Status: Alumni

Laura Sætveit Miles

Hva forsker du på?

Jeg forsker på religiøs kultur og litteratur i middelalderen. Min forskning er høyst tverrfaglig: jeg fokuserer på mellom- og gammelengelske tekster, men inkorporerer også andre språk, kunststudier, religionsvitenskap, historie, og moderne feministisk og kjønnsteori. Ved å trekke på disse fagtradisjonene kan jeg utforske hvordan forfattere, skriftlærde og lesere opplevde gud gjennom ord. Klostermanuskripter som har overlevd fra tiden før 1500-tallet kan fortelle oss mye om hva slags tekster mennesker brukte og hvordan de brukte dem. Jeg leter etter ledetråder som kan si noe om hvordan litteratur formet lokalsamfunnet og hvordan lokalsamfunnet formet litteraturen.

I mitt nåværende forskningsprosjekt, analyserer jeg en scene fra bibelen som heter Herrens bebudelse, eller “the Annunciation” på englesk, hvor jomfru Maria ofte blir avbildet idet hun leser i en bok. Hva leser hun? Hva betyr den motivet? Jeg argumenterer for at hun blir en modell på lesekompetanse og tolkning av det skrevne ord, en modell spesielt myntet på kvinnelige lesere og nonner, så vel som kvinner som hadde visjoner fra gud. Dette argumentet forandrer hvordan vi forstår religiøs kultur og litteratur i middelalderen.

Denne nye innsikten er så viktig fordi vi, selv i dag, fortsetter å undervurdere kvinnelige lesere og forfattere. Som forskere, må vi lytte til de skjulte stemmene fra fortiden og lære å høre på alle stemmene rundt oss i dag.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En utfordring innenfor mitt fagfelt er at mange fascinerende tekster ikke har blitt transkribert eller redigert, og er fortsatt fanget i middelalderens manuskripter. Det er derfor vanskelig å lese og analysere og publisere på disse tekstene. Vi trenger flere redaktører. I tillegg har vi mange tekster som foreligger i mange forskjellige versjoner, men uten en kjent forfatter – det er både frustrerende og morsomt!

Vi kan leke med disse faglige problemene, men mer alvorlig er det at enkelte forskere tror at middelalderen var en mørk tid – “the dark ages.” Dette er en farlig tro fordi det tilslører veldig mye: viktig historie, viktige tekster, og viktige oppdagelser. Folk ble ikke sittende i gjørma i mørket. De laget vakre ting, skrev glimrende tekster, etterlot seg vakre manuskripter for oss å åpne – og aller viktigst, de formet moderne kultur. Vi må lære om middelalderen for å forstå oss selv.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg har alltid lest mye, helt siden jeg var ung. Men en dag i løpet av min første uke på universitetet ved Brown University i Rhode Island, USA, inviterte en venn meg med på et kurs i gammelengelsk. Der var det en veldig lidenskapelig lærer, og jeg sa, “Wow! Så merkelig og fascinerende og vanskelig og gøy. Jeg vil ha mer.” Så begynte jeg å studere den tidligste litteraturen vi har på engelsk. Det neste året, mens jeg var på et utvekslingsprogram ved University of Oxford, UK, med en annen dyktig lærer, oppdaget jeg mystiske tekster skrevet av både mannlige og kvinnelige forfattere på mellomengelsk. Jeg syntes disse var utrolig interessante. Jeg tenkte at jeg aldri ville få nok av disse kompliserte tekstene. Jeg håper å dele den samme smittsomme lidenskapen med mine studenter som jeg opplevde hos mine lærere!

Generelt sett, liker jeg de mindre kjente tingene, de skjulte tingene, mysteriene – tingene som vi kan avdekke og flokene vi kan løse opp. Jeg setter også stor pris på vakker kunst, ritualer og seremonier, og vi kan finne alle disse tingene i middelalderen.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg liker å vandre i biblioteker blant de mange bøkene og å besøke arkiver for å lese i gamle manuskripter, for eksempel i British Library. Også pleier jeg å besøke gamle kirker i Storbritannia og lære fra deres kunst og arkitektur.

Men mesteparten av tiden sitter jeg foran datamaskinen og skriver, tenker leser og drikker masse kaffe. Tap tap tap på tastaturet hele dagen lang. Utallige bøker åpne rundt meg. Der analyserer jeg tekster og kunst og reflekterer over nye argumenterer. Jeg arbeider vanligvis alene, og finner en balanse med foredrag og arbeidsseminarer i den tverrfaglige forskergruppen Litteratur og Religion som jeg startet ved UiB. I tillegg ser jeg fram til å reise på internasjonale konferanser hvor jeg kan snakke med mine forskerkollegaer om de mange tingene som vi undersøker. Det er sammen med andre, at vi oppdager de mest spennende koblingene mellom tekster og ideer fra fortiden. Denne energien motiverer meg når jeg er tilbake på kontoret.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forskningsformidling er veldig viktig for forskere – men også veldig vanskelig. Noen ganger kan våre fagfelt virke fjernt fra hverdagen (mitt kan!). Uansett prøver vi alltid å finne nye måter å tenke på verden på for å takle utfordringer. Dette er ferdigheter samfunnet trenger å se. Jeg ønsker å utvikle nye formidlingsmetoder og arrangementsformer for å dele våre ideer og vår tankegang med folk utenfor universitetet. Kan vi samarbeide med lokale grupper, institutter, litteraturhuset og museer? Kan vi holde åpne foredrag og føre diskusjoner? Hvordan kan vi bruke de nye, spennende mulighetene i sosiale medier som Twitter, Facebook og andre nettsteder for å vise hva vi kan bidra med? Det viktigste er at vi engasjerer andre mennesker i samtaler om spørsmål vi lurer på og er engasjert i – ikke skal formidle svarene.

Arnfinn H. Midtbøen

Hva forsker du på?

Jeg forsker på innvandrings- og integrasjonsspørsmål i all sin bredde. I årene som kommer er det fire forskningstema jeg særlig kommer til å befatte meg med. For det første er jeg involvert i prosjektet som gjentar den forrige Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse. Her er jeg ansvarlig for analysen av spørsmål om elitens holdninger til innvandring og et økende etnisk mangfold. For det andre jobber jeg med spørsmål knyttet til ytringsfrihet i et flerkulturelt og flerreligiøst Norge. Jeg ser særlig på hvilke temaer og stemmer det er rom for i den offentlige debatten – og hvilke som ekskluderes. For det tredje vil jeg sammen med forskere fra PRIO og Universitet i Oslo studere hvilke ideer om integrasjon som ligger bak den innvandringspolitiske utviklingen i de skandinaviske landene. Og for det fjerde leder jeg et stort prosjekt om veier til integrasjon blant etterkommere av innvandrere i Norge. Her vil vi blant annet sammenligne etterkommernes muligheter for å få innpass i eliteyrker som lege, advokat og økonom, og undersøke hvordan det går med etterkommere av innvandrere i Norge sammenlignet med tilsvarende grupper i Nederland, Frankrike, Tyskland, Sverige, Sveits, Belgia, Italia, Spania og USA.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Helt overordnet reiser alle forskningstemaene jeg arbeider med sentrale spørsmål om forutsetningene for samhold og integrasjon i flerkulturelle og flerreligiøse samfunn – med Norge og Norden som utkikkspost. Vi lever i migrasjonens tidsalder. Mennesker flykter fra forfølgelse og konflikt, eller de reiser for å søke arbeid, etablere familie og utdanner seg i andre deler av verden enn de er født og oppvokst. Disse forflytningene gir samtidig grobunn for spenninger i mottakerlandene fordi migrasjon sakper mer sammensatte samfunn, etnisk, kulturelt, religiøst og verdimessig.

