Status: Alumni

Hva forsker du på?

Jeg er informatiker og forsker på kunstig intelligens, mer spesifikt språkteknologi. Målet med språkteknologi er utvikling av algoritmer som klarer å forstå naturlige språk som f.eks. norsk eller engelsk. De meste kjente anvendelsene er talegjenkjenning, maskinoversettelse (som Google Translate), dialogsystemer (som Siri og Alexa) og informasjonsgjenfinning i store mengder tekst. Min egen forskning fokuserer på modellering av dialog. Hvordan fungerer en samtale mellom to eller flere personer? Og hvordan kan vi modellere denne prosessen slik at en maskin forstår hva som foregår? Jeg har blant annet forsket på oversettelse av teksting fra filmer og TV-serier, hvor målet var å lage mer «kontekstbevisste» systemer som dynamisk kan tilpasse oversettelsene til konteksten.

Maskinlæring spiller en sentral rolle i min forskning. Naturlige språk er nemlig så komplekse og flertydige at det er nærmest umulig å skrive regler som kan dekke alle mulige tilfeller. I stedet bruker vi maskinlæring for å automatisk lære opp språkmodeller utfra store mengder språkdata. I de siste årene har neuralske nettverk også vist imponerende resultater i mange oppgaver, og en stor del av mitt forskningsarbeid går ut på å bygge opp nye neuralske nettverk og evaluere hvor godt de fungerer.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

En sentral utfordring i språkteknologi er tilgang til språkdata i tilstrekkelig mengde og kvalitet. For å f.eks utvikle et maskinoversettelsesystem mellom norsk og kinesisk, trenger vi millioner av setninger oversatt mellom disse to språkene. Og for et talegjenkjenningsystem trenger vi tusenvis av timer med språkdata som er transkribert ord for ord. Takket være internett er det selvfølgelig blitt mye lettere å få tak i språkdata, men i mange tilfeller har vi rett og slett ikke nok. Mangelen på språkdata er spesielt kritisk for «mindre» språk, da brorparten av språkteknologiske ressurser fokuserer på engelsk og et fåtall andre språk. Når språkdata ikke strekker til, må vi kombinere maskinlæringsmodeller med andre, mindre datasultne metoder (basert på f.eks. ekspertkunnskap). Men hvordan vi best kan gjennomføre en slik kombinasjon er fremdeles et åpent spørsmål.

Et annet viktig tema er utvikling av «smartere» modeller av naturlige språk, som tar høyde for all den hverdagskunnskapen og sosiale konvensjoner som vi mennesker bruker når vi kommuniserer med hverandre. Hvis noen hilser på meg på gata bør jeg f.eks. hilse tilbake. Det er opplagt for oss, men ikke for en datamaskin. Integrering av slik implisitt kunnskap i språkteknologiske modeller er derfor et annet viktig spørsmål for forskningsfronten.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid hatt en interesse for matte og teknologi på det ene siden, og humaniora på den annen siden. Jeg valgte å utdanne meg som sivilingeniør i informatikk (ved Universitet i Louvain, Belgia), men min gamle interesse for språk forsvant ikke av den grunn, og jeg tok en del kurs i lingvistikk ved siden av hovedfaget mitt. På veien oppdaget jeg at det fantes et fagfelt med navn «språkteknologi» eller «datalingvistikk» og som befinner seg i skjæringspunktet mellom informatikk, språkvitenskap og statistikk. Det var den perfekte måten å kombinere de to vitenskapelige interessene mine. Etter å ha fullført mine sivilingeniørstudier, bestemte jeg meg for å videreutdanne meg innen språkteknologi og reiste til Saarbrücken i Tyskland, som har et av de største forskningmiljøene i Europa på dette fagfeltet.

