Status: Alumni

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg har faglig bakgrunn fra tverrfaglig middelalderforskning, med arkeologi, kunsthistorie, historie, litteratur og filologi i fagkretsen. I doktorgradsavhandlingen min (Universitetet i Oslo, 2010) studerte jeg bokhistorie og manuskriptkultur i Frankrike, Norge og Island i perioden 1200-1500. Hovedroblemstillingen var hvordan bokproduksjon og bokresepsjon endret seg i takt med sosiokulturelle og politiske kontekstendringer. Jeg har etter det forsket og publisert innen emner som intellektuell kultur, pedagogikk og kognisjon i norrøn middelalder, med utgangspunkt i teoretiske perspektiver som materiell filologi, oversettelsesteori, polysystemteori og kognitiv teori.

I mitt nåværende forskningsprosjekt «The Self in Social Spaces» (2016-2020, Frihumsam, Unge forskertalenter) arbeider jeg videre med kognisjon og kognitive prosesser i middealderen, ved å se på hvordan konseptet «selvet» representeres i forskjellige middelalderkilder. Jeg studerer beskrivelser av selvrefleksjon, selvbevissthet og selvutvikling i norrøn litteratur og samarbeider med historikere og runologer som studerer hvordan «selvet» uttrykte seg gjennom materiell kultur, i lovmateriallet og i epigrafiske tekster. Sammen med forskere innenfor kognsjon og kommunikasjon, utvikler vi modeller av selvet som locus for samfunnsendringer og transformasjoner, som kan bidra til forståelsen av hvordan mennesker tilpasser seg samfunns-, klima- og teknologiske endringer i dag.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg vil trekke frem to temaer som jeg har vært opptatt av i alle forskningsprosjektene mine, og som jeg tror har stor allmenn interesse. Det første temaet er oversettelse av kultur. Når et nytt kulturuttrykk skapes, f. eks. en roman, et bilde, skulptur, eller bygning, er det oftest en kombinasjon av gamle impulser, dvs ting man har sett eller opplevd allerede, og nye impulser, tanker, sammensetninger. Alle kulturuttrykk kan ses på som nye ‘oversettelser’ av noe som fantes fra før. Ifølge oversettesessteori, er oversettelser produkter av sin sosiokulturelle kontekts, som fyller en kulturell mangel. Oversettelser blir dermed en prisme som kan bidra til en ny forståelse av både de mest ‘nasjonale’ kulturuttryk fra norsk middelalder som f.eks. stavkirker og Snorres kongesagaer, til norsk kultur, litteratur, kunst, og forskning, i dag.
Det andre temaet jeg er opptatt av er samfunnsnytten av historiske studier i dag. Humaniora og historiske studier kan hjelpe oss til bedre forståelse av mange samtidsutfordringer. Det vi forsker på i dag en direkte response på aktuelle problemstillinger i dagens samfunn. Gjennom å studere hvordan mennesker fra forskjellige kulturer, religioner og samfunn har tilpasset seg teknologiske, samfunnsstrukturelle, eller klimaendringer gjennom tidene, kan vi øke bevisstheten og lage langsiktige strategier for håndering av lignende endringer i dag.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg er opprinnelig fra Bulgaria og reiste som 18-åring til Roma for å studere kunsthistorie. Det var kjærlighet fra første blikk! Etter et par år med on-site studier av kunst og arkitektur fra rommertiden til i dag, førte veien videre til University of York, hvor jeg hadde mitt første møte med teoretisk tilnærming til kunst og kultur gjennom tverrfaglige studier av semantikk og relasjonen mellom tekst og bilder. I 2000 flyttet jeg til Universitetet i Oslo og fortsatt studiene med arkeologi: det mest naturlig da var å fokusere på vikingtid og middelalder. Jeg skrev hovedoppgave på Center for Viking and Medieval Studies ved Universitetet i Oslo og først da oppdaget jeg gleden, roen og den store følelse av tilfredstillelse av å skrive og forske. Siden da har jeg vært heldig å kunne fortsette å forske og arbeide med brede kulturhistoriske problemstillinger, alltid med utgangspunkt i middelalderens kilder, men med varierende tilnærminger, som inkluderer både historiske, litterære eller filologiske perspektiver.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Samtidig som jeg leder forskningsprosjektet «The Self in Social Spaces», er jeg også forskningsdirektør ved NIKU. Kombinasjonen og balansen mellom disse to rollene er det viktigste i hverdagen min. Dette kan være både utfordrende og givende.
Som forskningsdirektør jobber jeg med alt fra å organisere skrivekurs og veilede skriveprosjekter til å utarbeide overordnet strategi for instituttet i samarbeid med ledergruppen. Bakgrunn som forsker, erfaring med å søke eksterne midler (NFR og EU) og kjennskap til vanlige utfordringer en humaniora forsker kan ha i arbeidet sitt, hjelper meg i alle aspekter av mitt arbeid om forskningsdirektør.

Som forsker er skriving den viktigste metoden for meg: jeg tenker og utvikler ideer gjennom å skrive. Jeg skriver nesten uansett hva jeg gjør: jeg har notater av ting jeg har lest, ideer jeg har fått, samtaler jeg har. Dette gir meg kontinuitet i arbeidet som er veldig viktig for gjennomføring og avslutning av prosjekter. Når nødvendig, reiser jeg på feltarbeid på diverse bibliotekker for å studere relevante middelaldermanuskripter, selv om mer og mer finnes digitalisert. Ellers, reiser jeg på konferanser og er mer og mer glad i å ha skrive- og redaksjonsprosjekter i felleskap med andre.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Siden 2015 har jeg bidratt til spalten Kringla Hemsins, som kommer i mandagens Klassekampen. Dette vil jeg fortsette å gjøre som medlem av Akademiet også. Artikklene fra Klassekampen, publiseres senere på NIKUs kulturminneblogg og på forskning.no. Jeg vil være interessert i å jobbe for å skape nye arenaer for formidling av både individuelle prosjekter og tverrfagig forskning.

