Marie E. Rognes

Hva forsker du på?

I løpet av de siste 50 årene har datamaskinmodeller og simuleringer blitt uunnværlige, både innenfor næringer som energi- og bilindustrien og innenfor forskningsfelt som fysikk og kjemi. En datamaskinmodell er en digital representasjon av en fysisk mekanisme, og en simulering er et digitalt eksperiment, det vil si en utregning av hva modellen forutsier. En simulering av et fysisk fenomen, f.eks. av et bilkræsj, har en rekke fortrinn (lavere kostnader, mer etisk riktig) fremfor faktiske eksperimenter.

Samtidig så er det mye vi ikke vet om modellering og simuleringer. Det er mange biologiske og fysiologiske prosesser som vi ikke har gode modeller for ennå. Det er mange mekanismer som fører til modeller og simuleringer som er så kompliserte at de ikke er gjennomførbare med dagens metoder. Min forskning dreier seg om å forbedre slike modeller og metoder slik at vi kan simulere flere fenomener raskere, enklere og mer pålitelig. Akkurat nå så forsøker jeg å finne mer realistiske modeller og mer effektive metoder for å simulere fysiologiske fenomener slik som væsketransport rundt og i hjernevev. Den store ambisjonen er å gjøre simuleringer til et verdifullt standardverktøy innenfor biologi, fysiologi og medisin i løpet av de neste 50 årene.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hvordan kan vi lage modeller som er gode nok til å brukes som beslutningsgrunnlag for medisinske avgjørelser? Biologi og medisin er preget av svært sammensatte mekanismer som vi har tildels lite kunnskap om, og der praktisk eksperimentering er vanskelig og typisk uetisk. Istedet ønsker vi å kunne bruke modeller og simuleringer for eksempel til hjelp ved diagnostisering av sykdom og vurdering av forskjellige behandlingsformer. Men, for å kunne bruke en modell til å ta liv- og død-avgjørelser, så må man stole på at modellen gir et nøyaktig bilde av virkeligheten. Der er vi ikke i dag, men dit må vi.

Hvor mye ‘intelligens’ kan vi bake inn i vitenskapelig programvare? De fysiske og biologiske mekanismene vi ser på, og dermed modellene, blir stadig mer kompliserte. De datamaskinene som skal regne på disse modellene blir stadig mer kompliserte. Det vi ønsker å bruke modellene og simuleringene til blir stadig mer ambisiøst. I kombinasjon setter disse aspektene voldsomme krav til simuleringsprogramvare, og hvor fort vi er i stand til å videreutvikle og vedlikeholde den. Her skjer det mye spennende på forskningsfronten for tiden.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Hvor jeg er i dag skyldes nok en herlig blanding av tilfeldigheter, egen målbevissthet og gode mentorer. Jeg startet tidlig på Blindern ved å gå i barnehage midt på campus og returnerte for å studere realfag noen tiår senere. Akkurat hva jeg skulle studere var jeg derimot usikker på. Første semester på Blindern tok jeg standard introduksjonskurs i matematikk og programmering, og det var usannsynlig gøy! Begge deler handler om kreativ problemløsning, det å finne gode måter å løse et konkret problem på, og er utrolig tilfredsstillende når man får det til. Jeg fulgte den kombinasjonen videre: endte opp med en doktorgrad i anvendt matematikk i 2009, og har jobbet på Simula siden. Gjennom hele studiet har jeg fått god faglig veiledning og støtte, spesielt fra tre enestående mentorer: Hans Petter Langtangen, Ragnar Winther og Anders Logg. Jeg kunne vært interessert i mange forskningsfelt, så denne individuelle oppfølgningen har nok vært viktig for at jeg havnet akkurat her.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg leder avdelingen for Biomedisinske Beregninger på Simula Research Laboratory og er førsteamanuensis på Universitetet i Oslo (UiO). Det betyr at arbeidsdagene mine består av en del forskning, en del ledelse og en del undervisning. Når jeg forsker, så jobber jeg alene eller sammen med mine kollegaer. Vi diskuterer programstillinger og løsninger, programmerer, skriver og regner. En del av arbeidsdagene består også av å følge opp medarbeidere, prosjekter og økonomi, og finne måter å realisere nye ideer på. Når jeg er på UiO foreleser jeg, så der består jobben av å forberede seg til forelesning, forelese, snakke med studenter og gruppelærere. Jeg reiser også på konferanser verden rundt, kanskje totalt en 3-4 uker i løpet året. Ingen dager er like og hver dag er svært variert med andre ord.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Mitt overordnede ambisjon er å jobbe for Norge som en realfagsnasjon. Jeg engasjerer meg i saker som omhandler realfagsentusiasme, forsknings- og industrisamarbeid og unge forskeres arbeidsvilkår.