Gudrun Østby

Hva forsker du på?

Oddsen for at en kvinne i Afrika sør for Sahara vil dø av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel er én av 20 sammenliknet med én av 6,250 i den industrialiserte verden. Et av hovedmålene med min forskning er å bidra til å forstå hvordan krig og væpnet konflikt påvirker mødrehelse og hvordan man kan forbedre mødrehelse i land som nettopp har opplevd konflikt. Mine kolleger og jeg kombinerer statistisk analyse av eksisterende data med feltarbeid i Kongo, Burundi og Liberia.

I tillegg er jeg involvert i to andre prosjekter som fokuserer på seksualisert vold i konflikt. Det ene er et nord-sør-samarbeid med et forskningsinstitutt i Øst-Kongo. Sammen forsøker vi å finne ut hvilke tiltak som er mest effektive for at kvinner som har overlevd seksualisert vold kan bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike støtteprogrammer. For å undersøke dette har vi blant annet nettopp gjennomført en spørreundersøkelse med 1200 kvinner i Sør-Kivu som har overlevd seksualisert vold om deres erfaringer.

Jeg forsker også på sammenhengen mellom væpnede konflikter og vold i hjemmet. For tiden arbeider jeg blant annet med en studie om hvordan politisk vold under borgerkrigen i Peru kan ha påvirket kvinners risiko for å bli utsatt for partnervold.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Som konfliktforsker er jeg er særlig opptatt av forholdet mellom konflikt og kjønn. Selv om menn utgjør majoriteten av direkte ofre for krig, blir kvinner ofte rammet på mer indirekte måter, for eksempel gjennom helseproblemer og seksualisert vold.

Hvert år dør over en halv million kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. De aller fleste av disse dødsfallene kunne vært unngått. Hvordan påvirker væpnet konflikt tilgangen til livsviktige mødrehelsetjenester? Hvor effektivt fungerer bistand med hensyn til å bedre mødrehelstilbudet i konfliktrammede områder?

Et av de mest destruktive aspektene ved moderne krigføring, er seksualisert vold. Forskningen på dette feltet har økt de siste årene, men det er mye vi ikke vet. I land som Kongo er det ikke uvanlig at kvinner som har vært offer for de mest bestialske overgrep blir avvist av familien og må starte på bar bakke for å forsørge seg selv og sine barn. Hvordan kan man sørge for at disse kvinnene på best mulig vis reintegreres i storsamfunnet? Videre vet vi lite om hvorvidt krig kan smitte over i vold innenfor husets fire vegger. Er kvinner i krigsherjede områder mer utsatt for partnervold? Konkrete svar på slike spørsmål er avgjørende for utformingen av humanitær politikk.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg hadde vel sett for meg å bli lærer eller kanskje jobbe i en ideell organisasjon, og det var helt klart tilfeldigheter som førte til at jeg ble forsker – og at jeg forsker på nettopp det som i dag er mitt felt. Som hovedfagsstudent i statsvitenskap (etter å ha vinglet mellom å velge engelsk eller statsvitenskap hovedfag) ved NTNU i Trondheim i 2002 tok jeg hovedfagskurset «Årsaker til konflikt», under ledelse av Nils Petter Gleditsch og Tanja Ellingsen, begge tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO). Kurset var knallbra og vi studenter ble inkludert, støttet og utfordret fra første stund.

Jeg husker det føltes spesielt stort da jeg fikk presentere utkastet til hovedoppgaven min – om økonomisk ulikhet og konflikt – på en forskerkonferanse med flere hotshots fra litteraturlista mi. Det tror jeg var første gangen jeg faktisk lekte med tanken om bli forsker selv. Men var jeg god nok? Da det ble lyst ut stipendiatstilling ved UiO året etter søkte jeg likevel, og fikk napp. Jeg ble også inkludert i et fantastisk inspirerende forskningsmiljø på PRIO.

Vi var vel åtte-ni studenter som tok hovedfagskurset i Trondheim den gangen. I dag er tre av oss seniorforskere på PRIO. Dét er nok ikke tilfeldig!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Til daglig sitter jeg mest på kontoret og leser, skriver, kopler sammen og analyserer store datasett. I prosjektet om konflikt og mødrehelseprosjektet for eksempel, kombinerer vi demografiske data fra nasjonale spørreundersøkelser av flere hundre tusen kvinner med geografiske konfliktdata.

Jeg jobber i ofte team og de fleste artiklene mine skriver jeg sammen med kolleger. Fra tid til annen reiser vi på forskningskonferanser i inn- og utland for å presentere forskningen vår, og noen ganger for et mer policy-orientert publikum, slik som Utenriksdepartementet eller Verdensbanken. Ikke sjelden har jeg møter med utenlandske kolleger via Skype. Her forleden satt jeg ved kjøkkenetbordet klokken elleve om kvelden og hadde prosjektmøte med kolleger fra fire kontinenter samtidig.

I tillegg til å drive med egne prosjekter er jeg medredaktør for et forskningstidskrift, som innebærer å lese og vurdere andres forskning. Jeg veileder også studenter og foreleser litt nå og da.

Sønnen min på syv sa en gang da jeg fortalte om jobben min: «Men mamma, du kan jo ikke finne fred av å se inn i en datamaskin hele dagen». Det har han nok helt rett i. De senere årene har jeg vært så heldig å få reise på feltarbeid – både til Kongo og Peru.

 Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å fokusere på forskningspolitikk, og helst med utfordringer knyttet til (i) å øke kvinneandelen i faste undervisnings- og forskerstillinger; (ii) å legge til rette for erfaring med forskningsledelse og forskningsadministrasjon for unge forskere, samt (iii) å bedre vilkårene for bærekraftig forskningssamarbeid med land i det globale sør.

Vi må øke rekrutteringen av kvinnelige forskere, og øke andelen kvinnelige professorer, spesielt i fagmiljøer hvor kvinneandelen er lav. Jeg mener man særlig bør satse på å etablere og styrke nettverk for kvinnelige forskere.

Erfaring med forskningsledelse og -administrasjon er avgjørende for å få prosjektfinansiering både nasjonalt og internasjonalt. Mulige tiltak her kan være mentor- og traineeordninger for unge forskere, samt å innføre krav om at unge forskere skal kunne lede prosjekter i team sammen med erfarne forskere.

Det er bred enighet om at Norge skal være engasjert i forskningssamarbeid med land i det globale sør. Av egen erfaring vet jeg at det kan være svært krevende å kombinere forskningskvalitet og utviklingshensyn. For eksempel er ofte store deler av midlene øremerket til bruk i sør (hvilket er bra i og for seg), men skal det være reelt samarbeid behøver også den norske partneren tilstrekkelige ressurser for å kunne bidra til forskningsaktiviteter.

 

Katerini T. Storeng

Hva forsker du på?

Jeg forsker på global helse, et nytt tverrfaglig fagfelt om helseproblemer som går på tvers av nasjonale grenser. Jeg har doktorgrad i medisinsk antropologi, en undergren av sosialantropologien som ser på hvordan oppfattelse av helse og sykdom former og formes av samfunnet rundt oss.

Gjennom nærstudier av sosiale og politiske prosesser forsker jeg på hvordan internasjonale nettverk av eksperter og aktivister utformer global helsepolitikk. Hva legger de vekt på? Hva blir de påvirket av? Og hvilken betydning får denne politikken igjen for menneskene i de landene den blir implementert?

I doktorgraden så jeg på hvordan et internasjonalt initiativ for å fremme mødrehelse har jobbet for å øke det politiske engasjementet for å redusere dødsfall knyttet til graviditet, fødsler og abort. Som postdoktor har jeg studert GAVI-alliansen, et privat-offentlig vaksinesamarbeid som Norge har investert mye i. Jeg har sett på hvordan fokuset på vaksiner ikke bare redder liv, men også dessverre undergraver en mer helhetlig tilnærming til helse.

Jeg er også opptatt av å trekke linjer mellom det globale og det lokale. Jeg deltar derfor i flere internasjonale forskningsprosjekter om hvordan sammenhengen mellom global politikk og dårlig utbygde helsesystem bidrar til abort- og fødsels-relaterte komplikasjoner og dødsfall i Vest-Afrika, med store konsekvenser for kvinner, familier og lands utvikling.

 Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Global helse er et dynamisk, internasjonalt og tverrfaglig fagfelt som tar for seg noen av de mest aktuelle problemstillingene vi står overfor i dag, som de store internasjonale ulikhetene i helse, fremmarsjen av private aktører i utviklingsfeltet, og nye globale helsetrusler som ebola. Dette er et felt som er i konstant bevegelse. Utfordringen for forskere er å fange opp nye impulser og å forstå prosesser mens de utvikler seg.