Jeg er også veldig opptatt av forskningspolitikk og jobber til daglig med det i min rolle som forskningsdirektør på NIKU. Noen av de viktigste sakene for meg er: verdien og samfunnsnytten av humaniora og historiske fag; bedre synergi mellom grunn- og anvendt forskning og bedre rammevilkår for samarbeid mellom UoH- og instituttsektoren når det gjelder forskning. Jeg er opptatt av karriereveier og muligheter for yngre forskere, særlig i instituttsektoren, og rammevilkår for kvinner i akademia. Jeg er sterkt opptatt av debatten om internasjonalisering av norsk forskning og av forskningsetikk. For meg handler begge temaene om identitet, integritet, mellommenneskelig relasjoner og kommunikasjon. Som forskere, lever vi av ideene våre, som ofte er sterkt knyttet til vår identitet og personlig og faglig bakgrunn. Jeg ønsker å jobbe for åpenhet, generøsitet og gjensidig respekt i akademia.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på fysisk aktivitet og helse blant barn og unge, og blant grupper med psykiske lidelser og diabetes type 2. Jeg har forsket mest på fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Særlig har jeg sett på hvorfor mange med spiseforstyrrelser trener veldig mye, hvordan de kan klare å snu tvangspreget trening til å bli lystbetont, og hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som del av behandling. Før så var det lett for behandlere å tenke at den overdrevne og tvangspregede treningen ikke var så viktig å ta tak i, og at de bare trente for å endre på kropp og utseende. Gjennom vår forskning har vi sett at kropp og utseende er en like viktig treningsmotivator for kvinner uavhengig av om de har en spiseforstyrrelse eller ikke. Det som var forskjellig var at personer med spiseforstyrrelser i større grad bruker trening for å dempe vonde og vanskelige følelser. Vi har også sett at de som trener for mye er sykere, de bruker lenger tid på å bli friske, og de har større risiko for tilbakefall. Blant barn og unge er jeg opptatt av hvordan fysisk aktivitet kan være viktig for psykososial helse, og hvordan vi kan fremme helse gjennom skolebaserte intervensjoner.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De mest spennende problemstillingene omhandler hvordan fysisk aktivitet kan virke helsefremmende og sykdomsforebyggende, og hvordan fysisk aktivitet kan brukes som del av rehabilitering og behandling. Vi vet etter hvert en del om gevinstene av fysisk aktivitet, og vi vet at fysisk inaktivitet og dårlig fysisk form regnes som noe av de største helseutfordringene i det 21.århundre. Vi må gjøre flere studier på ulike typer aktiviteter med ulik dosering for å kunne skreddersy til hver enkelt person. I tillegg vet vi for lite om trening, gener og epigenitikk, og dette er problemstillinger som forskes på i en forskningsgruppe jeg leder ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Når det gjelder fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser så er det viktig å forske på hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som en integrert del av behandling, gjerne koblet sammen med gruppe- eller invidivualterapi. Det er også en utfordring i helsevesenet generelt at vi får fysisk inaktive til å endre aktivitetsnivå under behandling, men så faller de tilbake til gamle mønstre etter behandling. Derfor er en av de mest utfordrende problemstillingene hvordan vi kan hjelpe enkeltpersoner til en varig atferdsendring, og til å opprettholde fysisk aktivitet etter behandling.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært nysgjerrig, og jeg visste fra jeg gikk på videregående at jeg ville jobbe med forskning. Jeg spilte håndball, og i starten av studiene var det håndball og skadeproblematikk som jeg var mest opptatt av. Under studiene jobbet jeg som gruppeinstruktør. Jeg så mye forskjellig blant medlemmer på treningssentrene når det gjalt overdreven og tvangspreget trening, og når det gjalt forstyrret spiseatferd. Dette gjorde at jeg ble veldig interessert i tematiken spiseforstyrrelser og trening, men jeg ble ganske frustrert da jeg skjønte hvor lite kunnskap vi hadde om fysisk aktivitet og trening for denne gruppen. Det eksisterte mye myter og antakelser, men lite vitenskapelig basert kunnskap. Jeg fikk førsteamanuensis Monica Klungland Torstveit og professor Jorunn Sundgot-Borgen som veiledere på mellomfagsoppgave og på masteroppgave, og det ga meg stor inspirasjon til å fortsette med forskning på feltet. Det har vært av stor betydning for min videre karriere at jeg tidlig møtte engasjerte, entusiastiske og dyktige forskere som så potensialet i meg. Det er jeg fortsatt takknemlig for, og det håper jeg å viderebringe til nye, unge forskerspirer.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er veldig variert. Jeg tester fysisk form både på lab og i felt, bruker aktivitetsmålere og spørreskjema, og gjør intervjuer. Jeg jobber alltid i grupper, og flere av prosjektene jeg er involvert i har med forskere fra flere høgskoler, universitet og sykehus i Norge. Det gjør at prosjektene blir mindre sårbare, og det er enklere å få gjennomført studiene. Jeg er også ansvarlig for 3.årsstudenter på bachelor i idrettsvitenskap med fordypning fysisk aktivitet og helse ved HSN studiested Bø. Undervisning, veiledning og formidling av forskning til dem, og til masterstudenter ved HSN, er en viktig arbeidsoppgave. Vi forsøker alltid å involvere studenter i forskningsprosjektene våre. Det er fordi det er veldig lærerikt for studenter å komme inn i store forskningsprosjekter og se hvor mye som skal til for å få et forskningsprosjekt til å komme i mål. De får også innblikk i og erfaring med at ting ikke alltid går på skinner, og sånn sett får de et realistisk bilde av hva som kreves av en forsker.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For meg er det viktig å jobbe med formidling av fag og forskning slik at vi får høynet statusen på idrettsvitenskap som en egen vitenskap og et eget fagfelt. Vi må få slutt på bruken av selverklærte og medieerklærte eksperter! Jeg brenner også for å hjelpe forskere til å bli tryggere til å formidle sin forskning på en populærvitenskapelig måte, og ønsker at det skal utvikles kurs for dette som inngår i doktorgradsutdanningene.

Som ansatt ved en høgskole, så er det viktig for meg å være en stemme for forskere ved høgskolene inn i Akademiet og inn i norsk forskningspolitikk. Det stilles samme krav til forskere og forskningsprosjekter uavhengig av hvilken institusjon man tilhører, men det er ikke alltid rammene rundt er like. Dette er det viktig å synliggjøre. I tillegg er ansatte ved de fleste høgskolene i Norge direkte berørt av de store fusjonsprosessene som foregår i akademia, og det er viktig å jobbe for at disse fusjonene styrker våre muligheter og betingelser til å drive med forskning.

Kort fortalt – hva forsker du på? 

Jeg forsker på internasjonal strafferett og er spesielt interessert i internasjonale straffedomstoler.  

Doktorgradsprosjektet mitt tar for seg hvordan påtalemyndigheten ved internasjonale straffedomstoler velger ut hvem de skal straffeforfølge. Disse domstolene har stramme budsjetter som kun muliggjør straffeforfølgning av et beskjedent mindretall av gjerningspersonene som har deltatt i internasjonale forbrytelser. Det betyr at statsadvokatene ved internasjonale straffedomstoler må være svært selektive i valg av saker, og min avhandling analyserer hvordan aktoratet utøver påtaleskjønn i denne sammenheng.  

Ved siden av doktorgradsprosjektet mitt holder jeg også på å gi ut en bok om fremmedkrigere sammen med to gode kollegaer fra senteret. Boken ser på hvordan de skandinaviske landende har introdusert nye lover og rehabilingstiltak for å imøtekomme strømmen av returnerende fremmedkrigere fra Skandinavia, som i løpet av de siste årene har reist til utlandet for å delta i væpnede konflikter.  

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt? 

Internasjonal strafferett er fortsatt et relativit nytt fagfelt og derfor er det mange interessante problemstillinger å ta tak i. Men for meg er kanskje det mest engasjerende spørsmålet – som nok er den røde tråden i forskningen min – hvordan man lager effektive strafferettslige mekanismer for å beskjempe internasjonale forbrytelser som folkemord, terrorisme, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. 

Internajsonale domstoler, som Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), er en type mekansimse som kan brukes for å straffeforfølge internasjonale forbrytelser.  Utfordringen ligger imidlertid i hvorvidt slike domstoler kan sies å være effektive virkemidler i bekjempelsen av internasjonale forbrytelser. Mye av de kritiske fagdiskusjonene knyttet til internasjonale straffedomstoler går for øyeblikket nettopp på at slike domstoler har vist seg å være ressurskrevende og ineffektive i praksis.  

Derfor synes jeg at det er spennende å forske på forskjellige modeller for internasjonale strafferettsmekanismer og utforske hvordan man kan sette sammen både nasjonale og internasjonale rettsprosesser som evner å straffeforfølge slik kriminalitet på en mer effektiv måte. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt? 

Farfar var norsk krigsfange under andre verdenskrig og satt to år i fangenskap, først på Grini og sener i Møllergata 19. Han skulle egentlig ha blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Andre verdenskrig og rettsoppgjøret som kom i etterkant av krigen har derfor vært noe jeg har hatt stor interesse for siden jeg var liten.   

Etter rettsakene i Nürnberg gikk det imidlertid 50 år før man gjenopplivet internasjonale straffedomstoler ved å opprette FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia i 1993. Siden den tid har verdenssamfunnet opprettet hele seks internasjonale straffedomstoler. Internasjonal strafferett som fagfelt ble således revitalisert i løpet av min studietid og da jeg begynte å studere var internasjonale straffedomstoler et av de mest spennende og banebrytende temaene man kunne fordype seg i.  

Jeg vurderte imidlertid ikke å skrive doktorgrad i faget før i 2009, da jeg var praktikant ved Den norske ambassaden i Haag. Som en del av praktikantstillingen fikk jeg mulighet til å følge internasjonale straffesaker på nært hold og nærmest snublet over det som ble doktorgradstemaet mitt da jeg observerte rettsaken mot Charles Taylor ved Spesialdomstolen for Sierra Leone.   

Hvordan ser din forskerhverdag ut? 

En av de tingene jeg setter aller mest pris på som rettsvitenskapelig forsker, er friheten jeg har til å forme egen arbeidsdag. Jeg jobber mye, men det er et privilegium å kunne styre egen hverdag (nesten) helt selv.  

Som jurist bruker jeg mye av tiden min på å analysere rettskilder, som for meg ofte blir rettspraksis og statuttene til internasjonale straffedomstoler. Jeg har også gjort en del feltarbeid for doktorgradsprosjektet mitt, hvor jeg har reist blant annet til Sierra Leone for å intervjue statsadvokater som har jobbet ved internasjonale straffedomstoler. På denne måten har jeg fått innsikt i hvordan de har valgt ut hvem de skal straffeforfølge i praksis.   

