Marte Blikstad-Balas

Kort fortalt – hva forsker du på?

Noe av det som går igjen i så å si alle skoletimer, er at det brukes tekster til å formidle det elevene skal lære. Jeg forsker på hvordan disse tekstene blir brukt i skolen. Jeg er spesielt opptatt av hva som skjer når elever kan oppsøke alle tekstene de vil via internett. Hva skjer når elevene selv får bestemme hvilken informasjon de vil bruke i skoleoppgaver? Hva skjer med skolen som fellesarena hvis halve klassen sitter på Facebook i naturfagtimen? Og ikke minst, hvor meningsfylte oppgaver er det egentlig elevene får når de skal lese og skrive i norsk skole i dag, enten det er i matematikktimen på tredje trinn eller engelsktimen i niende? Dette er spørsmål det generelt er stor interesse for, men som få har undersøkt empirisk. Mye av min forskning handler derfor om å kartlegge systematisk hva elever leser og skriver – og hvordan.

God tekstkompetanse er et avgjørende premiss for kunnskapstilegnelse og demokratisk deltakelse. Skolen lykkes imidlertid ikke med å sørge for at alle elever utvikler tilstrekkelig tekstkompetanse eller opplever skolens måter å bruke tekst på som relevante. I forskningen min prøver jeg å belyse hvorfor.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Alle lærebokdebattene vi har sett i mediene de siste årene tyder på at skolens tekster er et tema som engasjerer mange, også utenfor forskerkretser. Siden skolen har det overdordenede ansvaret for å utvikle elevenes tekstkompetanse, er det viktig å forske på hva elever faktisk gjør med tekster i klasserommet. Tidligere forskning har vist at elevene bruker mye tid på å gjengi eksisterende kunnskap fra en lærebok. Gjengivelse av kunnskap forbereder imidlertid ikke elever på alle de tekstene de må forholde seg til utenfor skolen, eller for de kravene som stilles for å lykkes med videre utdanning.

Å være tekstforsker har aldri vært mer spennende, fordi vi gjennom digital teknologi både leser og skriver mye mer enn noen gang tidligere. Men det er en rekke metodiske og ikke minst etiske utfordringer knyttet til det å kartlegge individers bruk av digital teknologi. Det finnes selvfølgelig mye ny teknologi som logger og systematiserer alt vi gjør på nett, som gir svært spennende data. Samtidig er dette ofte data som utfordrer de tradisjonelle reglene for forskningsetikk.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

At jeg ville jobbe med skole er overhode ikke tilfeldig. Som elev elsket jeg å gå på skolen – jeg  var en erkenerd som gjorde egne og andres lekser med stor iver,  fylte opp helgene med ekstraoppgaver jeg ga meg selv (gjerne i fag jeg ikke hadde engang) og var overengasjert i alt som hadde med skole å gjøre. Det overrasket nok ingen at jeg ble  lærer. I løpet av lærerutdanningen skev jeg en masteroppgave der jeg undersøkte hvordan ungdomskoleelever forholder seg til tekster i matematikk, norsk og naturfag. Da ble jeg veldig fascinert av tekster og tekstforskning, og jeg syntes det var veldig meningsfylt å observere og intervjue elever om hvordan de foholder seg til forskjellige tekster, og hva de mener er viktig tekstkompetanse i ulike dag.  Men jeg hadde nok aldri blitt forsker hvis ikke en oppegående ekstern mastersensor hadde skjønt at «Dette er en student som bør vurdere å bli forsker!» og helt tydelig oppfordret meg til  søke på PhD-stillinger. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for nå!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er ganske variert. Jeg er med på den NFR-finansierte studien Linking Instruction and Student Achievement, og jobber i et spennende og tverrfaglig forskerteam ledet av professor Kirsti Klette. Her bruker vi mye tid på å analysere empiriske data, som i mitt tilfelle ofte betyr å se på videoopptak av elever i klassesituasjoner og analysere hva de gjør med tekster. Det fine med video som metode er at det gjør observasjonene langt mer systematiske, fordi vi har anledning til å se det samme igjen og igjen, og stille nye spørsmål til det samme materialet. Når man forsker på noe så sammensatt som undervisning er det enorm fordel. Jeg bruker også mye tid på å skrive artikler. Jeg skriver aller best på kafé og har et eget talent for å lokalisere gode skrivekafeer. Hvis jeg kan starter eller avslutter jeg arbeidsdagen med skriving på vei mellom kontoret og hjemme. Å holde seg oppdatert på ny forskning er også en viktig del av min forskerhverdag, og en av måtene jeg gjør dette på er å være fagfelle for viktige tidsskrifter på mitt felt. I tillegg til forskning har jeg ansvar for metodeundervisningen på masternivå i lærerutdanningen på UiO,  og jeg veileder  stipendiater og masterstudenter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Noe av det jeg har  aller mest lyst til å arbeide med i Akademiet for yngre forskere er å øke interessen for forskning og vitenskap blant barn og unge, og dermed også bidra til å øke rekrutteringen til forskeryrket. Alle forskningsfelt er helt avhengige av at dyktige elever og studenter vurderer om det å forske er noe de selv vil bruke fremtiden sin på. Det er viktig å bryte insnevrede, etablerte forestillinger om hvem forskere er og hva vi gjør. Derfor  er det også viktig at Akademiet gjennom skolebesøk, vitenskapsklubber og andre satsninger bidrar til at barn får oppleve hva forskning er. De bør erfare hvordan vi gjennom ulike vitenskapelige metoder kan finne mulige svar på ulike problemstillinger.  Jeg vil jeg gjerne bidra til at og få oppleve at de selv kan være med og forske og identifiserer seg med forskerrollen.

Et annet område jeg er svært opptatt av, er å fremme forskning som en kritisk røst i samfunnsdebatten. Forskning kan bidra til å sette agenda og om nødvendig korrigere samfunnsdebatten og sikre opplyst ordskifte. Vi bør sikre at premissene for viktige beslutninger er så kunnskapsbaserte som mulig og at forskere blir hørt i offentlig ordskifte. Slike problemstillinger har jeg også lyst til å jobbe med!