Det er spennende å jobbe med globale helseutfordringer som krever tverrfaglige tilnærminger. Jeg jobber for å fremme et kritisk, samfunnsvitenskapelig perspektiv på komplekse koblinger mellom helse på den ene siden og sosiale, økonomiske og politiske faktorer på den andre. Dette er et viktig bidrag i et fagfelt dominert av medisinsk og helsefaglig forskning.

For meg er noen av de mest spennende problemstillingene akkurat nå endrede maktforhold i det globale styresett for helse og konsekvensene av politiske prioriteringer. Verdens helseorganisasjon får stadig mindre makt mens de private aktørene har vokst seg sterkere. Hvordan påvirker private aktører som Bill Gates feltet? Hva er de utilsiktede konsekvensene av Norges og andre giverlands investering i sykdomsspesifikke initiativer? Hvorfor får noen sykdommer stor politisk oppmerksomhet, mens andre oversees? Dette er spennende tema som fortjener mer oppmerksomhet!

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Et kurs i vitenskapsteori på videregående vekket min interesse for skjæringspunktet mellom medisin og samfunnsvitenskap, men det var ikke før jeg begynte på bachelor-studier i Canada at jeg hørte om medisinsk antropologi, som ble faget mitt. Jeg ble fascinert av forelesernes fortellinger om hvordan mennesker i ulike kulturer opplever helse og sykdom, og om hvordan medisinsk kunnskap og praksis formes av kulturelle, politiske og historiske prosesser. I 2001 la jeg kurs for London og masterstudier i medisinsk antropologi. Gjennom feltarbeid i Sør-Afrika ble jeg veldig opptatt av hvordan urettferdig tilgang til HIV-medisiner påvirker menneskers sykdomsforløp.

Rett etter masteren fikk jeg et engasjement ved London School of Hygiene & Tropical Medicine, et ledende institutt for global helseforskning. I flere år forsket jeg sammen med epidemiologier og medisinere på mødrehelse i utviklingsland. Jeg observerte hvordan feltet jeg jobbet i ble påvirket av konkurranse for politisk engasjement og økende fokus på resultater og vitenskapelige bevis, og bestemte meg for å skrive doktoravhandling om dette temaet.

Etter avlagt doktorgrad og 13 år i utlandet kom jeg tilbake til Norge, hvor jeg de siste fem årene har fortsatt å jobbe med global helse og fått være med på å bygge opp et norsk forskningsmiljø innenfor dette spennende fagfeltet.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber på Senter for utvikling og miljø eller SUM. SUM er et veldig dynamisk forskningssenter ved Universitet i Oslo med tverrfaglig tilnærming til sentrale tema innen utviklings- og miljødebatten. Kollegene mine er antropologer, statsvitere og humanister, og vi har mange stipendiater og masterstudenter fra hele verden. I hverdagen har vi spennende diskusjoner – både i seminarer og rundt lunsjbordet – om temaer fra globale klimatiltak og bærekraftig matforsyning til evaluering av bistandsarbeid.

Mye av hverdagen går med til skriving av vitenskapelige artikler og søknader om forskningsfinansiering, og til undervisningsarbeid, som forelesninger og veiledning av stipendiater.

Jeg synes det mest spennende ved jobben er feltarbeid i andre land. De siste ti årene har jeg jevnlig tilbragt uker eller måneder på feltarbeid i Burkina Faso i Vest-Afrika, hvor jeg besøker sykehus, observer hvordan folk bruker helsetjenester og intervjuer dem om sykdoms innvirkning på deres daglige liv. Jeg gjør også nærstudier av politiske prosesser på globalt nivå. Dette innebærer reiser til byer som New York og Genève og intervjuer med eksperter fra FN-organisasjoner, universiteter og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner. Hvert år deltar jeg også i flere internasjonale forskningskonferanser for å formidle forskningsresultater, holde meg faglig oppdatert og for å treffe venner og kolleger fra andre land.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er veldig glad for å få være med på å opprette Akademiet for yngre forskere. Jeg håper at Akademiet kan bli en arena for tenkning og debatt på tvers av faglige grenser. Veien kommer til å bli til mens vi går, men jeg har allerede noen ideer om hva jeg har lyst til å jobbe for gjennom Akademiet. Aller først vil jeg gjerne jobbe med offentlig formidling av vitenskapelig arbeid. Akademiet kan for eksempel arrangere offentlige debatter og foredrag med fremragende yngre forskere fra Norge og fra våre søsterakademier i andre land. Vi kan også delta i fagrelaterte debatter i aviser, tv, radio og sosiale medier og jobbe aktivt for å vekke engasjement for forskning gjennom formidling rettet mot ungdom.

Gjennom Akademiet vil jeg også jobbe for at yngre forskere i Norge inngår i dialog med målgrupper utenfor akademia. Kanskje kan Akademiet bistå i å arrangere hospitering for yngre forskere i offentlige etater eller fremme andre tiltak for å øke forståelse for forskningens rolle i forvaltningen.

Akademiet skal bli en plattform for å fremme yngre forskeres interesser, og forskningspolitiske spørsmål som midlertidighet i akademia, likestilling og forskingsfinansiering er utvilsomt temaer vi vil jobbe med.

 

Anders Schomacker

Hva forsker du på?

Jeg er geolog og forsker på klimaendringer, istider og isbreer med fokus på de siste 2.6 millioner år (Kvartærtiden). Jeg er interessert i fortidens klima- og miljøendringer. Jeg er mest involvert i forskning i Arktis og jobber på Svalbard, Grønland og Island. I Arktis skjer klimaendringer og store miljøforandringer veldig hurtig og med store konsekvenser. Det er samtidig en region som er viktig for å forstå nåtidens klimaendringer og konsekvenser av menneskets aktiviteter.

Jeg forsøker å svare på følgende forskningsspørsmål som: Når og hvor var det breer eller innlandsis under siste istid i Arktis? Hvilke miljøer eksisterte i istidene? Hvilke klima- og brevariasjoner har skjedd i den nåværende geologiske tid, Holocen? Hvordan har havnivået variert etter siste istid? Hvilke prosesser skjer ved nåtidens isbreer og hva kan vi lære for å forstå istidenes avsetninger og landskaper?

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er mange spennede problemstillinger innenfor generell geologi: klimaendringer, naturkatastrofer, drikkevann og mineralråstoffer til en voksende befolkning, forurensning og mye annet. Innenfor mitt fagfelt er det mye fokus på å monitere og forstå de store endringer, som skjer på Grønlands Innlandsis og i Antarktis. Hvor store ismasser smelter, hva er årsakene og hva kan vi vente oss i fremtiden? Derfor er det viktig å undersøke og forstå fortidens varmeperioder, f.eks. mellomistidene i Kvartærtiden. Fortidens geologiske avsetninger forteller at naturlige klimavariasjoner har resultert i mindre isbreer og havisdekke enn nåtidens. Likevel har naturen klaret å snu utviklingen mot kaldere klima. Det er viktig å forstå naturlige klimavariasjoner for å vurdere menneskets påvirkning av klimaet og for å kunne modellere fremtidens klima.

Et annet veldig spennende tverfaglig forskningsfelt innenfor geologi og molekylærbiologi er at det nå er mulig å ekstrahere gammelt DNA ut av sedimentprøver, f.eks. fra permafrost i Arktis. Med denne metode kan man finne ut av hvilke dyr levde i siste istid og hvilke planter som vokset. Metoden har stort potensiale til å avsløre detaljer om fortidens dyre- og planteliv, menneskets utvikling, og hvordan populasjoner utviklet seg.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har vært interessert i naturen og naturvitenskap siden jeg var barn. Som universitetsstudent hadde jeg inspirerende undervisning og fikk tidlig mulighet for å delta i forskningsprosjekter om isbreer. Dette var egentlig til en viss grad basert på tilfeldigheter og på å få kontakt med rette forskere til rett tid og sted. Jeg synes forskningsprosjektene var veldig interessante og fikk senere mulighet for å ta doktorgrad i Kvartærgeologi på Lunds Universitet i Sverige. Som doktorgradsstudent arbeidet jeg med prosjekter på Island, Grønland og Svalbard.

Som polarforsker er man privilegert nok til å få anledning til å studere ellers utilgjengelige steder på jorden. Det er spennende å rekonstruere Kvartærtidens miljøer i Arktis og følge med på miljøendringer over kortere perioder i nåtiden, f.eks. ved å monitere breendringer fra år til år. Jeg har også mange dyktige og entusiastiske forskerkolleger som er inspirerende å arbeide sammen med.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Som geolog har jeg naturen som forskningslab. Mye av forskningen min er basert på data og prøver som jeg og mine kolleger samler inn på feltarbeid. Vi er ofte på feltarbeid i Arktis, f.eks. på Svalbard og Grønland. På feltarbeid tar vi sedimentkjerner fra bunnen av innsjøer, beskriver geologiske snitt og kartlegger landskap og sediment dannet av isbreer. Mye av arbeidet skjer på forskningsekspedisjoner, som vanligvis har noen ukers varighet med 5-10 deltakere fra inn- og utland. Feltarbeidet er også en unik mulighet for å lære opp dyktige studenter i feltmetoder og arbeide med geologi i praksis. Derfor har vi alltid studenter med i felt.

