Laura Sætveit Miles

Hva forsker du på?

Jeg forsker på religiøs kultur og litteratur i middelalderen. Min forskning er høyst tverrfaglig: jeg fokuserer på mellom- og gammelengelske tekster, men inkorporerer også andre språk, kunststudier, religionsvitenskap, historie, og moderne feministisk og kjønnsteori. Ved å trekke på disse fagtradisjonene kan jeg utforske hvordan forfattere, skriftlærde og lesere opplevde gud gjennom ord. Klostermanuskripter som har overlevd fra tiden før 1500-tallet kan fortelle oss mye om hva slags tekster mennesker brukte og hvordan de brukte dem. Jeg leter etter ledetråder som kan si noe om hvordan litteratur formet lokalsamfunnet og hvordan lokalsamfunnet formet litteraturen.

I mitt nåværende forskningsprosjekt, analyserer jeg en scene fra bibelen som heter Herrens bebudelse, eller “the Annunciation” på englesk, hvor jomfru Maria ofte blir avbildet idet hun leser i en bok. Hva leser hun? Hva betyr den motivet? Jeg argumenterer for at hun blir en modell på lesekompetanse og tolkning av det skrevne ord, en modell spesielt myntet på kvinnelige lesere og nonner, så vel som kvinner som hadde visjoner fra gud. Dette argumentet forandrer hvordan vi forstår religiøs kultur og litteratur i middelalderen.

Denne nye innsikten er så viktig fordi vi, selv i dag, fortsetter å undervurdere kvinnelige lesere og forfattere. Som forskere, må vi lytte til de skjulte stemmene fra fortiden og lære å høre på alle stemmene rundt oss i dag.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En utfordring innenfor mitt fagfelt er at mange fascinerende tekster ikke har blitt transkribert eller redigert, og er fortsatt fanget i middelalderens manuskripter. Det er derfor vanskelig å lese og analysere og publisere på disse tekstene. Vi trenger flere redaktører. I tillegg har vi mange tekster som foreligger i mange forskjellige versjoner, men uten en kjent forfatter – det er både frustrerende og morsomt!

Vi kan leke med disse faglige problemene, men mer alvorlig er det at enkelte forskere tror at middelalderen var en mørk tid – “the dark ages.” Dette er en farlig tro fordi det tilslører veldig mye: viktig historie, viktige tekster, og viktige oppdagelser. Folk ble ikke sittende i gjørma i mørket. De laget vakre ting, skrev glimrende tekster, etterlot seg vakre manuskripter for oss å åpne – og aller viktigst, de formet moderne kultur. Vi må lære om middelalderen for å forstå oss selv.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg har alltid lest mye, helt siden jeg var ung. Men en dag i løpet av min første uke på universitetet ved Brown University i Rhode Island, USA, inviterte en venn meg med på et kurs i gammelengelsk. Der var det en veldig lidenskapelig lærer, og jeg sa, “Wow! Så merkelig og fascinerende og vanskelig og gøy. Jeg vil ha mer.” Så begynte jeg å studere den tidligste litteraturen vi har på engelsk. Det neste året, mens jeg var på et utvekslingsprogram ved University of Oxford, UK, med en annen dyktig lærer, oppdaget jeg mystiske tekster skrevet av både mannlige og kvinnelige forfattere på mellomengelsk. Jeg syntes disse var utrolig interessante. Jeg tenkte at jeg aldri ville få nok av disse kompliserte tekstene. Jeg håper å dele den samme smittsomme lidenskapen med mine studenter som jeg opplevde hos mine lærere!

Generelt sett, liker jeg de mindre kjente tingene, de skjulte tingene, mysteriene – tingene som vi kan avdekke og flokene vi kan løse opp. Jeg setter også stor pris på vakker kunst, ritualer og seremonier, og vi kan finne alle disse tingene i middelalderen.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg liker å vandre i biblioteker blant de mange bøkene og å besøke arkiver for å lese i gamle manuskripter, for eksempel i British Library. Også pleier jeg å besøke gamle kirker i Storbritannia og lære fra deres kunst og arkitektur.

Men mesteparten av tiden sitter jeg foran datamaskinen og skriver, tenker leser og drikker masse kaffe. Tap tap tap på tastaturet hele dagen lang. Utallige bøker åpne rundt meg. Der analyserer jeg tekster og kunst og reflekterer over nye argumenterer. Jeg arbeider vanligvis alene, og finner en balanse med foredrag og arbeidsseminarer i den tverrfaglige forskergruppen Litteratur og Religion som jeg startet ved UiB. I tillegg ser jeg fram til å reise på internasjonale konferanser hvor jeg kan snakke med mine forskerkollegaer om de mange tingene som vi undersøker. Det er sammen med andre, at vi oppdager de mest spennende koblingene mellom tekster og ideer fra fortiden. Denne energien motiverer meg når jeg er tilbake på kontoret.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forskningsformidling er veldig viktig for forskere – men også veldig vanskelig. Noen ganger kan våre fagfelt virke fjernt fra hverdagen (mitt kan!). Uansett prøver vi alltid å finne nye måter å tenke på verden på for å takle utfordringer. Dette er ferdigheter samfunnet trenger å se. Jeg ønsker å utvikle nye formidlingsmetoder og arrangementsformer for å dele våre ideer og vår tankegang med folk utenfor universitetet. Kan vi samarbeide med lokale grupper, institutter, litteraturhuset og museer? Kan vi holde åpne foredrag og føre diskusjoner? Hvordan kan vi bruke de nye, spennende mulighetene i sosiale medier som Twitter, Facebook og andre nettsteder for å vise hva vi kan bidra med? Det viktigste er at vi engasjerer andre mennesker i samtaler om spørsmål vi lurer på og er engasjert i – ikke skal formidle svarene.