Status: Alumni

Siddharth Sareen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg studerer styring av energiomstilling. Energiinfrastruktur endres i små og store skalaer, på raske og sakte måter. Disse endringene har ulik innvirkning på forskjellige interessenter: borgere, næringer og myndigheter. Det er hull mellom de som tar avgjørelser og de som blir berørt av beslutningenes konsekvenser. Jeg bruker sosial teori og en rekke kvalitative metoder, for eksempel ekspertintervjuer, fokusgruppediskusjoner og flersteds-orientert datainnsamling, for å forstå effekten av slike avgjørelser gjort på rettferdighet. Noen spørsmål som interesserer meg, er: Hvem har fordeler, hvem bærer byrden, og hvordan holdes beslutningstakere ansvarlige?

En av driverne for energiomstilling i dag er bærekraft. For å nå globale mål for å redusere klimaendringene, trenger vi raske, massive overganger til systemer med lavt karbonutslipp. Dette betyr betydelige endringer i våre levemåter og vår samfunnsplanlegging og i kildene og energitypene vi bruker til å drive samfunnsaktiviteter. Forskningen min ser blant annet på flere deler av energisystemet, fra solcelleanlegg i Portugal til utvinningsindustri i India, og fra energifleksibilitet i europeiske elektriske nett til hvordan digitaliserte energisystemer påvirker hverdagen i byene våre.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er ingen mangel på interessante spørsmål om hvordan energiomstilling styres! Det er en av de mest spennende og utfordrende samfunnsinnsatsene noensinne. Energisystemer utvikler seg kontinuerlig og på komplekse måter. Det som fascinerer meg mest, er de sosiale og politiske aspektene av det som inntil nylig har blitt bektraktet som en stort sett teknisk bekymring. Hvordan kan vi radikalt endre systemene vi har blitt avhengige av for alt vi gjør, samtidig som vi er rettferdige overfor de som driver og bruker energisystemer?

Dette er et stort spørsmål, og svarene er varierte. Jeg bruker en del av tiden min på å lure på hvordan vi best kan forstå endringene som pågår på en måte som representerer flere aktørers perspektiver, inkludert typisk marginaliserte grupper. En annen ting som motiverer forskningen min, er å produsere gjennomførbar kunnskap som kan ha reell innvirkning på energipolitikken. En måte å adressere denne bekymringen på er å jobbe med innbyggernes forståelse av hvilke energisystemer vi ønsker å leve med, og hvordan vi kan muliggjøre dem. Uten offentlig legitimitet for å støtte det, er den raske og massive energiomstillingen vi trenger, usannsynlig.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært drevet av en trang til å bidra til samfunns- og miljømessig rettferdighet. En annen viktig lidenskap har vært å skrive – både analytisk og kreativt. Akademia presenterer en ideell plattform for å kombinere begge disse interessene, og energiomstillinger er blant de største sosioøkologiske problemene i vår tid. Universitetet er et sted hvor man kan forfølge disse interessene, både med kolleger på kontoret og ellers rundt om i verden, og engasjere seg med mange ivrige sinn gjennom undervisning. Jeg vokste opp i alternative Krishnamurti-skoler og har alltid vært inspirert av helhetlige tilnærminger til læring.

Så på en måte har akademia vært et naturlig sted å være. Men jeg har gått en veldig bred vei til forskningsinteressen min, både når det gjelder fagfelt og arbeidsplass. Jeg har valgt å være eksplisitt tverrfaglig i forskningen min, som har kommet med sine utfordringer, men også mange fantastiske muligheter. I en alder av 32 år har jeg jobbet i syv land og har en fast førsteamanuensisstilling innen energi og miljø, med et bredt mandat til å jobbe med styring av energiomstilling på tvers av samfunnsvitenskapene. Det har vært en fantastisk opplevelse, og jeg fortsetter å være spent på hvordan forskningsinteressene mine utvikler seg.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Dagene mine er veldig varierte; de er fulle av multitasking, men jeg har også bevisst satt av tid til å konsentrere meg om det viktige arbeidet med å tenke, reflektere og skrive manuskripter. Jeg har hatt det fantastiske privilegiet å få tilbringe mye tid på feltarbeid – omtrent en femtedel av tiden min det siste tiåret har gått med til det. Dette har vært mulig på grunn av flere faktorer. En faktor er å sikre en god del ekstern finansiering, noe som krever litt flaks, men også mye arbeid og dyktighet innen forskningsfeltet. En annen faktor er en fleksibel arbeidsplass med et flatt hierarki og kolleger som er morsomme å samarbeide med. Dette har jeg bevisst prioritert når jeg har tiltrådt akademiske stillinger. Å reise for å bedrive feltarbeid er bare mulig når det er tilrettelagt for fleksibilitet i planleggingen av andre forpliktelser.

En annen ting jeg virkelig liker med hverdagen som akademiker, er autonomien og fleksibiliteten som følger med hvis du elsker det du gjør: Det er samtaler over en kopp kaffe, undervisning i små grupper og store auditorier, møter på campus og andre steder i verden, og sosiale og forskningsrelaterte arrangementer, personlig og på nettet. Jeg er med på å drive flere nettverk og initiativer i Europa og lokalt, noe som kommer med sin egen rytme. Men det er alltid tid til lange hundeturer og familiekvelder ute i byen eller med venner!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er opptatt av å bidra til å bygge en mer variert, åpen akademisk kultur som samler mennesker på tvers av etnisitet, kjønn, alder og nasjonalitet. Akademia i Norge endres raskt, med mer internasjonalisering og mer press på akademisk arbeidskraft enn noen gang før. Vi er likevel i en relativt privilegert posisjon sammenlignet med de fleste andre deler av verden, og jeg er opptatt av å identifisere måter å utnytte dette på ved å adressere globale utfordringer  i forskningen vår. Slike endringer kommer med kompleks dynamikk som er viktig å forstå og adressere sammen gjennom plattformer som AYF. Jeg ser på et slikt engasjement som et positivt skritt i seg selv.

Min egen erfaring, først som postdoktor og nå som fakultetsmedlem ved to norske universiteter, så vel som i flere andre land tidligere, inkludert flere år i Danmark under doktorgradsstudiene, har gjort meg veldig oppmerksom på noen av problemstillingene som har en betydning for hvordan norsk akademia kan bli enda mer inkluderende og produktiv. Jeg har vært heldig å få være en del av flere programmer som tar sikte på å tiltrekke og utvide regionalt talent og mangfold, og jeg ser fram til å bringe innsikt fra dette fortsatt pågående engasjementet i aktiviteter på AYF.

Kristine Husøy Onarheim

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på global helse og folkehelse. Hva betyr det? De fleste av oss har opplevd sykdom – enten selv eller blant familie eller venner. Min interesse for global helse og folkehelse handler om å bedre helse på gruppenivå, og hvordan helsepolitikk og prioriteringer kan gjøre at folk kan leve lange og gode liv. Hvordan kan vi sikre at alle får like muligheter til å holde seg friske? Bør helsevesenet fokusere på å forebygge eller behandle sykdom? Tar helsepolitikken hensyn til flyktningers behov?

Fordi globale og nasjonale ressurser til helse er begrensede, står beslutningstakerne ovenfor vanskelige valg. Hvem skal få når ikke alle kan få? Jeg er særlig interessert i de politiske og etiske spørsmålene innenfor global helse og folkehelse. Forskning på hva som påvirker helsepolitikk er viktig i diskusjoner om hvordan helse og helseressurser bør fordeles rettferdig – uansett om man bor i Bergen, London eller Karachi.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Folk lever lenger enn noen gang tidligere – i Norge og i verden. Stadig flere barn overlever og kan begynne på skolen. Ny avansert medisinsk teknologi gjør det mulig å bli frisk fra kreft. Kunnskap om hvordan vi kan håndtere sykdom og hva som gjør oss friske er bedre enn noen gang. Samtidig lever lever 3.4 milliarder mennesker fortsatt på mindre enn 5.5$ per dag. FNs bærekraftsmål setter fokus på global utvikling, men ikke alle får tilgang til ny kunnskap og helseressurser.