Jeg er også veldig glad i å undervise og trives godt på jobb når jeg kan variere mellom å bruke tiden min på skriving, forskningsformidling og undervisning.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere? 

Jeg brenner for forskningspolitikk og har i løpet av stipendiatperioden min vært leder for stipendiatrådet ved Det juridiske fakultetet, sittet to perioder i Universitetsstyret på vegne av de midlertidig vitenskapelige ansatte, og har det siste året ledet stipendiat- og postdoktororganisasjonen ved UiO (UiODoc). Dette har vært svært givende verv, og nå gleder jeg meg til å jobbe videre med forskningspolitiske spørsmål gjennom Akademiet for Yngre Forskere. 

Det er spesielt to saker jeg ønsker å prioritere. Den første av disse er bedre karriereveier for yngre forskere. Jeg har jobbet mye med karriereutfordringer for stipendiater og postdoktorer i mine verv ved UiO, og ønsker nå å jobbe for at politisk ledelse prioriterer denne problemstillingen nasjonalt i den kommende stortingsperioden. Videre ønsker jeg også å jobbe med tiltak som vil oppfordre flere unge forskere til å delta i samfunnsdebatten.  En god og opplysende samfunnsdebatt fordrer at forskere formidler sin kunnskap og her har yngre forskere en viktig rolle.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er ekspert på hvordan vi måler vekst, fattigdom og endringer i levestandard i utviklingsland, spesielt Afrikanske land. Som økonomisk historiker er jeg interessert i utvikling i lange trekk – men grunnet det store kravet etter målbarhet og tallfesting har jeg også forskning knyttet til samtidige utviklingspørsmål, slik som FNs Tusenårsmål og og bærekraftsmålene. Mitt arbeid har sentrert rundt hvorfor stater teller og hva de teller – derfor har jeg studert statistiske byråer i Afrikanske land, fra de ble stiftet i kolonitiden, og hvordan de har fått nye oppgaver gjennom historien. Vi operer ofte en grunnleggende oppfatning at meninger og kvalitative observasjoner er ‘myke’ og objektive mens fall og statistikk er ‘harde’ og objektive. Min forskning viser at disse tallene veldig myke, avhenger i stor grad på antagelser, og er et resultat av politiske og historiske prosseser.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Vitenskap, og særlig innenfor samfunnsfag, vil  alltid ta for seg hvordan en teoretisk kategori, definisjon eller målenhet sammenfaller med den praktisk observerbare virkelighet. Mitt fokus er på fattige land i Afrika, hvor sammenfallet er mangelfult. Kategoriene er ofte unnfanget vestlige, rike land, og disse begrepene og metodene passer ikke like godt alle steder og til alle tider. Samtidig er statens kapasitet til å hente inn tall, og produsere tall som gis internasjonal autoriet meget begrenset sammenlignet med i rike vestlige land. Det er denne spenningen mellom hva vi forventer at tall og statistikk skal representere, og hvordan den praktiske måleprossesene faktisk foregår jeg synes er spennende – og jeg tror at ved å studere dette i Afrikanske land, kan jeg belyse sentrale temaer i også i rike vestlige land. ‘Evidensbasert politikk’ settes ofte fram som idealet for offentlig styring, men i praksis er det ofte slik at man får det motsatt, politikkbasert evidens. Det vil si at aktørene vet hvorfor og hvordan de måles, og er i posisjon til å påvirke tallene.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg tok idehistorie på Universitet i Oslo i 1998, og hadde en ide om at jeg ville studere økonomi. Jeg leste Thomas Kuhns The Structure of Scientific Revolutions og bestemte meg for å studere økonomi i Budapest, fordi jeg trodde at skiftet fra sosialisme til kapitalisme I Ungarn ville være en spennende kontekst. I Ungarn skrev jeg en bachelor thesis under Tamas Szentes, som var en de sentral aktørene som studerte radikal politisk økonomi og underutvikling i tropiske land på 1970-tallet. Szentes var sentral økonomisk rådgiver til Julius Nyerere, president i det uavhengige og sosialistiske Tanzania fra 1960 til 1985. Dette gjorde meg interessert i hvordan økonomiske ideer reiste, og også i historiske skifter. Jeg besluttet derfor å studere økonomisk historie ved London School of Economics. Først en mastergrad, og så vokste det til en doktorgrad. Deretter fulgte jeg det som interesserte meg, og langt inn i doktorgraden gikk det opp for meg at jeg hadde fulgt en sti som hadde ledet meg til en akadamisk karriere.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber mye med tekst – lesing av samtidige dokumenter og historiske kilder. Jeg bruke mye tid på innsamling av data, mye tall, fra koloniarkiver. Noe av dette gjør jeg selv, og mye er gjort av forskningsassistenter i nasjonalarkiver i Frankrike, England, Italia og Portugal. Jeg har sjøl gjort mye arkivarbeid, og er i arkiver verden rundt hvert år. I tillegg er en viktig del av min forskning så-kalt politisk etnografi – det vil si observasjon og intervjuer for å skjønne hvordan beslutningsprossesser foregår. I tillegg er det en del jobbing med tall og databaser.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Ønsker du å utvikle vitenskapsklubber for barn, revolusjonere universitetsundervisningen, MOCs, utvikle humanistenes podcast…? Tilsvarende har du mer lyst til arbeide med forskningspolitikk, hvilke saker er viktig for deg? Likestilling, strukturreform, finanisering av fri forskning, tenuretrack?  Maks 200 ord.

Jeg er spesielt interessert i delta i det offentlig ordskiftet om viktigheten og samfunnsnytten av forskning. Fordi min egen forskning fokuserer på perverse effekter ved tallefestede mål og insentiver tror jeg at kan bidra spesielt i diskusjon om tellekanter. Jeg vil også gjerne ta for meg spørsmål om uavhengig forskning, og særlig hvordan det relaterer til hvordan arkitekturen i forskningsfinanisieringen er strukturert.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Noe av det som går igjen i så å si alle skoletimer, er at det brukes tekster til å formidle det elevene skal lære. Jeg forsker på hvordan disse tekstene blir brukt i skolen. Jeg er spesielt opptatt av hva som skjer når elever kan oppsøke alle tekstene de vil via internett. Hva skjer når elevene selv får bestemme hvilken informasjon de vil bruke i skoleoppgaver? Hva skjer med skolen som fellesarena hvis halve klassen sitter på Facebook i naturfagtimen? Og ikke minst, hvor meningsfylte oppgaver er det egentlig elevene får når de skal lese og skrive i norsk skole i dag, enten det er i matematikktimen på tredje trinn eller engelsktimen i niende? Dette er spørsmål det generelt er stor interesse for, men som få har undersøkt empirisk. Mye av min forskning handler derfor om å kartlegge systematisk hva elever leser og skriver – og hvordan.

God tekstkompetanse er et avgjørende premiss for kunnskapstilegnelse og demokratisk deltakelse. Skolen lykkes imidlertid ikke med å sørge for at alle elever utvikler tilstrekkelig tekstkompetanse eller opplever skolens måter å bruke tekst på som relevante. I forskningen min prøver jeg å belyse hvorfor.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Alle lærebokdebattene vi har sett i mediene de siste årene tyder på at skolens tekster er et tema som engasjerer mange, også utenfor forskerkretser. Siden skolen har det overdordenede ansvaret for å utvikle elevenes tekstkompetanse, er det viktig å forske på hva elever faktisk gjør med tekster i klasserommet. Tidligere forskning har vist at elevene bruker mye tid på å gjengi eksisterende kunnskap fra en lærebok. Gjengivelse av kunnskap forbereder imidlertid ikke elever på alle de tekstene de må forholde seg til utenfor skolen, eller for de kravene som stilles for å lykkes med videre utdanning.