I Saarbrücken jobbet jeg også deltid som forskningsassistent ved det Tyske Forskningssenter for Kunstig Intelligens (DFKI). Jeg jobbet med utvikling av nye algoritmer for snakkende roboter, som en del av et stort europeisk FoU-prosjekt. Dette arbeidet var absolutt spennende og overbeviste meg til å bli forsker. Jeg tok en doktorgrad ved Universitetet i Oslo, og etter en postdokstilling ved samme sted ble jeg ansatt som seniorforsker ved Norsk Regnesentral, hvor jeg jobber nå.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Inntil for 20 år siden var forskning på kunstig intelligens ganske abstrakt og lite evidensbasert. Den økende populariteten til maskinlæringmetoder har brakt et mye sterkere fokus på eksperimenter og empiriske resultater. Med «eksperimenter» mener jeg at vi ta for oss en bestemte oppgave (f.eks. å oversette tekster fra norsk til kinesisk), definere en evalueringsmetode (f.eks. hvor lik oversettelsene produsert av systemet er sammenlignet med dem fra menneskelige oversettere), og teste ut ulike maskinlæringsmodeller på oppgaven for å finne ut hva som fungerer best. Disse eksperimentene er ofte ganske krevende når det gjelder regnekraft, og vi jobber derfor ofte på regneklynger eller store regneservere.

Maskinlæringsmodellene blir stadig mer komplisert og utvikler seg i rasende tempo, spesielt innen «deep learning», som er store neuralske nettverker med mange prosesseringslag. Det er derfor nærmest umulig for en enkelt forsker å følge opp på alt som skjer på forskningsfronten, og teamarbeid er derfor helt nødvendig for å lykkes. Noen forskere tar seg av den matematiske modelleringen, mens andre er sterkere på implementering eller eksperimentell design.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Yngre forskere har ofte et annet perspektiv enn mer etablerte forskere i spørsmål om hvordan forskings-Norge bør organiseres. En særdeles viktig utfordring er den omfattende bruken av midlertidighet i akademia og mangelen på karrierveiledning i de fleste institusjonene. Som utenlandsk forsker er jeg også opptatt av internasjonalisering av norske forskningsmiljøer. Et tredje tema som jeg er spesielt  interessert i er tilgangen til forskningsdata, særlig data som inneholder person- og/eller helseopplysninger. Dagens administrative prosesser for å få de nødvendige tillatelsene er ofte lange, uoversiktlige og krevende med tanke på papirarbeid. Dette er et problem for mange forskere, men kanskje spesielt for de yngre, siden de ofte jobber på midlertidige kontrakter med sterk tidspress.

Jeg er også opptatt av vitenskapsformidling. Et demokratisk samfunn trenger tilgang til kvalitetssikret kunnskap, og forskere har en særdeles viktig rolle å spille, både for å presentere nye forskningsfunn og bidra i offentlige debatter. I tillegg til formidling av faglig kunnskap, synes jeg også at det er viktig å formidle hvem vi er, det vil si hva vi driver med som forskere og hva motiverer oss i vårt arbeid. Yngre forskere kan nemlig være viktige rollemodeller for ungdom.

Hva forsker du på?

Jeg forsker på høyere utdanning. Som forskningsfelt er dette et svært tverrfaglig felt, og jeg jobber i hovedsak med temaer knyttet til styring og organisering av høyere utdanning.

Høyere utdanning er en sektor som har gått gjennom ganske store og viktige endringer de siste tiårene. Det er nå mange flere studenter enn det var for bare noen tiår siden, og universiteter og høgskoler har en viktig rolle i kunnskapssamfunnet. De skal både vise høy vitenskapelig kvalitet og samfunnsrelevans. Et viktig spor i forskningen min er å undersøke hvordan universiteter og høgskoler er organisert og styrt for å håndtere disse ulike samfunnsoppgavene, og måten endringsprosesser skjer i disse organisasjonene. Ikke minst, hvordan forsøker staten å styre sektoren og hvilke konsekvenser har dette? Jeg har også jobbet med flere prosjekter som handler om europeisk og regional integrasjon i høyere utdanning. I Europa har høyere utdanning tradisjonelt vært et politikkområde som er forankret i nasjonalstaten, men det har i de senere årene oppstått en rekke over- og internasjonale koordineringsprosesser. Interessante spørsmål er da hvorvidt høyere utdanningspolitikk faktisk blir likere på tvers av landegrenser, og i så fall, på hvilke måter?