Mitt forskningsfelt setter fokus på hvordan vi kan sikre at de mest effektive tiltakene når fram til flest mulig, og særlig til sårbare grupper – som fattige, barn eller flyktninger. Helseforskning handler om å utvikle avansert teknologi og nye medisiner, men også om hvordan sikre at grunnleggende helsetjenester når ut til alle deler av verden. Ved å forske på helsepolitikk og prioriteringer – fra familier med syke barn i Etiopia til internasjonale prosesser på flyktningers helse – prøver vi å forstå hvordan ny kunnskap kan komme alle til gode, og faktorer som hindrer dette.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Mitt engasjement for folkehelse og global helse er tett knyttet til at jeg er lege. Da jeg studerte medisin, møtte jeg inspirerende studenter fra andre land som engasjerte seg for å bedre global helse. Etter hvert kom jeg i kontakt med et sterkt og engasjert fagmiljø ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen og begynte på Forskerlinjen. Jeg fikk prøve å være forsker og dro på forskningsopphold til Etiopia og USA. Etter det har jeg fortsatt å forske – både deltid mens jeg jobbet som lege – og nå som fulltidsforsker.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg sitter ofte på kontoret (eller hjemmekontoret etter COVID-19), men er også mye på reise. Arbeidshverdagen er en blanding av planlegging, datainnsamling, feltarbeid, artikkelskriving foran datamaskinen, veiledning av studenter og møter på universitetet.

Samarbeid med gode kollegaer er helt avgjørende i min forskning. Hvordan kan vi forstå hva som påvirker helsepolitikken? Hva er konsekvensene av den globale satsingen på barnehelse – når den fram på landsbygden i Etiopia? Kan helsebudsjettet fordeles på en mer rettferdig måte? For å svare på disse spørsmålene må vi snakke med ekspertene, enten det er familiemedlemmer, pasienter eller helsepolitikere i Oslo, Genève eller Addis Ababa. Jeg liker godt å jobbe sammen med inspirerende kollegaer som også er opptatt av å bedre folkehelse og global helse.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg er opptatt av at forskning skal være en viktig del av den offentlige debatten, i Norge og ellers i verden. I arbeid som klinisk lege har jeg sett hvordan koblingene mellom kunnskap og praksis kan være tette, f.eks. når vi skal teste ut nye medisiner eller behandling. Samtidig viser annen forskning på hvordan feilinformasjon og andre faktorer påvirker det offentlige ordskiftet og politikkutvikling mer enn kunnskap, for eksempel i diskusjoner om migrasjon og helse. For å sikre at forskningen vår er relevant for samfunnet og at aktører utenfor akademia er interessert i forskning, må vi gjøre forskningen vår relevant, tilgjengelig og forståelig. Jeg vil jobbe med hvordan akademia bedre kan legge til rette for forskningsformidling opp mot beslutningstakere og media.

Jeg brenner for Open Access og at forskning og kunnskap skal være et fellesgode.

Universitetene og forskningsinstitusjonene er i mange land eliteinstitusjoner. Jeg ønsker å jobbe for likestilling, kjønnsbalanse og mangfold i akademia – slik at de beste forskertalentene våre kan bli forskere uavhengig av hvem man er! For å gjøre dette mulig, må forskningsinstitusjoner, finansiering, ansettelsesprosesser og arbeidsmiljø jobbe aktivt for å hindre diskriminering.

Anders Kvellestad

Kort fortalt – hva forsker du på?
Hva skjer når vi kolliderer elektroner, kvarker og andre elementærpartikler? Hvordan endte universet opp med bittelitt mer materie enn antimaterie? Hva er egentlig “mørk materie” for noe? Og hvorfor er det så lett å riste på Higgsfeltet?

Dette er noen av de litt snodige spørsmålene vi forsker på i mitt fagfelt, partikkelfysikk. Kort sagt prøver vi å finne ut hvordan universet oppfører seg helt der nede “på bunnen”, på de aller korteste lengdeskalaene vi kan utforske.

For å finne svar på dette trengs nye teorier. De matematiske modellene vi jobber med i partikkelfysikk er såkalte kvantefeltteorier. Det vi vanligvis omtaler som elementærpartikler opptrer her som en form for bølger eller vibrasjoner i underliggende kvantefelt — for eksempel beskrives et elektron som en bølge i elektronfeltet, og en Higgspartikkel som en bølge i Higgsfeltet.

Min forskning fokuserer på hvordan vi best kan teste slike kvantefeltteorier mot alt vi har eksperimentelle data. Ved å gjennomføre store statistiske analyser forsøker jeg, i samarbeid med mange andre, å finne frem til de mest lovende nye teoriene, og beregne hva disse teoriene predikerer for fremtidige eksperiment.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Vi har mange nye teorier som kan svare på spørsmålene vi grubler på i partikkelfysikk — for eksempel spørsmålet hva mørk materie egentlig er. Felles for alle disse teoriene er at de postulerer eksistensen av nye typer fysiske prosesser med hittil uoppdagede elementærpartikler/kvantefelt.  Vår til nå beste teori, den såkalte Standardmodellen i partikkelfysikk, kan altså ikke være komplett — det er noe som mangler!

Men hvor skjuler denne “nye fysikken” seg? Til tross for mange år med iherdig leting har vi enda ingen tydelige eksperimentelle bevis for noen nye prosesser og partikler.

Skyldes det at de nye partiklene vekselvirker svakere med vår vanlige materie enn vi har forventet? Er problemet at vi ikke analyserer de enorme datamengdene på rett måte? Trenger vi nye eksperiment med høyere energi og bedre detektorer? Eller er kanskje alle de nye teoriene våre på villspor, og det vi trenger er noen helt nye idéer å styre etter?

Min innfallsvinkel til denne jakten på ny fysikk er i stor grad datadrevet: Gjennom å kombinere kvantefeltteori med avansert statistikk og maskinlæring håper jeg å være med på å stake ut kursen mot en ny og dypere teori for naturen på kvantenivå.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Som liten drømte jeg om å bli fotballspiller, tegneserietegner eller dinosaurforsker. Men et eller annet sted på veien gikk det galt og fysikken tok meg. Det skyldtes nok dels noen dyktige lærere i fysikk og matematikk på videregående, og dels min egen opplevelse av at dette var fag jeg mestret. Men den viktigste faktoren var nok helt enkelt en dragning mot de store spørsmålene: Hvorfor finnes universet? Hvordan er det skrudd sammen? Hva er vår plass i det hele?

I partikkelfysikk fant jeg et fagfelt som lar meg bruke matematikk til å være med å utforske noen små aspekter av disse enorme spørsmålene. Og kanskje enda viktigere, jeg fant mange andre folk som deler den samme fascinasjonen for matematikk og universets gåter.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min hverdag er nok ikke så ulik hverdagen i mange andre jobber: jeg drikker kaffe, skriver e-poster og løser dataproblemer — og noen ganger lager jeg nye dataproblemer. Mye av min forskning er knyttet til et internasjonalt samarbeid kalt GAMBIT. Vi er en gruppe på rundt 50 fysikere som sammen utvikler et dataprogram (åpen kildekode, selvfølgelig) for omfattende statistiske analyser, og så benytter vi dette programmet til å studere nye fysikkteorier vi er interesserte i.

Dermed går det mye tid til programmering, kjøring av beregninger på diverse superdatamaskiner og analysering av resultater. Og fordi GAMBIT involverer forskere og studenter over hele kloden, blir det også en god del videomøter på litt odde tidspunkt.

Heldigvis kan jeg også bruke en del tid på undervisning og veiledning av studenter, samt å diskutere nye artikler og resultater med kollegaer i Oslo og andre steder. Det er virkelig et privilegium å få jobbe med så dyktige og engasjerte folk.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

En av våre viktigste oppgaver som forskere er å bidra til at ny kunnskap når ut til resten av samfunnet. Men vi bør ikke nøye oss med å kun formidle forskningsresultater — vi har også ansvar for å kommunisere hva forskning virkelig er. Dette er forskningsformidlingens unike utfordring, å forklare hvordan den rotete, menneskelige, usikre og frustrerende prosessen som alle forskere kjenner, samtidig kan være vår beste metode for å lære noe nytt om verden. Gjennom AYF ønsker jeg å jobbe for ærlig og kreativ forskningsformidling, som kan få frem både det faglige og det menneskelige i forskningen.

Jeg brenner særlig for å fremme forståelse for forskningens kollektive side. Dette berører både formidling og forskningspolitikk — alt fra hvordan vi forteller historier om vitenskap og forskning, til spørsmål om åpen publisering av artikler og programvare. For, stikk i strid med myten om forskeren som “det ensomme geniet”, så er det å frembringe ny, troverdig kunnskap som regel et kollektivt prosjekt. Det avhenger av mange små og store bidrag fra et mangfold av mennesker med ulike bakgrunner, personligheter og talenter. Dette perspektivet er ofte underkommunisert, og jeg tror tverrfagligheten og formidlingsengasjementet i AYF er et ypperlig utgangspunkt for å gjøre noe med det.

