Sofie Snipstad
Hva forsker du på?
Til tross for store fremskritt innen kreftforskning de siste tiårene, er kreft fortsatt en ledende dødsårsak. En tredjedel av oss vil få kreft i løpet av livet og noen typer kreft er spesielt vanskelig å behandle med de metodene vi har i dag. En vanlig del av dagens behandling er cellegift. Utfordringen er at cellegiften sprer seg til hele kroppen og skader de friske cellene, noe som fører til en rekke bivirkninger. Kun en liten del av dosen når frem til svulsten. Vi jobber derfor med å levere mer cellegift til svulsten, og mindre til resten av kroppen. Da kan vi potensielt redusere dosen cellegift som pasienten får og dermed få færre bivirkninger, men likevel god effekt av behandlingen.
Hjernesykdommer utgjør en annen stor utfordring. Hjernen vår er godt beskyttet fra alle stoffer i blodet ved hjelp av det som kalles blod-hjerne barrieren, og slipper kun inn akkurat det hjernecellene våre trenger. På grunn av denne barrieren er det svært vanskelig å levere medisin til hjernen, og for mange sykdommer finnes det derfor enda ingen behandling. Vi jobber også med teknologi som kan muliggjøre en skånsom levering av medisin til ulike sykdommer i hjernen, for eksempel Alzheimers og Parkinsons.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
For å gjøre leveringen mer målrettet kapsler vi cellegiften inn i nanopartikler som kan sprøytes inn i blodet. I motsetning til cellegiften er nanopartiklene så store at de ikke slipper ut av blodårene i de fleste typer friskt vev. I svulsten derimot, har blodårene porøse vegger, slik at nanopartiklene lekker ut. På den måten har vi et målsøkende transportmiddel som frakter medisinen til de syke cellene. Men nanopartiklene når bare ut til de kreftcellene som ligger nærmest blodåren. For at behandlingen skal virke er det viktig at medisinen når ut til hele svulsten. For å gjøre leveringen mer effektiv bruker vi mikrobobler som injiseres i blodet, og behandler svulsten med ultralyd. Ultralydbølgene vil få boblene til å vibrere og massere blodårene. På den måten danner vi enda flere porer, og dytter nanopartiklene lenger ut i kreftvevet. Samme teknologi kan også brukes for å åpne blod-hjerne barrieren og levere medisin til hjernen. Vi jobber nå med å forstå mekanismene bak disse spennende konseptene – det er nødvendig for å kunne optimalisere slik teknologi på vei mot klinisk bruk. I tillegg ønsker vi å forstå hvordan svulsten påvirkes – kanskje finnes det egenskaper ved en svulst som kan brukes til å forutse om slik behandling vil være effektivt eller ikke.
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
Jeg har lenge være fascinert av naturvitenskap og realfag, og hvordan vi kan beskrive verden rundt oss og løse komplekse problemstillinger for en bedre morgendag. Etter videregående valgte jeg å gå sivilingeniørstudiet i nanoteknologi. Det er et svært tverrfaglig studium og et fagfelt med et bredt spekter av anvendelsesområder. Jeg valgte å fordype meg innen bionanoteknologi fordi jeg syntes at det å kombinere ny teknologi med medisin og biologiske anvendelser virket svært interessant. Deretter fortsatte jeg med en doktorgrad i biofysikk, hvor jeg arbeidet med nanomedisin for behandling av kreft og hjernesykdommer – og hvordan vi kan levere medisin på en mer målrettet og effektiv måte. Nå jobber jeg med ulike prosjekter relatert til nanomedisin som postdoc ved NTNU og som forsker ved SINTEF, og synes det er veldig givende å samarbeide med mennesker med ulik bakgrunn i et svært tverrfaglig team.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
Min hverdag er variert og spennende. Jeg jobber med å designe og planlegge eksperimenter som kan gi oss svar på de spørsmålene vi lurer på. Jeg er mye på ulike laboratorier og jobber både med kreftceller og mus. Utover det bruker jeg mye tid på analyse av data og leser litteratur for å holde meg oppdatert på relevante fagfelt. Vi skriver artikler om resultatene våre som publiseres i vitenskapelige tidsskrift, og drar på ulike møter og konferanser for å presentere arbeidet og diskutere det med andre forskere. De siste årene har jeg også brukt en del tid på populærvitenskapelig formidling av det vi gjør. Noe av hverdagen går med til veiledning av studenter og undervisning. Jeg lærer mye nytt, noe jeg setter stor pris på, og jeg er omgitt av dyktige og engasjerte forsker-kollegaer og fascinerende diskusjoner.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Jeg ønsker at Akademiet skal være en arena der yngre forskere fra hele landet kan bygge nettverk og skape gode diskusjoner på tvers av fagfelt. En møteplass der vi kan lære av hverandre, støtte hverandre og heie hverandre frem. Det skjer fantastisk mye spennende forskning i Norge som fortjener å bli spredt ut fra laboratoriet eller kontorskuffen – og et av våre oppdrag er nettopp å formidle det vi gjør til et bredere publikum. Det kan være komplekse ideer eller teknologier, men vi må formidle det på en måte som er lett å forstå, troverdig og spennende for at folk vil lytte. Vi må lage historier om arbeidet vårt som vi kan visualisere på en god måte for å få fram poenget til et bredt publikum. På den måten tror jeg vi kan fremme nysgjerrighet, og engasjere andre til å tenke utenfor boksen og til å utforske det ukjente.