At migrasjon skaper spenninger er ikke minst tydelig i velutbygde velferdsstater som de nordiske, som historisk sett har vært tuftet på en idé om økonomisk og kulturell likhet. En sentral bekymring har dreid seg om hvorvidt sjenerøse velferdsstater graver sin egen grav ved å åpne opp for innvandrere som av ulike grunner sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. I dag rettes imidlertid oppmerksomheten i stigende grad mot hvordan det går med innvandrernes etterkommere. Innvandringens langsiktige konsekvenser for Norge defineres i stor grad av om deres etterkommere får muligheten til fullverdig inklusjon i arbeids- og samfunnslivet.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Fra første dag på sosiologistudiet opplevde jeg innvandrings- og integrasjonsfeltet som det mest spennende og utfordrende området i faget. Kanskje først og fremst fordi det er et felt uten enkle svar, der man som forsker igjen og igjen må konfrontere sine forventninger og håp, stille vanskelige spørsmål som kan gi ubehagelige svar, og være i stand til å holde ut at hele forskningsfeltet er breddfullt av mer eller mindre uløselige dilemmaer. En annen ting som tiltrekker meg er at innvandrings- og integrasjonsforskningen er tverrfaglig av natur. Innsiktsfulle analyser på dette feltet krever at man er orientert mot den faglige utviklingen i flere disipliner, som juss, statsvitenskap, økonomi, sosiologi og antropologi. Tverrfaglighet forutsetter imidlertid at det i bunnen ligger en sterk disiplinforankring. Bare slik er det mulig å utvikle gode samarbeid mellom forskere fra ulike disipliner, der innsikt og perspektiver fra ulike felt kan berike og utfylle hverandre. Selv har jeg samarbeidet med økonomer, statsvitere, samfunnsgeografer, antropologer og medievitere om forskning på problemstillinger knyttet til for eksempel statsborgerskap, diskriminering, integrasjon og ytringsfrihet. Slike samarbeid er fantastisk givende.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er ganske sammensatt. En del av tiden er jeg på kontoret og leser forskningslitteratur, skriver artikler og analyserer ulike typer data. Mye tid går også med til møtevirksomhet og presentasjon av forskningsresultater i departementer, direktorater og på vitenskapelige konferanser. Og i perioder befinner jeg med der ute «i virkeligheten» og gjør intervjuer med informanter i forbindelse med ulikeprosjekter.  Tidligere i år var jeg for eksempel på feltarbeid i Lofoten! Dette var i forbindelse med et prosjekt som studerer internasjonaliseringen av norsk økonomi og hvordan norsk næringsliv tilpasser seg denne virkeligheten. Sammen med en kollega på Fafo, Jon Horgen Friberg, undersøker jeg blant annet hvordan den massive arbeidsinnvandringen skaper nye former for etnisk lagdeling i den tradisjonsrike norske fiskeindustrien i Nord-Norge. Kombinasjonen av et spennende feltarbeid og naturskjønne omgivelser er forskerhverdagen på sitt beste.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil involvere meg i forskningspolitiske spørsmål knyttet til instituttsektorens fremtid og betydningen av internasjonalisering, og bidra med formidling av forskning til offentligheten. For å ta forskningsformidling først: Jeg ønsker at Akademiet skal arrangere seminarer og debatter myntet på en bred offentlighet, gjerne på samfunnsområder med tverrfaglig nedslagsfelt, som klima- og miljøspørsmål, genetikk, folkevandring, religiøse spenninger og voksende økonomisk ulikhet. En sentral oppgave vil være å tiltrekke seg nye grupper, særlig unge, for å øke oppmerksomheten om aktuelle tema blant den oppvoksende generasjonen.

Når det gjelder forskningspolitikk, er jeg særlig opptatt av at den norske instituttsektoren skal bevares for fremtiden. I dag er instituttsektoren under press, både fra stadig mer eksternt finansierte universiteter og fra politiske myndigheter som ønsker fusjoner. For meg er det viktig at vi bevarer en instituttsektor i Norge fordi forskningen som utøves av disse institusjonene er av svært stor betydning for en vedvarende produksjon av akademisk sterk, samfunnsrelevant forskning.

Et annet tema med stor forskningspolitisk aktualitet er tilretteleggingen for økt internasjonalt forskningssamarbeid mellom norske og utenlandske enkeltforskere og institusjoner. Det er svært viktig at både studenter og unge forskere får muligheter til utenlandsopphold og til å bygge internasjonale forskningsnettverk. Akademiet for yngre forskere kan bidra til økt oppmerksomhet og fokus på dette.

Guro Elisabeth Lind

Hva forsker du på?

Jeg forsker på kreft. Kreft er en sykdom som rammer mange. Selv om det er  forskjeller fra krefttype til krefttype er dødeligheten generelt høy ved langtkommet sykdom. Tidlig oppdagelse av kreft, før den spres til andre organer, vil bety at flere pasienter kan overleve. I vår forskning jobber vi med å identifisere særegenheter hos kreftsvulstene som kan fungere som ’merkelapper’ for kreft. Målet vårt er å oppdage kreft tidlig ved å lete etter de riktige merkelappene i kroppsvæsker som blod og urin.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Kreft er ikke ensartet. Begrepet dekker mer enn 200 forskjellige sykdommer med ulike utfordringer. Innenfor en og samme krefttype er det ofte mange subtyper med ulik biologi og selv innenfor en og samme kreftsvulst er det mange forskjellige typer svulstceller som innehar ulike egenskaper. Denne hetrogeniteten er et resultat av kreftsvulstens iboende evne til å tilpasse seg og skaper ofte utfordringer når pasienten skal behandles. Noen legemidler vil kunne drepe visse celler i svulsten, mens andre overlever og kanskje til og med trives og øker i antall under behandlingen. For at pasientbehandlingen skal bli bedre trenger vi derfor en grunnleggende innsikt i biologien til kreftsvulstene. Gode og aktive samarbeid på tvers av fagfelt, inludert inn i klinikk er en viktig nøkkel for at forskningen skal lykkes.

Hvordan ble du interessert i forskning?

Min interesse for forskning be vekket i ung alder, da jeg skjønte at fakta beskrevet i lærebøker var basert på nettopp forskning. I biologiundervisningen på videregående innså jeg at læreboken – som for meg fram til da hadde vært å anse som en fasit – ikke kunne gi alle svar. Ønsket om å finne ut av hvordan ting henger sammen førte meg inn på forskersporet. Jeg ønsket dessuten at forskningen skulle utgjøre en forskjell og ha en konkret nytteverdi, så kreft var et naturlig valg.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Den er spennende, variert og travel. Planleggingen av forskningsprosjektene, inkludert analysene som skal utføres og fortløpende evaluering av resultatene underveis tar en del tid. I tillegg er det viktig å holde seg oppdatert innen fagfeltet ved å følge med på litteraturen og på vitenskapelige konferanser. Noe tid går med på søknader om forskningsmidler, rapporteringer og ikke minst formidling av forskningen, inkludert gjennom undervisning. Som leder av en forskningsgruppe har jeg ofte møter med prosjektdeltakere og samarbeidspartnere. Innovasjon er også en naturlig del av hverdagen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg kunne tenke meg å jobbe med både forskningsformidling og forskningspolitikk. For å prioritere:

1) Jeg ønsker å innlede en debatt i Akademiet for yngre forskere rundt forskningsbevilgninger. Kan vi på tvers av fagdisiplinene se oss fornøyd med andelen som per i dag investeres i forskning? Generelt sett er høyere bevilgninger ettertraktet, men balansen mellom finansieringsaktørene er også viktig. Hos mange forskningsinstitusjoner kommer hovedandelen av forskningsmidlene fra eksterne kilder. Det er flott at denne typen midler er tilgjengelig, men manglende langsiktighet for prosjekter og ansettelser blir gjerne utilsiktede ringvirkninger, med påfølgende utfordringer for rekruttering og planlagging av karriereveier

2) Innen karrierveier, samt forskningsutdannelsen generelt, er det viktig å sikre en rekke basisferdigheter, som ikke nødvendigvis er på plass i dag. Godt lederskap, for eksempel, gir ikke bare bedre og mer effektiv forsking, inkludert bedre utnyttelse av forskningsmidler, men også et bedre arbeidsmiljø. Seleksjon er en naturlig og nødvendig del av akademia, men det er et tankekors at mange gruppeledere/prosjektledere/PIs har blitt selektert på sin faglige dyktighet og at få – kanskje ingen – krav har blitt satt til lederskapsevner. Jeg ønsker å invitere til debatt om dagens utdanningsmodell og om det ikke burde være et mål at man sikrer ytterligere basisferdigheter, inkludert formidling og lederskap.

Simen Kvaal

Hva forsker du på?

Jeg er forsker innen et felt som kalles kvantekjemi. I kjemien studerer man alle stoffer vi omgir oss med, deres reaksjoner og egenskaper. Alle stoffer består av atomer, og styres av kompliserte naturlover – kvantemekanikk. Lovene beskriver i prinsippet alle kjemiske reaksjoner og fenomener matematisk: fra hvordan vann kan fryse til is eller fordampe, via plantenes fotosyntese, til sammensetningen av duftene som produseres når en deilig eplekake står i ovnen. Kjemi er også svært viktig innen klimaforskning og andre av verdens viktigste utfordringer.

Laboratoriet mitt er en datamaskin, i motsetning til andre kjemikere som har labfrakk og vernebriller. Kvantemekanikk er nemlig svært komplisert. Datamaskiner er svært gode til å regne, og kan gjøre en jobb på millisekunder som ville tatt flere hundre år å gjøre for hånd! Med slike beregninger kan vi får en dypere forståelse for kjemien, og også veilede og redusere kostnadene med dyre eksperimenter. Min jobb er å utvikle reknemetodene datamaskinen bruker.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

I kjemien gjør man ofte kostbare forsøk, og kvantekjemiske beregninger kan være med å veilede disse, og dermed redusere kostnader og skape dypere innsikt. Da er det svært viktig at beregningen kan gjøres raskt og enkelt, «ved et tastetrykk» så og si. Men kvantemekanikkens lover er så kompliserte at beregningene kan ta svært lang tid.

