Michael Francis Duch
Hva forsker du på?
Jeg forsker på friimprovisasjon og eksperimentell musikk: Dette er spontan og øyeblikksbasert musikk hvor lite eller ingenting er avtalt mellom musikerne på forhånd. Man skulle tro dette er en selvmotsigelse, men improvisasjon handler i stor grad om samhandling, kreativitet og evnen til å lytte. Gjennom stipendiatprosjektet mitt ”Friimprovisasjon – sjanger og metode” har jeg undersøkt problemstillinger som viste seg å ha et bredere nedslagsfelt enn bare i musikken og det tverrkunstneriske. Studien av hvordan man kan øve på og lære bort friimprovisasjon, og improvisasjonsbasert eksperimentell musikk er sentralt i mitt arbeid.
Kunnskapen og metodene jeg utviklet i stipendiatperioden og årene etterpå, har jeg tatt i bruk både i undervisning for mine studenter og som musiker. Jeg har også holdt foredrag om ”Kunsten å lytte”, blant annet for skuespillere, administrativt ansatte ved NTNU, forskere og ingeniører. I foredragene problematiserer jeg forholdet mellom det å høre og det å lytte; både i musikalske sammenhenger, men også i arbeidslivet og hverdagen. Er mottageren passivt absorberende eller aktiv deltager i observasjonen?
Er musikken avhengig av rommet den spilles i? Gjennom det flerårige prosjektet Critical Band med kvartetten Lemur, er det skapt en stedsspesifikk komposisjon som har blitt fremført i Trondheim, Bergen, Oslo, København og Reykjavik. I komposisjonen tar vi hensyn til klangen i det rommet vi spiller i. Slik blir rommet med som en navnløs musiker i komposisjonen. Prosjektet har blitt til en bokutgivelse med partitur, intervju, essay og artikler, samt en tur til New York der vi samarbeidet med noen av bransjens fremste akustikere i selskapet ARUP. Her spilte vi på romklangen til Nidarosdomen i deres i studio på Manhattan.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
Hvordan forbereder du deg på å være uforberedt? Dette paradokset berører kjernen til friimprovisasjon og eksperimentell musikk. Og vi finner det igjen i alt fra krisehåndtering til skapende kunst. Det er direkte knyttet til action learning/action research som handler om erfaringsbasert læring og forskning. Et annet paradoks er at mange komponister i den eksperimentelle musikken på 1950- og 60-tallet brukte stor grad av improvisasjon i komposisjonene sine, og til og med prøvde å komponere improvisasjoner. Hvor går grensen mellom improvisasjon og komposisjon? Paradokser innen skapende kunst er min drivende lidenskap.
Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
Den amerikanske komponisten John Cage er den direkte årsaken til at jeg fikk lyst til å forske. Musikken hans var ulik all annen musikk jeg hadde hørt og sett tidligere, og behovet for å forstå motivasjonen som lå bak partiturene og musikken hans gjorde at jeg begynte å få interesse for å forske på Cage og den eksperimentelle musikken fra midten av det forrige århundre. Da jeg oppdaget at Cage var motstander av improvisasjon, og at de såkalte ”tilfeldighetene” i hans musikk var noe annet enn i jazzimprovisasjon, ble interessen for å forske videre på dette forsterket.
Min vei inn i musikken begynte en gang i overgangen fra barne- til ungdomsskolen. Jazz- og samtidsmusikk er en sjanger jeg oppdaget relativt tidlig i ungdomsårene, når alle andre var mer pop- og rockorientert. For meg handlet det om å kunne være kreativt involvert i det musikken blir fremført: Å kunne være med på å forme musikken der og da.
Jeg havnet på NTNU fordi det var det stedet improvisasjon var et faglig begrep. Jeg vil jo ikke bare spille musikk, men utforske den, og da ble Jazzlinja ved Institutt for musikk på NTNU et naturlig valg for meg.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
Konsertsalen er mitt laboratorium, og eksperimentene er utøvelsen og musikken som blir til, med eller uten partiturer.
Min forskerhverdag består både av konserter og forberedelser til konserter. Øving og innstudering av ny musikk alene eller med andre, både med kolleger og/eller studenter. Ofte betyr dette mye reising i både inn- og utland. Selve forskningen foregår før, under og etter konsertene. Fordi store deler av musikken jeg jobber med oppstår i øyeblikket det blir fremført, er min lab konsertlokalet, og min publisering og formidling skjer i stor grad samtidig med eksperimentet. Slik er improvisasjonsforskning nå.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Kan kunstfagene i større grad benytte seg av mer tradisjonelle publiseringskanaler for å dele kunstnerisk utviklingsarbeid? Min erfaring fra arbeidet som stipendiat og som førsteamanuensis er at kunstfeltet har mye å lære av de mer tradisjonelle vitenskapelige disiplinene hva gjelder vitenskapelig produksjon, og det å dokumentere og dele forskningsresultater med fagfeller. Vitenskapelig publisering i fagfellevurderte tidsskrifter har ikke spesielt høyt fokus innen kunstfagene. Dette er noe jeg kunne tenke meg å drøfte med kolleger i Akademiet for yngre forskere, og dele erfaringene med bidra til å løfte debatten inn i kunstfagene.
Hvordan kan kunstnerisk utviklingsarbeid gi uttelling på lik linje som en fagartikkel og hvilke kriterier skal legges til grunn? Hva er verdien av kunstnerisk utviklingsarbeid i samfunnet og på universitetene? Innen kunstfagene står det kompromissløse utrykket høyt. Mye kunstneriske produksjonen i Norge er av høy internasjonal kvalitet. Den befinner seg gjerne i fronten av kunstfeltet i dag, og grensene skyves stadig. Jeg mener at mye av kunsten som produseres spesielt gjennom Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid har en sterk parallell til basal- og grunnforskning, som også ofte har utfordringer med å vise sin verdi for samfunnet. Kanskje har de mer tradisjonelle vitenskapelige disiplinene også mye å lære av kunstfagene? Dette mener jeg Akademiet yngre forskere kan være en god plattform for å drøfte og synliggjøre.