Når jeg ikke er på feltarbeid, jobber jeg med å analysere og tolke geologiske data på kontoret. Dette skjer ofte sammen med mine kolleger og samarbeidspartnere. Forskningsresultetene presenteres som artikler i vitenskapelige tidsskrifter, men vi bruker også tid på populærvitenskapelig formidling av resultatene. Mye av hverdagen går også med undervisning.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Akademiet for yngre forskere er en ny og spennende mulighet for yngre forskere til å fremstå med en samlet stemme i forskningspolitikk og overfor forskningsråd, universiteter, bedrifter og andre, som finansierer forskning. Jeg er blant annet interessert i å jobbe for bedre muligheter for finansiering av yngre forskeres frie forskningsprosjekter. Norges Forskningsråd har allerede gjort mye for yngre forskere med å innføre en søknadstype for unge forskertalenter. Men det er fremdeles stort rom for forbedring. Forskningsråd og universiteter satser ofte på store programmer av lang varighet. På samme tid mangler yngre forskere ofte finansiering av mindre prosjekter eller attraktive karrieremuligheter innen akademia. Det er også et stort potensiale for å skape bedre muligheter for internasjonal mobilitet og post doc. i utlandet. Andre viktige saker er å tydeliggjøre karriereveier for PhDer og gjøre næringslivet mer oppmerksom på PhDers kvalifikasjoner. Hvordan kan vi gjøre karrierer i akademia mer konkurransedyktige i forhold til industrien og privat næringsliv? Hvordan kan vi forbedre balansen mellom kjønn i høyere forskerstillinger?

Som et tverfagligt akademi kan vi også jobbe for mer tverfaglig forskning i Norge. Nye forskningsgjennombrudd skjer ofte på grensene mellom flere fagområder. Akademiet er en møteplass for forskere med veldig ulik bakgrunn, og nye tverfaglige forsknings- og formidlingsprosjekter kan initieres her.

Marie E. Rognes

Hva forsker du på?

I løpet av de siste 50 årene har datamaskinmodeller og simuleringer blitt uunnværlige, både innenfor næringer som energi- og bilindustrien og innenfor forskningsfelt som fysikk og kjemi. En datamaskinmodell er en digital representasjon av en fysisk mekanisme, og en simulering er et digitalt eksperiment, det vil si en utregning av hva modellen forutsier. En simulering av et fysisk fenomen, f.eks. av et bilkræsj, har en rekke fortrinn (lavere kostnader, mer etisk riktig) fremfor faktiske eksperimenter.

Samtidig så er det mye vi ikke vet om modellering og simuleringer. Det er mange biologiske og fysiologiske prosesser som vi ikke har gode modeller for ennå. Det er mange mekanismer som fører til modeller og simuleringer som er så kompliserte at de ikke er gjennomførbare med dagens metoder. Min forskning dreier seg om å forbedre slike modeller og metoder slik at vi kan simulere flere fenomener raskere, enklere og mer pålitelig. Akkurat nå så forsøker jeg å finne mer realistiske modeller og mer effektive metoder for å simulere fysiologiske fenomener slik som væsketransport rundt og i hjernevev. Den store ambisjonen er å gjøre simuleringer til et verdifullt standardverktøy innenfor biologi, fysiologi og medisin i løpet av de neste 50 årene.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hvordan kan vi lage modeller som er gode nok til å brukes som beslutningsgrunnlag for medisinske avgjørelser? Biologi og medisin er preget av svært sammensatte mekanismer som vi har tildels lite kunnskap om, og der praktisk eksperimentering er vanskelig og typisk uetisk. Istedet ønsker vi å kunne bruke modeller og simuleringer for eksempel til hjelp ved diagnostisering av sykdom og vurdering av forskjellige behandlingsformer. Men, for å kunne bruke en modell til å ta liv- og død-avgjørelser, så må man stole på at modellen gir et nøyaktig bilde av virkeligheten. Der er vi ikke i dag, men dit må vi.

Hvor mye ‘intelligens’ kan vi bake inn i vitenskapelig programvare? De fysiske og biologiske mekanismene vi ser på, og dermed modellene, blir stadig mer kompliserte. De datamaskinene som skal regne på disse modellene blir stadig mer kompliserte. Det vi ønsker å bruke modellene og simuleringene til blir stadig mer ambisiøst. I kombinasjon setter disse aspektene voldsomme krav til simuleringsprogramvare, og hvor fort vi er i stand til å videreutvikle og vedlikeholde den. Her skjer det mye spennende på forskningsfronten for tiden.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Hvor jeg er i dag skyldes nok en herlig blanding av tilfeldigheter, egen målbevissthet og gode mentorer. Jeg startet tidlig på Blindern ved å gå i barnehage midt på campus og returnerte for å studere realfag noen tiår senere. Akkurat hva jeg skulle studere var jeg derimot usikker på. Første semester på Blindern tok jeg standard introduksjonskurs i matematikk og programmering, og det var usannsynlig gøy! Begge deler handler om kreativ problemløsning, det å finne gode måter å løse et konkret problem på, og er utrolig tilfredsstillende når man får det til. Jeg fulgte den kombinasjonen videre: endte opp med en doktorgrad i anvendt matematikk i 2009, og har jobbet på Simula siden. Gjennom hele studiet har jeg fått god faglig veiledning og støtte, spesielt fra tre enestående mentorer: Hans Petter Langtangen, Ragnar Winther og Anders Logg. Jeg kunne vært interessert i mange forskningsfelt, så denne individuelle oppfølgningen har nok vært viktig for at jeg havnet akkurat her.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg leder avdelingen for Biomedisinske Beregninger på Simula Research Laboratory og er førsteamanuensis på Universitetet i Oslo (UiO). Det betyr at arbeidsdagene mine består av en del forskning, en del ledelse og en del undervisning. Når jeg forsker, så jobber jeg alene eller sammen med mine kollegaer. Vi diskuterer programstillinger og løsninger, programmerer, skriver og regner. En del av arbeidsdagene består også av å følge opp medarbeidere, prosjekter og økonomi, og finne måter å realisere nye ideer på. Når jeg er på UiO foreleser jeg, så der består jobben av å forberede seg til forelesning, forelese, snakke med studenter og gruppelærere. Jeg reiser også på konferanser verden rundt, kanskje totalt en 3-4 uker i løpet året. Ingen dager er like og hver dag er svært variert med andre ord.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Mitt overordnede ambisjon er å jobbe for Norge som en realfagsnasjon. Jeg engasjerer meg i saker som omhandler realfagsentusiasme, forsknings- og industrisamarbeid og unge forskeres arbeidsvilkår.

Kathrine Røe Redalen

Hva forsker du på?

Jeg forsker på forbedring av diagnostikk og behandling av endetarmskreft. Siden hver pasients kreftsvulst er unik bør behandlingen tilpasses den enkelte for å oppnå godt behandlingsresultat og det krever at kreftsvulster kartlegges nøye på diagnosetidspunktet. Jeg forsker på forbedring av bildediagnostikk ved hjelp av magnetisk resonans (MR), slik at vi kan bruke MR som et verktøy for å bedre kartlegge kreftsvulster og veilede valg av behandling for å oppnå best mulig behandlingseffekt. I dag brukes MR til å finne hvor kreftsvulster er og hvor store de er, men ved å anvende avansert fysikk og ny teknologi kan vi nå også se på biologiske og fysiologiske forhold inne i kreftsvulstene. Biologisk informasjon har tradisjonelt vært innhentet fra vevsprøver, ofte ved ubehagelige (for pasienten) og teknisk utfordrende prosedyrer. MR-bilder gir i motsetning til små vevsprøver informasjon om hele svulsten og kan også tas gjentatte ganger. Mange pasienter får strålebehandling, og jeg er særlig interessert i hvordan vi kan bruke bildeinformasjonen til å forutsi effekt av og bedre planlegge strålebehandlingen. Akershus universitetssykehus (AHUS) har den største andelen av pasienter med endetarmskreft i Norge, noe som gir oss en unik mulighet for klinisk uttesting av forskningen vår.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Til tross for stor utvikling innen kreftbehandling de siste tiårene, der mange flere overlever sykdommen nå enn før, så dør fortsatt omtrent 1/3 av alle som får kreft. Og selv om det er mer bevissthet rundt forebygging, slik som vaksiner og screening, så blir vi nok aldri kvitt sykdommen. Innen både endetarmskreft og andre kreftformer så tror jeg det fortsatt er mye å hente på bedre utnyttelse av all informasjonen moderne bildediagnostikk gir. Denne utviklingen er det spennende å være med på.