Selv om svært mange kjemikere i dag bruker kvantekjemiske dataprogrammer i sine eksperimenter, så har disse enten svært begrenset nøyaktighet, eller så er de veldig tidkrevende. Kvantekjemikere har et spøkefullt begrep som kalles «den eksponentielle forbannelsen». Det er nemlig slik at vanlige beregningsteknikker trenger en regnetid som dobles når man legger til noen få atomer! Dette setter en effektiv stopper for mange gode ideer. Min forskning dreier seg nettopp om denne «forbannelsen» og hvordan vi kan «oppheve» denne.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Siden jeg var liten har jeg alltid vært interessert i naturvitenskap og datamaskiner. Dette er sikkert fordi faren min var interessert i det! På 1980- og 1990-tallet var det slett ikke vanlig å ha datamaskin, men jeg ble raskt hekta på å skrive dataprogrammer da faren min viste meg hvordan. Da de andre sparket  fotball på løkka, programmerte jeg solsystemets baner på PCen. Studier på Universitetet i Oslo var et naturlig valg etter videregående skole.

Kvantekjemi er et felt der kjemi, fysikk og matematikk møtes. For meg er dette den perfekte jobben, for jeg kan drive med hobbyen min samtidig som jeg bidrar til å løse viktige problemstillinger.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mine verktøy er penn, papir, tykke bøker, tavle, kritt, og ikke minst, datamaskinen. Det er alltid minst én tykk bok med formler og teoremer jeg leser i. Tavle og kritt er uunnværlige hjelpemidler når jeg og kollegene mine diskuterer og oppdager utforsker ideer sammen, og datamaskinen bringer ideene til liv med beregninger.

Ideene blir dokumentert i internasjonale tidsskrifter, disse skriver jeg ofte sammen med kolleger her i Norge, men også kolleger i utlandet. Flere ganger i året reiser jeg på møter og konferanser rundt om i hele verden og presenterer arbeidet. Dette er også en gylden mulighet til å treffe nye og gamle samarbeidspartnere.

 Jeg underviser også. Det er mange studenter som ønsker å jobbe med både kjemi og fysikk. Flere studenter møter man igjen som forskere senere, og det er veldig inspirerende.

 Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Alle de store og viktige vitenskapelige problemene er tverrfaglige: de går på tvers av de enkelte faggrenene og kan ikke løses av enkeltpersoner eller -miljøer. Akademiet for yngre forskere er en unik møteplass der yngre vitenskapsfolk fra mange ulike disipliner kan møtes og diskutere og finne unike ideer. Jeg ønsker å bruke Akademiet til å fremme tverrfaglighet – dette kan være gjennom arrangementer og workshops, konkrete forskningsprosjekter, eller annet.

Jeg brenner også for formidling, spesielt populærvitenskap. Den gode populærformidlingen er uvurderlig, både for rekruttering og økt bevissthet og kunnskap blant folk flest – inkludert andre vitenskapsfolk. Som medlem i Akademiet for yngre forskere ønsker jeg å initiere formidlingsprosjekter med andre medlemmer, finne nye kanaler, og også fremme formidlingens kår på annet vis.

 

Carl Henrik Knutsen

Hva forsker du på?

Jeg forsker på ulike sammenhenger mellom politiske institusjoner og prosesser og økonomiske forhold. Eksempler på spørsmål jeg har jobbet med er:

Hvilke typer økonomiske kriser øker sannsynligheten for revolusjon? Hvordan bruker diktatorer velferdspolitikk for å holde på makten? Er demokratier mer stabile i land med lavere inntektsulikhet? Er demokrati mer gunstig for økonomisk vekst i land med svake enn i land med sterke statsinstitusjoner? Hvordan påvirker valgsystemet økonomisk politikk og økonomisk vekst?

I mitt nåværende forskningsprosjekt samler jeg, sammen med kolleger fra ulike land, inn systematiske data på et stort antall politiske institusjoner i mer enn 80 land, over tidsperioden 1789-1920. Disse skal kobles opp mot data fra nyere tid, samlet inn i forbindelse med det store Varieties of Democracy-prosjektet jeg også deltar i. Vi koder objektive faktorer som hvor mange valgdistrikter et land har, samt mer subjektive vurderinger om hvordan institusjoner fungerer som ytringsfrihet, i praksis, for kvinner. For sistnevnte «leier vi inn» historiske landeksperter over hele verden. Disse dataene vil være uvurderlige for, blant annet, å teste hvilke bestemte institusjonelle kjennetegn som driver økonomisk vekst og legger til rette for forskjellige typer omfordelingspolitikk.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De kanskje mest spennende spørsmålene jeg jobber med omhandler hvordan demokratiske og, spesielt, diktatoriske styreformer påvirker økonomisk vekst.

Styreform kan ha stor betydning for vekst, siden den påvirker hvilke typer politikere som sitter ved makten og hva slags politikk disse foretrekker å føre. En leder som trenger stemmer fra fattige velgere for å holde seg ved makten har ofte insentiver til, for eksempel, å føre en helt annen utdanningspolitikk enn ledere som kun trenger støtte fra noen privilegerte generaler i hæren.

Imidlertid er det svært vanskelig å påvise klare, systematiske effekter. En utfordring er å skille effektene av politiske styreformer fra andre faktorer av mulig betydning for vekst, slik som kulturelle og geografiske faktorer. En annen er at vekst samtidig kan påvirke stabiliteten til demokratier og diktaturer, og dermed gjør det vanskelig å etablere årsaksretningen. En tredje knytter seg til vanskeligheten av å måle styreformer presist. En fjerde er at én styreform kan lede til svært forskjellige utfall i ulike kontekster. Dermed spriker også tidligere funn, og det er få sammenhenger vi kan slå fast med sikkerhet.

Nettopp dette gjør feltet spennende! Hvordan kan man få på plass kreative og solide analyseopplegg som tillater ny innsikt i disse viktige spørsmålene?

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Helt fra jeg var liten har jeg vært svært fascinert av historie og samfunnsfag, men også av matematikk og statistikk (én sær hobby jeg dyrket på barneskolen var å lage diagrammer fra tabeller i Statistisk Årbok). På universitetet bestemte meg for å studere samfunnsøkonomi og statsvitenskap (jeg har en mastergrad i hver). Med denne fagkombinasjonen utviklet jeg, naturlig nok, en spesiell interesse for prosesser i skjæringsflaten mellom økonomi og politikk. Samtidig ble jeg svært positivt overrasket over muligheten for (og viktigheten av) å følge opp interessen min for statistikk. For å kunne oppnå en fullere forståelse av politiske og økonomiske prosesser må man kanskje lese en bok om politiske reformer i Storbritannia på 1800-tallet den ene dagen, og lære seg en ny statistisk teknikk den andre.

Avgjørelsen om å satse på forskerkarriere var en gradvis prosess, men skrivingen av Bacheloroppgaven på statsvitenskap var viktig. Jeg bestemte meg for å skrive om demokrati og økonomisk vekst, og bodde omtrent på biblioteket det semesteret. Jeg skaffet meg en svært god oversikt over litteraturen og feltet, og trivdes med det selvstendige «forskeroppdraget». Det ga mersmak, og begge Masteroppgavene mine, og senere Ph.D.-avhandlingen i statsvitenskap, ble gjort på lignende tematikk.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag tilbringes stort sett på kontoret i 7. etasje på Blindern. Noen dager er hovedsakelig skrivedager, noen er analyse-av-data dager, mens atter andre er undervisnings-, administrasjons- og møtedager (både fysisk og skype). Lesing gjør jeg hovedsakelig hjemme i sofaen etter at barna har lagt seg.