Aike Peter Rots

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på religion, kultur og natur i det moderne Asia, med fokus på Japan, Okinawa og Vietnam. Jeg er interessert i religion i dagens samfunn og politikk, og særlig i forholdene mellom rituell praksis, tro, og miljø. Min første bok, Shinto, Nature and Ideology in Contemporary Japan: Making Sacred Forests (Bloomsbury 2017) handler om shinto-ideologi, helligdommer, og naturvern i Japan i dag. Jeg har også skrevet artikler or redigert bøker om sekulariseringsteori og religiøs kulturarv i Asia. I de siste årene har jeg blitt interessert i miljøhumaniora som et viktig nytt tverrfaglig forskningsfelt.

Fra 2019 til 2023 er jeg leder for et nytt komparativt forskningsprosjekt, Whales of Power: Aquatic Mammals, Devotional Practices, and Environmental Change in Maritime East Asia. For dette prosjektet har jeg fått en Starting Grant fra Det europeiske forskningsrådet (ERC). WhoP ser på forholdene mellom mennesker og akvatiske pattedyr i maritime områder i Øst-Asia, med fokus på populærreligiøse ritualer og tro. Vi forsker på ideer om hvaler, delfiner og andre sjøpattedyr som guddommer og åndelige krefter, på festivaler og andre rituelle tradisjoner, og på naturvernprosjekter rettet mot disse dyrene. Prosjektet kombinerer historisk og etnografisk forskning for å få en bedre forståelse av responser på sosioøkonomiske- og miljøendringer i asiatiske kystsamfunn.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En viktig problemstilling innenfor områdestudier er samarbeid med, og relevans for, andre fag. For eksempel: det er mye tverrfaglig forskning innenfor Japanstudier; men det er lite Japan-forskning som påvirker andre forskningsfelt. Hvordan kan teorier og kunnskap fra Japan eller andre land i Asia bidrar konstruktivt til nyskapende teorier i andre fagfelt? Dette er en utfordring som jeg jobber aktivt med i min forskning.

Når det gjelder religionsvitenskap: i de siste årene har det vært mye kritisk forskning om fagets viktigste kategoriene. Forskere har vist at selve religionsbegrepet er en historisk konstruert, politisk kategori; hva som regnes som «religion» i et land har mye å si for hva slags aktiviteter og ideer som godkjennes av staten. Det samme gjelder de såkalte «verdensreligionene», som kristendom, islam og buddhisme; hvordan forholder disse kategoriene seg til staten, og til andre populærreligiøse tradisjoner? Vi må fortsette å forske kritisk på kategorienes historie og politisk relevans i ulike land, og jobbe mer med populærvitenskapelig formidling, siden det er mange misforståelser om religion blant folk flest.

En stor utfordring for både Asiastudier og religionsvitenskap er hvordan vi kan beskytte humanistisk grunnforskning i dag. Humaniora er under stort press i mange land i verden, og mange studieprogrammer har blitt kuttet. Kan vi fortsette å forske på kunst, litteratur, språk og religion uten å argumentere hele tiden for deres «samfunnsrelevans»? Hvordan kan vi beskytte humanioras mangfold mot økonomisk utilitarisme?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg ble interessert i japansk religion og filosofi da jeg gikk på videregående skole. Jeg dro på utveksling og bodde hos en japansk familie i en sommer, og bestemte meg etterpå for å studere japansk ved Universitetet i Leiden. I tillegg valgte jeg å studere religionsvitenskap, fordi jeg var interessert i asiatisk religion, særlig buddhisme. Men som student ble jeg mer og mer interessert i antropologi, identitetsspørsmål, og minoritetsreligioner, og mine første forskningsprosjekter handlet ikke om buddhisme, men om kristendom i Japan.

Jeg har alltid vært veldig glad i å reise og bli kjent med ulike mennesker og kulturer, så jeg likte etnografisk feltarbeid som metode, i tillegg til historisk tekstanalyse. Jeg er også glad i å undervise, så jeg visste ganske tidlig at jeg ville ta doktorgrad og jobbe ved et universitet. Jeg tok mastergrad ved SOAS i London. Etterpå bodde og jobbet jeg i Vietnam, mens jeg søkte på PhD-stillinger i Europa. I 2010 fikk jeg en stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo for å forske på den japanske religionen shinto; og i 2015 fikk jeg min nåværende stilling som førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk. I tillegg til Japan har jeg også stor interesse for Vietnam – og nå har jeg heldigvis fått mulighet til å forske i begge landene og jobbe komparativt, på grunn av ERC-prosjektet mitt.

 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg er ofte på feltarbeid i sommerferien og juleferien, mest i Japan og Vietnam, og da blir hele familien med hvis det er mulig. Det kan være en utfordring å forske når man har småbarn, men noen ganger kan det også gjøre det enklere å komme i kontakt med folk. Vi besøker ofte templer og andre hellige steder, og da snakker jeg med prester, frivillige, tilbedere og folk som bor i nærheten. Jeg har også intervjuet representanter fra miljøorganisasjoner, lokale myndigheter, og turistbyråer. Jeg tar gjerne mange bilder og skriver notater for å huske alt jeg har sett og lært, og jeg prøver å samle lokale tekster, som f. eks. avisartikler.

Det er ikke så mye datasamling når jeg er i Oslo. Likevel bruker jeg mye tid på prosjektet mitt: skrive artikler, lese faglitteratur, organisere akademiske arrangementer, jobbe med prosjektadministrasjon, og det viktigste: veilede stipendiatene mine. Jeg har tre doktorgradsstipendiater og én postdoc i Whales of Power. Vi har ukentlige seminarer, «WhoP Labs», hvor vi diskuterer relevante tekster og teorier. Det er ganske uvanlig innenfor humaniora å ha «labs», men jeg synes at det er utrolig hyggelig å være med i et gruppeprosjekt og jobbe sammen med andre.

I tilligg til mine prosjektvirksomheter har jeg de «vanlige» arbeidsoppgavene mine: undervisning (både på BA og MA), faggruppemøter, instituttstyre- og komitéarbeid, fagfellevurderinger, forskningsformidling, og mer. Aldri en kjedelig dag!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det er to ting jeg er spesielt opptatt av. For det første: som sagt er humaniora under stort press i mange land. Jeg mener at det er spesielt viktig at humanioras mangfold beskyttes – ikke bare de såkalte «nyttige» fagene, men også grunnforskning. På mitt eget fakultet har flere studieprogram i «mindre» språk – dvs. studieprogrammer med få studenter – blitt lagt ned. Dette er utrolig synd, og det skaper utfordringer i samfunnet når det er manglende kunnskap om andre språk og kulturer. Når det gjelder Asia, er Kina- og Japan-studier relativt sterke på grunn av høye studenttall, men det er umulig å studere andre asiatiske språk i Norge – ikke engang koreansk, vietnamesisk eller indonesisk – og det er svært lite forskning på Sørøst-Asia. Beskyttelse av humanioras mangfold handler om beskyttelse av «små» fag, og dermed om kunnskap om verden, ikke bare de største og mektigste landene.

For det andre: selv om norske universiteter har fått flere ansatte med utenlandsk bakgrunn i de siste årene er det vanskelig for mange av dem å få en fast stilling; og det er svært få i lederstillinger. Det samme gjelder nordmenn med innvandrerbakgrunn: få klarer å få en fast jobb i akademia. Hvordan kan dette forbedres? Jeg mener at dette har mye å gjøre med rekruttering. Det er ikke nok å snakke om «mangfold» og «inkludering»; man trenger konkrete tiltak, som f.eks. anonym jobbsøking eller et kvotesystem. Jeg håper at AYF kan spille en rolle for å forbedre karrieremuligheter for både norske med minoritetsbakgrunn og utenlandske ansatte, og jobbe for et større mangfold i norsk akademia.

Are Skeie Hermansen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Min forskning fokuserer på sosial ulikhet og mobilitet, som litt forenklet handler om å undersøke hvordan knappe goder er ulikt fordelt mellom forskjellige posisjoner i samfunnet, f.eks. yrker, og hvorfor tilgang til disse posisjonene varierer mellom ulike individer og befolkningsgrupper. Mer spesifikt har jeg forsket mye på integrasjon blant innvandrere og deres etterkommere, og spesielt endringer på tvers av innvandrergenerasjoner i utdanningsystemet, arbeidslivet og boligmarkedet. Jeg er også opptatt av hvordan skolekontekst og bostedsnabolag i oppveksten påvirker unges livssjanser, med særlig fokus på konsekvensene av økende etnisk segregasjon.