Å være tekstforsker har aldri vært mer spennende, fordi vi gjennom digital teknologi både leser og skriver mye mer enn noen gang tidligere. Men det er en rekke metodiske og ikke minst etiske utfordringer knyttet til det å kartlegge individers bruk av digital teknologi. Det finnes selvfølgelig mye ny teknologi som logger og systematiserer alt vi gjør på nett, som gir svært spennende data. Samtidig er dette ofte data som utfordrer de tradisjonelle reglene for forskningsetikk.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

At jeg ville jobbe med skole er overhode ikke tilfeldig. Som elev elsket jeg å gå på skolen – jeg  var en erkenerd som gjorde egne og andres lekser med stor iver,  fylte opp helgene med ekstraoppgaver jeg ga meg selv (gjerne i fag jeg ikke hadde engang) og var overengasjert i alt som hadde med skole å gjøre. Det overrasket nok ingen at jeg ble  lærer. I løpet av lærerutdanningen skev jeg en masteroppgave der jeg undersøkte hvordan ungdomskoleelever forholder seg til tekster i matematikk, norsk og naturfag. Da ble jeg veldig fascinert av tekster og tekstforskning, og jeg syntes det var veldig meningsfylt å observere og intervjue elever om hvordan de foholder seg til forskjellige tekster, og hva de mener er viktig tekstkompetanse i ulike dag.  Men jeg hadde nok aldri blitt forsker hvis ikke en oppegående ekstern mastersensor hadde skjønt at «Dette er en student som bør vurdere å bli forsker!» og helt tydelig oppfordret meg til  søke på PhD-stillinger. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for nå!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er ganske variert. Jeg er med på den NFR-finansierte studien Linking Instruction and Student Achievement, og jobber i et spennende og tverrfaglig forskerteam ledet av professor Kirsti Klette. Her bruker vi mye tid på å analysere empiriske data, som i mitt tilfelle ofte betyr å se på videoopptak av elever i klassesituasjoner og analysere hva de gjør med tekster. Det fine med video som metode er at det gjør observasjonene langt mer systematiske, fordi vi har anledning til å se det samme igjen og igjen, og stille nye spørsmål til det samme materialet. Når man forsker på noe så sammensatt som undervisning er det enorm fordel. Jeg bruker også mye tid på å skrive artikler. Jeg skriver aller best på kafé og har et eget talent for å lokalisere gode skrivekafeer. Hvis jeg kan starter eller avslutter jeg arbeidsdagen med skriving på vei mellom kontoret og hjemme. Å holde seg oppdatert på ny forskning er også en viktig del av min forskerhverdag, og en av måtene jeg gjør dette på er å være fagfelle for viktige tidsskrifter på mitt felt. I tillegg til forskning har jeg ansvar for metodeundervisningen på masternivå i lærerutdanningen på UiO,  og jeg veileder  stipendiater og masterstudenter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Noe av det jeg har  aller mest lyst til å arbeide med i Akademiet for yngre forskere er å øke interessen for forskning og vitenskap blant barn og unge, og dermed også bidra til å øke rekrutteringen til forskeryrket. Alle forskningsfelt er helt avhengige av at dyktige elever og studenter vurderer om det å forske er noe de selv vil bruke fremtiden sin på. Det er viktig å bryte insnevrede, etablerte forestillinger om hvem forskere er og hva vi gjør. Derfor  er det også viktig at Akademiet gjennom skolebesøk, vitenskapsklubber og andre satsninger bidrar til at barn får oppleve hva forskning er. De bør erfare hvordan vi gjennom ulike vitenskapelige metoder kan finne mulige svar på ulike problemstillinger.  Jeg vil jeg gjerne bidra til at og få oppleve at de selv kan være med og forske og identifiserer seg med forskerrollen.

Et annet område jeg er svært opptatt av, er å fremme forskning som en kritisk røst i samfunnsdebatten. Forskning kan bidra til å sette agenda og om nødvendig korrigere samfunnsdebatten og sikre opplyst ordskifte. Vi bør sikre at premissene for viktige beslutninger er så kunnskapsbaserte som mulig og at forskere blir hørt i offentlig ordskifte. Slike problemstillinger har jeg også lyst til å jobbe med!

Kort fortalt – hva forsker du på?

Mitt forskningsfelt er internasjonal migrasjon. Som samfunnsgeograf er jeg opptatt av tilhørighet og mellommenneskelige relasjoner som strekker seg over landegrenser. Jeg forsker på migrasjon fra Pakistan og Polen, blant annet til Norge. Jeg ser på hvorfor mennesker velger å migrere, hva de tenker om å bosette seg utenlands, og hvordan de ser på fremtiden, for seg og sine barn, for eksempel  med tanke på hvor de vil bo.

Jeg er interessert i menneskers transnasjonale bånd, slik som når innvandrere i Norge sender penger til familie i opprinnelsesland, reiser tilbake for kortere eller lengre perioder, eller bidrar til utvikling. Slike transnasjonale bånd er en del av hverdagen for mange mennesker globalt. Engasjement for utvikling i opprinnelsesland er ofte motivert av familiebånd, men også av politiske interesser, solidaritet og religion.

Jeg forsker også på integrering og mangfold i Europa, med vekt på Norge. Jeg ønsker å forstå hvordan «integrering» erfares, av ulike mennesker som lever i samfunn der de fleste berøres av migrasjon og mangfold. Spørsmål om statsborgerskap, nasjonal identitet og medlemskap i samfunnet er høyt på dagsorden. Min forskning ser på hva nasjoner er – og oppleves som – blant folk flest. Dette er spørsmål der både utvandring og innvandring spiller en rolle.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Internasjonal migrasjon er et tema som mange er opptatt av og har meninger om; om hvilke følger migrasjon og mangfold har for samfunn som opplever høy innvandring, men også av de problemer som diskriminering og rasisme skaper for enkeltmennesker.

Migrasjon og mangfold bringer med seg mange muligheter og utfordringer, for samfunn, såvel som for individer. En overordnet problemstilling er derfor hvordan disse mulighetene kan omsettes til felles beste, for individer, og for samfunn – både innvandrings- og utvandringssamfunn – globalt?

Migranters transnasjonale bånd og deres integreringsprosesser er ikke et null-sum spill – et enten eller – snarere er det sammensatte sammenhenger. Likevel er myten om at transnasjonale bånd nødvendigvis hindrer integrering seiglivet. Dette til tross for at de fleste mennesker, idag som tidligere, har sammensatte identiteter. Hvordan kan samspill mellom transnasjonalisme og integrering forstås bedre?

Og hvilke forskjeller er det som spiller en rolle for fellesskap og samhold, i mer mangfoldige og sammensatte samfunn, der både globalisering og internasjonal migrasjon fører til at flere mennesker har transnasjonale bånd? Mens økt etnisk og religiøst mangfold får mye oppmerksomhet, er økende økonomisk ulikhet og økende forskjeller i fremtidsutsikter for seg selv og egne barn, andre viktige kjennetegn på endringer i dagens Europa, som spiller en rolle.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg tok bachelorgraden i geografi ved University College London, hvor jeg var opptatt av internasjonal migrasjon og fattigdom. For bacheloroppgaven dro jeg i 2001 på feltarbeid til New Delhi, India, hvor jeg jobbet frivillig på en skole for afghanske flyktningebarn og ungdommer. Jeg ble kjent med og gjorde intervjuer med ungdommene og deres familier, om deres migrasjonshistorie og liv i New Delhi, og om deres fremtidsdrømmer. Ungdommene og familiene deres, så ingen vei tilbake til Kabul, hvor de fleste kom fra, ei heller så de for seg et liv i India, som ikke gav dem status som flyktninger. Mange hadde slektninger som hadde fått opphold som overføringsflyktninger i Australia eller USA, og de håpet å selv kunne reise til Australia eller USA en dag.

Deres historier og drømmer, men også den åpenheten og det livsmotet, de viste, var noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg var nok ikke veldig bestemt på å bli forsker da, men mer bestemt på å fortsette å jobbe tematisk med spørsmål knyttet til internasjonal migrasjon. Den interessen henger nok også sammen med min egen historie. Jeg er født i Polen og kom til Norge som 3-åring, med min polske mor og britiske far.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber på et forskningsinstitutt der vi jobber på prosjekter, sammen med forskere på samme institutt, et annet sted i Norge, eller et annet sted i verden. Det er dermed mye samarbeid, men jeg jobber også alene med mine ansvarsområder i prosjektene.

Forskerhverdagen min er variert og innbefatter for eksempel å gjøre intervju med enkeltpersoner eller fokusgrupper (gruppediskusjon om et bestemt tema). Både intervju og fokusgrupper pleier jeg å ta opp. Jeg får hjelp av andre til å transkribere opptakene. Disse analyserer jeg, som regel ved å sortere hva folk har snakket om tematisk, for å prøve å se hva som viste seg å være viktige momenter. Noenganger er det ting jeg trodde kunne bli viktig, andre ganger er det helt overraskende ting som blir dominerende.