Som Ph.D.-student jobbet jeg stort sett med aleneforfattede forskningsartikler. Fordelen med dette var at jeg ble tvunget til å skaffe meg et solid grep om alle de ulike sidene av forskningsprosessen, fra teoriutvikling, til datainnsamling og analyse, til skriving av det endelige produktet. De siste to årene har jeg imidlertid nesten kun startet opp samarbeidsprosjekter med ulike kolleger, og liker det enda bedre enn å jobbe alene. Jeg prøver å fokusere kun på ett prosjekt om dagen, men ender ofte opp med å dele tiden mellom to-tre. I noen har jeg hovedansvar for teoriutvikling, andre for analyse av data, og atter andre for presentasjon og skriving. Spesielt presentasjon og skriving er tidkrevende, men jeg har etter hvert lært meg å like (og mestre) denne delen av prosessen. Presis og klar formidling av argumenter og funn er nok en undervurdert del av forskningsprosessen, og er viktig for publisering og for å bli lest.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forskeren er forskningens klart viktigste innsatsfaktor; rekrutterer man dyktige forskere øker sjansene for at man produserer god forskning. Dermed er tilgjengelige ressurser, regler og praksiser for rekruttering også avgjørende. Mye av dette avgjøres, og bør avgjøres, på institutt-/institusjonsnivå, men regler og insentivordninger etablert på høyere (f.eks. nasjonalt) nivå kan spille en viktig rolle i å forme prosessene. Hvordan kan man designe en politikk som balanserer utdanningsinstitusjonenes autonomi (de sitter jo ofte med mer relevant informasjon og kunnskap) men samtidig styrer dem mot rekrutteringspraksiser som sikrer at de beste forskertalentene/ forskerne vinner frem? Hvordan kan man styre eller insentivere institusjonene til (å prøve) å velge «den beste forskeren»? Eksempler på relevante underspørsmål er:

 Hvordan kan man sikre at stillingsutlysninger blir offentliggjort slik at de fanges opp av det internasjonale forskermarkedet? Hvordan kan man forme stillinger slik at internasjonale toppforskere ønsker å søke? Hvordan kan man sikre at stillingsutlysninger ikke er snevre, og dermed ekskluderer mange gode kandidater? Hvordan kan man sikre at komiteer benytter seg av klare og relevante kriterier for forskerkvalitet, heller enn å (bevisst eller ubevisst) velge etter andre kriterier? Hvordan kan man sikre at komiteer jobber rimelig tidseffektivt, for å unngå frafall av gode søkere?

Alexander Refsum Jensenius

Hva forsker du på?

Jeg forsker på musikk og bevegelse, både hvordan musikere beveger seg, men også hvordan vanlige folk beveger seg til musikk. Kroppen vår spiller en viktig rolle i musikkopplevelsen, vi lytter ikke til musikk bare som lyd med ørene våre, men vi sanser musikk med hele kroppen. Jeg har forsket på folk som spiller «luftgitar», og andre former for bevegelser til musikk. De siste årene har jeg vært særlig interessert i «mikrobevegelser”, bittesmå bevegelser på millimeter-nivå, som til en stor grad er ubevisste og ukontrollerte. Det ser ut som musikk kan påvirke dette mikronivået, og de kommende årene skal jeg bruke til å forstå mer av hvordan nettopp denne påvirkningen fungerer.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Musikk er noe av det mest fantastiske som mennesker skaper, og er tilsvarende vanskelig å studere. Hva er det som gjør at man får gåsehud av å høre sin yndlingslåt, eller får minner fra barndommen ved å høre en vuggesang? Hvorfor får man egentlig ”dansefot” eller roes ned av ”heismusikk”? Hvordan klarer tusenvis av mennesker å synge sammen på en fotballstadion, og hvilken funksjon har korpsmusikk? For å kunne svare på slike spørsmål må man nødvendigvis kombinere mange forskjellige teoretiske perspektiver, inklusive humaniora, samfunnsfag og psykologi. Man må også benytte mange forskjellige typer forskningsmetoder, fra nærlytting til lydopptak til intervjuer til maskinbaserte analyser av store databaser.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg begynte å studere realfag ved UiO med tanke på å bli astrofysiker. Etter noen år med matematikk, informatikk og fysikk ønsket jeg å ta et «hvileår» med musikkvitenskap, men endte opp med et hovedfag i musikk. Etter et gjesteopphold ved University of California, Berkeley, skjønte jeg at det var mulig å kombinere interessen for musikk og teknologi gjennom fagfeltet musikkteknologi. Jeg utvidet perspektivene enda mer gjennom en mastergrad i kunst og teknologi ved Chalmers i Göteborg. Her jobbet jeg mye med interaktiv dans, og det var dette som ledet meg til mer generell forskning på musikk og bevegelse under doktorgradsarbeidet. Gjennom gjesteforskeropphold ved McGill University i Montreal fikk jeg erfaring med høyteknologiske systemer for å registrere bevegelser, og dette har vært viktig når vi nå har bygget opp en internasjonalt ledende bevegelseslab ved UiO.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Forskningen min drives i stor grad i bevegelseslab’en. Her har vi både kamerabaserte og sensorbaserte systemer for å måle kroppsbevegelser, i tillegg til en mengde høyttalere og mikrofoner. Mange av studiene våre er basert på at forsøkspersoner beveger seg til musikk, alt fra å danse til å spille ”luftinstrumenter”. Etter å ha gjort opptak analyserer vi resultatene, med både kvalitative og kvantitative metoder. Vi er i forskningsfronten internasjonalt på dette feltet, og må derfor selv utvikle nye analysemetoder. Jeg har blant annet utviklet en metode for å lage bevegelseskurver rett fra videoopptak, og må stadig forbedre programvaren.

Den vitenskapelige og teknologiske forskningen min er tett integrert med min kunstneriske praksis. Ved UiO har jeg startet opp både Oslo laptoporkester (OLO) og Oslo mobilorkester (OMO), og jeg spiller også på forskjellige elektroniske instrumenter jeg bygger selv eller modifiserer. Jeg er opptatt av at alle prosjektene mine leder til kunstneriske resultater, for eksempel en konsert eller installasjon, i tillegg til vitenskapelige publikasjoner og vanlig formidling.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For det første ønsker jeg å skape muligheter for mer tverrfaglig dialog og samarbeid mellom humanistiske og naturvitenskapelige disipliner. Nettopp koblingen mellom humaniora og naturvitenskap er viktig for å komme videre med en rekke uløste forskningsspørsmål.

Jeg ønsker også å fokusere på mer dialog mellom vitenskap og kunst, og hvordan «kunstskaping» og «vitenskaping» i større grad kan gå hånd i hånd. Da vil man i større grad kunne benytte teorier og metoder på tvers av disiplinene, og få bedre og mer interessante resultater, både kunstneriske og vitenskapelige.

Begge disse dimensjonene ønsker jeg å jobbe med både politisk og gjennom ulike formidlingstiltak.

Aslak Hjeltnes

Hva forsker du på?

Jeg er utdannet psykolog og arbeider med en doktorgrad innenfor klinisk psykologi og utviklingspsykologi. Klinisk psykologi er et fag som forsøker å forstå psykiske lidelser og hva som skaper endring hos mennesker som går i psykologisk behandling (psykoterapi), mens utviklingspsykologi studerer hvordan biologiske, psykologiske og sosiale forhold er med å forme måtene vi mennesker utvikler oss i løpet av livet.

Forskningsfeltet mitt handler om å beskrive hva som skaper eller hindrer endring i psykoterapi. I doktorgraden min ser jeg på endringene til unge voksne som går i mindfulness-basert psykologisk behandling, for å undersøke hvordan meditasjon (mindfulness) hjelper eller ikke hjelper unge mennesker som strever med sosial angst. Jeg tror ikke at det finnes et svar eller en metode som virker for alle, men at forskning kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe ulike mennesker med ulike behov på best mulige måter.

Jeg forsker også på psykologisk behandling av depresjon. I en studie ser vi på erfaringene til mennesker som har gått i terapi for depresjon, for å forstå hvordan vi kan forandre destruktiv selvkritikk og fastlåste følelser. I 2016 vil jeg bidra i et større forskningsprosjekt som vil undersøke om meditasjon kan hjelpe mennesker som har opplevd flere depresjoner.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Psykologi er et stort vitenskapelig fagområde som rommer både kunnskap om hjernen, samfunnet og filosofiske diskusjoner om mennesket.

Hovedinteressene mine handler om et enkelt spørsmål: Hvorfor har vi mennesker følelser? De fleste av oss har erfart at følelsene påvirker vår menneskelige adferd og utvikling, både når vi har det godt og har det vanskelig. I min forskning ønsker jeg å forstå de ulike måtene vi mennesker lærer oss å forholde oss til følelser, og hvordan psykoterapi kan hjelpe oss til å håndtere vanskelige følelser på måter som skaper mindre vansker og lidelse.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg fikk tidlig høre at jeg kom til å bli forsker. Jeg var et nysgjerrig og undrende barn, og vokste opp i en familie som ga mye frihet og støtte til å følge interessene mine. Det begynte med lego og dinosaurer, og utviklet seg gradvis til samfunnsfag, verdenshistorie og de store spørsmålene i livet.

Valget om å bli forsker har nok tatt form i møtet med de mange kunnskapsrike menneskene jeg har møtt i løpet av livet.

Jeg har hatt mange gode lærere opp igjennom årene. På ungdomsskolen møtte jeg en lærer som ga meg tro på meg selv, og viste at vi kan lære og utvikle oss som mennesker gjennom hele livet. På videregående leste jeg mye litteratur og filosofi, og tok et valg om å studere psykologi for å forene interessene for eksistensielle spørsmål med et praktisk yrke hvor jeg kunne gjøre noe for andre. Da jeg studerte psykologi på universitetet, var jeg også aktiv i Studentersamfunnet i Bergen. Møtene med menneskene der har vært viktige. De første årene etter studiene arbeidet jeg som psykolog i helsevesenet, men visste at jeg ville forske. Det var veilederen min som fikk meg til å vende tilbake til universitetet, og forskningen.