Jeg er også involvert i komparativ forskning hvor vi studerer ulikhet i arbeidsmarkedet ved bruk av omfattende administrative data i 15 land i Asia, Europa og Nord-Amerika. Vi dokumenterte nylig at økende forskjeller i lønnsnivå mellom bedrifter har spilt en sentral rolle i den økende økonomiske ulikheten som Norge og andre rike land har opplevd i de siste tiårene. Vi har bl.a. også undersøkt i hvilken grad menn og kvinner som har samme yrke hos samme arbeidsgiver får ulikt betalt for jobben de gjør, eller om kjønnsforskjeller i lønn forklares av at menn og kvinner jobber i forskjellige yrker og arbeidsplasser – og hvordan disse prosessene varierer på tvers av land med til dels svært ulike tilnærminger til likestilling.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det å få til vellykket inkludering av nye etniske minoriteter med innvandreropphav er en av de helt sentrale utfordringene for rike, vestlige demokratier ved begynnelsen av det 21. århundret. Imidlertid vet vi fortsatt overraskende lite om hva som forklarer variasjon i integrasjon og sosial mobiltet mellom innvandrere og deres etterkommere, fra land til land. Selv har jeg spekulært på om institusjonelle kjennetegn ved egalitære velferdsstater – som den vi har i Norge –  har en paradoksal rolle ved både å bidra til svak økonomisk integrasjon blant innvandrere og høy oppadstigende mobilitet i utdanning og arbeidsliv i etterkommergenerasjonen. Det finnes imidlertid fortsatt lite systematisk, sammenlignende forskning på denne type variasjon og lignende hypoteser – så dette synes jeg er en svært interessant problemstilling.

Andre, mer datadrevne, problemstillinger er knyttet til økt tilgang til store datasett som lar oss studere empiriske spørsmål med høy oppløsning og detaljrikdom. Et eksempel knyttet til etnisk ulikhet i arbeidsmarkedet er at vi kan beregne hvordan lønnsforskjeller mellom likt kvalifiserte arbeidstakere med enten etnisk minoritets- eller majoritetsbakgrunn varierer for hver enkelt arbeidsplass, og så studere hva som særpreger de arbeidsplassene hvor slike lønnsforskjeller er spesielt store eller små. Hva forklarer en slik variasjon?

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Broren min mener at jeg – basert på hvordan jeg som liten ifølge ham holdt kontinuerlig oversikt over alle detaljer i hans vennegjeng – hadde en åre for sosiologiens nettverksperspektiv allerede fra barnsben av. Spøk til side, første gang jeg for alvor tenkte at jeg kanskje skulle bli forsker var under er utvekslingsopphold i USA på midten av 2000-tallet – hvor jeg ble oppfordret til å gå den veien i tilbakemeldingen på et studentarbeid. Slik sett har min vei mot forskningen vært preget av både mer eller mindre tilfeldige møter og en mer grunnleggende interesseretning som har vært der hele tiden – noe som sikkert gjelder for mange, og livet forøvrig.

Som samfunnsforsker er det for meg viktig å undersøke spørsmål som oppleves som både intellektuelt utfordrende og viktige for verden utenfor akademia. Innvandrings- og integrasjonsfeltet – som er det jeg arbeider mest med – er preget av denne kombinasjonen. Etablerte innsikter utfordres ofte og ulike disipliner bidrar til å belyse de samme fenomenene, samtidig er mange svar åpne og det er stor etterspørsel etter ny kunnskap. Den franske sosiologen Raymond Boudon hevdet en gang at sosiologiens viktigste bidrag bør være å forklare ‘gåtefulle’ sosiale fenomen – og forsøk på å gjøre slike ‘empirical puzzles’ forståelige har stor appell til meg.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Noe av det mest spennende og privilerte ved å være forsker et at vi kan bruke tiden vår til å utfordre våre etablerte oppfatninger og være nysgjerrige på å lære nye ting i møte med studenter, fagfeller og kolleger i andre disipliner. Rent praktisk fortoner min forskerhverdag seg som en ganske ordinær kontorjobb, hvor det meste av tiden går med til å lese meg opp på ny forskning, gjøre ulike analyser av data og skrive på egne arbeider.

En del tid går også med til møtevirksomhet for å koordinere samarbeid med kolleger i inn- og utland. Jeg leder for tiden også to store forskningsprosjekter – finansiert av Norges forskningsråd og det europeiske forskningsrådet – så mye av timeplanen går også med til ledelse og adminstrasjon av disse. En annen viktig del av forskerjobben består i å presentere og popularisere egen forskning for kolleger på seminarer og konferanser eller offentlig forvaltning, media eller andre interesserte.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Et tema som interesserer og engasjerer meg, er problemkomplekset rundt midlertidighet i akademia, som jo er sammensatt og ikke minst kan oppleves forskjellig for ansatte i midlertidige stillinger i ulike deler av karriereløpet. Dette er et forskningspolitisk område preget av mange dilemmaer og motstridende interesser, og et tema som AYF allerede har engasjert seg mye i og som jeg gjerne vil bidra videre til. Viktige spørsmål her knytter seg til rekrutteringspraksiser, føringer på hvem som kan søke om eksterne forskningsmidler og forutsigbarhet i karriereplanlegging og merittering. Et annet viktig fokus AYF bør ha er offentlig formidlig av vitenskapelig kunnskap, å bidra til å skape entusiasme for forskning i samfunnet og delta i fagrelaterte debatter i offentligheten – samt å skape møteplasser hvor unge forskere fra ulike disipliner kan møtes og lære av hverandre.

Irja Ida Ratikainen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på hvordan levende organismer kan takle varierende og uforutsigbare miljøer. Alle organismer opplever at miljøet rundt dem endrer seg fra dag til natt og fra en sesong til en annen, men de fleste vil også oppleve mer uforutsigbare endringer i miljøet rundt dem.  Temperatur f.eks. kan variere forutsigbart i løpet av døgnet og i løpet av året, men temperatur kan også endre seg uforutsigbart med været. Dyr kan da f.eks. endre atferden sin ved å bruke mer eller mindre tid på å finne mat, når på døgnet de skal lete etter mat, eller de kan bruke energi på å endre fysiologien sin slik at de bedre kan tåle en ny temperatur. De kan få avkom som alle er veldig godt tilpasset den temperaturen som er mest sannsynlig på den årstiden, eller de kan få mange ulike avkom slik at i hvert fall noen er godt tilpasset uansett hva som skjer. I min gruppe jobber vi med å utarbeide klare prediksjoner for hvordan slike helt ulike strategier bør kombineres.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Naturen er i krise både på grunn av alle inngrepene og arealendringene vi mennesker gjør, men også på grunn av klimaendringene. Det vil si at omgivelsene til nesten alle organismer endrer seg raskere enn noen gang før og en av de store utfordringene biologer står overnfor er å klare å forutsi hvilke konsekvenser dette får for biodiversiteten, og hvordan dette vil påvirke økosystemene. Da må fysiologer, evolusjonsbiologer og økosystembiologer, matematikere og statistikere jobbe sammen for å lage bedre modeller og teste dem. Dette er en vanskelig utfordring, men det er spennende både fra et grunnforskningsperspektiv og om vi klarer det, så kan vi bidra til å gjøre gode prioriteringer i innsatsen for å ta vare på naturen.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid likt realfag på skolen så det var veldig naturlig å studere videre, men at jeg skulle bli forsker tenkte jeg nok ikke så mye på før jeg forsto at det gikk an jobbe med å lære mer. At det ble biologi var nok litt tilfeldig, men da jeg begynte å studere og fikk lære om alle de fantastiske tilpasningene dyrene har til verden rundt seg var det ingen vei tilbake. Jeg blir fortsatt like facinert når jeg lærer om nye organismer og deres tilpasninger.

Da jeg skulle begynne på mastergraden valgte jeg et prosjekt basert på feltarbeid, men etter det jobbet jeg med en teoretiker og lærte meg litt om å bygge teoretiske modeller. Doktorgraden min var empirisk, men siden har jeg gått tilbake til teoretisk arbeid og jeg står fremdeles med en fot i hver leir og det trives jeg veldig godt med.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Tidligere jobbet jeg en del i felt med å observere hva ulike dyr og fugler gjør, men det gjør jeg ikke så mye av lenger. Nå sitter jeg mest foran dataen eller i møter med andre. Jeg liker godt å lese om all den spennende forskningen andre har gjort og la meg inspirere til å tenke ut hva neste steg kan være. Jeg sitter en del alene og leser, skriver og når jeg er heldig rekker jeg også å skrive kode til en modell, men ofte jobber jeg sammen med andre og diskuterer hvordan vi skal ta forskningen videre og hvordan vi kan løse ulike utfordringer.

