Stefka G. Eriksen
Kort fortalt – hva forsker du på?
Jeg har faglig bakgrunn fra tverrfaglig middelalderforskning, med arkeologi, kunsthistorie, historie, litteratur og filologi i fagkretsen. I doktorgradsavhandlingen min (Universitetet i Oslo, 2010) studerte jeg bokhistorie og manuskriptkultur i Frankrike, Norge og Island i perioden 1200-1500. Hovedroblemstillingen var hvordan bokproduksjon og bokresepsjon endret seg i takt med sosiokulturelle og politiske kontekstendringer. Jeg har etter det forsket og publisert innen emner som intellektuell kultur, pedagogikk og kognisjon i norrøn middelalder, med utgangspunkt i teoretiske perspektiver som materiell filologi, oversettelsesteori, polysystemteori og kognitiv teori.
I mitt nåværende forskningsprosjekt «The Self in Social Spaces» (2016-2020, Frihumsam, Unge forskertalenter) arbeider jeg videre med kognisjon og kognitive prosesser i middealderen, ved å se på hvordan konseptet «selvet» representeres i forskjellige middelalderkilder. Jeg studerer beskrivelser av selvrefleksjon, selvbevissthet og selvutvikling i norrøn litteratur og samarbeider med historikere og runologer som studerer hvordan «selvet» uttrykte seg gjennom materiell kultur, i lovmateriallet og i epigrafiske tekster. Sammen med forskere innenfor kognsjon og kommunikasjon, utvikler vi modeller av selvet som locus for samfunnsendringer og transformasjoner, som kan bidra til forståelsen av hvordan mennesker tilpasser seg samfunns-, klima- og teknologiske endringer i dag.
Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?
Jeg vil trekke frem to temaer som jeg har vært opptatt av i alle forskningsprosjektene mine, og som jeg tror har stor allmenn interesse. Det første temaet er oversettelse av kultur. Når et nytt kulturuttrykk skapes, f. eks. en roman, et bilde, skulptur, eller bygning, er det oftest en kombinasjon av gamle impulser, dvs ting man har sett eller opplevd allerede, og nye impulser, tanker, sammensetninger. Alle kulturuttrykk kan ses på som nye ‘oversettelser’ av noe som fantes fra før. Ifølge oversettesessteori, er oversettelser produkter av sin sosiokulturelle kontekts, som fyller en kulturell mangel. Oversettelser blir dermed en prisme som kan bidra til en ny forståelse av både de mest ‘nasjonale’ kulturuttryk fra norsk middelalder som f.eks. stavkirker og Snorres kongesagaer, til norsk kultur, litteratur, kunst, og forskning, i dag.
Det andre temaet jeg er opptatt av er samfunnsnytten av historiske studier i dag. Humaniora og historiske studier kan hjelpe oss til bedre forståelse av mange samtidsutfordringer. Det vi forsker på i dag en direkte response på aktuelle problemstillinger i dagens samfunn. Gjennom å studere hvordan mennesker fra forskjellige kulturer, religioner og samfunn har tilpasset seg teknologiske, samfunnsstrukturelle, eller klimaendringer gjennom tidene, kan vi øke bevisstheten og lage langsiktige strategier for håndering av lignende endringer i dag.
Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?
Jeg er opprinnelig fra Bulgaria og reiste som 18-åring til Roma for å studere kunsthistorie. Det var kjærlighet fra første blikk! Etter et par år med on-site studier av kunst og arkitektur fra rommertiden til i dag, førte veien videre til University of York, hvor jeg hadde mitt første møte med teoretisk tilnærming til kunst og kultur gjennom tverrfaglige studier av semantikk og relasjonen mellom tekst og bilder. I 2000 flyttet jeg til Universitetet i Oslo og fortsatt studiene med arkeologi: det mest naturlig da var å fokusere på vikingtid og middelalder. Jeg skrev hovedoppgave på Center for Viking and Medieval Studies ved Universitetet i Oslo og først da oppdaget jeg gleden, roen og den store følelse av tilfredstillelse av å skrive og forske. Siden da har jeg vært heldig å kunne fortsette å forske og arbeide med brede kulturhistoriske problemstillinger, alltid med utgangspunkt i middelalderens kilder, men med varierende tilnærminger, som inkluderer både historiske, litterære eller filologiske perspektiver.
Hvordan ser din forskerhverdag ut?
Samtidig som jeg leder forskningsprosjektet «The Self in Social Spaces», er jeg også forskningsdirektør ved NIKU. Kombinasjonen og balansen mellom disse to rollene er det viktigste i hverdagen min. Dette kan være både utfordrende og givende.
Som forskningsdirektør jobber jeg med alt fra å organisere skrivekurs og veilede skriveprosjekter til å utarbeide overordnet strategi for instituttet i samarbeid med ledergruppen. Bakgrunn som forsker, erfaring med å søke eksterne midler (NFR og EU) og kjennskap til vanlige utfordringer en humaniora forsker kan ha i arbeidet sitt, hjelper meg i alle aspekter av mitt arbeid om forskningsdirektør.
Som forsker er skriving den viktigste metoden for meg: jeg tenker og utvikler ideer gjennom å skrive. Jeg skriver nesten uansett hva jeg gjør: jeg har notater av ting jeg har lest, ideer jeg har fått, samtaler jeg har. Dette gir meg kontinuitet i arbeidet som er veldig viktig for gjennomføring og avslutning av prosjekter. Når nødvendig, reiser jeg på feltarbeid på diverse bibliotekker for å studere relevante middelaldermanuskripter, selv om mer og mer finnes digitalisert. Ellers, reiser jeg på konferanser og er mer og mer glad i å ha skrive- og redaksjonsprosjekter i felleskap med andre.
Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?
Siden 2015 har jeg bidratt til spalten Kringla Hemsins, som kommer i mandagens Klassekampen. Dette vil jeg fortsette å gjøre som medlem av Akademiet også. Artikklene fra Klassekampen, publiseres senere på NIKUs kulturminneblogg og på forskning.no. Jeg vil være interessert i å jobbe for å skape nye arenaer for formidling av både individuelle prosjekter og tverrfagig forskning.
Jeg er også veldig opptatt av forskningspolitikk og jobber til daglig med det i min rolle som forskningsdirektør på NIKU. Noen av de viktigste sakene for meg er: verdien og samfunnsnytten av humaniora og historiske fag; bedre synergi mellom grunn- og anvendt forskning og bedre rammevilkår for samarbeid mellom UoH- og instituttsektoren når det gjelder forskning. Jeg er opptatt av karriereveier og muligheter for yngre forskere, særlig i instituttsektoren, og rammevilkår for kvinner i akademia. Jeg er sterkt opptatt av debatten om internasjonalisering av norsk forskning og av forskningsetikk. For meg handler begge temaene om identitet, integritet, mellommenneskelig relasjoner og kommunikasjon. Som forskere, lever vi av ideene våre, som ofte er sterkt knyttet til vår identitet og personlig og faglig bakgrunn. Jeg ønsker å jobbe for åpenhet, generøsitet og gjensidig respekt i akademia.