Sigrid Anna Aalberg Vikjord

«Norsk forskning står i en brytningstid, hvor vi i større grad vil måtte kjempe for både ressurser, innflytelse og faglig autoritet. I en tid hvor forskningen ser ut til å få dårligere vilkår, føles det viktig og riktig å engasjere seg i AYF. Det er nødvendig at også vi yngre forskere har en tydelig stemme i debatten – nettopp fordi det er oss dette handler om. Våre arbeidsvilkår, vår finansiering, og fremtiden til våre fagfelt.»

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt primære interessefelt er lungeepidemiologi, med fokus på hvordan samsykelighet, det å ha flere sykdommer samtidig, påvirker utfall hos personer med kols. Kols er den tredje ledende dødsårsaken på verdensbasis, og en betydelig driver for sykelighet, redusert livskvalitet og helsekostnader. Vi har per i dag ingen behandling som kan bremse eller kurere kols. Noe av grunnen til dette er at vi vet for lite om den underliggende kompleksiteten – er kols én sykdom, eller ulike lidelser som ligner på hverandre rent klinisk? Jeg leter etter fenotyper (gruppering basert på ulike observerbare egenskaper hos et individ), og underliggende geno- og endotyper. Det å finne slike genetiske og molekylære egenskaper vil være et viktig skritt på veien mot å finne målrettet behandling for kols. Dette vil være essensielt for en stor gruppe pasienter som i dag har et svært dårlig behandlingstilbud. I forskningen min bruker jeg data fra Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), en av verdens største befolkningsbaserte helseundersøkelser. Jeg er for tiden tilknyttet prosjektet HUNT COVID, hvor vi ser på effektene av myndighetenes pandemihåndtering på sykelighet, dødelighet, livskvalitet og bruk av helsetjenester hos pasienter med kroniske sykdommer.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Medisin som fagfelt er i en voldsom utvikling. Såpass hurtig går det, at vi som samfunn ikke helt rekker å henge med i svingene. Vi får stadige nye dilemmaer rundt hvem som skal få ulike behandlinger, hvor mye det er etisk riktig å betale for medikamenter, hvilke pasientgrupper som skal prioriteres, og hvor mye som er nok. Alle mulighetene fører til en form for grenseløshet, hvor menneskets livsangst møter helsevesenets behov for å vise handlekraft. Overbehandling er et reelt og voksende problem. I tillegg står vi om få år overfor den lenge bebudede eldrebølgen, parallelt med at vi ser fastlegekrise, økt pasientilstrømning, høyere krav fra pasientene og økende todeling av helsevesenet med flere private tilbydere. Informasjonsflyten av helserelatert stoff er enorm. Vi lever lenger, og ønsker mer fra helsetjenestene våre. Hvordan kan vi balansere det som er mulig mot det som er realistisk? Hvordan kan vi sørge for gode helsetjenester av høy kvalitet når pasientomfanget øker mer enn det vi er rigget for, både økonomisk, logistisk og personalmessig? I nær fremtid må vi jobbe smartere per helsekrone, og dette er en spennende utfordring som trenger tverrfaglig tilnærming.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Det lå på ingen måte i kortene at jeg skulle bli lungeforsker. Under studietiden på medisin skulket jeg lungeundervisningen med inderlighet – det var det kjedeligste faget jeg kunne tenke meg. På andre- og tredjeplass kom undervisning i epidemiologi og statistikk. Akk, for en ironi at jeg et tiår senere skulle kombinere disse tre fagene til en doktorgrad. Jeg skulle egentlig bli kreftlege, men interesserte meg mest for lungekreft, og skiftet derfor spesialisering til lungesykdommer. Da det ble utlyst en stipendiatstilling ved HUNT forskningssenter på NTNU innenfor kolsforskning søkte jeg, og har ikke sett meg tilbake siden.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

For tiden bruker jeg mye tid i klinikken, hvor jeg jobber som lege i spesialisering i lungesykdommer. Jeg er på oppløpssiden av spesialiseringsforløpet, og er snart ferdig lungelege. Jeg jobber parallelt som forsker og kliniker, og synes det er veldig nyttig å behandle personene som har sykdommen jeg forsker på. Da er det lettere å forstå hva som er viktig for pasientgruppen. En vanlig forskningsdag foregår i stor grad foran PCen, med statistikkprogram og Word foran meg, og en tekopp i hånda. Det epidemiologiske fagfeltet handler mye om å jobbe seg frem til modeller, og kjøre ulike statistiske analyser basert på disse. I perioder med datainnsamling er jeg ute på feltstasjoner og driver med opplæring og oppfølging av feltpersonell. I tillegg kommer jobbing med rensing og kvalitetssikring av innsamlede rådata, som er en litt skjult, men svært omfattende jobb. Mye forskningstid går også med på å søke midler til nye prosjekter og stillinger. Jeg jobber også sammen med kolleger i ulike forskningsnettverk og -grupper med felles prosjekter og ideer, og er veileder for flere stipendiater og masterstudenter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å være med i AYF for å møte andre forskere som brenner for formidling og forskningspolitikk, og bidra med mitt eget perspektiv fra det medisinske fagfeltet. Hvordan kan vi som yngre forskere sikre fremtiden og vilkårene vi jobber under? Jeg er opptatt av forskningskvalitet: Hvem bestemmer hva vi skal forske på, og hvordan dette gjøres? I hvor stor grad skal forskningstrender, zeitgeist og skiftende politisk ledelse styre tildelingene? Jeg ønsker å jobbe for at honnørord som formidling og brukermedvirkning skal fylles med innhold, fremfor å være en akademisk skriveøvelse i søknader og rapporter.

Jeg er opptatt av formidling, og opplever at det blir mer og mer viktig å være en tydelig stemme i et uoversiktlig ytringsklima, hvor skillet mellom fagpersoner og menigmann er i ferd med å viskes ut. Jeg tror at lettfattelig og tilgjengelig informasjon er nøkkelen, og er optimist på samfunnets vegne. Jeg ønsker å bruke AYF som en plattform for å jobbe videre med disse temaene, sammen med forskere fra ulike fagfelt.