Jeg bruker også en god del av tiden min på undervisning og ikke minst å planlegge undervisning og legge opp til god læring. Til tross for en del administrasjon som følger med så liker jeg godt denne delen av jobben og så lærer jeg ofte mye nytt selv også når jeg underviser.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg synes Akademiet for yngre forskere har gjort en veldig bra innsats for å forbedre karriereveiene og mulighetene for yngre forskere i Norge, men jobben er langt i fra over og jeg gleder meg til å være med og bidra til at det kan bli enda bedre. Spesielt er jeg opptatt av at det skal være gode muligheter for forskjellige mennesker i ulike fagmiljø. Fagmiljø fungerer ulikt og det er ikke alltid de samme tiltakene fungerer like godt, men vi må jobbe for at det skal være plass til mer diversitet i akademia generelt. Ulike perspektiver er viktig og skal vi få dem frem så må ulike personer få plass til å trives.

En annen forskningspolitisk sak jeg har lyst til å jobbe med et problematikken rundt midlertidig faste stillinger. Her har universitetene og finansieringssystemet en jobb å gjøre for å legge bedre til rette for god og langsiktig forskning også fra denne gruppen som omfatter mange veldig dyktige forskere.

Når det kommer til forskningsformidling så tenker jeg at det er viktig at alle og spesielt barn, lærer om forskningsprosessen. Hva og hvordan kan vi lære av forskning? Når og hvorfor kan vi stole på det forskningen sier?

Ole Martin Moen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er fagfilosof. Vi fagfilosofer forsøker å forstå, helt grunnleggende, hva slags verden dette er og hva vi skal gjøre her.

Da jeg var barn trodde jeg at det vår sånt som voksne visste, eller i hvert fall sånt som professorer visste. Nå er jeg både voksen og professor, og ser at nesten like mye fortsatt er mystisk.

Min egen forskning handler for det meste om etikk. Etikken handler, grovt sett, om å finne ut hva som er målestokken for at noe er rett eller galt, godt eller vondt. Jeg skrev en doktoravhandling innen etisk teori, om spørsmålet om hva som er iboende godt.

Siden da har forskningen min beveget seg vekk fra etisk teori og mer i retning praktisk etikk. Jeg leder et 5-årig prosjekt, finansiert av Norges forskningsråd, som handler om de etiske grensene for hva som bør kunne kjøpes og selges. I tillegg har jeg det siste året publisert artikler om blant annet dødshjelp, straff, nødsituasjoner og økoterrorisme.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Filosofien er full av spennende problemstillinger! Hva er tid? Hva er bevissthet? Hvor frie er vi? Men hvis jeg skal holde meg til praktisk etikk, vil jeg si at noe av det aller mest interessante er hva vi bør sikte mot med utviklingen av biomedisinsk teknologi.

En problemstilling er om vi bør bruke biomedisinsk teknologi bare for å kurere sykelige tilstander hos mennesker som allerede er her, eller om vi også bør bruke det til å påvirke egenskapene til dem som kommer til å bli født i fremtiden, slik at de f.eks. har lavere sannsynlighet for utvikling av alvorlige sykdommer.

En annen problemstilling er om vi bør bruke biomedisinsk teknologi bare til å kurere sykelige tilstander, eller om vi også, i den grad vi kan klare det, også bør søke å forbedre normaltilstanden hos oss mennesker.

En del av debatten handler om hvorvidt vi bør søke å bremse ned forfallet som følger med aldring, selv om aldring er helt naturlig, eller å fremme mer lykke hos dem som allerede har det helt OK. En enda mer kontroversiell del av debatten handler om såkalt  «moralsk forbedring». Burde vi søke å bruke biomedisinsk teknologi til å gjøre oss snillere? Noen vil si tydelig nei til slike forsøk på å endre menneksenaturen. Andre vil si at hendelser som første og andre verdenskrig tydelig viser at vi, med våre steinaldersinn, trenger en intern oppgradering for å bli skikket til å håndtere makten som teknologiutviklingen ellers gir oss.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg kommer fra en familie der ingen andre har tatt høyere utdanning, så i mange år var ikke akademia noe som fantes på radaren min i det hele tatt. Først tok jeg lærerutdanningen på universitetet og jeg så for meg en fremtid som lærer.

Jeg tror det var først da jeg var masterstudent i idéhistorie, og utvekslet til Department of Philosophy på Berkeley høsten 2008, at jeg fikk bekreftet at jeg mestret faget godt og jeg også fikk en veldig dyp respekt for filosofien. Det jeg husker best fra Berkeley – ved siden av den enorme feiringen på campus da Obama ble valgt til president første gang – var at jeg en kveld satt på biblioteket på International House og fikk verdensbildet mitt revet i fillebiter av å lese Thomas Hobbes’ brevveksling med John Bramhall.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

En del av tiden går med til undervisning, veiledning og planleggingsmøter, enten fysisk eller via Zoom. Resten av tiden bruker jeg på forskning. Forskningstiden min bestemmer jeg i stor grad over selv, både tematisk og metodisk, så lenge forskningen jeg produserer er god nok til å bli publisert sentrale, internasjonal tidsskrifter.

I teorien kunne jeg, en dag da jeg bare har forskningstid, ha sittet på en fjelltopp fra morgen til kveld og grublet over meningen med livet. Men det gjør jeg lite av, kanskje for lite. For det aller meste bruker jeg forskningstiden på å lese fagartikler innen feltene jeg arbeider med, og på å skrive fagartikler der jeg forsøker å bevege den faglige debatten fremover. I filosofifaget er det mest vanlig å være enten én eller to forfattere bak en artikkel.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Mange flere PhD- og postdoc-stillinger i humaniora bør være tematisk åpne. Da blir det konkurranse basert på kvalitet og originalitet, og stipendiaten som blir ansatt kan skrive om det hen virkelig brenner for. Dessverre blir flere og flere PhD- og postdoc-stillinger knyttet til prosjekter, der den som blir ansatt skal utføre en på forhånd bestemt rolle i en annens forskningsprosjekt. Det er mulig at dette fungerer godt i noen fag, men det er veldig uheldig på filosofi. Det lukker døren for genuint nyskapende prosjekter (hvis noen andre på instituttet allerede jobber med det, er det kanskje ikke så nyskapende?), og gjør at mange må arbeide med andre temaer enn dem hvor de har mest nytt å bidra med.

Vi bør ha mer direkte formidling fra dyktige forskere til skolelever. Det bør være godt betalt, og prestisjefyllt, å få bruke et år på å lage Open Acccess undervisningsmateriell innen eget fag. Slik kan vi få mer nysgjerrighet og vitenskapelighet inn i skolen. Kanskje kan vi også inspirere til en skolehverdag der lærere og elever kan tørre å være mer åpne om hva de ikke vet.

Sirianne Dahlum

Kort fortalt – hva forsker du på?

 Mye av min forskning er motivert av et ønske om å forklare hvorfor noen samfunn utvikler og opprettholder stabile demokratier, som beskytter innbyggernes grunnleggende rettigheter, mens andre samfunn styres av restriktive diktaturer. Dette innebærer å studere hvorfor noen demokratier i dag opplever stadige autoritære innskrenkninger drevet frem av populistiske ledere (som f.eks. nylig i Ungarn og Tyrkia). De fleste land i dag holder formelt sett valg, men samtidig innskrenkes demokratiet, eksemplvis ved at frie medier begrenses, ved at valglover endres, eller ved at grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet innskrenkes. For å forstå hvorfor slike endringer kan skje forsker jeg blant annet på hvorfor befolkninger noen ganger velger å ta til gatene og protestere mot ledere med autoritære tendenser, mens de andre ganger aksepterer innskrenkninger i demokratiet. Spesielt har jeg fokusert på spørsmålet om hvorvidt og når en høyt utdannet befolkning vil akseptere å leve under et diktatur, heller enn å kreve demokrati. Disse spørsmålene studerer jeg gjennom blant annet  globale og historiske analyser av store data-innsamlinger på demokrati og protest, eller av spørreundersøkelser av innbyggere om deres politiske preferanser og holdninger.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hva er fremtiden til demokratiet som styreform? Vil flere og flere demokratier forvitre, eller har demokratiet kommet for å bli? Og vil Kina forbli et diktatur? Slike spørsmål om hvordan samfunnet vil organiseres i fremtiden kan vi selvfølgelig aldri gi sikre svar på, men statsvitenskapelig forskning kan gi innsikt i hva som er de mest sannynlige fremtidsutsiktene. Blant annet kan vi se til historien, og systematisk studere hvilke prosesser som har gjort at demokratiet har vokst frem og forvitret. Én  problemstilling vi må komme til bunns i for å bedre forstå demokratiets fremtidsutsikter er hvorvidt de enorme sosio-økonomiske og teknologiske endringene vi nå står ovenfor gjør demokratiet mer eller mindre levedyktig. Mange har hevdet at når land opplever økonomisk vekst, modernisering og en stadig mer utdannet befolkning vil diktaturer ikke lenger kunne holde på makten, men enn så lenge har diktaturer som Kina vist seg å være overraskende seiglivede i møte med økonomiske endringer. Vi vet ennå ikke nok om hvordan sosio-økonomisk utvikling former politikk. En viktig relatert problemstilling har å gjøre med hvordan innbyggere utvikler preferanser for demokrati og diktatur mer generelt, hvor sterke de er, og når de er villige til å handle basert på disse preferansene. Disse prosessende mangler vi også kunnskap om, og vi kommer til å måtte trekke på innsikter fra politisk psykologi og økonomi for å forstå de bedre.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

