Sofie A. E. Høgestøl
Kort fortalt – hva forsker du på?
Jeg forsker på internasjonal strafferett og er spesielt interessert i internasjonale straffedomstoler.
Doktorgradsprosjektet mitt tar for seg hvordan påtalemyndigheten ved internasjonale straffedomstoler velger ut hvem de skal straffeforfølge. Disse domstolene har stramme budsjetter som kun muliggjør straffeforfølgning av et beskjedent mindretall av gjerningspersonene som har deltatt i internasjonale forbrytelser. Det betyr at statsadvokatene ved internasjonale straffedomstoler må være svært selektive i valg av saker, og min avhandling analyserer hvordan aktoratet utøver påtaleskjønn i denne sammenheng.
Ved siden av doktorgradsprosjektet mitt holder jeg også på å gi ut en bok om fremmedkrigere sammen med to gode kollegaer fra senteret. Boken ser på hvordan de skandinaviske landende har introdusert nye lover og rehabilingstiltak for å imøtekomme strømmen av returnerende fremmedkrigere fra Skandinavia, som i løpet av de siste årene har reist til utlandet for å delta i væpnede konflikter.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
Internasjonal strafferett er fortsatt et relativit nytt fagfelt og derfor er det mange interessante problemstillinger å ta tak i. Men for meg er kanskje det mest engasjerende spørsmålet – som nok er den røde tråden i forskningen min – hvordan man lager effektive strafferettslige mekanismer for å beskjempe internasjonale forbrytelser som folkemord, terrorisme, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Internajsonale domstoler, som Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), er en type mekansimse som kan brukes for å straffeforfølge internasjonale forbrytelser. Utfordringen ligger imidlertid i hvorvidt slike domstoler kan sies å være effektive virkemidler i bekjempelsen av internasjonale forbrytelser. Mye av de kritiske fagdiskusjonene knyttet til internasjonale straffedomstoler går for øyeblikket nettopp på at slike domstoler har vist seg å være ressurskrevende og ineffektive i praksis.
Derfor synes jeg at det er spennende å forske på forskjellige modeller for internasjonale strafferettsmekanismer og utforske hvordan man kan sette sammen både nasjonale og internasjonale rettsprosesser som evner å straffeforfølge slik kriminalitet på en mer effektiv måte.
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?
Farfar var norsk krigsfange under andre verdenskrig og satt to år i fangenskap, først på Grini og sener i Møllergata 19. Han skulle egentlig ha blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Andre verdenskrig og rettsoppgjøret som kom i etterkant av krigen har derfor vært noe jeg har hatt stor interesse for siden jeg var liten.
Etter rettsakene i Nürnberg gikk det imidlertid 50 år før man gjenopplivet internasjonale straffedomstoler ved å opprette FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia i 1993. Siden den tid har verdenssamfunnet opprettet hele seks internasjonale straffedomstoler. Internasjonal strafferett som fagfelt ble således revitalisert i løpet av min studietid og da jeg begynte å studere var internasjonale straffedomstoler et av de mest spennende og banebrytende temaene man kunne fordype seg i.
Jeg vurderte imidlertid ikke å skrive doktorgrad i faget før i 2009, da jeg var praktikant ved Den norske ambassaden i Haag. Som en del av praktikantstillingen fikk jeg mulighet til å følge internasjonale straffesaker på nært hold og nærmest snublet over det som ble doktorgradstemaet mitt da jeg observerte rettsaken mot Charles Taylor ved Spesialdomstolen for Sierra Leone.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
En av de tingene jeg setter aller mest pris på som rettsvitenskapelig forsker, er friheten jeg har til å forme egen arbeidsdag. Jeg jobber mye, men det er et privilegium å kunne styre egen hverdag (nesten) helt selv.
Som jurist bruker jeg mye av tiden min på å analysere rettskilder, som for meg ofte blir rettspraksis og statuttene til internasjonale straffedomstoler. Jeg har også gjort en del feltarbeid for doktorgradsprosjektet mitt, hvor jeg har reist blant annet til Sierra Leone for å intervjue statsadvokater som har jobbet ved internasjonale straffedomstoler. På denne måten har jeg fått innsikt i hvordan de har valgt ut hvem de skal straffeforfølge i praksis.
Jeg er også veldig glad i å undervise og trives godt på jobb når jeg kan variere mellom å bruke tiden min på skriving, forskningsformidling og undervisning.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Jeg brenner for forskningspolitikk og har i løpet av stipendiatperioden min vært leder for stipendiatrådet ved Det juridiske fakultetet, sittet to perioder i Universitetsstyret på vegne av de midlertidig vitenskapelige ansatte, og har det siste året ledet stipendiat- og postdoktororganisasjonen ved UiO (UiODoc). Dette har vært svært givende verv, og nå gleder jeg meg til å jobbe videre med forskningspolitiske spørsmål gjennom Akademiet for Yngre Forskere.
Det er spesielt to saker jeg ønsker å prioritere. Den første av disse er bedre karriereveier for yngre forskere. Jeg har jobbet mye med karriereutfordringer for stipendiater og postdoktorer i mine verv ved UiO, og ønsker nå å jobbe for at politisk ledelse prioriterer denne problemstillingen nasjonalt i den kommende stortingsperioden. Videre ønsker jeg også å jobbe med tiltak som vil oppfordre flere unge forskere til å delta i samfunnsdebatten. En god og opplysende samfunnsdebatt fordrer at forskere formidler sin kunnskap og her har yngre forskere en viktig rolle.