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

I Norge er det mye som skjer i sektoren nå, og spørsmål knyttet til statens styring av høyere utdanning og sammenslåingsprosessene, samt utdanningenes kvalitet og relevans er nok temaer som vil være på agendaen de kommende årene.

Litt mer overordnet… det jeg synes er spennende er måten høyere utdanning viser både stabilitet og endring, gjerne samtidig. Clark Kerr, tidligere president av UC Berkley, skrev i 1982: ‘Av 85 institusjoner som ble etablert før år 1500 og som eksisterer i igjenkjennbar form i dag, finner man den katolske kirken, parlamentene på Isle of Man, Storbritannia og noen sveitsiske kantoner, og om lag 70 universiteter’. Så universitetet som en samfunnsinstitusjon er svært gammelt. Samtidig har universiteter faktisk endret seg betydelig. Det er særlig evnen til å håndtere  både endring og stabilitet samtidig som gjør høyere utdanningsinstitusjoner så utrolig fascinerende.

Disse prosessene har så langt skjedd innenfor forholodsvis stabile samfunnsstrukturer – om samfunnet vårt i framtiden blir betydelig endret på grunn av teknologisk utvikling eller andre sosiale eller miljømessige endringer – hva vil det bety for universitetenes rolle som sentrale kunnskapsinstitusjoner? Jeg må si at jeg synes fagfeltet som helhet bare blir mer og mer spennende!

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Veien min til forskerkarriere var nok ikke helt tradisjonell. Bachelorgraden min tok jeg i Estland, hvor jeg opprinnelig kommer fra, og jeg utdannet meg først som lærer. Jeg flyttet til Norge i 2004 og begynte da på et tverrfaglig masterstudium på Universitetet i Oslo som nettopp handlet om høyere utdanning. Jeg syntes det virket spennende, men må nok også tilstå at valget opprinnelig var noe styrt av at jeg kunne ta studiet på engelsk. Heldigvis var det et godt valg  – studiet introduserte ulike faglige perspektiver og problemstillinger. Jeg ble faktisk oppriktig nysgjerrig på hvordan universiteter og høgskoler er skrudd sammen. Mens jeg var masterstudent jobbet jeg deltid som forskningsassistent og det var da ideen om doktorgrad oppstod.

Selv om jeg startet med lærerutdanning, har jeg i de senere årene for det meste brukt teorier fra organisasjonssosiologi og offentlig administrasjon. Jeg har egentlig hele tiden jobbet svært tverrfaglig, og har ikke et veldig tydelig disiplinært «hjem». Det kan av og til være litt utfordrende, men jeg synes også det gir mange spennende muligheter. Nå jobber jeg på NIFU der vi som regel jobber tverrfaglig, og det er absolutt noe jeg trives godt med.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Det var et vanskelig spørsmål! Jeg jobber jo på et forskningsinstitutt og jobber både med grunnforskning og mer brukerrettede forskningsprosjekter – så prosjekthverdagen er svært varierende.

En viktig del av hverdagen for alle forskere er å faktisk lese hva andre forskere har funnet ut. Metodisk jobber jeg stort sett kvalitativt, ved å analysere intervjudata eller dokumenter/tekst. En annen viktig del er å kommunisere det man har funnet ut, ved å skrive rapporter eller forskningsartikler. Så ganske mye skjer på et kontor.  Jeg synes egentlig det er helt strålende, siden jeg også liker å høre på musikk mens jeg jobber – så du vil ofte finne meg med hodetelefoner på!

Men, det blir ikke kun kontorarbeid. Vi treffer ofte sektoren når vi samler inn data, og ikke minst, når vi formidler. Det å bidra med kunnskap som har relevans både for politikken og for praksis er en viktig del av arbeidet i et forskningsinstitutt.