I begynnelsen av 20-årene tilbrakte jeg et år i Teheran, under det som var en veldig autoritær periode i det iranske dikaturet og prestestyret, og midt under kaoset som kjennetegnet den såkalte «Grønne Revolusjonen», hvor millioner av iranere protesterte mot president Ahmadinejad. Opplevelsen av å leve under et såpass autoritært regime (og personlig kjenne på frykten for det religiøse politiet), samt se hvordan masse-protester oppstår og dør, har nok bidratt til å forme min forsknings-agenda og fokuset på nettopp masseprotester og autoritære regimer.

Jeg synes det er veldig stimulerende å kunne jobbe intensivt og konsentrert med å komme til bunns i ulike problemstillinger, og det er nok en viktig grunn til at jeg valgte akkurat en forskerkarriere. Før jeg ble forsker tok jeg noen omveier i arbeidslivet, blant annet i journalistikken, men savnet alltid å kunne gå enda mer i dybden på de temaene jeg jobbet med. En annen grunn til at jeg søkte mot akademia er nok rett og slett at jeg elsket å være student. Jeg satte stor pris på studenttilværelsens mulighet til fri arbeidsdag, til å kontinuerlig kunne lese og lære nye ting, og til å fritt kunne forfølge nye ideer. På mange møter er en forskerhverdag det nærmeste jeg kan komme en student-tilværelse i voksen-versjon.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

En god del av min forskerhverdag består av individuelt arbeid som skriving og revidering av tekst, eller utvikling og testing av statistiske modeller basert på store datasett. Dette arbeidet gjør jeg gjerne på kontoret, på en cafe eller et hyggelig bibliotek. En annen viktig del av hverdagen består av å jobbe tett med andre forskere og vitenskapelige assistenter. Spesielt arbeidet med å samle inn data, slik som store datasett om politiske institutsjoner og protester, eller survey-data av innbyggere, krever som regel svært mye koordinering, diskusjon og logistikk, gjerne innad i store forskergrupper basert i flere ulike land. I tillegg bruker jeg også en del tid på å lese, kommentere på og vurdere andres forskning, enten på internasjonale forskningskonferanser og workshoper rundt omkring i verden, eller gjennom skriftlige fagfellevurderinger. Siden mange forskningsprosjekter kan være ganske altoppslukende er det ofte slik at grensene mellom arbeidshverdag og fritid viskes litt ut. For eksempel skjer mye av min formidlingsaktivitet på fritiden, og nye ideer til forskningsprosjekter kan gjerne oppstå på bussen eller på stranda.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg ønsker å jobbe for å sikre at norsk akademia er innrettet på en måte som bidrar til vitenskapelig kvalitet og innovasjon. Det er flere ting jeg tror er viktig for å oppnå dette, som for eksempel:

1) Fri grunnforskning: Jeg er opptatt av å sikre at grunnforskningens vilkår beskyttes og videreføres i Norge, siden jeg tror dette er avgjørende både for å fremme vitenskaplige fremskritt men også for å sikre høy kvalitet på den anvendte forskningen. I flere land er grunnforskningen under press, spesielt innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Jeg tror det er viktig at forskere selv tar ansvar for å demonstrere nytten av grunnforskning til samfunnet forøvrig gjennom aktiv formidling.

2) Internasjonalisering: Jeg ønsker å jobbe for å fremme et mer internasjonalt orientert norsk akademia, både for å øke rekrutteringen av interasjonale talenter, koble Norge tettere på den internasjonale forskningsfronten, og styrke floraen av internasjonale stemmer i norsk offentlighet.

3) Inkludering: Som samfunnsviter følger jeg nøye med på en stadig større forskningslitteratur som avdekker alle de ubevisste eller bevisste prosessene som gjør at individer ikke evalueres og behandles likt på tvers av f.eks. kjønn og minoritets-status. Jeg mener at akademia bør innta en ledende rolle ved å aktivt ta inn over seg disse innsiktene og ta systematiske grep for å fremme inkludering, f.eks. basert på kjønn og minoritets-bakgrunn.

Feroz Mehmood Shah

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på hvordan vi systematiserer og begrunner moralske handlinger og oppfatninger med etiske teorier. Jeg har vært særlig interessert i kantiansk etikk som tar utgangspunkt i at mennesker kan komme frem til hva som er rett og galt ved å tenke selv ut i fra grunnleggende og felles moralske prinsipper. I mitt arbeid har jeg sett på hvordan etisk teori påvirker hvordan vi bør tenke om moralsk overveielse: hva gjør vi når vi feller moralske dommer?

Dette fører til flere spennende og grunnleggende spørsmål: Hvordan kan abstrakte moralske prinsipper omsettes til valg i konkrete situasjoner? Og hvis moralske dommer er noe vi som individer skal felle selv, hvordan kan vi sikre oss mot bias slik at moralen ikke reduseres til hva som følger av våre moralske fordommer eller vår egeninteresse?

For å svare på slike spørsmål har jeg forsket på temaer som går ut over moralfilosofien og inn i politisk filosofi. Hva er de sosiale betingelsene for at vi kan utvikle vår evne til å felle moralske dommer, og hvordan kan samfunnsinstitusjoner bidra til å motvirke moralske fordommer?

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Tett på min egen forskning syns jeg det er særlig spennende å se hvordan vår forståelse av etiske teorier er i endring etter hvert som vi får en dypere forståelse av den historiske konteksten de ble utviklet de. En del av de sterke motsetningene som har vært dominerende innen moralfilosofien – for eksempel mellom konsekvensialisme, deontologi og dygdsetikk – har blitt myknet opp, noe som åpner for nye og spennende diskusjoner om de ulike teoriene grunnleggende forutsetninger. Dette gjør at normativ teori har fått en ny og produktiv driv. Mer generelt er det også spennende å se hvordan stadig nye moralfilosofiske problemstillinger kommer til syne som følge av endringer i vår relasjon til teknologi og kunnskapsmedier som er i rask utvikling.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Min interesse for moralfilosofi og filosofi generelt har nok ligget der siden tidlig ungdom, men som et fag har ikke veien dit vært rett frem. Jeg begynte mine studier med kunsthistorie, med en særlig interesse for religiøs kunst og den bysantinske billedstriden på 700-tallet. De metafysiske og språkfilosofiske sidene ved disse temaene førte til at jeg ble trukket mot filosofi, og etter hvert førte spørsmål om relasjonen mellom metafysikk og etikk meg inn i moralfilosofien.

Mitt ønske om å jobbe med moralfilosofi ble styrket av å lese om europeisk politisk historie fra de siste hundre årene, med særlig vekt på de menneskelige tragediene i Sentral- og Øst-Europa. I dag fortsetter moralfilosofi  å fascinerer meg siden det forutsetter og griper inn i spørsmål alle mennesker til stadighet stiller seg, men som man som moralfilosof får jobbe systematisk med.

 Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskning er både filosofihistorisk og analytisk. Den analytiske siden av arbeidet er å jobbe med argumenters gyldighet og sannhet, og klisjeen om filosofer som sitter i lenestolen og tenker stemmer nok langt på vei i mitt tilfelle. Men en særlig fruktbar del av forskerhverdagen min er faktisk de lengre gåturene på begynnelsen og slutten av kontordagen.  Den filosofihistoriske siden av arbeidet handler om å forstå filosofiske argumenter i deres historiske kontekst for å forstå hvilken funksjon argumentene var ment å tjene og hvilket spørsmål de skulle besvare. I dette arbeidet jobber jeg mye med å analysere filosofiske tekster med et blikk til deres språklige og historiske omstendigheter. Disse to delene samles i den særlig produktive delen av forskerhverdagen, hvor man skal omsette det filosofihistoriske og analytiske til vitenskapelige artikler. Her kommer de mange samtalene med kollegaer lokalt og internasjonalt godt med for å belyse problemstillingene fra flest mulig sider.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Forskningspolitisk ser jeg særlig frem til å jobbe med spørsmål knyttet til relasjonen mellom grunnforskning og anvendt forskning. Dette er spørsmål som virker stadig viktigere ved de nye universitetene hvor det er pågående diskusjoner om hvordan man kan balansere behov for praksiskompetanse og forskningskompetanse i de profesjonsrettede utdannelsene. Hvordan vi svarer på disse spørsmålene vil legge føringer på hva slags forskning som vil prioriteres ved universitetene. Jeg ser også frem til å jobbe med temaer om mangfold i akademia. De siste årene har det vært mange viktige diskusjoner innen mitt eget fagfelt om mangfold blant ansatte, studenter og pensum. I disse diskusjonene er det interessant å se hvor bredt begrepet om mangfold blir definert, og hvilken verdi man tilskriver mangfold i akademia.

Ragnhild Freng Dale

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på klimaomstilling, og spesielt hvordan lokalsamfunn blir påvirket av både klimaendringer og utbygging av industri og energi. Som sosialantropolog er jeg opptatt av hvordan store spørsmål forstås lokalt, for eksempel hvorfor noen lokalsamfunn har vært positive til olje- og gassutvinning i sine områder, mens andre har vært helt imot. Jeg har jobbet mye i Nord-Norge og Sápmi, og sett på hva slags konsekvenser utbygginger av industri betyr for ulike deler av både den samiske og den norske befolkningen. Det siste året har jeg jobbet mer med klimaomstilling, og sett på hvordan små og mellomstore kommuner arbeider med å kutte utslipp i sine lokalsamfunn. 

Jeg jobber også tett opp mot kunstfeltet, og samarbeider ofte med kunstnere, spesielt innen teater og scenekunst. Det er en måte å formidle forskning på, men det er enda viktigere at kunsten skaper andre rom for å forstå og snakke om klima, samfunn, miljø og andre aktuelle spørsmål. Kunsten har vært en del av samfunnsendringer oftere enn de fleste av oss tror, og kunst tar opp i seg hva som skjer i samfunnet rundt. Fra et forskerperspektiv er samtaler og møter på tvers av fagfelt og utenfor akademia helt avgjørende for at forskningen vår skal være relevant for samfunnet. 

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Det er et økende fokus på hva slags rolle samfunnsvitenskapene skal spille i klimaomstillingen vi må gjennom. Sosialantropologien har en lang historie med å forstå både lokalsamfunn og globale prosesser. I møte med klimaendringene, som både er globale, lokale og nasjonale, stiller vi også andre spørsmål i dag. Hvordan samfunnet forstår forholdet mellom mennesker, miljø, natur og landskap har stor betydning for hvordan det prioriterer for eksempel mellom inngrepsfri natur og utbygging av fornybar energi, og samfunnsvitenskapene kan bidra til å se slike problemer fra ulike perspektiv. Enda viktigere er det at storsamfunnet har kunnskap om og respekterer minoriteter og urfolksrettigheter. Her har mitt felt mye å bidra med, men vi må også ta noen tøffe diskusjoner om metode, representasjon og faglig fokus. Det er et stadig større fokus på at forskningen ikke skal snakke på vegne av, men i samråd og samarbeid med menneskene forskningen angår. Dette tror jeg blir enda viktigere i årene fremover, og vi som er på starten av karrieren har mulighet til å påvirke hvordan framtidens forskning skal foregå. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg ante faktisk ikke hva sosialantropologi var før videregående, og hadde heller ikke tenkt at det var forsker jeg skulle bli. Men jeg har alltid vært interessert i å forstå mer av samfunnet og hvorfor vi mennesker er så forskjellig, og da en venninne av meg fortalte meg om faget før jeg skulle velge studieretning skjønte jeg fort at det kunne være noe for meg. Så fortsatte det bare derfra. Noe av det beste med sosialantropologien er at man får lov å reise på feltarbeid i lange perioder, og bruke tid på å forstå det man forsker på ute sammen med mennesker, og ikke bare i bibliotek og på kontorer. Det er kjempeutfordrende, men også veldig spennende – og spesielt når man ser at det man gjør er relevant i samfunnet. 

Klima og energifokuset kom egentlig litt senere, og det var først på doktorgraden at jeg valgte å gå inn i det som tematikk. Da hadde jeg allerede engasjert meg mye i klimaspørsmål og hva slags rolle akademia skulle ha, og bestemte meg for at jeg ville bruke doktorgraden til å forske på hva olje- og gassutbyggingene utenfor kysten av Finnmark betydde for ulike parter. Gjennom dette ble jeg også kjent med deler av det samiske samfunnet, og hvor viktig det er å kjenne historien for at man skal forstå forholdet mellom det samiske og det norske i dag. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg har jobbet i instituttsektoren i litt under et år, og så langt har jeg knapt hatt én uke som er helt lik en annen. Noen uker er jeg mest på kontoret og jobber med artikler, rapporter og lignende, både alene og sammen med kolleger. Andre uker skriver vi på forskningssøknader, og da er det mye diskusjoner om hvordan vi kan utvikle forskningsfeltet videre. I tillegg har jeg en del nettmøter over Skype med samarbeidspartnere på andre institusjoner i Norge og internasjonalt. Arbeidsmiljøet vårt på Vestlandsforsking er veldig fint, og jeg har mange dyktige kolleger som jeg lærer mye av å jobbe med.

Reising er også en viktig del av forskerhverdagen, ikke minst fordi vi må ut og snakke med folk når vi forsker på samfunnet, og for å treffe andre forskere på møter og konferanser.

Jeg prøver å legge opp til at mest mulig av reisingen min er med buss og tog heller enn bil og fly, fordi også vi i akademia må ta vår del av omstillingen. Og så prøver jeg å stille opp så mye som mulig for å formidle når jeg blir spurt, både fordi jeg syns det er kjekt, og fordi det er viktig at vi som forskere er tilstede i det offentlige ordskiftet.  

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For meg er forskningsformidling noe av det viktigste vi kan gjøre som forskere, og noe jeg vil jobbe med i AYF. Jeg er opptatt av å sikre at vi har tid og rom for å drive med god formidling på ulike arenaer, og at vi har en bred forståelse av hva formidling er. Forelesninger, undervisning, samt å stille opp i media er alle viktige arenaer, men det er mye potensiale også for å gå utenfor kjente formater. Da er det viktig at formidling anerkjennes i større grad, at det synliggjøres og belønnes i de akademiske systemene. 

Jeg vil også bidra til at vi har fokus på strukturene og vilkårene for yngre forskere, både når det gjelder rekruttering og stillinger, og hvordan vi som tilhører mindre institusjoner utenfor storbyen kan ha tilgang til nettverk og karrieremuligheter på lik linje med dem som er på de store universitetene. Samtidig må vi finne en måte å samarbeide på som begrenser klimafotavtrykkene til institusjonene våre – og her kan en plattform som AYF være nyttig for å både diskutere og påvirke hvordan framtidens forskningshverdag skal se ut.

Marte C.W. Solheim

Kort fortalt – kva forskar du på?

Eg forskar på mangfald og innovasjon i verksemder, og korleis verksemdene sine omgjevnadar formar og påverkar både mangfald og innovasjon. Eg dreg nytte av lærdommar frå innovasjonsstudier, organisasjonsteori og økonomisk geografi. 

Forskinga mi baserer seg på ulike data, særleg spørjeskjema og registerdata. Det er ei spanande angripen av innovasjonsforsking i Noreg å bruke data på individnivå som er kopla til verksemder og innovasjonsundersøking. Dette gir ei unik moglegheit til å forske på ulike former for innovasjon og ulike kunnskap-kryssingar, og nyansere tilhøvet mellom mangfald og innovasjon.

Kva er dei mest spannande problemstillingane innanfor ditt fagfelt?

Problemstillingar som tek sikte på å medverke til eit meir nyansert syn på tilhøvet mellom mangfald og innovasjon, som til dømes ved å sjå på ulike former for mangfald, og ulike former for innovasjon, knytt til ulike industriar og ulike stadar, er noko av det eg tykkjer er veldig spennande. 

