Ragnhild Freng Dale

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på klimaomstilling, og spesielt hvordan lokalsamfunn blir påvirket av både klimaendringer og utbygging av industri og energi. Som sosialantropolog er jeg opptatt av hvordan store spørsmål forstås lokalt, for eksempel hvorfor noen lokalsamfunn har vært positive til olje- og gassutvinning i sine områder, mens andre har vært helt imot. Jeg har jobbet mye i Nord-Norge og Sápmi, og sett på hva slags konsekvenser utbygginger av industri betyr for ulike deler av både den samiske og den norske befolkningen. Det siste året har jeg jobbet mer med klimaomstilling, og sett på hvordan små og mellomstore kommuner arbeider med å kutte utslipp i sine lokalsamfunn. 

Jeg jobber også tett opp mot kunstfeltet, og samarbeider ofte med kunstnere, spesielt innen teater og scenekunst. Det er en måte å formidle forskning på, men det er enda viktigere at kunsten skaper andre rom for å forstå og snakke om klima, samfunn, miljø og andre aktuelle spørsmål. Kunsten har vært en del av samfunnsendringer oftere enn de fleste av oss tror, og kunst tar opp i seg hva som skjer i samfunnet rundt. Fra et forskerperspektiv er samtaler og møter på tvers av fagfelt og utenfor akademia helt avgjørende for at forskningen vår skal være relevant for samfunnet. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er et økende fokus på hva slags rolle samfunnsvitenskapene skal spille i klimaomstillingen vi må gjennom. Sosialantropologien har en lang historie med å forstå både lokalsamfunn og globale prosesser. I møte med klimaendringene, som både er globale, lokale og nasjonale, stiller vi også andre spørsmål i dag. Hvordan samfunnet forstår forholdet mellom mennesker, miljø, natur og landskap har stor betydning for hvordan det prioriterer for eksempel mellom inngrepsfri natur og utbygging av fornybar energi, og samfunnsvitenskapene kan bidra til å se slike problemer fra ulike perspektiv. Enda viktigere er det at storsamfunnet har kunnskap om og respekterer minoriteter og urfolksrettigheter. Her har mitt felt mye å bidra med, men vi må også ta noen tøffe diskusjoner om metode, representasjon og faglig fokus. Det er et stadig større fokus på at forskningen ikke skal snakke på vegne av, men i samråd og samarbeid med menneskene forskningen angår. Dette tror jeg blir enda viktigere i årene fremover, og vi som er på starten av karrieren har mulighet til å påvirke hvordan framtidens forskning skal foregå. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg ante faktisk ikke hva sosialantropologi var før videregående, og hadde heller ikke tenkt at det var forsker jeg skulle bli. Men jeg har alltid vært interessert i å forstå mer av samfunnet og hvorfor vi mennesker er så forskjellig, og da en venninne av meg fortalte meg om faget før jeg skulle velge studieretning skjønte jeg fort at det kunne være noe for meg. Så fortsatte det bare derfra. Noe av det beste med sosialantropologien er at man får lov å reise på feltarbeid i lange perioder, og bruke tid på å forstå det man forsker på ute sammen med mennesker, og ikke bare i bibliotek og på kontorer. Det er kjempeutfordrende, men også veldig spennende – og spesielt når man ser at det man gjør er relevant i samfunnet. 

Klima og energifokuset kom egentlig litt senere, og det var først på doktorgraden at jeg valgte å gå inn i det som tematikk. Da hadde jeg allerede engasjert meg mye i klimaspørsmål og hva slags rolle akademia skulle ha, og bestemte meg for at jeg ville bruke doktorgraden til å forske på hva olje- og gassutbyggingene utenfor kysten av Finnmark betydde for ulike parter. Gjennom dette ble jeg også kjent med deler av det samiske samfunnet, og hvor viktig det er å kjenne historien for at man skal forstå forholdet mellom det samiske og det norske i dag. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg har jobbet i instituttsektoren i litt under et år, og så langt har jeg knapt hatt én uke som er helt lik en annen. Noen uker er jeg mest på kontoret og jobber med artikler, rapporter og lignende, både alene og sammen med kolleger. Andre uker skriver vi på forskningssøknader, og da er det mye diskusjoner om hvordan vi kan utvikle forskningsfeltet videre. I tillegg har jeg en del nettmøter over Skype med samarbeidspartnere på andre institusjoner i Norge og internasjonalt. Arbeidsmiljøet vårt på Vestlandsforsking er veldig fint, og jeg har mange dyktige kolleger som jeg lærer mye av å jobbe med.

Reising er også en viktig del av forskerhverdagen, ikke minst fordi vi må ut og snakke med folk når vi forsker på samfunnet, og for å treffe andre forskere på møter og konferanser.

Jeg prøver å legge opp til at mest mulig av reisingen min er med buss og tog heller enn bil og fly, fordi også vi i akademia må ta vår del av omstillingen. Og så prøver jeg å stille opp så mye som mulig for å formidle når jeg blir spurt, både fordi jeg syns det er kjekt, og fordi det er viktig at vi som forskere er tilstede i det offentlige ordskiftet.  

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For meg er forskningsformidling noe av det viktigste vi kan gjøre som forskere, og noe jeg vil jobbe med i AYF. Jeg er opptatt av å sikre at vi har tid og rom for å drive med god formidling på ulike arenaer, og at vi har en bred forståelse av hva formidling er. Forelesninger, undervisning, samt å stille opp i media er alle viktige arenaer, men det er mye potensiale også for å gå utenfor kjente formater. Da er det viktig at formidling anerkjennes i større grad, at det synliggjøres og belønnes i de akademiske systemene. 

Jeg vil også bidra til at vi har fokus på strukturene og vilkårene for yngre forskere, både når det gjelder rekruttering og stillinger, og hvordan vi som tilhører mindre institusjoner utenfor storbyen kan ha tilgang til nettverk og karrieremuligheter på lik linje med dem som er på de store universitetene. Samtidig må vi finne en måte å samarbeide på som begrenser klimafotavtrykkene til institusjonene våre – og her kan en plattform som AYF være nyttig for å både diskutere og påvirke hvordan framtidens forskningshverdag skal se ut.