Siddharth Sareen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg studerer styring av energiomstilling. Energiinfrastruktur endres i små og store skalaer, på raske og sakte måter. Disse endringene har ulik innvirkning på forskjellige interessenter: borgere, næringer og myndigheter. Det er hull mellom de som tar avgjørelser og de som blir berørt av beslutningenes konsekvenser. Jeg bruker sosial teori og en rekke kvalitative metoder, for eksempel ekspertintervjuer, fokusgruppediskusjoner og flersteds-orientert datainnsamling, for å forstå effekten av slike avgjørelser gjort på rettferdighet. Noen spørsmål som interesserer meg, er: Hvem har fordeler, hvem bærer byrden, og hvordan holdes beslutningstakere ansvarlige?

En av driverne for energiomstilling i dag er bærekraft. For å nå globale mål for å redusere klimaendringene, trenger vi raske, massive overganger til systemer med lavt karbonutslipp. Dette betyr betydelige endringer i våre levemåter og vår samfunnsplanlegging og i kildene og energitypene vi bruker til å drive samfunnsaktiviteter. Forskningen min ser blant annet på flere deler av energisystemet, fra solcelleanlegg i Portugal til utvinningsindustri i India, og fra energifleksibilitet i europeiske elektriske nett til hvordan digitaliserte energisystemer påvirker hverdagen i byene våre.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er ingen mangel på interessante spørsmål om hvordan energiomstilling styres! Det er en av de mest spennende og utfordrende samfunnsinnsatsene noensinne. Energisystemer utvikler seg kontinuerlig og på komplekse måter. Det som fascinerer meg mest, er de sosiale og politiske aspektene av det som inntil nylig har blitt bektraktet som en stort sett teknisk bekymring. Hvordan kan vi radikalt endre systemene vi har blitt avhengige av for alt vi gjør, samtidig som vi er rettferdige overfor de som driver og bruker energisystemer?

Dette er et stort spørsmål, og svarene er varierte. Jeg bruker en del av tiden min på å lure på hvordan vi best kan forstå endringene som pågår på en måte som representerer flere aktørers perspektiver, inkludert typisk marginaliserte grupper. En annen ting som motiverer forskningen min, er å produsere gjennomførbar kunnskap som kan ha reell innvirkning på energipolitikken. En måte å adressere denne bekymringen på er å jobbe med innbyggernes forståelse av hvilke energisystemer vi ønsker å leve med, og hvordan vi kan muliggjøre dem. Uten offentlig legitimitet for å støtte det, er den raske og massive energiomstillingen vi trenger, usannsynlig.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært drevet av en trang til å bidra til samfunns- og miljømessig rettferdighet. En annen viktig lidenskap har vært å skrive – både analytisk og kreativt. Akademia presenterer en ideell plattform for å kombinere begge disse interessene, og energiomstillinger er blant de største sosioøkologiske problemene i vår tid. Universitetet er et sted hvor man kan forfølge disse interessene, både med kolleger på kontoret og ellers rundt om i verden, og engasjere seg med mange ivrige sinn gjennom undervisning. Jeg vokste opp i alternative Krishnamurti-skoler og har alltid vært inspirert av helhetlige tilnærminger til læring.

Så på en måte har akademia vært et naturlig sted å være. Men jeg har gått en veldig bred vei til forskningsinteressen min, både når det gjelder fagfelt og arbeidsplass. Jeg har valgt å være eksplisitt tverrfaglig i forskningen min, som har kommet med sine utfordringer, men også mange fantastiske muligheter. I en alder av 32 år har jeg jobbet i syv land og har en fast førsteamanuensisstilling innen energi og miljø, med et bredt mandat til å jobbe med styring av energiomstilling på tvers av samfunnsvitenskapene. Det har vært en fantastisk opplevelse, og jeg fortsetter å være spent på hvordan forskningsinteressene mine utvikler seg.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dagene mine er veldig varierte; de er fulle av multitasking, men jeg har også bevisst satt av tid til å konsentrere meg om det viktige arbeidet med å tenke, reflektere og skrive manuskripter. Jeg har hatt det fantastiske privilegiet å få tilbringe mye tid på feltarbeid – omtrent en femtedel av tiden min det siste tiåret har gått med til det. Dette har vært mulig på grunn av flere faktorer. En faktor er å sikre en god del ekstern finansiering, noe som krever litt flaks, men også mye arbeid og dyktighet innen forskningsfeltet. En annen faktor er en fleksibel arbeidsplass med et flatt hierarki og kolleger som er morsomme å samarbeide med. Dette har jeg bevisst prioritert når jeg har tiltrådt akademiske stillinger. Å reise for å bedrive feltarbeid er bare mulig når det er tilrettelagt for fleksibilitet i planleggingen av andre forpliktelser.

En annen ting jeg virkelig liker med hverdagen som akademiker, er autonomien og fleksibiliteten som følger med hvis du elsker det du gjør: Det er samtaler over en kopp kaffe, undervisning i små grupper og store auditorier, møter på campus og andre steder i verden, og sosiale og forskningsrelaterte arrangementer, personlig og på nettet. Jeg er med på å drive flere nettverk og initiativer i Europa og lokalt, noe som kommer med sin egen rytme. Men det er alltid tid til lange hundeturer og familiekvelder ute i byen eller med venner!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er opptatt av å bidra til å bygge en mer variert, åpen akademisk kultur som samler mennesker på tvers av etnisitet, kjønn, alder og nasjonalitet. Akademia i Norge endres raskt, med mer internasjonalisering og mer press på akademisk arbeidskraft enn noen gang før. Vi er likevel i en relativt privilegert posisjon sammenlignet med de fleste andre deler av verden, og jeg er opptatt av å identifisere måter å utnytte dette på ved å adressere globale utfordringer  i forskningen vår. Slike endringer kommer med kompleks dynamikk som er viktig å forstå og adressere sammen gjennom plattformer som AYF. Jeg ser på et slikt engasjement som et positivt skritt i seg selv.

Min egen erfaring, først som postdoktor og nå som fakultetsmedlem ved to norske universiteter, så vel som i flere andre land tidligere, inkludert flere år i Danmark under doktorgradsstudiene, har gjort meg veldig oppmerksom på noen av problemstillingene som har en betydning for hvordan norsk akademia kan bli enda mer inkluderende og produktiv. Jeg har vært heldig å få være en del av flere programmer som tar sikte på å tiltrekke og utvide regionalt talent og mangfold, og jeg ser fram til å bringe innsikt fra dette fortsatt pågående engasjementet i aktiviteter på AYF.