Det er i dag stor interesse for følelser innenfor ulike vitenskapsfelt som psykologi, filosofi, økonomi og historie. Det kan se ut som følelsene våre er i ferd med å få en viktigere rolle i vår forståelse av hva det vil si å være menneske. Men som forsker er det også interessant å undre seg over dette: Hva sier egentlig den store interessen for følelser om samfunnet vårt?

Psykologi er – på godt og vondt – blitt et viktig fag i vår samtid. Det er en enorm etterspørsel etter psykologisk kunnskap. Men terapi kan ikke være et svar på alt, og det er mye vi ikke vet om menneskets psykologi.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dagen begynner gjerne med en vitenskapelig artikkel og en kopp kaffe. Jeg bruker ofte de første timene av dagen til å lese og skrive, og samle tankene på et rolig sted utenfor kontoret.

Forskningsarbeidet mitt består mye av samarbeid med andre mennesker. Når jeg kommer på kontoret, fylles arbeidsdagen fort opp av eposter, diskusjoner med andre forskere, samtaler med pasienter eller veiledning av forskningsassistenter. Jeg jobber ofte med 2-3 ulike forskningsprosjekter samtidig, og da kan det noen ganger være utfordrende å sjonglere alle ballene i luften. Forskningsprosjektene kan være teoretiske, de kan innebære kvalitative analyser av forskningsintervjuer eller statistiske analyser av tallmateriale.

Noen dager har jeg undervisning og foreleser for studenter, noe som ofte utfordrer meg til å reflektere dypere over egen forskning. Jeg tror at noe av det viktigste som skjer på universitetet er dialogen mellom mennesker i ulike generasjoner, hvor vi som forskere kan bidra positivt til andres vekst og utvikling. Andre dager kan jeg kommunisere med forskere i andre deler av verden. Hver eneste uke lærer meg noe nytt.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker som medlem av Akademiet for yngre forskere å bidra til å bygge opp en arena hvor unge forskere kan lære av hverandre, og arbeide sammen på tvers av faggrenser formidle vitenskapelig kunnskap om de store spørsmålene i vår tid. Våre felles menneskelige utfordringer – klima, terrorisme, sosial ulikhet, energi og helse – reiser viktige spørsmål som krever nye former for vitenskapelig samarbeid.

Jeg ønsker å arbeide for at Akademiet for yngre forskere skal rette søkelys på disse spørsmålene, og lage offentlige møter, debatter og seminarer for et allment publikum. Vi trenger fri forskning og en offentlig samtale om de kritiske spørsmålene for å kunne bevare et åpent og demokratisk samfunn. Jeg er opptatt av at universitetene fortsatt skal våge å utfordre etablerte sannheter, kortsiktig nyttetenkning og politiske maktstrukturer.

Men mest av alt ønsker jeg å arbeide for å formidle kunnskap om psykologi og psykisk helse til barn og unge.

Ingeborg Palm Helland

Hva forsker du på?

Mitt forskningsfelt er økologi, og jeg forsker på ferskvannsfisk. Jeg begynte med grunnleggende studier innen evolusjonsøkologi, og både MSc- og ph.d.-prosjektene mine handlet om konkurranse mellom fiskebestander og prosessene som fører til at nye arter oppstår. Etter at jeg ble ferdig med ph.d. har jeg fortsatt å jobbe med fisk. Jeg har beveget meg mot mange ulike anvendte problemstillinger, som effekter av vannkraftproduksjon, spredning av lakselus fra oppdrettsanlegg, effekter av temperatur- og klimaendringer, spredning av fremmede fiskearter, samspillet mellom natur og samfunn og effekter av naturinngrep. Muligheten til å drive solid grunnforskning i et anvendt samfunnsperspektiv har alltid tiltrukket meg, og som forsker i NINA får jeg gjøre nettopp dette.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Innenfor mitt fagfelt synes jeg den mest spennende problemstillingen er hvordan vi kan skille den naturlige variasjonen hos arter fra den responsen artene har på unaturlige menneskeskapte påvirkninger. Naturområder er i økende grad utsatt for press på grunn av urbanisering, utbygginger og andre inngrep. For å sikre at utbygginger gjennomføres på måter som tar vare på arters levevilkår, må vi vite hvordan artene reagerer på ulike påvirkninger. Det er det ikke så enkelt å finne ut av. Ferskvannsfisk, som jeg jobber med, er ofte veldig fleksible og tilpasset sine lokalmiljø. Tenk for eksempel på ørret som finnes i hele Norge, og som lever i både små og store innsjøer, i elver, bekker og fjorder. Noen bestander inneholder store, hurtigvoksende individer, mens andre kun har små fisk. Alt dette representerer naturlig variasjon som følge av at det er store klima- og miljøvariasjoner i vårt langstrakte land. Men dette fører også til at det er vanskelig å vite hvordan en ørretbestand vil reagere på menneskelige påvirkninger, som for eksempel vannstandsendringer i et reguleringsmagasin. Det som går bra ett sted kan få store negative konsekvenser et annet sted. I min forskning forsøker jeg derfor å forstå hvorfor en fiskebestand reagerer som den gjør.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Fra jeg var liten syntes jeg at det var spennende å lære om sammenhengene i naturen og samspillet mellom arter, som at rovfuglene fikk mange unger når det var smågnagerår i fjellet. Derfor likte jeg økologi godt. Likevel var det nok litt tilfeldig at det ble akkurat biologi jeg studerte på universitetet, for jeg var også interessert i andre fagfelt. Derimot var det neppe tilfeldig at jeg ble forsker. Jeg tror jeg ville ha valgt å fordype meg ved å ta en doktorgrad uansett hvilket fag jeg hadde studert. Jeg har alltid likt å lære og å studere, og som forsker består jo jobben av å fortsette å lære mer og forstå mer. Første gang jeg tenkte at jeg ville ta en doktorgrad var da jeg studerte på UNIS på Svalbard andre året i biologistudiet og vi fikk dra på tokt med forskningsskip og samle egne data. Å få være sammen med forskere gjennom hele prosessen fra innsamling av prøver, analyser og rapportering av resultater gjorde at jeg forsto hva forskning egentlig dreier seg om og hvor gøy det er.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det jeg liker best med min forskerhverdag er at jeg hele tiden jobber tett sammen med flinke kolleger. I NINA setter vi ofte sammen personer med ulike styrker som utfyller hverandre til de forskjellige delene av et prosjekt. Jeg er sjelden i felt eller på lab, men jeg synes det er spennende å gjøre statistiske analyser for å finne fram til ukjente resultater i nye datasett som mine kolleger har samlet inn. Jeg liker også godt å skrive, enten det er søknader for å skaffe finansiering til nye prosjektideer eller vitenskapelige artikler av funnene. Fordi jeg kan delta i alle prosjektets faser, fra ide til sluttføring, blir arbeidet allsidig og alltid utfordrende. Ofte får jeg også mulighet til å reise utenlands og presentere funn eller diskutere med utenlandske kolleger. Min nåværende stilling er forskningsleder. Det innebærer at jeg er leder for en gruppe på 13 ansatte og sitter i NINAs ledergruppe. Dette liker jeg godt fordi jeg får god innsikt i hva mine kolleger jobber med og jeg får være med på strategiske avgjørelser for instituttet. Som leder er min hverdag fylt av mange møter der jeg sammen med mine dyktige kolleger planlegger nye prosjekter og følger opp NINAs arbeid.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg håper at Akademiet for yngre forskere kan påvirke og løfte fram relevante saker i samfunnsdebatten. For at storsamfunnet skal kunne ta gode avgjørelser er det viktig med uavhengig kunnskap som er fremskaffet på en etterprøvbar og systematisk måte. Ofte synes det som at mange ikke forstår forskjell på forskningsresultater og udokumenterbare påstander og unnlater å vurdere kildene bak utsagn. Her tror jeg vi forskere kan bidre ved å forklare hvordan forskere jobber metodisk. For eksempel blir det i media ofte fremstilt negativt at forskere er uenige, mens uenighet og muligheten til å kritisere hverandres resultater faktisk er det som driver kunnskapen framover.

Jeg vil gjerne bruke min til bakgrunn til formidling av økologi slik at flere får kunnskap om konsekvensene av tap av naturmangfold og om menneskets behov for å ta vare på naturen. Jeg er også opptatt av sikring og deling av forskningsdata. Gode data er grunnfjellet i mange typer forskning, men det mangler nasjonale databaser og retningslinjer for å lagre og tilgjengeliggjøre forskningsdata. Et annet tema jeg er veldig engasjert i er kjønnsbalanse i akademia. Norge har en lang vei å gå før vi nærmer oss likestilling i forskning og jeg mener at vi derfor går vi glipp av forskertalenter.