Videre så gjør teknologisk utvikling det stadig enklere og billigere å utføre flere typer bildediagnostikk samt analysere blodprøver og vevsprøver med avanserte molekylære metoder, slik som genetisk sekvensering, som til sammen gir enorme informasjonsmengder. Jeg tror en av de største utfordringene fremover blir å lage automatiske modeller som kombinerer all informasjonen og henter ut det som er nyttig for pasientene. Slike kunnskapsdrevne modeller, på engelsk kalt ”clinical decision support systems” kan hjelpe legene med verdifull tilleggsinformasjon om behandlingsbehov, bivirkningsrisiko, forventet levetid samt kostnads- og nytteanalyser.

Det er også viktig å anerkjenne at de store gjennombruddene tross alt ikke skjer ofte og at forskning på de små problemstillingene er nødvendig, meningsfullt og spennende, og kontinuerlig bidrar til ny kunnskap.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg studerte til sivilingeniør innen elektronikk og så for meg å jobbe innen IKT-bransjen eller i oljesektoren, inntil jeg på slutten av studiet oppdaget muligheten til spesialisering innen medisinsk teknologi, noe som virket veldig spennende. Jeg utførte diplomoppgaven min ved Radiumhospitalet og det var avgjørende for at jeg ble interessert i mitt nåværende forskningsfelt. Kombinasjonen av et sterkt fagmiljø med et stort forskningsmiljø der jeg kunne jobbe i grenseflaten mellom biologi, fysikk, teknologi og medisin var unikt og veldig givende. Under arbeidet med diplomoppgaven og senere doktorgradsavhandlingen fikk jeg erfaring med både laboratorieforskning og klinisk kreftforskning, noe jeg har dratt stor nytte av i forbindelse med etablering av en ny kreftforskningsgruppe ved AHUS. Som sivilingeniør og ikke-medisiner føles det også meningsfullt å få forske på noe som potensielt gagner mennesker med alvorlig sykdom. I tillegg har det vært uvurderlig og veldig inspirerende å få jobbe sammen med mange flinke og dedikerte forskere og medisinske spesialister, både lokalt og internasjonalt. Å kontinuerlig ha mulighet til å tilegne seg ny kunnskap samt å undre seg over og løse spennende problemstillinger er veldig givende. Det gir meg ofte en beruset følelse som ligner på forelskelse, jeg er privilegert som har en slik drømmejobb!

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg studerte til sivilingeniør innen elektronikk og så for meg å jobbe innen IKT-bransjen eller i oljesektoren, inntil jeg på slutten av studiet oppdaget muligheten til spesialisering innen medisinsk teknologi, noe som virket veldig spennende. Jeg utførte diplomoppgaven min ved Radiumhospitalet og det var avgjørende for at jeg ble interessert i mitt nåværende forskningsfelt. Kombinasjonen av et sterkt fagmiljø med et stort forskningsmiljø der jeg kunne jobbe i grenseflaten mellom biologi, fysikk, teknologi og medisin var unikt og veldig givende. Under arbeidet med diplomoppgaven og senere doktorgradsavhandlingen fikk jeg erfaring med både laboratorieforskning og klinisk kreftforskning, noe jeg har dratt stor nytte av i forbindelse med etablering av en ny kreftforskningsgruppe ved AHUS. Som sivilingeniør og ikke-medisiner føles det også meningsfullt å få forske på noe som potensielt gagner mennesker med alvorlig sykdom. I tillegg har det vært uvurderlig og veldig inspirerende å få jobbe sammen med mange flinke og dedikerte forskere og medisinske spesialister, både lokalt og internasjonalt. Å kontinuerlig ha mulighet til å tilegne seg ny kunnskap samt å undre seg over og løse spennende problemstillinger er veldig givende. Det gir meg ofte en beruset følelse som ligner på forelskelse, jeg er privilegert som har en slik drømmejobb!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg håper at Akademiet for yngre forskere blir et tverrfaglig nettverk der man kan hente inspirasjon gjennom diskusjon av både faglige og karrieremessige utfordringer. Jeg håper vi kan utveksle erfaringer fra ulike situasjoner og problemer som yngre forskere møter, slik at vi sammen kan forsøke å løse forskjellige forskningspolitiske utfordringer. Eksempler kan være bedre tilrettelegging for god forskning, finansiering av (fri) forskning og optimal bruk av tenuretrack-ordningen. Jeg ønsker å være med på å sikre gode betingelser for at unge forskere i Norge i fremtiden kan være i toppen av internasjonal forskning. Norge er et lite land, men med de ressursene vi besitter burde vi kunne hevde oss på den internasjonale arena i mange fag. Utfordringen består i å legge til rette for det på en hensiktsmessig måte.

I tillegg synes jeg det er viktig at vi i Akademiet for yngre forskere representerer forskningen og holdningene våre utad og inspirerer andre til å se på forskning som en attraktiv karrierevei. Selv om de fleste vet at forskning ikke bare er tørt og kjedelig så vet ikke alle hvor kreativ og interessant arbeidsprosessen er og hvor forløsende og tilfredsstillende det er når man endelig finner løsningen på en interessant problemstilling.

Laura Sætveit Miles

Hva forsker du på?

Jeg forsker på religiøs kultur og litteratur i middelalderen. Min forskning er høyst tverrfaglig: jeg fokuserer på mellom- og gammelengelske tekster, men inkorporerer også andre språk, kunststudier, religionsvitenskap, historie, og moderne feministisk og kjønnsteori. Ved å trekke på disse fagtradisjonene kan jeg utforske hvordan forfattere, skriftlærde og lesere opplevde gud gjennom ord. Klostermanuskripter som har overlevd fra tiden før 1500-tallet kan fortelle oss mye om hva slags tekster mennesker brukte og hvordan de brukte dem. Jeg leter etter ledetråder som kan si noe om hvordan litteratur formet lokalsamfunnet og hvordan lokalsamfunnet formet litteraturen.

I mitt nåværende forskningsprosjekt, analyserer jeg en scene fra bibelen som heter Herrens bebudelse, eller “the Annunciation” på englesk, hvor jomfru Maria ofte blir avbildet idet hun leser i en bok. Hva leser hun? Hva betyr den motivet? Jeg argumenterer for at hun blir en modell på lesekompetanse og tolkning av det skrevne ord, en modell spesielt myntet på kvinnelige lesere og nonner, så vel som kvinner som hadde visjoner fra gud. Dette argumentet forandrer hvordan vi forstår religiøs kultur og litteratur i middelalderen.

Denne nye innsikten er så viktig fordi vi, selv i dag, fortsetter å undervurdere kvinnelige lesere og forfattere. Som forskere, må vi lytte til de skjulte stemmene fra fortiden og lære å høre på alle stemmene rundt oss i dag.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En utfordring innenfor mitt fagfelt er at mange fascinerende tekster ikke har blitt transkribert eller redigert, og er fortsatt fanget i middelalderens manuskripter. Det er derfor vanskelig å lese og analysere og publisere på disse tekstene. Vi trenger flere redaktører. I tillegg har vi mange tekster som foreligger i mange forskjellige versjoner, men uten en kjent forfatter – det er både frustrerende og morsomt!

Vi kan leke med disse faglige problemene, men mer alvorlig er det at enkelte forskere tror at middelalderen var en mørk tid – “the dark ages.” Dette er en farlig tro fordi det tilslører veldig mye: viktig historie, viktige tekster, og viktige oppdagelser. Folk ble ikke sittende i gjørma i mørket. De laget vakre ting, skrev glimrende tekster, etterlot seg vakre manuskripter for oss å åpne – og aller viktigst, de formet moderne kultur. Vi må lære om middelalderen for å forstå oss selv.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg har alltid lest mye, helt siden jeg var ung. Men en dag i løpet av min første uke på universitetet ved Brown University i Rhode Island, USA, inviterte en venn meg med på et kurs i gammelengelsk. Der var det en veldig lidenskapelig lærer, og jeg sa, “Wow! Så merkelig og fascinerende og vanskelig og gøy. Jeg vil ha mer.” Så begynte jeg å studere den tidligste litteraturen vi har på engelsk. Det neste året, mens jeg var på et utvekslingsprogram ved University of Oxford, UK, med en annen dyktig lærer, oppdaget jeg mystiske tekster skrevet av både mannlige og kvinnelige forfattere på mellomengelsk. Jeg syntes disse var utrolig interessante. Jeg tenkte at jeg aldri ville få nok av disse kompliserte tekstene. Jeg håper å dele den samme smittsomme lidenskapen med mine studenter som jeg opplevde hos mine lærere!