På NIFU jobber vi som oftest i team med flere forskere, så vi har hyppige diskusjoner om det vi holder på med. Så hverdagen blir egentlig ganske variert. Det som er så morsomt med forskning er at man hele tiden finner ut noe nytt og kan tilfredsstille nysgjerrigheten sin!

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Siden jeg jobber med høyere utdanning som forskningsfelt, er Akademiets arbeid med forskningspolitikk noe jeg er svært opptatt av. Jeg har tidligere være involvert i et internasjonalt nettverk for yngre forskere innenfor mitt fagfelt, så jeg synes yngre forskere må jobbe med å ha en tydelig stemme i de forskningspolitiske diskusjonene. Som yngre, kvinnelig forsker er jeg selvsagt opptatt av  likestilling og arbeidsbetingelser yngre forskere har, men interessen min favner  egentlig ganske mange temaer innenfor høyere utdanning og forskningspolitikk.

Siden dette er på mange måter er mitt fagfelt er jeg særlig opptatt av at debattene om høyere utdanning også er forskningsbaserte. Det er mange myter der ute!

Hva forsker du på?

Eg har bakgrunn som kreftforskar, og har arbeidd med å kartlegge kontrollsystem for celledeling. Etter at eg vart ferdig med doktorgraden i 2015 har eg jobba som rådgivar i Kreftforeningen og som forskingsjournalist i nettavisa Framtida.no.

No handlar prosjektet mitt om å gjere ny forsking tilgjengeleg for folk flest. Det gjer eg både gjennom å skrive populærvitskaplege bøker om biomedisin og ved å utvikle undervisningsopplegg for studentar innan naturvitskap.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Studentar som trener på å skrive for eit allment publikum blir også flinkare til å lære faget, og dei stiller betre og meir kritiske spørsmål til eigen forsking. Det er likevel ikkje sjølvsagt at forelesarar vil bruke tid på kreativ skriving og skriving som refleksjon i undervisning av fag som fysikk og biologi.

Sjølv om skrivetrening gir arbeidslivsrelevant kompetanse og modning, vert det ofte nedprioritert fordi den ikkje alltid er direkte knytta til pensum studentane skal lære. Eg arbeider for å integrere skriving som eit sentralt element i dei enkelte faga, slik at studentane kan bruke skrivetreninga til å oppnå fagleg modning.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Då eg budde i Los Angeles som ein del av doktorgradsutdanninga mi møtte eg fleire forskarar som hadde valgt ei karriere som science writers. Eg vart begeistra og imponert over kva dei fekk til med engasjerande historiefortelling, og endå meir interessert då eg oppdaga at fleire av dei også hadde solid fagleg bakgrunn frå smale forskingsfelt.

Eg sette også stor pris på fråværet av jantelov i California, og inspirert av den amerikanske draumen bestemte eg meg for eit karrierebytte: eg ville bli forskingsformidlar.

I dei tre åra etter disputas har eg øvd mykje og samla variert erfaring som forskingsformidlar. Det har mellom anna resultert i to populærvitskaplege bøker. Samtidig har eg tatt fleire steg tilbake mot akademia, og no er eg førstelektor ved Universitetet i Oslo, der eg arbeider med å undervise naturvitarar i forskingsformidling. Eg er også tilknytta Akademisk skrivesenter, der eg er skrivementor for studentar frå heile universitetet.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Kvardagane mine handlar naturleg nok mykje om skriving. Det likar eg godt. Eg skriv populærvitskaplege bøker om biomedisinsk forsking for eit allment publikum, og snakkar om skriving saman med studentar og forskarar som ønsker å lære å fortelle gode historier om forskinga si.

Eg les også ei heil rekke bøker og forskingsartiklar, innan det meste frå medisin til pedagogikk. Eg tek også i bruk erfaringa mi som journalist, og intervjuar fagpersonar og ikkje-forskarar om kva forsking betyr for dei i arbeidslivet og i kvardagane deira. Hausten 2018 gav eg ut boka SPRUT, som handlar om den spektakulære forskinga på kroppsvæskene våre. No arbeider eg med eit par nye prosjekt, mellom anna ei bok om moderne kreftbehandling.