Katja Enberg

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er spesialist på livshistorieevolusjon, og spesielt interessert i hvordan menneskelig påvirkning driver evolusjon. Det vil si hvordan naturlig eller menneskeskapt seleksjon påvirker artene. Fiskeri-drevet evolusjon og mulige evolusjonære effekter av klimaendringer er tema jeg ser som det mest spennende for tiden. Min tilnærming til bedre forståelse av det marine økosystemet er å bruke modelleringsverktøy til å simulere mekanismer og prosesser som kan ha påvirket de mønstrene vi ser i naturen. Modelleringsverktøyet kan også brukes til å formulere hypoteser som kan testes med data.

De senere årene har jeg vært tungt involvert i forvaltningen av våre fiskeressurser: Jeg har jobbet med bestandsestimering og gitt råd om mange kommersielt viktige fiskebestander. Hvor mange fisk er det i havet, og hvor mye kan vi fiske uten at bestanden blir truet? Dette arbeidet skjer i samarbeid med andre nasjoner, og jeg leder for tiden arbeidsgruppe sammensatt av 35 internasjonale forskere hvor for eksempel norsk vårgytende sild, kolmule og makrell blir behandlet innen det internasjonale fiskeriforvaltningsrådet (ICES). Det er veldig spennende å ha muligheten til å kombinere det teoretiske vitenskapelige arbeidet med det praktiske rådgivingsarbeidet. Forståelse av forskning gjør det lettere å akseptere begrensningene med det når man jobber med rådgivning, samtidig som arbeid med det anvendte og praktiske vekker spørsmål som kan tas tilbake til forskningen.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det har tatt litt tid før tanken om at det mennesker gjør kan forårsake evolusjon, selv om det er mange eksempler som alle kjenner til: avling av hunder og andre nytte- og kjæledyr og antibiotikaresistans er nok de mest kjente eksempler på hvordan menneske kan endre hvordan artene er satt sammen genetisk. Det som jeg ser som mest spennende for tiden er hvordan menneskeskapte klimaendringene, sammen med andre menneskelige aktiviteter, endrer artene – på genetisk nivå. For eksempel, vanntemperatur er meget viktig for fisk som lever i havet. Dette fordi fysiologien til fisken er veldig tett koblet til temperatur, og dess varmere det er, jo fortere skjer alt – fordøyelse, vekst, osv. Det er ofte antatt at dette er bare bra for fisken og oss som liker å fiske – fortere vekst betyr jo at vi kan fiske mer. Men, når alt går fortere, må fisken også få mer mat, kanskje også fortere. Hvis vi antar at mengden av mat i miljøet ikke endrer seg, betyr det at atferden til fisken må endres for at den klarer å skaffe mer mat, for eksemple de fiskene som tar litt mer risiko enn tidligere når den prøver å finne mat overlever og får sine genene videre til neste generasjon. Det som da er veldig spennende, er å studere hvordan de mange drivere balanseres – på den ene siden menneske som prøver å fange fisken, og på den andre siden miljø som blir varmere om tvinger fisken til å ta mer risiko for å skaffe seg nok mat. Hva kommer fiskene til gjøre? Hvilken endringer kommer vi til å observere i livshistorietrekk og atferd?

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Familien min påstår at jeg var alltid veldig interessert i dyreliv og fant mye glede i for eksempel dissekering av fisk, så det var kanskje naturlig at jeg begynte å studere biologi. Jeg tok mastergrad på atferd av ørret. Det vil si at jeg satt timevis foran akvarier og observerte hvordan ørretyngel påvirker hverandre. Jeg likte forskning veldig godt, og ville gå videre med doktorgrad – samtidig som jeg egentlig ikke så noen andre karrieremuligheter. Jeg gikk til lederen av forskningsgruppa hvor jeg hadde gjennomført masteren, og spurte om han hadde finansiering til å fortsette med atferdsstudier. Svaret var nei, men det var penger i et prosjekt som gikk på matematisk økologi, modellering av populasjoner og samfunn. Jeg var ikke så begeistret og svarte at jeg ikke var så glad i matte, men fikk svaret: «Det er ikke så komplisert. Alt er basert på 1+1=2.» Da begynte jeg altså på doktorgraden min som handlet om bærekraftig høsting i varierende miljø, med spesielt fokus på fiske. Etter jeg ble ferdig med det, så følte jeg behov å forske på noe annet, men etter et halvt år bestemte meg for at jeg ville tilbake til fisk igjen. Jeg tok en postdoc stilling på IIASA i Østerrike, hvor jeg lærte mye om evolusjonær modellering og fiskeri-indusert evolusjon, som jeg har jobbet mye på i årene etter.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Når jeg forsker, sitter jeg med min datamaskin. Jeg lager programmer som simulerer livet til fisk – man kan si at jeg har virtuelle fisk inne i datamaskinen min som lever livet sitt – nesten som dataspill. Slike programmer fungerer som testlaboratorier for å undersøke effekter av menneskelig og naturlig påvirkning – hva skjer hvis vi fisker mer? Fanger større eller mindre fisk? Hva om klima blir varmere, eller mer varierende? Hva vil være bærekraftig i framtidige klimascenarier? Jeg forsker også på økosystemdynamikk i Norskehavet med å utvikle nye metoder for økt forståelse av trofiske interaksjoner, det vil si hvem som spiser hvem. Jeg jobber ofte i team med andre forskere og studenter. En stor del av hverdagen min går ikke på at jeg forsker aktivt selv. Som leder av Forskning- og rådgivningsprogram Norskehavet på Havforskningsinstituttet har jeg faglig og økonomisk ansvar for forskningen og rådgivningen i dette havområdet. Jeg jobber også som nasjonal og internasjonal ekspert i forskjellige sammenheng: for eksempel i forvaltningen av våre fiskeressurser med bestandsestimering og rådgivingsarbeid. Dette betyr en god del reising til møter, korte og lange, hvor jeg sitter sammen med andre eksperter og bruker kunnskapen min til nytte for samfunn og miljø.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er en ung kvinnelig forskningsleder samtidig som jeg er mor til tre små barn, og naturlig nok interessert i likestilling. Vi har kommet et godt stykke videre med likestilling, men det som jeg synes er spesielt utfordrende i framtiden er kjønnsnøytral likestilling. Jeg mener at det er viktig at likestilling strekker til forelde av begge kjønn – slik situasjonen er nå, blir unge kvinnelige forskere ofte prioritert over unge mannlige forskere på grunn av kjønnskvotering, spesielt på fag hvor det tradisjonelt har vært få kvinner. Min erfaring er at i mange nåtidens familier med to karrierer blir foreldreansvar, inkludert søvnløse netter, delt mer eller mindre likt. Jeg ønsker å sette fokus på kjønnsnøytrale likestillingsgrep i den viktige etableringsfasen, når unge forskere ikke bare etablerer familier, men også grunnmuren for den framtidige forskningskarriæren. Samtidig er jeg klar over at for de allerede etablerte forskere er glasstaket som hindrer kvinner å nå de aller høyeste stillingene fortsatt noe å kjempe imot. Forskningformidling er også noe jeg ønsker å jobbe med – både for å gjøre det attraktivt for forskere og en naturlig del av jobben, og at Ola Normann også skal hjelpes med å forstå forskning og forskningsresultater. Dette bør begynne allerede i barnehagealder – forskning til folk fra baby til bestefar.

Kyrre Eeg Emblem

Hva forsker du på?

Jeg bruker MR-maskiner (MR=Magnetisk Resonans) til å avbilde hvordan ulike behandlingsformer fungerer på mennesker med kreft. Målet med dette er å kunne forstå hvordan behandlingen påvirker sykdomsbildet og ut fra dette forutsi hvilke pasienter som responderer, og helst kommer til å respondere, på kreftbehandlingen. Jeg jobber mest opp mot pasienter med hjernekreft hvor mine forskningskolleger og jeg bruker MR-maskinene til å utføre spesielle blodstrømsmålinger. Blodstrømmen i kreften og hjernevevet kan si veldig mye om sykdommens tilstand og hvorvidt behandlingen virker som den skal.

