Ole Martin Moen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er fagfilosof. Vi fagfilosofer forsøker å forstå, helt grunnleggende, hva slags verden dette er og hva vi skal gjøre her.

Da jeg var barn trodde jeg at det vår sånt som voksne visste, eller i hvert fall sånt som professorer visste. Nå er jeg både voksen og professor, og ser at nesten like mye fortsatt er mystisk.

Min egen forskning handler for det meste om etikk. Etikken handler, grovt sett, om å finne ut hva som er målestokken for at noe er rett eller galt, godt eller vondt. Jeg skrev en doktoravhandling innen etisk teori, om spørsmålet om hva som er iboende godt.

Siden da har forskningen min beveget seg vekk fra etisk teori og mer i retning praktisk etikk. Jeg leder et 5-årig prosjekt, finansiert av Norges forskningsråd, som handler om de etiske grensene for hva som bør kunne kjøpes og selges. I tillegg har jeg det siste året publisert artikler om blant annet dødshjelp, straff, nødsituasjoner og økoterrorisme.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Filosofien er full av spennende problemstillinger! Hva er tid? Hva er bevissthet? Hvor frie er vi? Men hvis jeg skal holde meg til praktisk etikk, vil jeg si at noe av det aller mest interessante er hva vi bør sikte mot med utviklingen av biomedisinsk teknologi.

En problemstilling er om vi bør bruke biomedisinsk teknologi bare for å kurere sykelige tilstander hos mennesker som allerede er her, eller om vi også bør bruke det til å påvirke egenskapene til dem som kommer til å bli født i fremtiden, slik at de f.eks. har lavere sannsynlighet for utvikling av alvorlige sykdommer.

En annen problemstilling er om vi bør bruke biomedisinsk teknologi bare til å kurere sykelige tilstander, eller om vi også, i den grad vi kan klare det, også bør søke å forbedre normaltilstanden hos oss mennesker.

En del av debatten handler om hvorvidt vi bør søke å bremse ned forfallet som følger med aldring, selv om aldring er helt naturlig, eller å fremme mer lykke hos dem som allerede har det helt OK. En enda mer kontroversiell del av debatten handler om såkalt  «moralsk forbedring». Burde vi søke å bruke biomedisinsk teknologi til å gjøre oss snillere? Noen vil si tydelig nei til slike forsøk på å endre menneksenaturen. Andre vil si at hendelser som første og andre verdenskrig tydelig viser at vi, med våre steinaldersinn, trenger en intern oppgradering for å bli skikket til å håndtere makten som teknologiutviklingen ellers gir oss.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg kommer fra en familie der ingen andre har tatt høyere utdanning, så i mange år var ikke akademia noe som fantes på radaren min i det hele tatt. Først tok jeg lærerutdanningen på universitetet og jeg så for meg en fremtid som lærer.

Jeg tror det var først da jeg var masterstudent i idéhistorie, og utvekslet til Department of Philosophy på Berkeley høsten 2008, at jeg fikk bekreftet at jeg mestret faget godt og jeg også fikk en veldig dyp respekt for filosofien. Det jeg husker best fra Berkeley – ved siden av den enorme feiringen på campus da Obama ble valgt til president første gang – var at jeg en kveld satt på biblioteket på International House og fikk verdensbildet mitt revet i fillebiter av å lese Thomas Hobbes’ brevveksling med John Bramhall.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

En del av tiden går med til undervisning, veiledning og planleggingsmøter, enten fysisk eller via Zoom. Resten av tiden bruker jeg på forskning. Forskningstiden min bestemmer jeg i stor grad over selv, både tematisk og metodisk, så lenge forskningen jeg produserer er god nok til å bli publisert sentrale, internasjonal tidsskrifter.

I teorien kunne jeg, en dag da jeg bare har forskningstid, ha sittet på en fjelltopp fra morgen til kveld og grublet over meningen med livet. Men det gjør jeg lite av, kanskje for lite. For det aller meste bruker jeg forskningstiden på å lese fagartikler innen feltene jeg arbeider med, og på å skrive fagartikler der jeg forsøker å bevege den faglige debatten fremover. I filosofifaget er det mest vanlig å være enten én eller to forfattere bak en artikkel.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Mange flere PhD- og postdoc-stillinger i humaniora bør være tematisk åpne. Da blir det konkurranse basert på kvalitet og originalitet, og stipendiaten som blir ansatt kan skrive om det hen virkelig brenner for. Dessverre blir flere og flere PhD- og postdoc-stillinger knyttet til prosjekter, der den som blir ansatt skal utføre en på forhånd bestemt rolle i en annens forskningsprosjekt. Det er mulig at dette fungerer godt i noen fag, men det er veldig uheldig på filosofi. Det lukker døren for genuint nyskapende prosjekter (hvis noen andre på instituttet allerede jobber med det, er det kanskje ikke så nyskapende?), og gjør at mange må arbeide med andre temaer enn dem hvor de har mest nytt å bidra med.

Vi bør ha mer direkte formidling fra dyktige forskere til skolelever. Det bør være godt betalt, og prestisjefyllt, å få bruke et år på å lage Open Acccess undervisningsmateriell innen eget fag. Slik kan vi få mer nysgjerrighet og vitenskapelighet inn i skolen. Kanskje kan vi også inspirere til en skolehverdag der lærere og elever kan tørre å være mer åpne om hva de ikke vet.