Sirianne Dahlum
Kort fortalt – hva forsker du på?
Mye av min forskning er motivert av et ønske om å forklare hvorfor noen samfunn utvikler og opprettholder stabile demokratier, som beskytter innbyggernes grunnleggende rettigheter, mens andre samfunn styres av restriktive diktaturer. Dette innebærer å studere hvorfor noen demokratier i dag opplever stadige autoritære innskrenkninger drevet frem av populistiske ledere (som f.eks. nylig i Ungarn og Tyrkia). De fleste land i dag holder formelt sett valg, men samtidig innskrenkes demokratiet, eksemplvis ved at frie medier begrenses, ved at valglover endres, eller ved at grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet innskrenkes. For å forstå hvorfor slike endringer kan skje forsker jeg blant annet på hvorfor befolkninger noen ganger velger å ta til gatene og protestere mot ledere med autoritære tendenser, mens de andre ganger aksepterer innskrenkninger i demokratiet. Spesielt har jeg fokusert på spørsmålet om hvorvidt og når en høyt utdannet befolkning vil akseptere å leve under et diktatur, heller enn å kreve demokrati. Disse spørsmålene studerer jeg gjennom blant annet globale og historiske analyser av store data-innsamlinger på demokrati og protest, eller av spørreundersøkelser av innbyggere om deres politiske preferanser og holdninger.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
Hva er fremtiden til demokratiet som styreform? Vil flere og flere demokratier forvitre, eller har demokratiet kommet for å bli? Og vil Kina forbli et diktatur? Slike spørsmål om hvordan samfunnet vil organiseres i fremtiden kan vi selvfølgelig aldri gi sikre svar på, men statsvitenskapelig forskning kan gi innsikt i hva som er de mest sannynlige fremtidsutsiktene. Blant annet kan vi se til historien, og systematisk studere hvilke prosesser som har gjort at demokratiet har vokst frem og forvitret. Én problemstilling vi må komme til bunns i for å bedre forstå demokratiets fremtidsutsikter er hvorvidt de enorme sosio-økonomiske og teknologiske endringene vi nå står ovenfor gjør demokratiet mer eller mindre levedyktig. Mange har hevdet at når land opplever økonomisk vekst, modernisering og en stadig mer utdannet befolkning vil diktaturer ikke lenger kunne holde på makten, men enn så lenge har diktaturer som Kina vist seg å være overraskende seiglivede i møte med økonomiske endringer. Vi vet ennå ikke nok om hvordan sosio-økonomisk utvikling former politikk. En viktig relatert problemstilling har å gjøre med hvordan innbyggere utvikler preferanser for demokrati og diktatur mer generelt, hvor sterke de er, og når de er villige til å handle basert på disse preferansene. Disse prosessende mangler vi også kunnskap om, og vi kommer til å måtte trekke på innsikter fra politisk psykologi og økonomi for å forstå de bedre.
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
I begynnelsen av 20-årene tilbrakte jeg et år i Teheran, under det som var en veldig autoritær periode i det iranske dikaturet og prestestyret, og midt under kaoset som kjennetegnet den såkalte «Grønne Revolusjonen», hvor millioner av iranere protesterte mot president Ahmadinejad. Opplevelsen av å leve under et såpass autoritært regime (og personlig kjenne på frykten for det religiøse politiet), samt se hvordan masse-protester oppstår og dør, har nok bidratt til å forme min forsknings-agenda og fokuset på nettopp masseprotester og autoritære regimer.
Jeg synes det er veldig stimulerende å kunne jobbe intensivt og konsentrert med å komme til bunns i ulike problemstillinger, og det er nok en viktig grunn til at jeg valgte akkurat en forskerkarriere. Før jeg ble forsker tok jeg noen omveier i arbeidslivet, blant annet i journalistikken, men savnet alltid å kunne gå enda mer i dybden på de temaene jeg jobbet med. En annen grunn til at jeg søkte mot akademia er nok rett og slett at jeg elsket å være student. Jeg satte stor pris på studenttilværelsens mulighet til fri arbeidsdag, til å kontinuerlig kunne lese og lære nye ting, og til å fritt kunne forfølge nye ideer. På mange møter er en forskerhverdag det nærmeste jeg kan komme en student-tilværelse i voksen-versjon.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
En god del av min forskerhverdag består av individuelt arbeid som skriving og revidering av tekst, eller utvikling og testing av statistiske modeller basert på store datasett. Dette arbeidet gjør jeg gjerne på kontoret, på en cafe eller et hyggelig bibliotek. En annen viktig del av hverdagen består av å jobbe tett med andre forskere og vitenskapelige assistenter. Spesielt arbeidet med å samle inn data, slik som store datasett om politiske institutsjoner og protester, eller survey-data av innbyggere, krever som regel svært mye koordinering, diskusjon og logistikk, gjerne innad i store forskergrupper basert i flere ulike land. I tillegg bruker jeg også en del tid på å lese, kommentere på og vurdere andres forskning, enten på internasjonale forskningskonferanser og workshoper rundt omkring i verden, eller gjennom skriftlige fagfellevurderinger. Siden mange forskningsprosjekter kan være ganske altoppslukende er det ofte slik at grensene mellom arbeidshverdag og fritid viskes litt ut. For eksempel skjer mye av min formidlingsaktivitet på fritiden, og nye ideer til forskningsprosjekter kan gjerne oppstå på bussen eller på stranda.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Jeg ønsker å jobbe for å sikre at norsk akademia er innrettet på en måte som bidrar til vitenskapelig kvalitet og innovasjon. Det er flere ting jeg tror er viktig for å oppnå dette, som for eksempel:
1) Fri grunnforskning: Jeg er opptatt av å sikre at grunnforskningens vilkår beskyttes og videreføres i Norge, siden jeg tror dette er avgjørende både for å fremme vitenskaplige fremskritt men også for å sikre høy kvalitet på den anvendte forskningen. I flere land er grunnforskningen under press, spesielt innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Jeg tror det er viktig at forskere selv tar ansvar for å demonstrere nytten av grunnforskning til samfunnet forøvrig gjennom aktiv formidling.
2) Internasjonalisering: Jeg ønsker å jobbe for å fremme et mer internasjonalt orientert norsk akademia, både for å øke rekrutteringen av interasjonale talenter, koble Norge tettere på den internasjonale forskningsfronten, og styrke floraen av internasjonale stemmer i norsk offentlighet.
3) Inkludering: Som samfunnsviter følger jeg nøye med på en stadig større forskningslitteratur som avdekker alle de ubevisste eller bevisste prosessene som gjør at individer ikke evalueres og behandles likt på tvers av f.eks. kjønn og minoritets-status. Jeg mener at akademia bør innta en ledende rolle ved å aktivt ta inn over seg disse innsiktene og ta systematiske grep for å fremme inkludering, f.eks. basert på kjønn og minoritets-bakgrunn.