Lene Liebe Delsett

«Forskning er viktig, morsomt og kan skape en bedre verden. Derfor ønsker jeg meg en forskningsverden med mer samarbeid og formidling, og mindre av den usunne konkurransen og ulikheten.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på havets historie. Det er så mye vi ikke vet om naturen, og litt av det forsøker jeg å finne ut. Jeg jobber særlig med å forstå de store dyra i havet, hvordan de lever, hvordan evolusjonen foregår og hva de betyr for økosystemene. Som paleontolog forsker jeg på fossiler av utdødde dyr, og aller mest har jeg jobbet med fiskeøgler og svaneøgler, som var store, marine reptiler som levde i havet menst dinosaurene levde på land. Dagens parallell til disse dyra er hvalene, som er pattedyr i likhet med oss selv. Akkurat dette med at det er en parallell mellom nåtiden og fortiden synes jeg både er viktig og spennende. Jeg er nysgjerrig på i hvor stor grad evolusjonen gjentar seg selv, og hvordan vi kan bruke det vi kan om havet i millioner av år til å ta bedre vare på naturen i havet i dag.

Ved å bruke mye tid på å studere både gamle og nye skjeletter, og stadig fundere på hvor mye vi ikke vet, har jeg også blitt opptatt av hvordan kunnskap blir til. Derfor jobber jeg også med å forstå hvordan mennesker har samlet inn hvalskjeletter og hvordan det påvirker hva vi forstår om livet i havet.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Faglig sett er dette et veldig morsomt tidspunkt å være paleontolog på. Faget har videt seg ut de siste årene, både når det gjelder hvilke metoder vi kan bruke og hvordan det henger sammen med andre fag. Jeg er mest opptatt av de biologiske spørsmålene, for eksempel om hvordan dyr spiser, svømmer og føder, og nye metoder for å se inn i skjeletter og for å jobbe med store datasett gjør at vi kan finne ut helt nye ting.

Når det gjelder fiskeøglene, som jeg forsker mest på, synes jeg det mest spennende er deres tidligste evolusjon og hvordan gruppa oppstod rundt tiden for verdens største maseseutryddelse, og hvordan de ble så like dagens delfiner.

Siden verden står i en klima- og naturkrise, blir jeg som forsker også utfordret på hva det betyr for mitt virke. Mange av spørsmålene jeg jobber med er virkelig grunnforskning, som betyr at vi ofte ikke vet om resultatene direkte kan brukes til å løse de store spørsmålene. Men jeg har en grunnleggende tro på at det å forstå naturen og dens historie bedre gjør oss bedre i stand til å ta vare på den.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært glad i naturen, og i tillegg satte en dinosaurutstilling i 1993 fart på interessen for utdødd liv. I motsetning til de fleste andre ga denne interessen seg ikke, snarere tvert imot. Da jeg gikk på ungdomsskolen var jeg på utplassering på Naturhistorisk Museum og så hvordan ekte paleontologer jobbet, og dermed var det gjort.

Paleontologi er et bitte lite fagfelt, så det var litt vanskelig å forstå hvordan man kunne bli det, men heldigvis fikk jeg god hjelp av paleontologene selv og fant ut at jeg heldigvis kunne velge veien via biologifaget. Møtet med evolusjonsteori under studiene betydde masse for at jeg virkelig skjønte hva jeg var interessert i, men jeg ble ikke sikker på at jeg ville forske før jeg skrev masteroppgave om fossiler fra Svalbard. Da var jeg på feltarbeid og gravde fossiler, og etterpå fikk jeg grave meg ned i vitenskapelig litteratur, og til slutt faktisk gjøre noen ekte forskningsfunn. Opplevelsen med den prosessen gjorde at jeg etter hvert skrev doktorgrad og nå er forsker.

Hvordan ser din forskerhverdag ut? 

Jeg føler meg heldig som har veldig varierte dager som forsker. Til mange av prosjektene mine er jeg så heldig å få samle data selv. Jeg har vært mye i felt på Svalbard og gravd ut fossiler, og jeg bruker utallige timer i museumssamlinger for å studere skjeletter av stor havdyr, både utdødde og nålevende. Til noen prosjekter bruker jeg mikroskop, røngten eller andre instrumenter for å skaffe data.

Jeg bruker allikevel flest arbeidstimer på kontoret, med å analysere dataene og skrive forskningsartikler. Skrivingen er nok det som tar aller mest tid, fordi en forskningartikkel må være veldig godt gjennomarbeidet, helt presis og etterettelig. Ikke minst leser jeg hva andre skriver, og diskuterer med kolleger eller hører på foredragene deres. Det er helt avgjørende å samarbeide med andre forskere for å finne ut nye ting.

Jeg er også heldig som får drive mye formidling, både gjennom tekst og foredrag. Da blir man utfordret til å forklare hva man holder på med på en skikkelig måte, og man får besøkt nye steder og truffet masse folk.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Som ung forsker har jeg følt på mange utfordringer som jeg opplever at AYF er de flinkeste til å ta opp på en faglig, tydelig og prinsipiell måte i offentligheten. Dette gjelder for eksempel ansettelsesforhold, ulikhet og makt i dagens forskningsverden. Jeg har lyst til å forstå hvordan pengestrømmene går gjennom forskningen og om det er noen kloke endringer som kunne vært gjort for å bøte på noen av dagens problemer. Jeg har også lyst til å tenke høyt rundt forskningsformidling og hvordan man kan gjøre dette bedre, bredere og på flere måter.

Gjennom mange år i organisasjonslivet vet jeg at man må jobbe strategisk og samarbeide for å få til noe, og der har akademia mye å lære. Ved å faktisk jobbe i en tverrfaglig forskningsgruppe ser jeg også at vi er nødt til å bli bedre kjent med hverandre på tvers av fagfelt. Natur, helse, samfunn og historie er tross alt del av den samme, ene planeten.