Eg deltek også i tverrfaglege nettverk for forskarar som arbeider med skriveundervisning og formidling, og utviklar nye modellar og undervisningsopplegg i samarbeid med ulike institutt og fagområder.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

I AYF vil eg jobbe for mangfoldig og nyskapande forskingsformidling. Samfunnet treng at vi som har fagkompetanse deltek på mange ulike arenaer, både i TV, radio, aviser og på nett. Eg drøymer om fleire, unge forskingsformidlarar på YouTube, personar som kan vere førebilete for barn og unge, og gi neste generasjon trua på at forsking er både spennande og ein viktig del av kvardagen.

Blant dei politiske sakene er mental helse særleg viktig for meg. Høgt arbeidspress og usikker karriereplanlegging gjer at mange stipendiatar og unge forskarar får store mentale påkjenningar. Eg vil arbeide for å kartlegge mental helse hos unge forskarar i Noreg, og for å legge press på myndigheiter og insistusjonar for å ta betre vare på forskarane sine. Eg vil også arbeide for at lektorstigen skal vere ein attraktiv karriereveg for forskarar som ønsker å kombinere forsking og undervisning.

Hva forsker du på?

Jeg er interessert i uttrykk for global rettferdighet – og særlig i strafferettslig og humanitær forstand, og i skjæringspunkter mellom krig og kriminalitet. Jeg har blant annet gjort feltarbeid i Nederland og Uganda, og på den amerikanske militærbasen på Guantánamo Bay hvor jeg som en av ytterst få forskere fikk tilgang til å observere militærrettssaker mot de antatte planleggerne av 11. september. Doktoravhandlingen min er en studie av dynamikken i det internasjonale strafferettsfeltet, med fokus på menneskerettighetsorganisasjoners rolle tilknyttet Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC). Gjennom å se på det «globale sivilsamfunnets» rolle, gir jeg en forståelse av hvilke verdier og maktforhold som ligger til grunn for den globale strafferettsordenen. Aktivistene på det internasjonale strafferettsfeltet tilhører for eksempel en klasse av vestlige profesjonelle, og det er vanskelig for ikke-europeiske nasjonaliteter å jobbe i de mest innflytelsesrike stillingene. Jeg problematiserer den internasjonale strafferettens dominerende forestillinger om rettferdighet og viser hvordan denne kan gå imot lokale rettferdighetsforståelser i etterkant av krig og grove menneskerettighetsbrudd. I tillegg er jeg involvert i flere andre forskningsprosjekter med fokus på menneskerettigheter, det humanitære feltet, teknologi og kjønn. Jeg jobber mye tverrfaglig, og trekker ofte internasjonal rett og internasjonal politikk inn i kriminologien og rettssosiologiens fortolkningsrammer.

Hva er de mest spennende problemstillinger innenfor ditt fagfelt

Her er det mye å velge mellom! Vi lever i en spennende tid med store samfunnsmessige utfordringer, og gjennom kriminologien og rettsosiologien har jeg lært å forholde meg faglig til mange av disse dilemmaene. Noen av disse spørsmålene handler om nasjonalstatens rolle og om hvordan vi organiserer samfunnet vårt – nå for tiden synes jeg det er spesielt interessant hvordan straff globaliseres og «løsrives» fra staten og gis mening som et internasjonalt og ikke bare et nasjonalstatlig fenomen. På det internasjonale området er det også mye bevegelser om dagen, og menneskerettigheter og global styring gjennom internasjonale organisasjoner opplever motgang, til fordel for styrking av nasjonalstaten og regionale løsninger. ICC har i de senere år også hatt en legitimitetskrise, mye grunnet for store forskjeller mellom de som «produseres» global rettferdighet, og de som skal «motta» den. Flere afrikanske land har blant annet truet med å forlate domstolen, fordi den oppleves som vestlig og imperialistisk. Dette er spørsmål som ikke bare handler om hva global rettferdighet og global styring skal være, men også om hvem som har mulighet til å bestemme innholdet i «det globale».

