Maja Janmyr

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker først og fremst på flyktninger og andre migranters menneskerettigheter. I forbindelse med mitt siste prosjekt har jeg tilbrakt mye tid i Libanon, der jeg har forsøkt å forstå de menneskerettslige, politiske og sosiale aspektene ved den syriske flyktningkrisen. Libanon er det landet i verden som har mottatt flest flyktninger i forhold til folketall, og situasjonen for mange av disse flyktningene er svært prekær. Libanon anser ikke seg selv som et asylland, og implementerer en bevisst politikk som går ut på å, på den ene siden, stenge flyktninger fra Syria ute og, på den andre, gjøre levekårene for flyktninger som allerede er i landet så dårlige at de heller velger å returnere til Syria.

Jeg er også involvert i andre forskningsprosjekter som fokuserer på staters migrasjonshåndtering, og ser da særlig på tvungen retur og returavtaler i en norsk kontekst. Norge er faktisk det landet i Europa med flest returavtaler, det vil si bilaterale avtaler som har som formål å påvirke migrasjonsstrømmene til og fra Norge gjennom å øke antallet returer og videre avskrekke framtidige migranter og asylsøkere fra å komme til landet.

Tidigere feltarbeids-baserte prosjekter har fokusert på hvordan minoritetsgrupper, slik som Nubierne i Egypt, mobiliserer for å styrke sine rettigheter, og på hvilket ansvar FNs flyktningorgan UNHCR har for menneskerettighetsbrudd i flyktningleire i eksempelvis Nord-Uganda. Det sistnevnte er mitt doktorgradsarbeid, som jeg forsvarte i 2012.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Over halvparten av verdens flyktninger befinner seg i Midtøsten og Nord-Afrika, de aller fleste av dem i land som ikke har undertegnet de sentrale rettslige avtaler som omhandler hvordan flyktninger skal beskyttes og hjelpes. Det er lett å tro at flyktningene i denne regionen befinner seg i et juridisk sort hull, og dette intrykket forsterkes av marginaliseringen og den prekære situasjonen mange flyktninger her opplever. Jeg er likevel interessert i spørsmålet om hvordan flyktningbeskyttelse faktisk ser ut i disse landene – som til tross for at de står nesten helt utenfor det globale samarbeidet om flyktninger, likevel huser brorparten av verdens flyktninger.

Hvorfor nekter disse landene å undertegne FNs Flyktningkonvensjon? Og hvordan tilpasser FNs flyktningorgan UNHCR sitt mandat om flyktningbeskyttelse til denne virkeligheten? Hvilke alternative beskyttelsesmuligheter finnes for eksempelvis syrere i Libanon eller Jordan? Alt dette er spørsmål som jeg håper å kunne arbeide videre med, og som kun en tverrvitenskapelig tilnærmning kan gi gode svar på.

Det som nå pågår i Midtøsten har også store ringvirkninger i det globale flyktningsamarbeidet. Hvordan kan man solidarisk dele på byrden og på ansvaret? Og hva er jussens rolle i dette, om jussen i det hele tatt skal ha en rolle?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Migrasjon som fenomen har alltid spillt en rolle i livet mitt, helt siden jeg som liten flyttet med familien min til Midtøsten, men min interesse for flyktningspørsmål gjorde seg først gjeldende etter videregående.  Da arbeidet jeg på et asylmottak i en liten landsby i Polen, med først og fremst tsjetsjenske flyktninger. Denne interessen brakte meg videre til jusstudier, og jobb og verv innen Røde-kors-bevegelsen. Til slutt fikk jeg muligheten til å kombinere min faglige interesse og min skrivelyst gjennom en stipendiatstilling ved Universitetet i Bergen. Jeg har ikke angret en dag!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Ingen forskerhverdag er den andre lik! De siste par årene har vært særlig begivenhetsrike, med mye feltarbeid. Da kunne dagene begynne med en kjøretur gjennom det fantastiske fjellandskapet i Libanon til en liten landsby for å intervjue mennesker på flukt. Tilbake i Beirut på ettermiddagen eller kvelden kunne intervjuene være med representanter for forskjellige ministerier eller humanitære organisasjoner.

Slike intensive perioder kan være nokså krevende, og derfor er jeg glad for å nå være inne i en del av forskerhverdagen som jeg liker spesielt godt – det å forsøke sammenstille og forstå alt materiale jeg har samlet. Tid til refleksjon på kontoret med en stor kopp te. Selv om slike lange, uforstyrrede perioder av skriving og tenking er ganske uvanlige – stadig mer tid går med til møter og forskningsadministrasjon – setter jeg veldig stor pris på de få timer jeg kan fordype meg skikkelig i skrivearbeidet.

Forskerhverdagen går også ofte ut på å formidle prosjektresultater på forskjellige seminarer og konferenser og, ikke minst, til å bygge nettverk og knytte nye bånd som kan resultere i nye, spennende forskningssamarbeider.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er interessert i spørsmålet om hvilke(n) rolle(r) universitetet bør ha i turbulente tider. For meg er det viktig å bevare universitetet som en arena for debatt og intellektuell frihet. Jeg har erfart at forskere – og, ikke minst, forskningsbasert kunnskap – er under sterkt press. Dette gjelder ikke bare i verden forøvrig, men  også hos oss i norsk akademia.

I forlengelsen av dette mener jeg at universitetet i turbulente tider bør ta vare på særlig utsatte medlemmer av forskerkollegiet: akademikere som ikke lenger kan utføre sitt arbeid på grunn av konflikt, forfølgelse, og trakassering. Derfor ønsker jeg å styrke Akademiets rolle gjennom eksempelvis å arbeide aktivt opp mot det globale nettverket Scholars at Risk, som har som formål å beskytte truede forskere samt å fremme akademisk frihet.

Jeg er også veldig engasjert i formidling, og har som målsetning å bidra til å styrke unge forskeres evne og lyst til å bidra i den offentlige debatten. Mange unge forskere har et sterkt ønske om å nå ut med sin kunnskap, men vet ikke alltid hvordan. Her mener jeg at Akademiet kan og bør være en viktig ressurs som kan gi tips og gode råd på veien.