Forskerhverdagen min handler mye om den konkrete forskningen. Det å samhandle med andre forskere, ofte i internasjonale nettverk, på konferanser, å lese forskningsartikler, og å bidra som fagfelle er også viktig. Jeg underviser også litt og veileder studenter. Ganske mye tid går med til å lede eller administrere forskningsprosjekter, og til å planlegge og følge opp aktiviteter og møter. I tillegg er det å utvikle nye prosjektidéer også en viktig del av forskerhverdagen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

I Akademiet for yngre forskere ønsker jeg å jobbe med forskningsformidling. Jeg er opptatt av å styrke synergiene mellom forskning og formidling. Jeg mener at ansvarlig forskningskommunikasjon med ulike grupper i befolkningen og myndighetene, så vel som med andre forskere i Norge og globalt, naturlig henger sammen. Derfor syns jeg det er kunstig å sette opp skiller mellom forskningsformidling via akademiske artikler og formidling gjennom kronikker eller gjesteopptredener på skoler. Dette fordi enhver forskningsformidling må ha solid forskning, med robuste metoder, i bånn.

Basert på slike forskningsprosesser, og de analyser og funn som disse fører til, bør det være mulig å formidle på ulike måter, i forskjellige kanaler, til bestemte målgrupper. En slik systematisk tilnærming til forskningsformidling krever imidlertid mye tid, fordi hver kanal og målgruppe, krever tilpasset formidling.

Jeg tror direkte forskningskommunikasjon er viktig, både for å gi større innsikt i forskningsprossesser, og for å bidra til å styrke forskningens troverdighet, blant folk flest. Jeg ønsker spesielt å jobbe med direkte forskningsformidling til enkeltmennesker, slik som på forskningscaféer og forskningstorg, men også gjennom skolebesøk eller innlegg på ulike samlinger.  Jeg vil gjennom dette også arbeide for økt anerkjennelse for direkte forskningsfordmilding, som en del av den større forskningskommunikasjonen.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er arkeolog, og min forskning tar utgangspunkt i organiseringen av hus og hushold i bronse- og jernalder i Skandiavia. Jeg er opptatt av å bringe andre historier fra fortiden frem i lyset enn de typiske fortellingene om krigere, høvdingdømmer og monumentale hauger. Jeg er nysgjerrig på spørsmål som: Hva er sammenhengen mellom storskala sosial organisering og bruken av det bygde rom? Hvordan var det å være barn i vikingtid? Hvordan sov man, hvem gjorde hvilke oppgaver i huset? Hvorfor valgte man av og til å gravlegge de døde inne i husene? Feministenes slagord fra 70-tallet, ’Det private er politisk’, kan i så måte overføres til fortiden: Måten vi organiserer husholdsstruktur (kjernefamile eller storfamile? Monogami eller polygami? Maktstrukturer innad i gruppen?) og måten arkitekturen legger føringer for hverdagslig, gjentagende praksis, har et enormt – og min mening stort sett uutnyttet – potensiale i å skape ny kunnskap om fortiden.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg synes noe av det mest interessante med arkeologi er, først av alt, å forsøke å forstå mennesket på tvers av tid og rom. Hvor mye har vi egentlig til felles? Hvor mange måter å organisere sine liv finnes opp igjennom tidene? Jeg finner det fascinerende at vi som befinner oss i Norge i 2017 bærer med oss så mange tanker om hva som er ’naturlig’, ’riktig’ og ’rasjonelt’ for mennesket, uten å forstå at vi utgjør et mikrosekund på menneskehetens tidslinje, og at variasjonen og tidsdybden er helt enorm.

For det andre forsker jeg jo først og fremst på de materialle sporene etter levd liv som forhistoriens mennesker har etterlatt seg. Jeg er dermed interessert i hvordan mennesker lever med og gjennom ting. For eksempel hvordan arkitektur speiler sosial organisering, hvordan mennesker bruker klær og besmykning til å skape identitet, hvordan vi kan forstå komplekse sosiale og mentale prosesser gjennom teknologisk endring, hvordan ulike grupper behandler døde kropper, og så videre. Noe av det fascinerende med mennesket er at vi er forankret i en fysisk verden, og vår manipulasjon og bruk av materiell kultur er et definerende trekk for menneskets måte å operere i den verdenen.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Som liten ville jeg bli arkeolog og løse mysterier om fortiden. Men jeg trodde en stund at det å bli arkeolog var som å ville bli ballerina eller astronaut, et yrke med liten kobling til virkeligheten. Det var først da jeg forstod at det faktisk er mulig å utdanne seg som arkeolog at jeg tenkte jeg skulle gi barndomsdrømmen en sjanse. Som mange HF-studenter var jeg åpen for å forsøke forskjellige fag for å finne min greie. Men da jeg begynte på arkeologi sa det klikk – det var kjærlighet ved første blikk. Siden gikk det slag i slag fra bachelor- til master- til doktograd, og videre til postdoc og nå førsteamanuensis-stilling. Men fortsatt kan jeg oppleve en viss sjokkartet forundring over at noen faktisk betaler meg for å forsøke å løse mysterier om fortiden.

Forøvrig er en av de vanligste reaksjonene jeg får når jeg forteller folk at jeg er arkeolog: ’Arkeolog? Det ville jeg også bli da jeg var liten!’. De færreste ender nok opp med barndomsdrømmen – det er også en liten sektor, med høy grad av midlertidighet. Men at faget har en nedslagsfelt hos et generelt publikum er det ingen tvil om, og formidling av arkeologi er utrolig morsomt.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Arkeologisk forskning er utpreget variert. Jeg har tidligere arbeidet som feltarkeolog, men nå jobber jeg først og fremst med å syntesisere allerede utgravd materiale. Det innebærer arkivbesøk, scanning av dokumentasjon av utgravninger fra de siste hundre årene, databasearbeid, osv. Jeg besøker likevel gjerne arkeologiske utgravninger mer for moro skyld – denne sommeren tilbrakte jeg en uke med å grave en bronsealderbosetning i Ungarn i 38 grader.

Ellers innebærer forskerhverdagen mye reising, både fordi jeg er på forskningsopphold i Cambridge, fordi jeg deltar en del på internasjonale konferanser og nettverk, og fordi jeg har vært heldig nok til å bli invitert til å holde foredrag rundt omkring i Norge og Europa. Så holder jeg noen gjesteforelesninger her i Cambridge, og veileder noen få PhD- og masterkandiater. Det jeg bruker aller mest tid på er allikevel å jobbe foran en PC, i form av analyse, datasamling og ikke minst, skriving.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ser særlig to utfordringer og to muligheter for yngre forskere: Selv om norske forskere er privilegerte, er det utfordrende at man i varierende grad får mulighet til å undervise, ta universitetspedagogikk, eller publisere som første- eller eneforfatter. Ikke alle unge forskere vil få faste vitenskapelige stillinger, men sektoren kunne tilrettelagt kompetansebygging som gjør disse mer attraktive på arbeidsmarkedet.

Den andre utfordringen er å øke anerkjennelsen av det enorme potensialet som finnes blant yngre forskere. Strategier for talentutvikling og –rekruttering fremstår tidvis som usystematisk, og rettet mot å hente inn nåværende internasjonale toppforskere (hvite menn som pusher femti?), i stedet for å bygge opp fremragende unge forskere som i et lengre tidsperspektiv kan generere ledende forskningsmiljøer.

Dernest mulighetene: Det finnes måter å arbeide og tenke på som man ikke nødvendigvis blir eksponert for i Norge. Yngre forskere som arbeider i Norge, med generøse finansieringsmuligheter, kunne vært flinkere til å knytte seg an til internasjonale miljøer og diskurser. Den andre muligheten i en tid der vitenskapelige idealer er under press, er å utrettelig arbeide for å skape debattarenaer der vi møter publikum på en ordentlig måte. Forskere, særlig humanister, kunne i større grad ha deltatt i samfunnsdebatt om for eksempel migrasjon, barneoppdragelse, kjønnsroller og konflikt. AYF kan her være et utgangspunkt for å skape tverrfaglig debatt som også involverer almenheten.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker først og fremst på flyktninger og andre migranters menneskerettigheter. I forbindelse med mitt siste prosjekt har jeg tilbrakt mye tid i Libanon, der jeg har forsøkt å forstå de menneskerettslige, politiske og sosiale aspektene ved den syriske flyktningkrisen. Libanon er det landet i verden som har mottatt flest flyktninger i forhold til folketall, og situasjonen for mange av disse flyktningene er svært prekær. Libanon anser ikke seg selv som et asylland, og implementerer en bevisst politikk som går ut på å, på den ene siden, stenge flyktninger fra Syria ute og, på den andre, gjøre levekårene for flyktninger som allerede er i landet så dårlige at de heller velger å returnere til Syria.