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Jeg er interessert i forståelser av rettferdighet, og hvordan samfunn går frem for å oppnå dette – også når noen har gjort noe vi mener er galt, eller til og med forferdelig. Hva er det vi straffer, hvordan gjør vi det, og hvorfor? Det som gjorde at jeg var tiltrukket til kriminologi og rettssosiologi var at det tillot meg å følge mine egne interesser – å følge samfunnets utvikling på områder som gjelder kriminalitet og kontroll både nasjonalt og internasjonalt. Interessen min for krigsoppgjør og det jeg i dag kaller internasjonal strafferettssosiologi oppsto under studietiden. Etter noen år med kriminologi, studerte jeg også litt antropologi. Der ble jeg fasinert av noen artikler som handlet om eksport av kunnskap fra det global nord til sør, og jeg begynte å tenke på hvordan også retten, strafferetten og strafferettslige verdier er eksportvarer på det internasjonale markedet.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Kort fortalt leser, tenker, snakker og skriver jeg – ofte mens jeg er på farten, og av og til alt på én gang. Fordi jeg jobber kvalitativt, og «feltene» mine ofte befinner seg andre steder enn i Norge, reiser jeg en del. For eksempel så må jeg tilbringe tid med og snakke med de ulike aktørene som er en del av feltet – intervjue og observere dem i deres arbeid. Jeg må også holde kontakt med andre internasjonale forskere for å bidra til forskningsfellesskapet, så da reiser jeg også på konferanser og nettverksmøter i utlandet. Men uansett hvor jeg er, er det viktig at jeg får tid til å skrive opp resultater, og å lese annen forskning og teori. Som kunnskapsprodusent, blir jeg bedømt på vitenskapelige publikasjoner. Dette vil si at jeg må få «ut» forskningsresultatene mine slik at de blir en del av den kollektive kunnskapsproduksjonen i samfunnet. Dette er tidkrevende arbeid. Og i tillegg er det viktig at forskningen kommuniseres til storsamfunnet for øvrig, så da skriver jeg også kronikker, blogginnlegg eller stiller opp til intervju på radioen.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Vitenskapen står ovenfor utfordrende tider. Dette gjelder de vitenskapspolitiske betingelsene for yngre forskere så vel som innvendinger mot vitenskapens sannhetsproduksjon. Hva gjelder det første blir jeg mer og mer interessert i å jobbe med spørsmålet om midlertidighet og rekruttering til akademia, ettersom dette er de mest bevegelige størrelsene i sentrum av andre forskningspolitiske agendaer. Dette er krevende for alle – for individet, for institusjonene, og for vitenskapen. Dette er også et høyaktuelt tema, særlig etter at Underdalsutvalget leverte sin rapport. Ettersom jeg hovedsakelig jobber internasjonalt, er også internasjonalt samarbeid noe jeg har lyst til å jobbe med i AYF – både når det kommer til å styrke forholdet til søsterakademier, og en realistisk og global demokratisering av kunnskap. Sistnevnte er også høyaktuelt i forbindelse med «Plan S».

Hva forsker du på?

