Marianne Hem Eriksen
Kort fortalt – hva forsker du på?
Jeg er arkeolog, og min forskning tar utgangspunkt i organiseringen av hus og hushold i bronse- og jernalder i Skandiavia. Jeg er opptatt av å bringe andre historier fra fortiden frem i lyset enn de typiske fortellingene om krigere, høvdingdømmer og monumentale hauger. Jeg er nysgjerrig på spørsmål som: Hva er sammenhengen mellom storskala sosial organisering og bruken av det bygde rom? Hvordan var det å være barn i vikingtid? Hvordan sov man, hvem gjorde hvilke oppgaver i huset? Hvorfor valgte man av og til å gravlegge de døde inne i husene? Feministenes slagord fra 70-tallet, ’Det private er politisk’, kan i så måte overføres til fortiden: Måten vi organiserer husholdsstruktur (kjernefamile eller storfamile? Monogami eller polygami? Maktstrukturer innad i gruppen?) og måten arkitekturen legger føringer for hverdagslig, gjentagende praksis, har et enormt – og min mening stort sett uutnyttet – potensiale i å skape ny kunnskap om fortiden.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
Jeg synes noe av det mest interessante med arkeologi er, først av alt, å forsøke å forstå mennesket på tvers av tid og rom. Hvor mye har vi egentlig til felles? Hvor mange måter å organisere sine liv finnes opp igjennom tidene? Jeg finner det fascinerende at vi som befinner oss i Norge i 2017 bærer med oss så mange tanker om hva som er ’naturlig’, ’riktig’ og ’rasjonelt’ for mennesket, uten å forstå at vi utgjør et mikrosekund på menneskehetens tidslinje, og at variasjonen og tidsdybden er helt enorm.
For det andre forsker jeg jo først og fremst på de materialle sporene etter levd liv som forhistoriens mennesker har etterlatt seg. Jeg er dermed interessert i hvordan mennesker lever med og gjennom ting. For eksempel hvordan arkitektur speiler sosial organisering, hvordan mennesker bruker klær og besmykning til å skape identitet, hvordan vi kan forstå komplekse sosiale og mentale prosesser gjennom teknologisk endring, hvordan ulike grupper behandler døde kropper, og så videre. Noe av det fascinerende med mennesket er at vi er forankret i en fysisk verden, og vår manipulasjon og bruk av materiell kultur er et definerende trekk for menneskets måte å operere i den verdenen.
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
Som liten ville jeg bli arkeolog og løse mysterier om fortiden. Men jeg trodde en stund at det å bli arkeolog var som å ville bli ballerina eller astronaut, et yrke med liten kobling til virkeligheten. Det var først da jeg forstod at det faktisk er mulig å utdanne seg som arkeolog at jeg tenkte jeg skulle gi barndomsdrømmen en sjanse. Som mange HF-studenter var jeg åpen for å forsøke forskjellige fag for å finne min greie. Men da jeg begynte på arkeologi sa det klikk – det var kjærlighet ved første blikk. Siden gikk det slag i slag fra bachelor- til master- til doktograd, og videre til postdoc og nå førsteamanuensis-stilling. Men fortsatt kan jeg oppleve en viss sjokkartet forundring over at noen faktisk betaler meg for å forsøke å løse mysterier om fortiden.
Forøvrig er en av de vanligste reaksjonene jeg får når jeg forteller folk at jeg er arkeolog: ’Arkeolog? Det ville jeg også bli da jeg var liten!’. De færreste ender nok opp med barndomsdrømmen – det er også en liten sektor, med høy grad av midlertidighet. Men at faget har en nedslagsfelt hos et generelt publikum er det ingen tvil om, og formidling av arkeologi er utrolig morsomt.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
Arkeologisk forskning er utpreget variert. Jeg har tidligere arbeidet som feltarkeolog, men nå jobber jeg først og fremst med å syntesisere allerede utgravd materiale. Det innebærer arkivbesøk, scanning av dokumentasjon av utgravninger fra de siste hundre årene, databasearbeid, osv. Jeg besøker likevel gjerne arkeologiske utgravninger mer for moro skyld – denne sommeren tilbrakte jeg en uke med å grave en bronsealderbosetning i Ungarn i 38 grader.
Ellers innebærer forskerhverdagen mye reising, både fordi jeg er på forskningsopphold i Cambridge, fordi jeg deltar en del på internasjonale konferanser og nettverk, og fordi jeg har vært heldig nok til å bli invitert til å holde foredrag rundt omkring i Norge og Europa. Så holder jeg noen gjesteforelesninger her i Cambridge, og veileder noen få PhD- og masterkandiater. Det jeg bruker aller mest tid på er allikevel å jobbe foran en PC, i form av analyse, datasamling og ikke minst, skriving.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Jeg ser særlig to utfordringer og to muligheter for yngre forskere: Selv om norske forskere er privilegerte, er det utfordrende at man i varierende grad får mulighet til å undervise, ta universitetspedagogikk, eller publisere som første- eller eneforfatter. Ikke alle unge forskere vil få faste vitenskapelige stillinger, men sektoren kunne tilrettelagt kompetansebygging som gjør disse mer attraktive på arbeidsmarkedet.
Den andre utfordringen er å øke anerkjennelsen av det enorme potensialet som finnes blant yngre forskere. Strategier for talentutvikling og –rekruttering fremstår tidvis som usystematisk, og rettet mot å hente inn nåværende internasjonale toppforskere (hvite menn som pusher femti?), i stedet for å bygge opp fremragende unge forskere som i et lengre tidsperspektiv kan generere ledende forskningsmiljøer.
Dernest mulighetene: Det finnes måter å arbeide og tenke på som man ikke nødvendigvis blir eksponert for i Norge. Yngre forskere som arbeider i Norge, med generøse finansieringsmuligheter, kunne vært flinkere til å knytte seg an til internasjonale miljøer og diskurser. Den andre muligheten i en tid der vitenskapelige idealer er under press, er å utrettelig arbeide for å skape debattarenaer der vi møter publikum på en ordentlig måte. Forskere, særlig humanister, kunne i større grad ha deltatt i samfunnsdebatt om for eksempel migrasjon, barneoppdragelse, kjønnsroller og konflikt. AYF kan her være et utgangspunkt for å skape tverrfaglig debatt som også involverer almenheten.