Jeg er også involvert i andre forskningsprosjekter som fokuserer på staters migrasjonshåndtering, og ser da særlig på tvungen retur og returavtaler i en norsk kontekst. Norge er faktisk det landet i Europa med flest returavtaler, det vil si bilaterale avtaler som har som formål å påvirke migrasjonsstrømmene til og fra Norge gjennom å øke antallet returer og videre avskrekke framtidige migranter og asylsøkere fra å komme til landet.

Tidigere feltarbeids-baserte prosjekter har fokusert på hvordan minoritetsgrupper, slik som Nubierne i Egypt, mobiliserer for å styrke sine rettigheter, og på hvilket ansvar FNs flyktningorgan UNHCR har for menneskerettighetsbrudd i flyktningleire i eksempelvis Nord-Uganda. Det sistnevnte er mitt doktorgradsarbeid, som jeg forsvarte i 2012.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Over halvparten av verdens flyktninger befinner seg i Midtøsten og Nord-Afrika, de aller fleste av dem i land som ikke har undertegnet de sentrale rettslige avtaler som omhandler hvordan flyktninger skal beskyttes og hjelpes. Det er lett å tro at flyktningene i denne regionen befinner seg i et juridisk sort hull, og dette intrykket forsterkes av marginaliseringen og den prekære situasjonen mange flyktninger her opplever. Jeg er likevel interessert i spørsmålet om hvordan flyktningbeskyttelse faktisk ser ut i disse landene – som til tross for at de står nesten helt utenfor det globale samarbeidet om flyktninger, likevel huser brorparten av verdens flyktninger.

Hvorfor nekter disse landene å undertegne FNs Flyktningkonvensjon? Og hvordan tilpasser FNs flyktningorgan UNHCR sitt mandat om flyktningbeskyttelse til denne virkeligheten? Hvilke alternative beskyttelsesmuligheter finnes for eksempelvis syrere i Libanon eller Jordan? Alt dette er spørsmål som jeg håper å kunne arbeide videre med, og som kun en tverrvitenskapelig tilnærmning kan gi gode svar på.

Det som nå pågår i Midtøsten har også store ringvirkninger i det globale flyktningsamarbeidet. Hvordan kan man solidarisk dele på byrden og på ansvaret? Og hva er jussens rolle i dette, om jussen i det hele tatt skal ha en rolle?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Migrasjon som fenomen har alltid spillt en rolle i livet mitt, helt siden jeg som liten flyttet med familien min til Midtøsten, men min interesse for flyktningspørsmål gjorde seg først gjeldende etter videregående.  Da arbeidet jeg på et asylmottak i en liten landsby i Polen, med først og fremst tsjetsjenske flyktninger. Denne interessen brakte meg videre til jusstudier, og jobb og verv innen Røde-kors-bevegelsen. Til slutt fikk jeg muligheten til å kombinere min faglige interesse og min skrivelyst gjennom en stipendiatstilling ved Universitetet i Bergen. Jeg har ikke angret en dag!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Ingen forskerhverdag er den andre lik! De siste par årene har vært særlig begivenhetsrike, med mye feltarbeid. Da kunne dagene begynne med en kjøretur gjennom det fantastiske fjellandskapet i Libanon til en liten landsby for å intervjue mennesker på flukt. Tilbake i Beirut på ettermiddagen eller kvelden kunne intervjuene være med representanter for forskjellige ministerier eller humanitære organisasjoner.

Slike intensive perioder kan være nokså krevende, og derfor er jeg glad for å nå være inne i en del av forskerhverdagen som jeg liker spesielt godt – det å forsøke sammenstille og forstå alt materiale jeg har samlet. Tid til refleksjon på kontoret med en stor kopp te. Selv om slike lange, uforstyrrede perioder av skriving og tenking er ganske uvanlige – stadig mer tid går med til møter og forskningsadministrasjon – setter jeg veldig stor pris på de få timer jeg kan fordype meg skikkelig i skrivearbeidet.

Forskerhverdagen går også ofte ut på å formidle prosjektresultater på forskjellige seminarer og konferenser og, ikke minst, til å bygge nettverk og knytte nye bånd som kan resultere i nye, spennende forskningssamarbeider.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er interessert i spørsmålet om hvilke(n) rolle(r) universitetet bør ha i turbulente tider. For meg er det viktig å bevare universitetet som en arena for debatt og intellektuell frihet. Jeg har erfart at forskere – og, ikke minst, forskningsbasert kunnskap – er under sterkt press. Dette gjelder ikke bare i verden forøvrig, men  også hos oss i norsk akademia.

I forlengelsen av dette mener jeg at universitetet i turbulente tider bør ta vare på særlig utsatte medlemmer av forskerkollegiet: akademikere som ikke lenger kan utføre sitt arbeid på grunn av konflikt, forfølgelse, og trakassering. Derfor ønsker jeg å styrke Akademiets rolle gjennom eksempelvis å arbeide aktivt opp mot det globale nettverket Scholars at Risk, som har som formål å beskytte truede forskere samt å fremme akademisk frihet.

Jeg er også veldig engasjert i formidling, og har som målsetning å bidra til å styrke unge forskeres evne og lyst til å bidra i den offentlige debatten. Mange unge forskere har et sterkt ønske om å nå ut med sin kunnskap, men vet ikke alltid hvordan. Her mener jeg at Akademiet kan og bør være en viktig ressurs som kan gi tips og gode råd på veien.

Kort fortalt – hva forsker du på? 

Tenk om vår forskning en dag kan komme pasientene til gode? Jeg er fascinert av at særdeles små endringer i proteiner kan ha store konsekvenser, og at slike endringer kan utnyttes til det beste for deg og meg. Uten et velfungerende immunsystem så står det ikke til liv. Min forskergruppe studerer hvordan det livsviktige men kompliserte immunsystemet er skrudd sammen og nøye regulert – og det gjør vi helt ned på et molekylært nivå. Forskningen vår gir grunnleggende kunnskap om hvordan immunsystemet er i stand til å beskytte oss daglig mot alvorlige infeksjoner, men også innsikt i hva som går galt når vi utvikler sykdommer hvor immunsystemet plutselig går til angrep på egen kropp. Bedre forståelse av de biologiske prosessene vil kunne bane vei for utvikling av ny medisinsk teknologi. Vi bruker blant annet avanserte molekylære verktøy for å designe proteiner med betydelig forbedrede egenskaper som kan bli nyttige når vi skal behandle sykdom. Selv om hovedfokuset er på nysgjerrighetsdrevet grunnforskning, så tenker vi alltid på potensiell anvendbarhet rundt våre funn. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt? 

