Mari Skuggedal Myksvoll

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er oseanograf og forsker på miljøet i fjordene våre. Folk flest bor langs kysten, og de norske fjordene blir i stadig større grad påvirket av menneskelig aktivitet. Vi bruker fjordene til matproduksjon, transport, gruvedumping, turisme, fritidsaktiviteter og produksjon av fornybar energi. I tillegg til alt dette blir også fjordene våre påvirket av klimaendringer.

Fjorden er som et veikryss der ferskvann og forurensning fra land møter saltvann fra storhavet med mildt klima. Jeg forsker på hvordan havstrømmene, saltholdigheten og temperaturen endrer seg på grunn av menneskelig aktivitet og klimaendringer. Informasjon om miljøforholdene hjelper oss til å beregne hvor mye fjordene tåler, altså hvor bærekraftig ulike påvirkningsfaktorer er. Spesielt oppdrettsnæringen påvirker miljøet i fjordene

Helt konkret så forsker jeg på miljøeffekter av havbruk, og effekter av vannkraft i fjordene våre. På hver sin måte gir dette kunnskap om hvordan vi kan få til bærekraftig vekst i havnæringene uten at det går på bekostning av naturen og økosystemet.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det snakkes mye om hva vi skal leve av etter oljen, og svaret involverer ofte havet på en eller annen måte. Vi skal høste mer mat fra havet, og vi skal hente fornybar energi fra havet og på havet (havvind). Det er veldig store forventninger til hva havet kan gi oss, men det er viktig at vi ikke overbelaster det marine økosystemet. Hvis vi forvalter ressursene på en bærekraftig måte, så kan fremtidige generasjoner også nyte godt av havets goder. Derfor må vi begrense fotavtrykket vårt, og i størst mulig grad unngå irreversible konsekvenser.

Oseanografien danner grunnlaget når vi skal beregne effekten av menneskelig påvirkning på havet. Fysikken påvirker biologien helt fra de minste plankton og opp til sjøfugl på toppen av næringskjeden.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid hatt en interesse for havet, men hadde aldri hørt om oseanografi før jeg begynte på universitetet. Det nærliggende fagfeltet meteorologi (atmosfære-fysikk) er mye mer kjent, der hovedforskjellen egentlig bare er at tettheten til vann er mye større enn tettheten til luft.

Jeg begynte på fysikkstudiet ved UiB, men allerede første høsten oppdaget jeg at man kunne studere fysikken i havet og byttet da raskt studieløp. Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli forsker, men jeg tok imot de mulighetene som kom på veien. Så gikk jeg gradene, og endte opp som havforsker. Og jeg må innrømme at stadig vekk må jeg klype meg i armen, fordi jeg er så heldig som har en så spennende og meningsfull jobb.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mye av forskningen min baseres på modeller, som er ganske like de modellene som gir oss værmeldinger. Derfor blir det endel tid foran PC-en med programmering. Men vi jobber også mye i tverrfaglige team, spesielt med biologer, og vi prøver å hjelpe hverandre med å finne gode løsninger på problemer.

En viktig del av jobben er også å holde foredrag for næringen, forvaltningen og allmennheten. Det blir endel foredrag i løpet av året, fordi det er viktig å kommunisere godt med de som bruker forskningen vår.

Og noen ganger er jeg så heldig at jeg får dra på tokt. Da reiser vi ut på havet for å måle hvordan det egentlig står til der ute. Vi senker instrumenter ned i dypet for å måle de fysiske egenskapene til vannet, samler inn fiskeegg i håver og fanger fisk og teller hvor mange lus de har fått på seg.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er opptatt av styrke forskernes tillit og posisjon i samfunnet. Vi opplever i stadig større grad at deler av samfunnet ikke har tillit til etablerte forskningsmiljø, og informasjon innhentes fra svært ulike kilder. Det tydeligste eksemplet på dette er at Norge er på verdenstoppen i klimaskepsis. Hele 10% av Norges befolkning tror ikke at klimaendringene er menneskeskapte. Jeg tror også at vi trenger å bli tydeligere på hva som er forskning, og hva som er politikk. For eksempel så er det ingen diskusjon i forskningsmiljøene om at høye utslipp av CO2 gir økt oppvarming, men hvilke tiltak som er best for å redusere CO2 utslippene gloablt er i aller høyeste grad en viktig politisk diskusjon.

Forskningsformidling tror jeg er nøkkelen til å løse slike utfordringer. Forskerne må våge å fortelle om hele forskningsprosessen, ikke bare de sensasjonelle funnene. For på den måten kan man spre kunnskap om hvordan man er kommet fram til de svarene man har. Samtidig er det spesielt viktig å lære de unge om kildekritikk. Det er viktig å vite hvem som står bak forskningsresultatene, og det er lov å stille kritiske spørsmål.