Samia Touileb

Jeg vil gjerne bruke min bakgrunn i språkteknologi til å løfte frem spørsmål om skjevheter, rettferdighet og etikk i kunstig intelligens, spesielt hvordan språkteknologi former både forskning og samfunnet. Språk er ikke bare et verktøy, men bærer av kultur og identitet, og derfor er det viktig å sikre at den teknologien vi bruker utvikles på en inkluderende, gjennomsiktig og rettferdig måte.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg har bakgrunn innen kunstig intelligens med spesialisering i språkteknologi. Forskningen min fokuserer på utvikling av språkteknologiske verktøy og andre ressurser som ikke bare er teknisk robuste, men også etiske og rettferdige. Jeg er særlig opptatt av hvordan teknologi kan tilpasses menneskers behov, ønsker, kultur og språkbruk, slik at den oppleves som relevant og inkluderende.

Mine hovedforskningsinteresser inkluderer: (1) tilpasning av teknologi til ulike brukere og samfunn, med særlig vekt på språklig og kulturell variasjon; (2) identifisering og reduksjon av skjevheter i språkmodeller og datasett, for å sikre rettferdig representasjon av individer og grupper; (3) etisk utvikling av KI-systemer, der hensyn til mangfold, rettferdighet og transparens står sentralt. Gjennom arbeidet mitt søker jeg å bidra til en mer inkluderende og ansvarlig bruk av kunstig intelligens i samfunnet, spesielt innen språkbaserte teknologier.

Jeg er en av lederne av en arbeidspakke i SFI MediaFutures, hvor vi utvikler metoder og ressurser for norsk språkteknologi. I tillegg leder jeg arbeidspakken for språkteknologi ved Fagspråksenteret (et NFR-finansiert senter for norsk fagspråk). I begge prosjektene står utvikling av gode, tilgjengelige og rettferdige språkteknologiske ressurser for norsk språk sentralt. Mine forskningsinteresser gjenspeiles i arbeidet med å utvikle løsninger i tett samarbeid med industrien og med tanke på samfunnets behov.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Språkteknologi er et fagfelt i rask utvikling. Nye modeller, datasett og løsninger dukker opp nesten daglig. Det er et område der akademia både konkurrerer og samarbeider med store teknologigiganter, noe som skaper et komplekst landskap. Selv om forskningen ofte har klare mål og verdier, kan retningen påvirkes av de kommersielle aktørenes tyngde og prioriteringer.

Det jeg synes er mest spennende nå, er den økende bevisstheten rundt samfunnsansvar i utviklingen av språkteknologi. Det handler ikke bare om hva vi kan utvikle, men om hva vi bør utvikle, og hvordan. Å skape rettferdige modeller er en stor utfordring.

Et stort problem i feltet er at mange løsninger utvikles med utgangspunkt i de mest ressurssterke og dominerende språkene og landene. Dette bidrar til å marginalisere minoriteter og språk som ikke blir tatt hensyn til, og forsterker eksisterende skjevheter. Derfor er jeg spesielt opptatt av tilpasning, hvordan vi kan utvikle modeller og verktøy som tar hensyn til ulike behov, språk og kulturelle normer, og som aktivt fremmer inkludering og rettferdig representasjon.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Interessen min for språk og teknologi går nesten helt tilbake til barndommen. Jeg er født og oppvokst i en multikulturell og flerspråklig familie, med en norsk mor og en far fra Algerie. Hjemme snakket vi fransk, norsk og algerisk som morsmål, noe som gjorde at jeg tidlig ble fascinert av språk.

Samtidig vokste jeg opp med stor interesse for dataspill, noe som vekket nysgjerrigheten min for datamaskiner og hvordan de fungerer. Da jeg tok mastergraden min i kunstig intelligens, hadde jeg et emne i språkteknologi, og det var første gang jeg virkelig ble introdusert for fagfeltet. Jeg ble umiddelbart begeistret. Det føltes som jeg hadde funnet et fagområde som kombinerte mine to store interesser: språk og datamaskiner.

Språkteknologi åpnet også døren til mange andre spennende og viktige fagfelt, som lingvistikk, filosofi og samfunnsvitenskap. Det er nettopp denne tverrfagligheten, og muligheten til å jobbe med teknologi som har direkte innvirkning på mennesker og samfunn, som gjør at jeg fortsatt er like engasjert i feltet i dag.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Som de fleste forskere har jeg en travel hverdag, hvor jeg balanserer mellom forskning, undervisning og veiledning. I tillegg leder og deltar jeg i flere forskningsprosjekter, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg jobber i et tverrfaglig miljø, hvor jeg samarbeider tett med samfunnsvitere og forskere innen humaniora, noe som gir verdifulle perspektiver på hvordan teknologi påvirker mennesker og samfunn.

En stor del av arbeidet mitt innebærer programmering og utvikling av nye datasett og andre teknologiske ressurser, som brukes både til å trene og evaluere (språk)modeller. Jeg er opptatt av å skape ressurser som er relevante for norsk språk og kontekst, og som kan bidra til mer rettferdige og inkluderende teknologiske løsninger.

Gjennom forskningssenteret MediaFutures samarbeider jeg også med aktører i medieindustrien, hvor vi utforsker hvordan vår forskning innen språkteknologi kan anvendes i praksis. Målet er å utvikle løsninger som er nyttige for norsk mediebransje, samtidig som vi ivaretar viktige verdier som åpenhet, mangfold og samfunnsansvar.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å bidra til å styrke yngre forskeres stemme, både faglig, forskningspolitisk og samfunnsmessig. Med erfaring fra arbeid på tvers av institusjoner og sektorer, vil jeg bidra i AYFs arbeid med å fremme mangfold og ansvarlig teknologiutvikling.

Jeg er særlig opptatt av å synliggjøre hvordan tverrfaglig forskning kan bidra til samfunnskritisk innsikt og refleksjon. Jeg mener at formidling er en sentral del av det akademiske ansvaret, og ønsker å bidra til AYFs satsing på nyskapende forskningsformidling, spesielt innen kunstig intelligens. Her ser jeg et stort behov for forskere som både kan forklare komplekse teknologier og utfordre etablerte narrativer. I tillegg vil jeg arbeide for å styrke dialogen mellom forskning og politiske beslutningstakere, særlig på områder hvor teknologi og samfunn møtes, og hvor kunnskapsgrunnlaget ofte er mangelfullt eller fragmentert. Vi trenger mer finansiering av forskning innenfor kunstig intelligens, som tar etiske og samfunnsmessige perspektiver på alvor. Dette er også tett knyttet til debatten om norsk uavhengighet fra teknologier utviklet av store internasjonale aktører, og behovet for å utvikle egne, robuste og ansvarlige løsninger.