Kroppen er under konstant angrep av virus og bakterier men våre «fotsoldater» – antistoffene – beskytter oss daglig mot slike farlige inntrengere. Nå er vi i ferd med å få mer dyptpløyende kunnskap om både hvordan virus infiserer kroppen, og hvordan antistoffene fungerer. Nye oppsiktsvekkende funn har avslørt hvordan antistoffer kan bekjempe infeksjon på innsiden av kroppens celler. Dette åpner opp nye dører med mange ubesvarte spørsmål, og hvor ny kunnskap vil kunne føre til design av en ny generasjon med antistoffer skreddersydd for infeksjonssykdommer. Såkalte monoklonale antistoffer er i dag den gruppen med proteinbaserte legemidler som er i sterkest vekst, og hvor det forventes en dramatisk økning i årene fremover. Antistoffbehandling foregår i dag ved at pasientene får injeksjoner for eksempel annenhver uke. Det ville være en fordel om det kunne skje månedlig eller enda sjeldnere. Min forskergruppe jobber med strategier hvor dette vil la seg gjøre. Vi studerer også albumin, som i likhet med antistoffer, har evnen til å sirkulere i blodbanen i lengre tid enn andre proteiner. Grunnet denne unike egenskapen, så utnyttes albumin i økende grad som et bæremolekyl for nye legemidler for å forbedre deres virkningstid. Design av slike antistoff- og albuminbaserte legemidler muliggjør sjeldnere og lavere dosering som vil gi mer skånsom behandling og gjøre livet lettere for både pasient og helsevesen.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Helt siden jeg var ung så har jeg vært interessert i biologi – selve læren om livet. Hva er et liv, og hvordan er vi, dyr og planter skrudd sammen? Realfag og biologi var derfor et naturlig valg på videregående skole. Lærebøkene ga derimot langt fra alle svar, og nysgjerrigheten ble forsterket. Samtidig ble jeg eksponert for den såkalte bioteknologiske revolusjonen og dens muligheter i form av nye genteknologiske verktøy som nå kunne tas i bruk for å lage banebrytende produkter med utgangspunkt i mikroorganismer, planter eller dyr – som i det lange løp ville kunne gi nye former for behandling av alvorlige sykdommer. Jeg ville lære mer å være med på denne utviklingen. Derfor ble universitetet med fokus på molekylær biologi et naturlig valg. Videre så ble jeg fascinert av hvor komplekst immunsystemet er og hvor viktig det er for vår overlevelse – det griper praktisk talt inn i omtrent alle forhold som har med kropp og helse å gjøre.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Den er hektisk og spennende med stor variasjon i arbeidsoppgaver, ingen dag er lik en annen. Jeg motiveres av å jobbe i et dynamisk miljø satt sammen av forskere i alle aldere, med ulik bakgrunn og ekspertise, hvor vi som team er målrettet og brenner for de samme problemstillingene. Sammen utfordrer vi hverandre, er utålmodige og nysgjerrige – noe som driver prosjektene fremover, og ofte ender med uventede resultater som avslører helt ny viten. Dette gjør forskningshverdagen veldig engasjerende. Videre så er det motiverende å kunne lede og legge til rette for samarbeid i egen forskningsgruppe samt med samarbeidspartnere både nasjonalt og internasjonalt. Å oppleve at vi kan lykkes sammen er den største gleden.  

Vår forskning er sterkt knyttet opp mot medisinskteknologisk innovasjon, og for å lykkes så krever det tett dialog og planlegging sammen med bioteknologiske og farmasøytiske selskaper, noe som er en naturlig del av vår hverdag. Å oppleve sammen at vår grunnforskning plutselig kan bane vei for helt nye måter å designe legemidler og vaksiner – som kan gi folk en bedre hverdag – motiverer oss til å å gripe sjansen når den byr seg for så å ta steget mot teknologiutvikling.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere? 

Jeg har et ønske om å påvirke hvordan det kan legges til rette for yngre forskere. De yngre kreftene må få slippe til, tidligere enn i dag, de må brukes og de må synliggjøres, og det må satses større. Det må innføres konkrete insentiver som fremmer banebrytende langsiktig grunnforskning blant lovende forskerspirer. Det vil forutsette omfattende satsning og tilrettelegging hvor målet vil være etablering av robuste forskningsmiljøer knyttet til tung «state-of-the-art» infrastruktur. I denne sammenhengen så må stillingsstrukturen diskuteres.  

Det er nødvendigvis ikke en reel motsetning mellom grunnforskning og forskningsdrevet innovasjon. Et tett samspill mellom akademia og industri må verdsettes – siden det er en forutsetting for å lykkes med translasjon og innovasjon. Det må legges til rette for «innovatøren» i akademia, og det må tas strategiske valg for å fremme miljøer med et øye for innovasjon. Man må kunne merittere på innovasjonsdrevet forskning – det vil gi grobunn for morgendagens forskningsmiljøer som kan ta i mot ivrige studenter. Yngre forskerne må brukes i formidling og undervisning, hvor de nære eksemplene med klar link mellom grunnforskning og innovasjon gis. Det vil inspirere og vise at akademia er en arena for utfoldelse av banebrytende grunnforskning med klar overføring til samfunnsnytte.

Kort fortalt – hva forsker du på? 

Jeg forsker på hvordan vi mennesker kommuniserer gjennom språk. Tilsynelatende er det enkelt. Alle gjør det jo, hele dagen. Men hvordan skjønner mannen min helt umiddelbart at jeg ikke mener at Dag Solstad står nede i kjellerstuen, selv om jeg sier at ”Dag Solstad står nede i kjellerstuen”? Hvordan klarer vi så uanstrengt å oppfatte den intenderte meningen i utsagn som logisk sett er helt uforståelige – som når jeg peker mot høststormen utenfor kjøkkenvinduet og sier ”Det ble jammen fint vær i dag”?

Jeg jobber innenfor en gren av språkvitenskapen som kalles pragmatikk. Pragmatikken er et tverrfaglig forskningsfelt, som kombinerer innsikter fra språkvitenskap, filosofi og psykologi i studiet av språklig kommunikasjon. Innenfor pragmatikken forsker vi på hvordan kontekst – i vid forstand – bidrar til ytringers meningsinnhold.

Jeg har forsket på hvordan ords betydning endrer seg i tråd med konteksten de forekommer i. ”Stjerne” har ulik betydning om konteksten er astronomi eller politikk. ”Rask” uttrykker ikke det samme når ordet beskriver Usain Bolt som når vi snakker om en type jetfly. Hvilke kognitive mekanismer gjør det mulig for oss å justere ordbetydninger på denne måten?

Jeg forsker også på hvordan barn lærer seg å bruke språket i kontekst. Jeg leder et prosjekt som undersøker hvordan barn mestrer figurativ språkbruk, som metaforer og ironi. Vi undersøker også hvordan utviklingen av ironiforståelse henger sammen med utviklingen av relaterte kognitive ferdigheter, som evnen til å gjennomskue villedelse og løgn. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt? 

Den overordnede problemstillingen innenfor mitt fagfelt er: Hvordan kommuniserer vi? Vi vet at vi er i stand til veldig raskt å tolke avsenderes ytringer riktig i en gitt kontekst, men vi vet fortsatt ikke helt hvordan. Det er ikke enighet innen språkvitenskapen om hvordan maskineriet vårt for språkforståelse i kontekst fungerer. Tradisjonelt har pragmatikkens rolle vært å utvikle avanserte teorier for hvordan dette foregår. Slik har den hatt mye til felles med språkfilosofien. I dag dreier den mest spennende forskningen seg ofte om etablere mer sikker kunnskap gjennom å teste disse teoriene i eksperimenter, med metoder hentet fra psykologien. Det er innenfor den eksperimentelle pragmatikken at de store gjennombruddene innen pragmatikkforskningen vil komme i årene fremover. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt? 

Jeg ble for alvor interessert i språkvitenskap da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap grunnfag ved UiO i 2000. Kurset i litteraturteori tok for seg klassiske tekster innen strukturalismen, og jeg husker at særlig tekstene til den russiske lingvisten Roman Jakobson gjorde inntrykk på meg. Da jeg senere skrev masteroppgave i fransk språk ved UiO fikk jeg være med som masterstipendiat på et større forskningsprosjekt. Det var i løpet av denne perioden at det ble klart for meg at det var språkforskning – og spesielt pragmatikk – jeg ville drive med. I 2005 reiste jeg til University College London, til et av de fremste internasjonale fagmiljøene for pragmatikk, for å ta en master og deretter en PhD i lingvistikk. Undervisningen ved UCL var fra første dag knyttet tett opp til forskningsfronten, og foreleserne og veilederne mine var flinke til å få meg til å føle at jeg var en del av et større prosjekt, der vi søkte å forstå en sentral del av menneskelig interaksjon. Forskningen jeg gjør i dag preges i stor grad av de formative årene som master- og PhD-student ved UCL. Siden 2011 har jeg jobbet som postdoktor og forsker ved CSMN, et tidligere Senter for fremragende forskning ved UiO. Jeg har hatt stor glede  og utbytte av å være i dette sterke fagmiljøet, og fått mye støtte underveis. Flere omganger med prosjektmidler fra Forskningsrådet har også spilt en viktig rolle for å gjøre en min forskerkarriere mulig. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut? 

Min forskerhverdag er nokså variert. Jeg tilbringer mye tid på kontoret der jeg leser tekster, designer og forbereder språktester, analyserer data, skriver artikler og har møter med kolleger, både fysisk og via Skype. Som leder for prosjektet som undersøker barns forståelse av figurativ språkbruk, er jeg av og til med ut i barnehager og skoler der vi gjennomfører språktester med barna, blant annet ved bruk av såkalt eye-tracking. Jeg er også engasjert i universitetspolitikk, og sitter i Universitetsstyret ved UiO som representant for de midlertidig vitenskapelig ansatte.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere? 

