenke på hvordan også retten, strafferetten og strafferettslige verdier er eksportvarer på det internasjonale markedet.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Kort fortalt leser, tenker, snakker og skriver jeg – ofte mens jeg er på farten, og av og til alt på én gang. Fordi jeg jobber kvalitativt, og «feltene» mine ofte befinner seg andre steder enn i Norge, reiser jeg en del. For eksempel så må jeg tilbringe tid med og snakke med de ulike aktørene som er en del av feltet – intervjue og observere dem i deres arbeid. Jeg må også holde kontakt med andre internasjonale forskere for å bidra til forskningsfellesskapet, så da reiser jeg også på konferanser og nettverksmøter i utlandet. Men uansett hvor jeg er, er det viktig at jeg får tid til å skrive opp resultater, og å lese annen forskning og teori. Som kunnskapsprodusent, blir jeg bedømt på vitenskapelige publikasjoner. Dette vil si at jeg må få «ut» forskningsresultatene mine slik at de blir en del av den kollektive kunnskapsproduksjonen i samfunnet. Dette er tidkrevende arbeid. Og i tillegg er det viktig at forskningen kommuniseres til storsamfunnet for øvrig, så da skriver jeg også kronikker, blogginnlegg eller stiller opp til intervju på radioen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Vitenskapen står ovenfor utfordrende tider. Dette gjelder de vitenskapspolitiske betingelsene for yngre forskere så vel som innvendinger mot vitenskapens sannhetsproduksjon. Hva gjelder det første blir jeg mer og mer interessert i å jobbe med spørsmålet om midlertidighet og rekruttering til akademia, ettersom dette er de mest bevegelige størrelsene i sentrum av andre forskningspolitiske agendaer. Dette er krevende for alle – for individet, for institusjonene, og for vitenskapen. Dette er også et høyaktuelt tema, særlig etter at Underdalsutvalget leverte sin rapport. Ettersom jeg hovedsakelig jobber internasjonalt, er også internasjonalt samarbeid noe jeg har lyst til å jobbe med i AYF – både når det kommer til å styrke forholdet til søsterakademier, og en realistisk og global demokratisering av kunnskap. Sistnevnte er også høyaktuelt i forbindelse med «Plan S».