Jeg jobber også mye med å erstatte manuelle og brukeravhengige bildeanalyser med mer automatiske og reproduserbare løsninger. Metodene som brukes på sykehusene i dag er ofte veldig manuelle, hvilket betyr at resultatet er avhengig av hvem som utfører analysen. I tillegg, hvis undersøkelsene gjøres på flere sykehus kan bildene potensielt tolkes på ulike måter under ulike betingelser og dermed være vanskeligere å sammenligne. Målet vil aldri være å erstatte radiologen, men heller å kunne understøtte radiologens vurdering med bruker-uavhengige målinger man kan stole på. En datamaskin kan også lett samle sammen og systematisere den stadig økende datamengden som inngår i en radiologisk undersøkelse.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Nye kreftmedisiner som blant annet påvirker blodårene og immunforsvaret har ført til at eksisterende diagnostiske metoder for å overvåke en kreftpasients respons på behandling ikke lenger er optimale. Dette kan i ytterste konsekvens resultere i at pasienter bruker opp sin dyrebare tid til å bli værende på svært krevende behandlinger som ikke virker. Det er veldig spennende å få være med på utviklingen av nye diagnostiske metoder og se hvordan disse metodene avslører ny viten om sykdommen og behandlingen. MR-maskinene har her en veldig appellerende egenskap, hvor vi ikke lenger trenger å se på kreftsvulsten som en homogen enhet, men i stedet kan gå ned på detaljnivå og utforske den enorme heterogeniteten som finnes i en og samme svulst. Ved å bruke det beste av analysemetoder kan vi nå følge mindre områder i svulsten over tid – og det uten å operere pasienten eller å måtte ta en vevsprøve.

Det er også veldig inspirerende å få lov til å jobbe så tett opp mot selve pasientbehandlingen og se direkte resultater av forskningen. Som forsker føler jeg et veldig ansvar for å ivareta den tilliten pasientene viser oss ved å bruke sin svært dyrebare tid til å bidra i prosjektene.

 Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Allerede som barn hadde jeg en sterk interesse for tekniske ting og leker, så at jeg havnet på NTNU lå vel litt i kortene. Med en far som studerte matematikk og +

en mor innen medisin er det heller ikke utenkelig at dette påvirket mitt valg om å satse på biofysikk. Det er et veldig bra biofysikkmiljø i Trondheim og det var her jeg kom i kontakt med professor i MR-fysikk, Atle Bjørnerud fra Oslo Universitetssykehus. Atle var først min veileder på mastergraden og dernest på doktorgraden, og det var her min interesse for kreftdiagnostikk virkelig ble vekket. Jeg er svært takknemlig og heldig som fikk jobbe med en så dyktig, inspirerende og tilstedeværende veileder og motivator som virkelig la forholdene til rette for at jeg skulle lykkes som forsker. Miljøet på Oslo Universitetssykehus innen kreftdiagnostikk, og nevroradiologene spesielt, var også helt fra starten veldig imøtekommende og hjelpsomme. Krysningspunktet mellom fysikk, medisin og teknologi er veldig spennende og alle mulighetene en slik tverrfaglig tilnærming gir påvirket helt klart mitt valg om å satse på forskning. I senere tid har internasjonalt samarbeid virkelig åpnet øyene mine for ‘håndverket’ forskning og søken etter ny viten – det er nesten som en rus!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mitt forskningsfelt foregår i grenselandet mellom en rekke fagdisipliner og krever et særdeles dedikert samarbeid mellom fysikere, leger, dataingeniører, biologer, farmasøyter og matematikere blant annet. Som prosjektleder går mye av hverdagen med til å koordinere og veilede de ulike aktørene i prosjektet, samt å hjelpe til med skrivingen av forskningspublikasjoner. Dette involverer en del møtevirksomhet, særlig over telefon/nett siden forskningen er blitt så internasjonal. Gitt hvor viktig det er å promotere forskningen, samt å holde seg oppdatert, går det også en del tid med til presentasjoner i inn- og utland i forbindelse med møter, komiteer, bistillinger og konferanser. Selv om min oppgave nå primært er å veilede, prøver jeg å sette av tid til selv å analysere MR data. Dette gjøres hovedsakelig ved å sette opp automatiske rutiner på kraftige datamaskiner som således gjør våre foreslåtte beregninger på tusenvis av bilder. Det mest spennende med dagen er når man kan sitte sammen med studentene og gå gjennom de siste forskningsresultatene. Et annet høydepunkt er å sitte ved MR maskinene og diskutere nye potensielle prosjekter med kolleger mens man venter på bildene fra et forsøk.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil være med å påvirke mulighetene for å lykkes som yngre forsker! Her mener jeg verdien av internasjonalisering, det vil si å tilegne seg ny kunnskap, erfaring og livshorisont utenfor den trygge komfortsonen ikke kan vektlegges nok. Ved å legge forholdene til rette slik at unge forskere kan dra ut verden å lære av de beste, og deretter ta med denne kunnskapen hjem, vil Norge være betydelig bedre skikket til å forme morgensdagens toppforskere.

Videre mener jeg at mulighetene for å lykkes med forskningsdrevet innovasjon må styrkes. Gitt bevissthet og mulighet til å gro, ligger det i forskningens natur en utømmelig kilde til innovasjon. Med innovasjonspotensial følger også en sterk egeninteresse og motivasjon, hvilket er særdeles viktig tidlig i forskningskarrieren. Ved å etablere en kultur for innovasjon og samtidig opprette en tett dialog med relevante aktører som universitetenes innovasjonsselskaper og nettverksprogram med industrien, kan dette også fungere som en attraktiv og alternativ karrierevei gitt at det stadig blir flere midlertidige forskerstillinger som dessverre ikke følges opp av tilsvarende mange faste stillinger. Et konkret mål her vil kunne være å opprettes gode sikkerhetsnett så yngre forskere under kyndig veiledning kan teste ut verdien av sine potensielt kommersielle ideer.

Michael Francis Duch

Hva forsker du på?

Jeg forsker på friimprovisasjon og eksperimentell musikk: Dette er spontan og øyeblikksbasert musikk hvor lite eller ingenting er avtalt mellom musikerne på forhånd. Man skulle tro dette er en selvmotsigelse, men improvisasjon handler i stor grad om samhandling, kreativitet og evnen til å lytte. Gjennom stipendiatprosjektet mitt ”Friimprovisasjon – sjanger og metode” har jeg undersøkt problemstillinger som viste seg å ha et bredere nedslagsfelt enn bare i musikken og det tverrkunstneriske. Studien av hvordan man kan øve på og lære bort friimprovisasjon, og improvisasjonsbasert eksperimentell musikk er sentralt i mitt arbeid.

Kunnskapen og metodene jeg utviklet i stipendiatperioden og årene etterpå, har jeg tatt i bruk både i undervisning for mine studenter og som musiker. Jeg har også holdt foredrag om ”Kunsten å lytte”, blant annet for skuespillere, administrativt ansatte ved NTNU, forskere og ingeniører.  I foredragene problematiserer jeg forholdet mellom det å høre og det å lytte; både i musikalske sammenhenger, men også i arbeidslivet og hverdagen. Er mottageren passivt absorberende eller aktiv deltager i observasjonen?

Er musikken avhengig av rommet den spilles i? Gjennom det flerårige prosjektet Critical Band med kvartetten Lemur, er det skapt en stedsspesifikk komposisjon som har blitt fremført i Trondheim, Bergen, Oslo, København og Reykjavik. I komposisjonen tar vi hensyn til klangen i det rommet vi spiller i. Slik blir rommet med som en navnløs musiker i komposisjonen. Prosjektet har blitt til en bokutgivelse med partitur, intervju, essay og artikler, samt en tur til New York der vi samarbeidet med noen av bransjens fremste akustikere i selskapet ARUP. Her spilte vi på romklangen til Nidarosdomen i deres i studio på Manhattan.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hvordan forbereder du deg på å være uforberedt? Dette paradokset berører kjernen til friimprovisasjon og eksperimentell musikk. Og vi finner det igjen i alt fra krisehåndtering til skapende kunst. Det er direkte knyttet til action learning/action research som handler om erfaringsbasert læring og forskning. Et annet paradoks er at mange komponister i den eksperimentelle musikken på 1950- og 60-tallet brukte stor grad av improvisasjon i komposisjonene sine, og til og med prøvde å komponere improvisasjoner. Hvor går grensen mellom improvisasjon og komposisjon? Paradokser innen skapende kunst er min drivende lidenskap.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Den amerikanske komponisten John Cage er den direkte årsaken til at jeg fikk lyst til å forske. Musikken hans var ulik all annen musikk jeg hadde hørt og sett tidligere, og behovet for å forstå motivasjonen som lå bak partiturene og musikken hans gjorde at jeg begynte å få interesse for å forske på Cage og den eksperimentelle musikken fra midten av det forrige århundre. Da jeg oppdaget at Cage var motstander av improvisasjon, og at de såkalte ”tilfeldighetene” i hans musikk var noe annet enn i jazzimprovisasjon, ble interessen for å forske videre på dette forsterket.

Min vei inn i musikken begynte en gang i overgangen fra barne- til ungdomsskolen. Jazz- og samtidsmusikk er en sjanger jeg oppdaget relativt tidlig i ungdomsårene, når alle andre var mer pop- og rockorientert. For meg handlet det om å kunne være kreativt involvert i det musikken blir fremført: Å kunne være med på å forme musikken der og da.

Jeg havnet på NTNU fordi det var det stedet improvisasjon var et faglig begrep. Jeg vil jo ikke bare spille musikk, men utforske den, og da ble Jazzlinja ved Institutt for musikk på NTNU et naturlig valg for meg.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Konsertsalen er mitt laboratorium, og eksperimentene er utøvelsen og musikken som blir til, med eller uten partiturer.