Generelt sett, liker jeg de mindre kjente tingene, de skjulte tingene, mysteriene – tingene som vi kan avdekke og flokene vi kan løse opp. Jeg setter også stor pris på vakker kunst, ritualer og seremonier, og vi kan finne alle disse tingene i middelalderen.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg liker å vandre i biblioteker blant de mange bøkene og å besøke arkiver for å lese i gamle manuskripter, for eksempel i British Library. Også pleier jeg å besøke gamle kirker i Storbritannia og lære fra deres kunst og arkitektur.

Men mesteparten av tiden sitter jeg foran datamaskinen og skriver, tenker leser og drikker masse kaffe. Tap tap tap på tastaturet hele dagen lang. Utallige bøker åpne rundt meg. Der analyserer jeg tekster og kunst og reflekterer over nye argumenterer. Jeg arbeider vanligvis alene, og finner en balanse med foredrag og arbeidsseminarer i den tverrfaglige forskergruppen Litteratur og Religion som jeg startet ved UiB. I tillegg ser jeg fram til å reise på internasjonale konferanser hvor jeg kan snakke med mine forskerkollegaer om de mange tingene som vi undersøker. Det er sammen med andre, at vi oppdager de mest spennende koblingene mellom tekster og ideer fra fortiden. Denne energien motiverer meg når jeg er tilbake på kontoret.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forskningsformidling er veldig viktig for forskere – men også veldig vanskelig. Noen ganger kan våre fagfelt virke fjernt fra hverdagen (mitt kan!). Uansett prøver vi alltid å finne nye måter å tenke på verden på for å takle utfordringer. Dette er ferdigheter samfunnet trenger å se. Jeg ønsker å utvikle nye formidlingsmetoder og arrangementsformer for å dele våre ideer og vår tankegang med folk utenfor universitetet. Kan vi samarbeide med lokale grupper, institutter, litteraturhuset og museer? Kan vi holde åpne foredrag og føre diskusjoner? Hvordan kan vi bruke de nye, spennende mulighetene i sosiale medier som Twitter, Facebook og andre nettsteder for å vise hva vi kan bidra med? Det viktigste er at vi engasjerer andre mennesker i samtaler om spørsmål vi lurer på og er engasjert i – ikke skal formidle svarene.

Arnfinn H. Midtbøen

Hva forsker du på?

Jeg forsker på innvandrings- og integrasjonsspørsmål i all sin bredde. I årene som kommer er det fire forskningstema jeg særlig kommer til å befatte meg med. For det første er jeg involvert i prosjektet som gjentar den forrige Makt- og demokratiutredningens eliteundersøkelse. Her er jeg ansvarlig for analysen av spørsmål om elitens holdninger til innvandring og et økende etnisk mangfold. For det andre jobber jeg med spørsmål knyttet til ytringsfrihet i et flerkulturelt og flerreligiøst Norge. Jeg ser særlig på hvilke temaer og stemmer det er rom for i den offentlige debatten – og hvilke som ekskluderes. For det tredje vil jeg sammen med forskere fra PRIO og Universitet i Oslo studere hvilke ideer om integrasjon som ligger bak den innvandringspolitiske utviklingen i de skandinaviske landene. Og for det fjerde leder jeg et stort prosjekt om veier til integrasjon blant etterkommere av innvandrere i Norge. Her vil vi blant annet sammenligne etterkommernes muligheter for å få innpass i eliteyrker som lege, advokat og økonom, og undersøke hvordan det går med etterkommere av innvandrere i Norge sammenlignet med tilsvarende grupper i Nederland, Frankrike, Tyskland, Sverige, Sveits, Belgia, Italia, Spania og USA.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Helt overordnet reiser alle forskningstemaene jeg arbeider med sentrale spørsmål om forutsetningene for samhold og integrasjon i flerkulturelle og flerreligiøse samfunn – med Norge og Norden som utkikkspost. Vi lever i migrasjonens tidsalder. Mennesker flykter fra forfølgelse og konflikt, eller de reiser for å søke arbeid, etablere familie og utdanner seg i andre deler av verden enn de er født og oppvokst. Disse forflytningene gir samtidig grobunn for spenninger i mottakerlandene fordi migrasjon sakper mer sammensatte samfunn, etnisk, kulturelt, religiøst og verdimessig.

At migrasjon skaper spenninger er ikke minst tydelig i velutbygde velferdsstater som de nordiske, som historisk sett har vært tuftet på en idé om økonomisk og kulturell likhet. En sentral bekymring har dreid seg om hvorvidt sjenerøse velferdsstater graver sin egen grav ved å åpne opp for innvandrere som av ulike grunner sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. I dag rettes imidlertid oppmerksomheten i stigende grad mot hvordan det går med innvandrernes etterkommere. Innvandringens langsiktige konsekvenser for Norge defineres i stor grad av om deres etterkommere får muligheten til fullverdig inklusjon i arbeids- og samfunnslivet.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Fra første dag på sosiologistudiet opplevde jeg innvandrings- og integrasjonsfeltet som det mest spennende og utfordrende området i faget. Kanskje først og fremst fordi det er et felt uten enkle svar, der man som forsker igjen og igjen må konfrontere sine forventninger og håp, stille vanskelige spørsmål som kan gi ubehagelige svar, og være i stand til å holde ut at hele forskningsfeltet er breddfullt av mer eller mindre uløselige dilemmaer. En annen ting som tiltrekker meg er at innvandrings- og integrasjonsforskningen er tverrfaglig av natur. Innsiktsfulle analyser på dette feltet krever at man er orientert mot den faglige utviklingen i flere disipliner, som juss, statsvitenskap, økonomi, sosiologi og antropologi. Tverrfaglighet forutsetter imidlertid at det i bunnen ligger en sterk disiplinforankring. Bare slik er det mulig å utvikle gode samarbeid mellom forskere fra ulike disipliner, der innsikt og perspektiver fra ulike felt kan berike og utfylle hverandre. Selv har jeg samarbeidet med økonomer, statsvitere, samfunnsgeografer, antropologer og medievitere om forskning på problemstillinger knyttet til for eksempel statsborgerskap, diskriminering, integrasjon og ytringsfrihet. Slike samarbeid er fantastisk givende.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er ganske sammensatt. En del av tiden er jeg på kontoret og leser forskningslitteratur, skriver artikler og analyserer ulike typer data. Mye tid går også med til møtevirksomhet og presentasjon av forskningsresultater i departementer, direktorater og på vitenskapelige konferanser. Og i perioder befinner jeg med der ute «i virkeligheten» og gjør intervjuer med informanter i forbindelse med ulikeprosjekter.  Tidligere i år var jeg for eksempel på feltarbeid i Lofoten! Dette var i forbindelse med et prosjekt som studerer internasjonaliseringen av norsk økonomi og hvordan norsk næringsliv tilpasser seg denne virkeligheten. Sammen med en kollega på Fafo, Jon Horgen Friberg, undersøker jeg blant annet hvordan den massive arbeidsinnvandringen skaper nye former for etnisk lagdeling i den tradisjonsrike norske fiskeindustrien i Nord-Norge. Kombinasjonen av et spennende feltarbeid og naturskjønne omgivelser er forskerhverdagen på sitt beste.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil involvere meg i forskningspolitiske spørsmål knyttet til instituttsektorens fremtid og betydningen av internasjonalisering, og bidra med formidling av forskning til offentligheten. For å ta forskningsformidling først: Jeg ønsker at Akademiet skal arrangere seminarer og debatter myntet på en bred offentlighet, gjerne på samfunnsområder med tverrfaglig nedslagsfelt, som klima- og miljøspørsmål, genetikk, folkevandring, religiøse spenninger og voksende økonomisk ulikhet. En sentral oppgave vil være å tiltrekke seg nye grupper, særlig unge, for å øke oppmerksomheten om aktuelle tema blant den oppvoksende generasjonen.

Når det gjelder forskningspolitikk, er jeg særlig opptatt av at den norske instituttsektoren skal bevares for fremtiden. I dag er instituttsektoren under press, både fra stadig mer eksternt finansierte universiteter og fra politiske myndigheter som ønsker fusjoner. For meg er det viktig at vi bevarer en instituttsektor i Norge fordi forskningen som utøves av disse institusjonene er av svært stor betydning for en vedvarende produksjon av akademisk sterk, samfunnsrelevant forskning.

Et annet tema med stor forskningspolitisk aktualitet er tilretteleggingen for økt internasjonalt forskningssamarbeid mellom norske og utenlandske enkeltforskere og institusjoner. Det er svært viktig at både studenter og unge forskere får muligheter til utenlandsopphold og til å bygge internasjonale forskningsnettverk. Akademiet for yngre forskere kan bidra til økt oppmerksomhet og fokus på dette.

