Salwa Suliman

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på stamceller og regenerasjon av beinvev ‘Stem Cells and Bone Tissue Engineering’. Dette forskningsområdet bruker ingeniørfaglige og biologiske prinsipper for å gjenoppbygge beinvev. Ved noen skader eller medfødte defekter er mye av beinvev ødelagt. Årlig mottar millioner av mennesker transplantert bein som del av behandling av sykdommer og defekter i skjelettet på sykehus over hele verden. Oppdagelsen av stamceller, som er spesialiserte celler som alle andre funksjonelle celler stammer fra, har revolusjonert forskningsfeltet beinregenerering. I flere tiår har stamceller, særlig stamceller fra benmarg, blitt dyrket i laboratoriet og kombinert med trygge biomaterialer for å kunne brukes i gjenoppbygging av skadet beinvev som ikke tilheler av seg selv. Når vi implanterer stamceller og biomaterialer, reagerer de med mottakerens immunsystem. Disse interaksjonene som bestemmer om behandlingen blir en suksess er i stor grad uutforsket. Målet mitt er å avdekke den molekylære krysskommunikasjonen mellom immuncellene og de stamcellene som har blitt implantert for å regenerere bein.

Min forskning går ut altså på å forbedre vår øke vår forståelse av disse interaksjonene og hvordan vi kan kontrollere immunsystemet for å påvirke og forbedre beinvevsregenerasjons behandlingen.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Med en aldrende verdensbefolkning er det en økende etterspørsel etter nye organer. Økende levealder medfører også dårligere tilheling. Å reparere eller regenerere skadet vev eller organer og gjenopprette funksjon har vært en drøm for mennesker i årtusener. Stamceller og vevsregenerativ behandling virker som en lovende tilnærming for å dekke behovene til disse pasientene. Forskning innen beinvevsregenerativ behandling er utpreget tverrfaglig og samler spesialister fra flere fagområder f.eks. fag innen cellebiologi, materialteknologi, klinisk medisin og odontologi for å nevne noen. Selv om flere vellykkede forsøk på vevsregenerering er oppnådd, har vi utfordringer når det gjelder å overføre denne forskningen til klinisk praksis. Det er mange grunnleggende spørsmål som gjenstår å besvare, inkludert valg av stamcellekilder, utvikling av vevsspesifikke biomaterialer og konstruksjon av komplekse organer.

Potensialet for dette feltet er avhengig av forskernes evne til å ‘spille på lag med naturen’ når de kommer med innovative biomaterial og teknologier, da disse vil påvirke vevsmikromiljøet, spesielt immunsystemet. Det er viktig for å kunne fremme vevsregenerasjon og skjebnen til stamcellene. Enda viktigere er det å forstå kompleksiteten til levende vev og kommunikasjonen mellom systemene i kroppen vår for å kunne gjenskape mikromiljøet rundt vevet/organet.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Vitenskap, og spesielt biologi fascinerte meg siden videregående. Jeg er fascinert av hvordan kroppen fungerer, fra hele organismer ned til enzymer i en enkelt celle. Under min praksis som tannlege i Sudan, møtte jeg daglig pasienter som lider av kreft i munnhulen og trengte en behandling som innebar at en del av kjevebeinet skulle fjernes. Disse pasientene fikk sjelden rekonstruksjon av det tapte vevet. Jeg tror det var her interessen min på beinvevsregenerativ behandling startet.

Min forskningskarriere begynte med et kvotestipend for å ta doktorgrad ved UiB. Jeg forsket på immunresponsen og effekten til biomaterial-stillas som utgjør vekstfaktorer for regenerasjon av bein, og min avhandling ble tildelt fakultetets pris for årets beste doktorgradsavhandling. Min nysgjerrighet på tidligere uutforskede veier innen regenerasjon er bakgrunnen til at jeg i min postdoc-periode i UiB begynte å undersøke hvordan immunsystemet responderer på stamcelle-terapi. Dette ble også inspirert etter av mine kolleger i gruppen startet den første kliniske studien i Bergen med stamceller for å regenerere bein. For å tilføre immunologi til min ekspertise innen beinvevsregenerativ behandling, hadde jeg forskningsopphold i ett år i USA. Forskningsresultatene jeg fikk under forskningsoppholdet, motiverte meg til å søke midler for å starte min uavhengige forskning i Bergen.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskningsnode er en del av et større dynamisk og tverrfaglig forskningsmiljø, og min gjennomsnittlige forskerhverdag varierer. Min forskning er for det meste teamarbeid, så de fleste av prosjektene mine innebærer å jobbe med forskere ved avdelinger ved det medisinske fakultet eller Haukeland sykehus. Jeg bruker mye tid på interessante diskusjoner med mine dyktige kolleger. En typisk dag inkluderer planlegging og gjennomføring av eksperimenter i laboratoriet eller veiledning av PhD studenter på laboratoriet. Resten av tiden går med til å skrive artikler, søke forskningsmidler eller å anmelde studentens artikler eller artikler for tidsskrifter. En god del av dagen, eller noen ganger hele dagen, kan brukes på å analysere data og lese litteratur for å holde meg oppdatert. Noen dager kan være fullt opptatt av møter med studenter jeg veileder, samarbeidspartnere eller institusjonelle rådgivningsmøter. Min nye rolle som gruppeleder vil innebære de samme oppgavene i tillegg til undervisning, administrasjon og prosjektledelse i samarbeid med mine nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg forsto tidlig i mitt forskningsarbeid at vitenskap er en internasjonal aktivitet og at det er umulig å lære alt man trenger å vite på ett sted. Min internasjonale kulturelle og akademiske bakgrunn, med forskningsopphold på ulike institusjoner i Europa, Afrika, Midtøsten og USA har gitt meg muligheten til å bli kjent med ulike organisasjonskulturer og faglige måter å tenke på. Jeg tror at jeg i kraft av min bakgrunn kan bidra med mangfold og informasjon om spennende temaer for unge forskere. Gjennom AYF ønsker jeg å arbeide for å styrke og oppmuntre unge forskere med ulik minoritetsbakgrunn. Dette er viktig for å øke mangfoldet i forskningen og forutsetter at vi tar tak i de hindringene som gjør at dyktige akademikere velger bort forskning.

Unge forskere bør bli kjent med betydningen av å bygge bro mellom akademia og næringslivet så tidlig som mulig i sin karriere for å øke innovasjonstyrt forskning. Her trenger vi en bevisst satsing fra næringslivet med sikte på endring i utdanningsinstitusjonenes kultur.

Til slutt er jeg veldig interessert i å innføre obligatorisk opplæring for unge forskere før de blir veiledere. Dyktige forskere som driver gode laboratorier, er ikke nødvendigvis opplært til å være gode veiledere.