Kvifor og korleis vart du interessert i ditt forskingfelt?

Etter å ha teke vidaregåande ved United World College of the Atlantic i Wales, reiste eg jorda rundt og budde nokre år i den Dominikanske republikk. Desse erfaringane medverka til å forme meg og gjorde meg interessert i kulturelt mangfald og internasjonale relasjonar. Vel heime i Noreg og bachelor-oppgåve i informasjon og media ved Høgskulen i Volda, var det gitt bakgrunnen min og praksisplass i Ulsteinkonsernet, naturleg for meg å skrive om kulturelt mangfald i verftsindustrien på Møre. 

Seinare fekk eg høve til å arbeide i den maritime klynga og eg opplevde at det var ein spennande nyskapande og global industri med mange utanlandskfødde arbeidstakarar og internasjonale nettverk. Dette gjorde meg interessert i å undersøke nærare korleis dei utanlandskfødde arbeidstakarane opplevde staden der dei hadde buset seg og kva rolle dei hadde i innovasjonsprosessane innomhus. Eg hadde i utgangspunktet tenkt at dette var to separate problemstillingar, men under arbeid med oppgåva såg eg at det var tett samanheng mellom dei. Banda og tilliten på stadane hadde innverknad på rollene dei utanlandskfødde opplevde at dei fekk innomhus i verksemdene. Då eg skreiv mastergradsoppgåva var interessa utanfor akademia stor, noko eg fann svært inspirerande. 

Korleis ser din forskarkvardag ut?

Mine kvardagar er varierte, der ingen dag er lik. Stillinga som senterleiar for senter for innovasjonsforsking ved Universitetet i Stavanger fører med seg ein del arbeidsoppgåver knytt til dette, som søknader om nye prosjekt, og oppfølging. 

Min forskarkvardag ber preg av skriving i ulike former (artiklar, kronikkar) og analysering av data (registerdata, spørjeskjemadata). Å halde seg oppdatert på fagfeltet og sjå nye koplingar og moglegheiter er også viktig. Eg er heldig å få samarbeide med dyktige og inspirerande fagfolk og det gir forskarkvardagen min rom for interessante diskusjonar, læring og refleksjonar. Deltaking og presentasjonar av forskinga mi både i og utanfor akademia er også noko eg har brukt mykje tid på, og som eg tykkjer at er med på å gje ny fagleg kurs og inspirasjon. 

Kva slags saker vil du arbeide med gjennom Akademiet for yngre forskere?

Eg ynskjer å trekke fram særleg fire interessante tematikker som eg vonleg kan engasjere meg i gjennom Akademiet for yngre forskere: Yngre forskarar sin arbeidskvardag som er prega av mykje midlertidigheit, mangfald i akademia, utvikling av doktorgradsarbeidet der eg meiner at nytteverdien må gjerast meir relevant for næringsliv og resten av samfunnet, og ikkje minst forskingsformidling som er viktig for å synleggjere relevansen forskinga har. Eg har eit brennande engasjement for forskingsformidling, og det er veldig viktig for meg at forsking ikkje berre lev innanfor «universitetets veggar», men at ein gjennom brei forskingsformidling får forskinga «ut», slik at den kan kome til nytte.

Simen Ådnøy Ellingsen

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er fysiker og jobber innen fluidmekanikk – fysikken for væsker og gasser, hvor jeg forsker på hvordan bølger oppfører seg i forskjellige typer vannstrøm.

Bølger er fascinerende og vakre, men også viktige. Jeg har jobba en del med teori for bølger fra båter, når vannet under overflaten strømmer – da skjer det mye moro som en ikke skulle tro. 

Fremover håper jeg å forstå hvordan bølger er med på å blande vannmasser i det øvre sjiktet av havet. Alle hav- og klimamodeller er nødt til å modellere havoverflaten godt, for det er her atmosfæren og havet møtes. I dag bommer modellene på overflatetemperaturen i enkelte deler av havene, og en viktig grunn kan være at effekten av bølger ikke er skikkelig tatt med i modellene. Bølgene setter nemlig noen ganger igang store virvelbevegelser som dytter overflatevann ned i dypet. Siden det er nesten umulig å studere detaljene ute i havet, vil vi lage en skalamodell i en nybygget labb der vi etterligner strøm- og bølgeforholdene i det øvre hav. Jeg gleder meg skikkelig til vi får labeksperimentene opp å kjøre!

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg holder på med litt forskjellige ting, men innenfor vannbølger er det tre fenomener som jeg synes er både spennende og lite forstått: brytende bølger, kjempebølger, og bølgers rolle i hav og klima.

Bølger som bryter når de når stranda er noe av det flotteste jeg kan tenke meg. Jeg kan se på dem i timevis! Men brytende bølger er også viktige for å skape turbulens som utveksler gasser som CO2 mellom hav og atmosfære. Bølgebrytning er utrolig komplekst, og det er egentlig relativt lite vi forstår skikkelig. 

Det hender av og til at det midt mellom ganske udramatiske bølger dukker opp én som er mye større enn de andre. Slike kjempebølger er naturligvis farlige og kan gjøre stor skade, og det er viktig å kunne forutse når det er økt fare for kjempebølger. Det finnes flere forklaringer på kjempebølger, men det er ikke enighet om hvilken som er viktigst. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Det var helt tilfeldig, egentlig. Jeg fikk ansvar for å undervise et emne på PhD-nivå og tenkte det ville være bra å ta inn litt stoff om bølger. Bølger bak skip er jo stilige, tenkte jeg, for alle har jo sett dem. Jeg tok også med temaet bølger oppå strømninger. Så slo det meg at kanskje man kunne kombinere de to, og det viste seg at ingen hadde gjort det før. Resultatene var overraskende og fikk en del oppmerksomhet. Snart fikk jeg forskningsmidler til å videreføre prosjektet, og siden det har jeg ikke sett meg tilbake. Bølger er jo helt fantastiske! Og det er mye lettere å forklare for min mormor hva jeg driver med enn da jeg skrev doktorgrad om kvantemekaniske fluktuasjoner i vakuum. 

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg har verdens beste jobb! I praksis jobber jeg som teoretiker mye med gammeldags penn og papir. På den måten kommer jeg fram til ligningene som trengs, og derfra er det en del programmering og dataregning for å se på konsekvensene. Men i det senere har gruppa mi også etablert en labb, og det å teste teorien i praksis synes jeg er fantastisk. Nå står jeg ikke i labben og fikler selv – det gjør PhD-studentene mine mye bedre enn jeg, men når resultatene kommer inn jobber vi sammen med å forstå hva de betyr. 

Kanskje omtrent 30% av tida mi går med til undervisning for tida. Det synes jeg også er gøy, særlig å undervise for andreårsstudentene. Så er det en god del administrativt arbeid som følger med en forskerhverdag, slik som komiteer, rapporter og forskningssøknader som må følges opp. Sånn er livet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg liker godt å formidle fag og forskning, særlig til de som er yngre enn meg!  Å prøve å dele entusiasme og interesse er kanskje viktigste jeg kan bidra med! 

AYF har en viktig stemme i norsk forskningspolitikk, og her er det et par saker jeg synes er viktige. Den første gjelder overgangen til åpen publisering av vitenskapelige arbeider. Tradisjonelt har vitenskapelige artikler kun vært tilgjengelig for dem som betaler dyre abonnement, og det er et problem. Nå skjer det en storstilt omstilling til at all publisert forskning skal være tilgjengelig gratis. Dette er både viktig og riktig, men like viktig er det å sikre kvalitet og troverdighet, særlig når tiltroen til forskning i samfunnet er svekket. Måten departement og Forskningsråd gjør overgangen skremmer meg litt. Debatt og dialog er nødvendig, og her kan Akademiet virkelig bidra. 

En annen kampsak for meg er det at det ikke er greit for politikere og andre å ignorere forskningsresultater de ikke liker. Jeg tenker det må være lov å si tydelig at de som har brukt tiår på å bli eksperter på et felt, som regel vet mer om det enn de som ikke har det. Mange vet kanskje ikke at seriøs forskning ikke handler om å finne argumenter for sitt syn, men å forsøke alt en klarer å vise at en teori er feil. Teorier som overlever, er den beste forståelsen vi har så langt. Forskere tar noen ganger feil og er stadig uenige, men når nesten alle er enige, er det rett og slett ikke greit å bare hevde noe annet. Klima et et eksempel, vaksiner et annet.