Jeg ønsker å være med på å påvirke utformingen av dagens forskningspolitikk, og har tre kjernesaker: 

Satsning på fremragende forskningsmiljøer
Jeg jobber ved et tidligere Senter for fremragende forskning (CSMN), og har sett hvordan fagmiljøet, som et resultat av SFF-satsningen, utviklet seg til å bli et av de fremste innenfor sitt fagområde internasjonalt. Utfordringen etter at senteret nylig ble formelt avsluttet, er hvordan forskningsmiljøet og kompetansen skal opprettholdes utover senterets levetid. Her ligger en viktig forskningsstrategisk problemstilling Akademiet bør være med å gripe fatt i. 

Satsning på tverrfaglige forskningsmiljøer
Økt tverrfaglighet er et mål i nær alle strategidokumenter, men ofte vanskelig å få til i praksis på grunn av disiplinære og administrative skillelinjer. Vi må arbeide for bedre tilrettelegging for tverrfaglig forskningsaktivitet, slik at dette blir et reelt og gjenomførbart valg for unge forskere. 

Reduksjon av midlertidige ansettelser
Unge forskere i midlertidige stillinger må få kvalifisere seg til faste stillinger, ved at de gis tilstrekkelig mulighet til å undervise og søke forskningsmidler. Overfor institusjonene bør vi arbeide for redusert bruk av midlertidighet og flere faste stillinger. Overfor politiske myndigheter bør vi jobbe for en innskjerping av bestemmelsene i Lov om statens ansatte, slik at muligheten til fast stilling innen UH-sektoren kommer mer på linje med arbeidslivet for øvrig. 

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på om bruk av teknologi kan støtte mennesker i deres egen håndtering av kronisk sykdom. I mitt doktorgradsprosjekt testet vi ut om en mobil-app i en smarttelefon kunne støtte personer med type 2 diabetes i deres sykdomshåndtering. Her i Norge var dette et samarbeid mellom sykepleieforskere ved HIOA og ingeniører fra Nasjonalt senter for Ehelseforskning, men vi hadde også samarbeidspartnere fra flere EU-land, noe som var utrolig spennende. Jeg har også oppsummert internasjonal forskning knyttet til mobil-apper somtilbyr kommunikasjon med helsepersonell. Å oppsummere andres forskning er noe jeg bruker i flere prosjekter, blant annet for å kartlegge bruk av teknologi-støtte blant barn med palliative behov og deres foreldre, og hvilke erfaringer som finnes internasjonalt. Dette er viktig for å finne kunnskapsmangler slik at vi kan begrunne ny forskning. Videre vil jeg også være involvert i flere prosjekter som skal favne den enkeltes opplevelser enten knyttet til behov eller sykdom, men også helsepersonells opplevelse med både kronisk syke og bruk av teknologistøtte.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De mest spennende problemstillingene innenfor helseteknologi handler om hvordan teknologien kan støtte mennesker med helseutfordringer. Dette kan være vanskelig med de vanligste forskningsmetodene siden vi mennesker i stor eller liten grad vil være motivert eller ha et ønske om å bruke teknologi. Da vil det være utfordrende å sammenligne de som er motivert med de som ikke er motivert. Den aller beste måten å finne ut av om A er bedre enn B er å trekke to tilfeldige grupper som ikke vet hva de får, og å se hvem det går best med over tid. En slik fremgangsmåte kan være problematisk når det gjelder teknologi siden deltakerne ser hva de får. Her er vi avhengig av en internasjonal debatt for å vurdere hva som er god forskningsmetode når det gjelder teknologi. Dette er viktig for at man skal få penger både til forskningen, men også til de nye helsetjenestene som forskes fram.
Hvordan teknologi som helsestøtte påvirker pasientrollen og hverdagslivet til den som bruker teknologien, er også et spennede spørsmål. Det samme gjelder forståelsen av forholdet mellom menneske og teknologi, noe som også vil kreve tverrfaglig forskning.
Det er ingen tvil om de største utfordringene knyttet til teknologi ikke er mulighetene det gir, men begrensningene knyttet til sikkerhet, personvern og kvalitetssikring. Det stilles store krav til sikkerhet og personvern, noe det også må, men dessverre gir dette av og til begrensninger av effektiv bruk av teknologi for ulike sykdommer, noe som kan oppleves uheldig.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært ekstremt nysgjerrig, og sjelden tatt noe for gitt, men jeg ikke vært veldig målrettet. Etter videregående stod valget mellom lærerutdanning og sykepleierutdanning – heldigvis ble det sykepleie i Bodø. Her fikk jeg fordype meg i faktabasert kunnskap om anatomi og fysiologi, men også i omfattende forskning knyttet til sykepleie som fag og profesjon. Jeg utvekslet ett semester til USA, og kontrastene var store mellom universitetssykehuset i USA og lokalsykehuset i Lofoten der jeg hadde praksis.

Som nyutdannet stortrivdes jeg i den pasientnære sykepleien på hjerteavdelingen på Ullevål. Jeg hadde derimot ikke ro til å «bare» jobbe, og gjennomførte masterutdanningen i folkehelsevitenskap ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, der jeg lærte mer om helse, miljø og hva som påvirker oss. Gjennom min masteroppgave gjennomførte jeg en spørreundersøkelse om erfaringer og holdninger til flått –noe ganske annet enn den pasientnære hverdagen på sykehuset. Nysgjerrigheten min førte også til en klinisk videreutdanning i diabetessykepleie i Bergen da jeg så hvor ofte personer med hjertesykdom samtidig hadde diabetes type 2.

Våren 2011 gikk jeg fra klinikk til høgskole for å forske, da jeg fikk tilbud om en stipendiatstilling som skulle undersøke teknologi-støtte for type 2 diabetes. Diabetes og teknologi både sammen og hver for seg favner min forskning.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min stilling ved Høgskolen i Oslo og Akershus innebærer mye studentrettet aktivitet i tillegg til forskning, noe som gjør min hverdag variert. Jeg veileder sykepleierstudenter i praktiske ferdigheter og hjerte-lungeredning, i sykehuspraksis og når de skriver sin avsluttende bacheloroppgave. Jeg veileder også masterstudenter i klinisk sykepleie.

Forskerhverdagen min innebærer lesing av andres forskning nasjonalt og internasjonalt, søknadsskriving og møter med ulike interne og eksterne samarbeidspartenere. Jeg er også med på møter med mennesker som skal bruke vår forskning, slik at vi har førstehåndskunnskap om behovet og ønskene til de vi utvikler helsetjenesten for. Innsamling av resultater fra våre deltakere eller kilder er i perioder en stor del av forskerhverdagen, hvor det å møte deltakere i prosjektene er viktig. Den mest spennende fasen er når forskningsdataene er klare og vi kan si mer om hva vi finner. Dette skriver vi sammen og vi diskuterer hva det kan bety – både for den enkelte, men også sett i lys av internasjonal forskning. Formidling av dette i internasjonale tidsskrift og deltakelse på internasjonale konferanser er viktig, men også til forskningsdeltakerne, til allmennheten gjennom ulike kanaler, og gjennom diskusjoner med studenter og kollegaer.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Sammen med andre medlemmer i Akademiet ønsker jeg å jobbe med hvordan forskningsresultater best bør kommuniseres ut til samfunnet. Alle bør få tilgang til forskningen som produseres i Norge, som de selv har finansiert som skattebetalere. Dersom man ikke publiserer i åpne vitenskapelige kilder (OpenAccess), må man også, og helst alltid i tillegg, kommunisere sin forskning gjennom populærvitenskapelige medier. Dette for at den enkelte skal kunne se forskningens betydning for deres hverdag.

Forskningspolitisk vil jeg bidra i diskusjonen knyttet til hvordan man som yngre forsker kan ha et karriereløp som samtidig tillater et familieliv. Jeg har selv kjent på hvor krevende dette kan være med to små barn som medfører våkne netter med påfølgende dager der man skal produsere forskning av internasjonal kvalitet.

Jeg ønsker også å synliggjøre mulighetene for en forskerkarriere i yrker der dette ikke er hovedregelen, for eksempel mitt eget fag – sykepleie. Det er i stor og økende grad forskning av høy kvalitet blant sykepleiere, noe mange sykepleiere selv ikke ser på som en mulighet. Nærheten til pasientene og deres behov for helsetjeneste gir sykepleierne et unikt innblikk i behovet for ny forskning, spesielt når vi vet hvor presset helsetjenesten vil bli fremover.