Guro Elisabeth Lind

Hva forsker du på?

Jeg forsker på kreft. Kreft er en sykdom som rammer mange. Selv om det er  forskjeller fra krefttype til krefttype er dødeligheten generelt høy ved langtkommet sykdom. Tidlig oppdagelse av kreft, før den spres til andre organer, vil bety at flere pasienter kan overleve. I vår forskning jobber vi med å identifisere særegenheter hos kreftsvulstene som kan fungere som ’merkelapper’ for kreft. Målet vårt er å oppdage kreft tidlig ved å lete etter de riktige merkelappene i kroppsvæsker som blod og urin.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Kreft er ikke ensartet. Begrepet dekker mer enn 200 forskjellige sykdommer med ulike utfordringer. Innenfor en og samme krefttype er det ofte mange subtyper med ulik biologi og selv innenfor en og samme kreftsvulst er det mange forskjellige typer svulstceller som innehar ulike egenskaper. Denne hetrogeniteten er et resultat av kreftsvulstens iboende evne til å tilpasse seg og skaper ofte utfordringer når pasienten skal behandles. Noen legemidler vil kunne drepe visse celler i svulsten, mens andre overlever og kanskje til og med trives og øker i antall under behandlingen. For at pasientbehandlingen skal bli bedre trenger vi derfor en grunnleggende innsikt i biologien til kreftsvulstene. Gode og aktive samarbeid på tvers av fagfelt, inludert inn i klinikk er en viktig nøkkel for at forskningen skal lykkes.

Hvordan ble du interessert i forskning?

Min interesse for forskning be vekket i ung alder, da jeg skjønte at fakta beskrevet i lærebøker var basert på nettopp forskning. I biologiundervisningen på videregående innså jeg at læreboken – som for meg fram til da hadde vært å anse som en fasit – ikke kunne gi alle svar. Ønsket om å finne ut av hvordan ting henger sammen førte meg inn på forskersporet. Jeg ønsket dessuten at forskningen skulle utgjøre en forskjell og ha en konkret nytteverdi, så kreft var et naturlig valg.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Den er spennende, variert og travel. Planleggingen av forskningsprosjektene, inkludert analysene som skal utføres og fortløpende evaluering av resultatene underveis tar en del tid. I tillegg er det viktig å holde seg oppdatert innen fagfeltet ved å følge med på litteraturen og på vitenskapelige konferanser. Noe tid går med på søknader om forskningsmidler, rapporteringer og ikke minst formidling av forskningen, inkludert gjennom undervisning. Som leder av en forskningsgruppe har jeg ofte møter med prosjektdeltakere og samarbeidspartnere. Innovasjon er også en naturlig del av hverdagen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg kunne tenke meg å jobbe med både forskningsformidling og forskningspolitikk. For å prioritere:

1) Jeg ønsker å innlede en debatt i Akademiet for yngre forskere rundt forskningsbevilgninger. Kan vi på tvers av fagdisiplinene se oss fornøyd med andelen som per i dag investeres i forskning? Generelt sett er høyere bevilgninger ettertraktet, men balansen mellom finansieringsaktørene er også viktig. Hos mange forskningsinstitusjoner kommer hovedandelen av forskningsmidlene fra eksterne kilder. Det er flott at denne typen midler er tilgjengelig, men manglende langsiktighet for prosjekter og ansettelser blir gjerne utilsiktede ringvirkninger, med påfølgende utfordringer for rekruttering og planlagging av karriereveier

2) Innen karrierveier, samt forskningsutdannelsen generelt, er det viktig å sikre en rekke basisferdigheter, som ikke nødvendigvis er på plass i dag. Godt lederskap, for eksempel, gir ikke bare bedre og mer effektiv forsking, inkludert bedre utnyttelse av forskningsmidler, men også et bedre arbeidsmiljø. Seleksjon er en naturlig og nødvendig del av akademia, men det er et tankekors at mange gruppeledere/prosjektledere/PIs har blitt selektert på sin faglige dyktighet og at få – kanskje ingen – krav har blitt satt til lederskapsevner. Jeg ønsker å invitere til debatt om dagens utdanningsmodell og om det ikke burde være et mål at man sikrer ytterligere basisferdigheter, inkludert formidling og lederskap.

Simen Kvaal

Hva forsker du på?

Jeg er forsker innen et felt som kalles kvantekjemi. I kjemien studerer man alle stoffer vi omgir oss med, deres reaksjoner og egenskaper. Alle stoffer består av atomer, og styres av kompliserte naturlover – kvantemekanikk. Lovene beskriver i prinsippet alle kjemiske reaksjoner og fenomener matematisk: fra hvordan vann kan fryse til is eller fordampe, via plantenes fotosyntese, til sammensetningen av duftene som produseres når en deilig eplekake står i ovnen. Kjemi er også svært viktig innen klimaforskning og andre av verdens viktigste utfordringer.

Laboratoriet mitt er en datamaskin, i motsetning til andre kjemikere som har labfrakk og vernebriller. Kvantemekanikk er nemlig svært komplisert. Datamaskiner er svært gode til å regne, og kan gjøre en jobb på millisekunder som ville tatt flere hundre år å gjøre for hånd! Med slike beregninger kan vi får en dypere forståelse for kjemien, og også veilede og redusere kostnadene med dyre eksperimenter. Min jobb er å utvikle reknemetodene datamaskinen bruker.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

I kjemien gjør man ofte kostbare forsøk, og kvantekjemiske beregninger kan være med å veilede disse, og dermed redusere kostnader og skape dypere innsikt. Da er det svært viktig at beregningen kan gjøres raskt og enkelt, «ved et tastetrykk» så og si. Men kvantemekanikkens lover er så kompliserte at beregningene kan ta svært lang tid.

Selv om svært mange kjemikere i dag bruker kvantekjemiske dataprogrammer i sine eksperimenter, så har disse enten svært begrenset nøyaktighet, eller så er de veldig tidkrevende. Kvantekjemikere har et spøkefullt begrep som kalles «den eksponentielle forbannelsen». Det er nemlig slik at vanlige beregningsteknikker trenger en regnetid som dobles når man legger til noen få atomer! Dette setter en effektiv stopper for mange gode ideer. Min forskning dreier seg nettopp om denne «forbannelsen» og hvordan vi kan «oppheve» denne.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Siden jeg var liten har jeg alltid vært interessert i naturvitenskap og datamaskiner. Dette er sikkert fordi faren min var interessert i det! På 1980- og 1990-tallet var det slett ikke vanlig å ha datamaskin, men jeg ble raskt hekta på å skrive dataprogrammer da faren min viste meg hvordan. Da de andre sparket  fotball på løkka, programmerte jeg solsystemets baner på PCen. Studier på Universitetet i Oslo var et naturlig valg etter videregående skole.

Kvantekjemi er et felt der kjemi, fysikk og matematikk møtes. For meg er dette den perfekte jobben, for jeg kan drive med hobbyen min samtidig som jeg bidrar til å løse viktige problemstillinger.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mine verktøy er penn, papir, tykke bøker, tavle, kritt, og ikke minst, datamaskinen. Det er alltid minst én tykk bok med formler og teoremer jeg leser i. Tavle og kritt er uunnværlige hjelpemidler når jeg og kollegene mine diskuterer og oppdager utforsker ideer sammen, og datamaskinen bringer ideene til liv med beregninger.

Ideene blir dokumentert i internasjonale tidsskrifter, disse skriver jeg ofte sammen med kolleger her i Norge, men også kolleger i utlandet. Flere ganger i året reiser jeg på møter og konferanser rundt om i hele verden og presenterer arbeidet. Dette er også en gylden mulighet til å treffe nye og gamle samarbeidspartnere.

 Jeg underviser også. Det er mange studenter som ønsker å jobbe med både kjemi og fysikk. Flere studenter møter man igjen som forskere senere, og det er veldig inspirerende.

 Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Alle de store og viktige vitenskapelige problemene er tverrfaglige: de går på tvers av de enkelte faggrenene og kan ikke løses av enkeltpersoner eller -miljøer. Akademiet for yngre forskere er en unik møteplass der yngre vitenskapsfolk fra mange ulike disipliner kan møtes og diskutere og finne unike ideer. Jeg ønsker å bruke Akademiet til å fremme tverrfaglighet – dette kan være gjennom arrangementer og workshops, konkrete forskningsprosjekter, eller annet.

Jeg brenner også for formidling, spesielt populærvitenskap. Den gode populærformidlingen er uvurderlig, både for rekruttering og økt bevissthet og kunnskap blant folk flest – inkludert andre vitenskapsfolk. Som medlem i Akademiet for yngre forskere ønsker jeg å initiere formidlingsprosjekter med andre medlemmer, finne nye kanaler, og også fremme formidlingens kår på annet vis.