Min forskerhverdag består både av konserter og forberedelser til konserter. Øving og innstudering av ny musikk alene eller med andre, både med kolleger og/eller studenter. Ofte betyr dette mye reising i både inn- og utland. Selve forskningen foregår før, under og etter konsertene. Fordi store deler av musikken jeg jobber med oppstår i øyeblikket det blir fremført, er min lab konsertlokalet, og min publisering og formidling skjer i stor grad samtidig med eksperimentet. Slik er improvisasjonsforskning nå.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Kan kunstfagene i større grad benytte seg av mer tradisjonelle publiseringskanaler for å dele kunstnerisk utviklingsarbeid? Min erfaring fra arbeidet som stipendiat og som førsteamanuensis er at kunstfeltet har mye å lære av de mer tradisjonelle vitenskapelige disiplinene hva gjelder vitenskapelig produksjon, og det å dokumentere og dele forskningsresultater med fagfeller. Vitenskapelig publisering i fagfellevurderte tidsskrifter har ikke spesielt høyt fokus innen kunstfagene. Dette er noe jeg kunne tenke meg å drøfte med kolleger i Akademiet for yngre forskere, og dele erfaringene med bidra til å løfte debatten inn i kunstfagene.

Hvordan kan kunstnerisk utviklingsarbeid gi uttelling på lik linje som en fagartikkel og hvilke kriterier skal legges til grunn? Hva er verdien av kunstnerisk utviklingsarbeid i samfunnet og på universitetene? Innen kunstfagene står det kompromissløse utrykket høyt. Mye kunstneriske produksjonen i Norge er av høy internasjonal kvalitet. Den befinner seg gjerne i fronten av kunstfeltet i dag, og grensene skyves stadig. Jeg mener at mye av kunsten som produseres spesielt gjennom Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid har en sterk parallell til basal- og grunnforskning, som også ofte har utfordringer med å vise sin verdi for samfunnet. Kanskje har de mer tradisjonelle vitenskapelige disiplinene også mye å lære av kunstfagene? Dette mener jeg Akademiet yngre forskere kan være en god plattform for å drøfte og synliggjøre.

Katrien De Moor

Hva forsker du på?

Jeg forsker på hvordan mennesker bruker, interagerer med og opplever Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). IKT har på mange måter blitt en vesentlig del av vårt hverdagsliv. Døgnet rundt, på jobb eller på fritida, bruker vi og er vi avhengige av IKT-løsninger som (smarte) objekter eller utstyr og tjenester. Jeg er interessert i å finne ut av hvordan vi mennesker bruker IKT i hverdagen. Hvilke faktorer påvirker brukeropplevelser knyttet til IKT? Hvordan kan vi kartlegge disse påvirkningsfaktorene og få en grunnleggende forståelse av brukeropplevelser av IKT?

Min forskning fokuserer i tillegg på hvordan brukere og andre stakeholdere kan involveres på en kontinuerlig og systematisk måte i utviklingen av nytt IKT-utstyr og bedre IKT-tjenester. Ved å ta bedre hensyn til brukeres og samfunnsmessige behov, kan IKT være en viktig brikke i forhold til å løse store sosiale, miljø- og klima-relaterte og økonomiske utfordringer som verden står overfor.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De viktige ”puslebrikkene” når man forsker på teknologiopplevelser er spredd ut over ulike disipliner: det handler for eksempel om menneskelige følelser, oppfatninger, forventninger, verdier og oppførsel. Samtidig handler det også om kontekst, interaksjon, utstyr, applikasjoner og protokoller. Det som derfor er utfordrende, men samtidig lærerikt, er at man trenger å samarbeide på tvers av forskjellige disipliner for å få fram hele bildet.

Det finnes imidlertid mange forskjeller mellom de involverte disiplinene: De har for eksempel forskjellig språkbruk, metoder og teoretiske fundamenter. Mange spennende problemstillinger og diskusjoner er derfor knyttet til spørsmålet: Hvordan kan/skal brukeropplevelser og kvalitetsoppfatninger måles? Her er det ulike meninger. Standardiserte, tekniske, retningslinjer fastsetter at eksperimenter i en kontrollert lab setting er veien å gå for å få bedre innsikter i påvirkningen av bestemte (særlig tekniske) faktorer. Menneskeorienterte forskningstradisjoner legger derimot  vekt på kontekst og ‘økologisk validitet’, det vil si i hvor stor grad lab-settingen gjenspeiler den virkelige brukskonteksten.

Andre spennende problemstillinger er f. eks. hvordan brukeropplevelser utfolder seg over lengre tid og kartleggingen av fellestrekk og forskjeller mellom ulike områder (f. eks. helsevesen vs. underholdning).

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag omfatter vanligvis forskjellige aktiviteter. Det kan for eksempel være at jeg forbereder en ny brukerstudie sammen med mine kolleger. I forberedelsesfasen utvikler vi studien. Vi bestemmer oss for hvilke(n) metode(r) vi kommer til å bruke, utvikler konkrete instrumenter for å måle / samle inn data vi er interessert i og planlegger praktiske aspekter.

Jeg bruker både kvalitative og kvantitative forskningsmetoder (og oftest en kombinasjon av begge). I gjennomføringsfasen kan du derfor finne meg enten på brukerlabben hvor jeg har lab-eksperimenter, workshoper, i felt hvor jeg intervjuer eller observerer brukere, eller bak skrivebordet mitt (f. eks. når vi bruker nett-baserte skjemaer og ikke snakker direkte med brukere).

I siste fase analyserer vi dataene vi har samlet inn før vi diskuterer og skriver ned resultatene.

En god del av tida går selvfølgelig også med til å lese faglitteratur for å holde meg oppdatert, evaluere andres arbeid, skrive bidrag for vitenskapelige konferanser og tidsskrifter. Også møter og diskuterer jeg ofte med kollegaer fra andre land enten på videokonferanse eller på konferanser, workshoper og andre forskningssammenkomster.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Den første gangen jeg skjønte at forskning var noe jeg gjerne ville gjøre var da jeg skrev masteroppgaven min innen kommunikasjons- og samfunnsvitenskap. Etter min master fikk jeg jobb som juniorforsker i forskningsgruppen MICT – en forskningsgruppe for media og IKT som er en del av Ghent University og iMinds.

Min vei til mitt forskningsfelt var imidlertid ganske tilfeldig. Hovedprosjektet mitt ved MICT handlet om kvaliteten av brukeropplevelser (Quality of Experience). Prosjektet skulle være tverrfaglig, men da det i praksis nesten ikke var noen interaksjon eller samarbeid på tvers av disipliner ble prosjektet i begynnelsen dominert av ingeniører som ikke hadde erfaring med vanlige (ikke-ekspert)  brukere, humanvitenskapelige metoder og litteratur.

I begynnelsen følte jeg meg fullstendig ‘lost in translation’: jeg forsto nesten ingenting av hva de snakket om og vice versa. Det var litt som å komme til et helt ukjent land, hvor folk snakker et språk som du ikke forstår og hvor det brukes regler og tegn som du ikke kjenner. Det fantes mange barrierer, men jeg var (og er fortsatt) overbevist på at brukeres perspektiv burde være bedre tatt hensyn til og at humanvitenskapelige metoder og forskere kan spille en viktig rolle i dette forskningsfeltet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg har veldig lyst til å jobbe med forskningspolitiske spørsmål som angår mange unge forskere, men som ikke kan takles så lett av en enkel forsker. Blant annet tenker jeg på utfordringene knyttet til midlertidige, korttidsstillinger (med implikasjoner for forskningskontinuitet, karriere-utviklingsmuligheter), sikring av forskningskvaliteten vs. ‘publish or perish’-diskursen, organisasjon av fremtidens forskningssystem og finansieringsmodeller, og ikke minst stimulering av tverrfaglig samarbeid.

Samarbeid på tvers av disipliner innebærer mange utfordringer på forskjellige nivåer. Jeg vil gjerne bidra til utviklingen av konkrete anbefalinger og forskningspolitiske tiltak som bedre kan støtte tverrfaglig samarbeid av høy kvalitet. For eksempel, ved å etablere spesifikke finansieringskanaler eller ved å justere de eksisterende, ved å investere i (u)formelle møteplasser og initiativer for å oppfordre forskere til å komme ut av sin egen boble, ved å stimulere etableringen av delte stillinger på tvers av disipliner, som kan føre til gjensidig lærdom og nye forskningsretninger.

Til slutt har jeg har også lyst til å hjelpe med utviklingen av nyskapende forskningsformidlingsformer / initiativer som kan hjelpe å bygge en mer solid bro mellom ulike forskermiljøer og samfunnsmessige aktører. Det å skape entusiasme for forskning hos yngre generasjoner er i denne sammenhengen særlig viktig.