Tormod Rogne

Den hemmelige ingrediensen til god forskning er mentorene. Om vi ønsker forskere som trives i jobben og som skaper kunnskapen samfunnet trenger, så må vi ha en robust mentorordning på alle akademiske nivå.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt forskningsfelt er innenfor perinatal epidemiologi, altså hvordan ulike eksponeringer påvirker helsen til mor og barn – på kort og lang sikt. Jeg har også stor interesse for ulike metoder man kan benytte for å studere sammenhengen mellom en eksponering og et utfall, og har blant annet jobbet mye med genetisk epidemiologi. De siste årene – og som er hovedfokuset også den kommende tiden – så har jeg vært spesielt interessert i å studere hvordan klimaendringene påvirker mor-barn-helsen. Eksempelvis så ledet jeg nylig en stor studie hvor vi observerte en robust sammenheng mellom høye temperaturer i svangerskapet og økt risiko for akutt lymfatisk leukemi hos barnet; dette er noe som vil være interessant å se om replikeres i andre settinger.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Her er det mye å ta av! Fosterlivet er (etter mitt skjønn) den viktigste perioden i enhvers liv: Legger vi til rette for gode svangerskap så er mye gjort. Ikke minst er svangerskapet en viktig periode for mor. Svangerskapskomplikasjoner henger sammen med en fremtidig økt risiko for hjerte-karsykdom hos mor, og her er det en spennende faglig (og metodologisk) debatt om hvorvidt denne sammenhengen er kausal (svangerskapskomplikasjonen er årsak til hjerte-karsykdommen) eller prediktiv (svangerskapskomplikasjonen avslører en underliggende sårbarhet).

En tilgrensende problemstilling, men som angår barnet, er spørsmålet om hvordan eksponeringer i svangerskapet kan påvirke helsen til avkommet i barndom og voksen alder. Et ferskt eksempel på en slik debatt er hvorvidt bruken av paracetamol i svangerskapet øker risikoen for autisme hos barnet, slik administrasjonen til USAs president Donald Trump la frem i slutten av september i år.

Det som for meg er aller mest spennende er å forstå mer om hvordan klimaendringene påvirker mor-barn-helsen. Gravide kvinner blir ofte glemt når vi snakker om grupper som er sårbare for klimaendringer; ikke minst her i Norge. Mye av dette skyldes en manglende oppmerksomhet rundt denne problematikken og manglende data. Så her er det en jobb å gjøre!

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Veien inn i forskningen var nokså tilfeldig. Jeg studerte medisin i Trondheim, og jeg husker vi hadde en forelesning som gjorde sterkt inntrykk på meg om barns tilknytning til sine foreldre. Basert på dette så ønsket jeg å studere hvordan tidlig og sen barnehageoppstart påvirker barnets tilknytningsmønster. Jeg banket på dørene til mange professorer, men skjønte etterhvert at dette ville bli vanskelig å studere. I stedet kom jeg i kontakt med en svangerskapsepidemiolog som satte meg på (det som skulle vise seg å bli) rett kurs. Både tematisk (svangerskap) og metodologisk (epidemiologi) ble det full klaff. Jeg disputerte i løpet av turnustjenesten, og planen var egentlig å bli barnelege. Men jeg klarte ikke helt å la forskningen ligge, og vipps så har jeg ikke sett en pasient på mange år. Det som driver meg er å bidra med forskning som føles meningsfull. Det var som førsteamanuensis på Yale at jeg ble godt kjent med forskningen på klimaendringer og helse. Med min bakgrunn innen svangerskapsepidemiologi føltes det riktig å bidra med mitt for og dekke det store kunnskapshullet om hvordan klimaendringene kan komme til å påvirke mor-barn-helsen.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Forskerhverdagen er variert og tiden strekker ikke til! Noe av det jeg liker aller best er å kjøre statistiske analyser på store datasett. Det blir mindre og mindre tid til dette etterhvert som jeg har sklidd over i rollen som prosjektleder, men litt tid til analyser skal jeg holde fast ved. Og så går mye tid til å skrive manuskript, prosjektsøknader, eller diverse administrative oppgaver. Det er kjekkere enn det kanskje høres ut. Høydepunktene er for meg likevel å jobbe med andre. God forskning blir til i fellesskap. Om det er studenter eller kollegaer så er det disse møtene som skjerper ideene og hever kvaliteten på det vi gjør.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Den hemmelige ingrediensen til god forskning er mentorene. Jeg har vært heldig som har hatt mentorer som har veiledet, utfordret og støttet meg fra jeg var PhD-student og til i dag. I Norge er ikke mentorordningen formalisert, som resulterer i at noen – som meg – får et tilbud som andre går glipp av. Om vi ønsker unge forskere som trives i jobben og som skaper viktig kunnskap for samfunnet så trenger vi en robust mentorordning for alle akademiske nivå.

Forskningsformidling er en annen sak jeg brenner for. Den frie forskningen er under press internasjonalt, og det er viktigere enn noen gang å synliggjøre hva det er vi jobber med. I den offentlige samtalen kan man ofte få inntrykk av at vi forskere besvarer spørsmål som ingen har stilt. Skal vi være relevante for folk så må vi klare å sette hesten foran vognen.