 

Carl Henrik Knutsen

Hva forsker du på?

Jeg forsker på ulike sammenhenger mellom politiske institusjoner og prosesser og økonomiske forhold. Eksempler på spørsmål jeg har jobbet med er:

Hvilke typer økonomiske kriser øker sannsynligheten for revolusjon? Hvordan bruker diktatorer velferdspolitikk for å holde på makten? Er demokratier mer stabile i land med lavere inntektsulikhet? Er demokrati mer gunstig for økonomisk vekst i land med svake enn i land med sterke statsinstitusjoner? Hvordan påvirker valgsystemet økonomisk politikk og økonomisk vekst?

I mitt nåværende forskningsprosjekt samler jeg, sammen med kolleger fra ulike land, inn systematiske data på et stort antall politiske institusjoner i mer enn 80 land, over tidsperioden 1789-1920. Disse skal kobles opp mot data fra nyere tid, samlet inn i forbindelse med det store Varieties of Democracy-prosjektet jeg også deltar i. Vi koder objektive faktorer som hvor mange valgdistrikter et land har, samt mer subjektive vurderinger om hvordan institusjoner fungerer som ytringsfrihet, i praksis, for kvinner. For sistnevnte «leier vi inn» historiske landeksperter over hele verden. Disse dataene vil være uvurderlige for, blant annet, å teste hvilke bestemte institusjonelle kjennetegn som driver økonomisk vekst og legger til rette for forskjellige typer omfordelingspolitikk.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De kanskje mest spennende spørsmålene jeg jobber med omhandler hvordan demokratiske og, spesielt, diktatoriske styreformer påvirker økonomisk vekst.

Styreform kan ha stor betydning for vekst, siden den påvirker hvilke typer politikere som sitter ved makten og hva slags politikk disse foretrekker å føre. En leder som trenger stemmer fra fattige velgere for å holde seg ved makten har ofte insentiver til, for eksempel, å føre en helt annen utdanningspolitikk enn ledere som kun trenger støtte fra noen privilegerte generaler i hæren.

Imidlertid er det svært vanskelig å påvise klare, systematiske effekter. En utfordring er å skille effektene av politiske styreformer fra andre faktorer av mulig betydning for vekst, slik som kulturelle og geografiske faktorer. En annen er at vekst samtidig kan påvirke stabiliteten til demokratier og diktaturer, og dermed gjør det vanskelig å etablere årsaksretningen. En tredje knytter seg til vanskeligheten av å måle styreformer presist. En fjerde er at én styreform kan lede til svært forskjellige utfall i ulike kontekster. Dermed spriker også tidligere funn, og det er få sammenhenger vi kan slå fast med sikkerhet.

Nettopp dette gjør feltet spennende! Hvordan kan man få på plass kreative og solide analyseopplegg som tillater ny innsikt i disse viktige spørsmålene?

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Helt fra jeg var liten har jeg vært svært fascinert av historie og samfunnsfag, men også av matematikk og statistikk (én sær hobby jeg dyrket på barneskolen var å lage diagrammer fra tabeller i Statistisk Årbok). På universitetet bestemte meg for å studere samfunnsøkonomi og statsvitenskap (jeg har en mastergrad i hver). Med denne fagkombinasjonen utviklet jeg, naturlig nok, en spesiell interesse for prosesser i skjæringsflaten mellom økonomi og politikk. Samtidig ble jeg svært positivt overrasket over muligheten for (og viktigheten av) å følge opp interessen min for statistikk. For å kunne oppnå en fullere forståelse av politiske og økonomiske prosesser må man kanskje lese en bok om politiske reformer i Storbritannia på 1800-tallet den ene dagen, og lære seg en ny statistisk teknikk den andre.

Avgjørelsen om å satse på forskerkarriere var en gradvis prosess, men skrivingen av Bacheloroppgaven på statsvitenskap var viktig. Jeg bestemte meg for å skrive om demokrati og økonomisk vekst, og bodde omtrent på biblioteket det semesteret. Jeg skaffet meg en svært god oversikt over litteraturen og feltet, og trivdes med det selvstendige «forskeroppdraget». Det ga mersmak, og begge Masteroppgavene mine, og senere Ph.D.-avhandlingen i statsvitenskap, ble gjort på lignende tematikk.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag tilbringes stort sett på kontoret i 7. etasje på Blindern. Noen dager er hovedsakelig skrivedager, noen er analyse-av-data dager, mens atter andre er undervisnings-, administrasjons- og møtedager (både fysisk og skype). Lesing gjør jeg hovedsakelig hjemme i sofaen etter at barna har lagt seg.

Som Ph.D.-student jobbet jeg stort sett med aleneforfattede forskningsartikler. Fordelen med dette var at jeg ble tvunget til å skaffe meg et solid grep om alle de ulike sidene av forskningsprosessen, fra teoriutvikling, til datainnsamling og analyse, til skriving av det endelige produktet. De siste to årene har jeg imidlertid nesten kun startet opp samarbeidsprosjekter med ulike kolleger, og liker det enda bedre enn å jobbe alene. Jeg prøver å fokusere kun på ett prosjekt om dagen, men ender ofte opp med å dele tiden mellom to-tre. I noen har jeg hovedansvar for teoriutvikling, andre for analyse av data, og atter andre for presentasjon og skriving. Spesielt presentasjon og skriving er tidkrevende, men jeg har etter hvert lært meg å like (og mestre) denne delen av prosessen. Presis og klar formidling av argumenter og funn er nok en undervurdert del av forskningsprosessen, og er viktig for publisering og for å bli lest.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forskeren er forskningens klart viktigste innsatsfaktor; rekrutterer man dyktige forskere øker sjansene for at man produserer god forskning. Dermed er tilgjengelige ressurser, regler og praksiser for rekruttering også avgjørende. Mye av dette avgjøres, og bør avgjøres, på institutt-/institusjonsnivå, men regler og insentivordninger etablert på høyere (f.eks. nasjonalt) nivå kan spille en viktig rolle i å forme prosessene. Hvordan kan man designe en politikk som balanserer utdanningsinstitusjonenes autonomi (de sitter jo ofte med mer relevant informasjon og kunnskap) men samtidig styrer dem mot rekrutteringspraksiser som sikrer at de beste forskertalentene/ forskerne vinner frem? Hvordan kan man styre eller insentivere institusjonene til (å prøve) å velge «den beste forskeren»? Eksempler på relevante underspørsmål er:

 Hvordan kan man sikre at stillingsutlysninger blir offentliggjort slik at de fanges opp av det internasjonale forskermarkedet? Hvordan kan man forme stillinger slik at internasjonale toppforskere ønsker å søke? Hvordan kan man sikre at stillingsutlysninger ikke er snevre, og dermed ekskluderer mange gode kandidater? Hvordan kan man sikre at komiteer benytter seg av klare og relevante kriterier for forskerkvalitet, heller enn å (bevisst eller ubevisst) velge etter andre kriterier? Hvordan kan man sikre at komiteer jobber rimelig tidseffektivt, for å unngå frafall av gode søkere?

Alexander Refsum Jensenius

Hva forsker du på?

Jeg forsker på musikk og bevegelse, både hvordan musikere beveger seg, men også hvordan vanlige folk beveger seg til musikk. Kroppen vår spiller en viktig rolle i musikkopplevelsen, vi lytter ikke til musikk bare som lyd med ørene våre, men vi sanser musikk med hele kroppen. Jeg har forsket på folk som spiller «luftgitar», og andre former for bevegelser til musikk. De siste årene har jeg vært særlig interessert i «mikrobevegelser”, bittesmå bevegelser på millimeter-nivå, som til en stor grad er ubevisste og ukontrollerte. Det ser ut som musikk kan påvirke dette mikronivået, og de kommende årene skal jeg bruke til å forstå mer av hvordan nettopp denne påvirkningen fungerer.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Musikk er noe av det mest fantastiske som mennesker skaper, og er tilsvarende vanskelig å studere. Hva er det som gjør at man får gåsehud av å høre sin yndlingslåt, eller får minner fra barndommen ved å høre en vuggesang? Hvorfor får man egentlig ”dansefot” eller roes ned av ”heismusikk”? Hvordan klarer tusenvis av mennesker å synge sammen på en fotballstadion, og hvilken funksjon har korpsmusikk? For å kunne svare på slike spørsmål må man nødvendigvis kombinere mange forskjellige teoretiske perspektiver, inklusive humaniora, samfunnsfag og psykologi. Man må også benytte mange forskjellige typer forskningsmetoder, fra nærlytting til lydopptak til intervjuer til maskinbaserte analyser av store databaser.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg begynte å studere realfag ved UiO med tanke på å bli astrofysiker. Etter noen år med matematikk, informatikk og fysikk ønsket jeg å ta et «hvileår» med musikkvitenskap, men endte opp med et hovedfag i musikk. Etter et gjesteopphold ved University of California, Berkeley, skjønte jeg at det var mulig å kombinere interessen for musikk og teknologi gjennom fagfeltet musikkteknologi. Jeg utvidet perspektivene enda mer gjennom en mastergrad i kunst og teknologi ved Chalmers i Göteborg. Her jobbet jeg mye med interaktiv dans, og det var dette som ledet meg til mer generell forskning på musikk og bevegelse under doktorgradsarbeidet. Gjennom gjesteforskeropphold ved McGill University i Montreal fikk jeg erfaring med høyteknologiske systemer for å registrere bevegelser, og dette har vært viktig når vi nå har bygget opp en internasjonalt ledende bevegelseslab ved UiO.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Forskningen min drives i stor grad i bevegelseslab’en. Her har vi både kamerabaserte og sensorbaserte systemer for å måle kroppsbevegelser, i tillegg til en mengde høyttalere og mikrofoner. Mange av studiene våre er basert på at forsøkspersoner beveger seg til musikk, alt fra å danse til å spille ”luftinstrumenter”. Etter å ha gjort opptak analyserer vi resultatene, med både kvalitative og kvantitative metoder. Vi er i forskningsfronten internasjonalt på dette feltet, og må derfor selv utvikle nye analysemetoder. Jeg har blant annet utviklet en metode for å lage bevegelseskurver rett fra videoopptak, og må stadig forbedre programvaren.

Den vitenskapelige og teknologiske forskningen min er tett integrert med min kunstneriske praksis. Ved UiO har jeg startet opp både Oslo laptoporkester (OLO) og Oslo mobilorkester (OMO), og jeg spiller også på forskjellige elektroniske instrumenter jeg bygger selv eller modifiserer. Jeg er opptatt av at alle prosjektene mine leder til kunstneriske resultater, for eksempel en konsert eller installasjon, i tillegg til vitenskapelige publikasjoner og vanlig formidling.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For det første ønsker jeg å skape muligheter for mer tverrfaglig dialog og samarbeid mellom humanistiske og naturvitenskapelige disipliner. Nettopp koblingen mellom humaniora og naturvitenskap er viktig for å komme videre med en rekke uløste forskningsspørsmål.

Jeg ønsker også å fokusere på mer dialog mellom vitenskap og kunst, og hvordan «kunstskaping» og «vitenskaping» i større grad kan gå hånd i hånd. Da vil man i større grad kunne benytte teorier og metoder på tvers av disiplinene, og få bedre og mer interessante resultater, både kunstneriske og vitenskapelige.

Begge disse dimensjonene ønsker jeg å jobbe med både politisk og gjennom ulike formidlingstiltak.

Aslak Hjeltnes

Hva forsker du på?

Jeg er utdannet psykolog og arbeider med en doktorgrad innenfor klinisk psykologi og utviklingspsykologi. Klinisk psykologi er et fag som forsøker å forstå psykiske lidelser og hva som skaper endring hos mennesker som går i psykologisk behandling (psykoterapi), mens utviklingspsykologi studerer hvordan biologiske, psykologiske og sosiale forhold er med å forme måtene vi mennesker utvikler oss i løpet av livet.

Forskningsfeltet mitt handler om å beskrive hva som skaper eller hindrer endring i psykoterapi. I doktorgraden min ser jeg på endringene til unge voksne som går i mindfulness-basert psykologisk behandling, for å undersøke hvordan meditasjon (mindfulness) hjelper eller ikke hjelper unge mennesker som strever med sosial angst. Jeg tror ikke at det finnes et svar eller en metode som virker for alle, men at forskning kan hjelpe oss til å forstå hvordan vi kan hjelpe ulike mennesker med ulike behov på best mulige måter.

Jeg forsker også på psykologisk behandling av depresjon. I en studie ser vi på erfaringene til mennesker som har gått i terapi for depresjon, for å forstå hvordan vi kan forandre destruktiv selvkritikk og fastlåste følelser. I 2016 vil jeg bidra i et større forskningsprosjekt som vil undersøke om meditasjon kan hjelpe mennesker som har opplevd flere depresjoner.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Psykologi er et stort vitenskapelig fagområde som rommer både kunnskap om hjernen, samfunnet og filosofiske diskusjoner om mennesket.

Hovedinteressene mine handler om et enkelt spørsmål: Hvorfor har vi mennesker følelser? De fleste av oss har erfart at følelsene påvirker vår menneskelige adferd og utvikling, både når vi har det godt og har det vanskelig. I min forskning ønsker jeg å forstå de ulike måtene vi mennesker lærer oss å forholde oss til følelser, og hvordan psykoterapi kan hjelpe oss til å håndtere vanskelige følelser på måter som skaper mindre vansker og lidelse.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg fikk tidlig høre at jeg kom til å bli forsker. Jeg var et nysgjerrig og undrende barn, og vokste opp i en familie som ga mye frihet og støtte til å følge interessene mine. Det begynte med lego og dinosaurer, og utviklet seg gradvis til samfunnsfag, verdenshistorie og de store spørsmålene i livet.

Valget om å bli forsker har nok tatt form i møtet med de mange kunnskapsrike menneskene jeg har møtt i løpet av livet.

Jeg har hatt mange gode lærere opp igjennom årene. På ungdomsskolen møtte jeg en lærer som ga meg tro på meg selv, og viste at vi kan lære og utvikle oss som mennesker gjennom hele livet. På videregående leste jeg mye litteratur og filosofi, og tok et valg om å studere psykologi for å forene interessene for eksistensielle spørsmål med et praktisk yrke hvor jeg kunne gjøre noe for andre. Da jeg studerte psykologi på universitetet, var jeg også aktiv i Studentersamfunnet i Bergen. Møtene med menneskene der har vært viktige. De første årene etter studiene arbeidet jeg som psykolog i helsevesenet, men visste at jeg ville forske. Det var veilederen min som fikk meg til å vende tilbake til universitetet, og forskningen.

Det er i dag stor interesse for følelser innenfor ulike vitenskapsfelt som psykologi, filosofi, økonomi og historie. Det kan se ut som følelsene våre er i ferd med å få en viktigere rolle i vår forståelse av hva det vil si å være menneske. Men som forsker er det også interessant å undre seg over dette: Hva sier egentlig den store interessen for følelser om samfunnet vårt?

Psykologi er – på godt og vondt – blitt et viktig fag i vår samtid. Det er en enorm etterspørsel etter psykologisk kunnskap. Men terapi kan ikke være et svar på alt, og det er mye vi ikke vet om menneskets psykologi.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dagen begynner gjerne med en vitenskapelig artikkel og en kopp kaffe. Jeg bruker ofte de første timene av dagen til å lese og skrive, og samle tankene på et rolig sted utenfor kontoret.

Forskningsarbeidet mitt består mye av samarbeid med andre mennesker. Når jeg kommer på kontoret, fylles arbeidsdagen fort opp av eposter, diskusjoner med andre forskere, samtaler med pasienter eller veiledning av forskningsassistenter. Jeg jobber ofte med 2-3 ulike forskningsprosjekter samtidig, og da kan det noen ganger være utfordrende å sjonglere alle ballene i luften. Forskningsprosjektene kan være teoretiske, de kan innebære kvalitative analyser av forskningsintervjuer eller statistiske analyser av tallmateriale.

Noen dager har jeg undervisning og foreleser for studenter, noe som ofte utfordrer meg til å reflektere dypere over egen forskning. Jeg tror at noe av det viktigste som skjer på universitetet er dialogen mellom mennesker i ulike generasjoner, hvor vi som forskere kan bidra positivt til andres vekst og utvikling. Andre dager kan jeg kommunisere med forskere i andre deler av verden. Hver eneste uke lærer meg noe nytt.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker som medlem av Akademiet for yngre forskere å bidra til å bygge opp en arena hvor unge forskere kan lære av hverandre, og arbeide sammen på tvers av faggrenser formidle vitenskapelig kunnskap om de store spørsmålene i vår tid. Våre felles menneskelige utfordringer – klima, terrorisme, sosial ulikhet, energi og helse – reiser viktige spørsmål som krever nye former for vitenskapelig samarbeid.

Jeg ønsker å arbeide for at Akademiet for yngre forskere skal rette søkelys på disse spørsmålene, og lage offentlige møter, debatter og seminarer for et allment publikum. Vi trenger fri forskning og en offentlig samtale om de kritiske spørsmålene for å kunne bevare et åpent og demokratisk samfunn. Jeg er opptatt av at universitetene fortsatt skal våge å utfordre etablerte sannheter, kortsiktig nyttetenkning og politiske maktstrukturer.

Men mest av alt ønsker jeg å arbeide for å formidle kunnskap om psykologi og psykisk helse til barn og unge.