Jeg er cellebiolog og kreftforsker på Radiumhospitalet. Jeg bruker bananfluer for å finne ny behandling for en spesiell type blodkreft. Disse pasientene har særdeles dårlige utsikter til å bli friske. Det finnes ikke noe annet behandlingstilbud enn cellegift og eventuell stamcelletransplantasjon, med alle bivirkninger disse behandlingene medfører. Dessverre får de fleste tilbakefall og overlevelsesraten er lav. En grunn til at det ikke finnes andre behandlingsalternativer, er at vi ikke fullt kjenner til det genetiske nettverket som støtter opp under utviklingen av blodkreft. Her kommer jeg og bananfluene inn. Fordi disse små fluene formerer seg raskt, kan de brukes til hurtig genetisk screening for å finne de genene som støtter opp under utviklingen av blodkreft. Videre i prosjektet slår jeg ut de samme genene i blodkreftceller fra pasienter for å sjekke at denne kunnskapen kan brukes til å drepe kreftcellene. Målet er å komme til klinisk utprøving og kunne tilby ny behandling til denne gruppen blodkreftpasienter.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Innen kreftforskning er det mange spennende nyvinninger, og folk lever stadig lengre med kreft. Likevel er det noen former for kreft hvor man dessverre ennå ikke har gode behandlingsalternativer. I tillegg er det et tydeligere ønske fra pasienter om å fokusere på livskvalitet og ikke bare overlevelse. En retning for å møte disse utfordringene er persontilpasset medisin hvor man skreddersyr behandlingen for den enkelte pasient. Min forskning ligger innen dette feltet.

Når det gjelder bananfluer som modellorganisme, så blir disse stadig brukt i nye sammenhenger. Mye av vår forståelse av hvordan biologi fungerer, både i normal utvikling og når sykdom oppstår, kommer fra forskning som bruker modellorganismer. Det er spesielt spennende med bruk av bananfluer til å kombinere testing av ulike genetiske sammensetninger og ulike legemidler. I tillegg brukes bananfluer nå til å forstå mer av svært sjeldne arvelige sykdommer.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært interessert i forskning, men det er ulike utenlandsopphold som har formet veien til mitt forskningsfelt. Det var litt tilfeldig at jeg begynte på studiet «Molekylærbiologi og biokjemi», det er jo så mange spennende ting man kan studere! De første årene på universitetet gikk jeg på alle slags foredrag for å høre hva forskere i ulike fag holdt på med. Men da jeg dro til Sveits på Erasmus-utveksling for å studere ved ETH i Zürich, ble forskerinteressen for cellebiologi virkelig vekket. Der møtte jeg et utrolig engasjerende og kvalitetsorientert forskningsmiljø som ga mersmak. I løpet av doktorgraden hjemme i Norge var det et opphold i Minneapolis i USA som gjorde at jeg ville fortsette med bananfluer. Som postdoktor i Montreal i Canada ble jeg kjent med bananfluenes «blodceller», såkalte hemocytter, og hvilke muligheter det ligger i å forstå blodkreft gjennom disse.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

En god del av tiden min bruker jeg sammen med bananfluene. Jeg tar meg av og gir mat til mange ulike fluelinjer. Nye forsøk starter med en eller flere krysninger for å få avkom med ønsket genetisk sammensetning. Til disse krysningen trenger jeg å samle nok ubefruktede hunner og noen hanner. Larvene som kommer ut av krysningen studerer jeg i mikroskop, ofte for å se om de har fått flere eller færre blodceller. Jeg dissekerer også ut det bloddannende organet for å isolere arvestoff eller studere det i mer detalj med mikroskopi. I tillegg til denne jobben på laboratoriet bruker jeg en del tid på å analysere data på pc, veilede studenter, undervise og holde kontakt med samarbeidspartnere og  brukerrepresentanter.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Gjennom forskningen på blodkreft har jeg hatt behov for innspill fra de det faktisk angår, nemlig pasienter og deres leger. Derfor har jeg blitt spesielt interessert i brukermedvirkning i forskningen. Dette er en oppgave som etterspørres fra politisk hold, som kreves for å motta forskningsfinansiering fra flere kilder, og som kan være til stor nytte for forskerne, men mange er usikre på hvordan det bør organiseres og gjennomføres. Jeg har selv samlet noe erfaring med brukermedvirkning og organiserer ulike brukerpanel. Jeg ønsker å være en ressurs for AYF ved å sette fokus på nytteverdi og problemstillinger rundt brukermedvirkning og spesielt hvordan dette påvirker unge forskere.

Jeg ønsker også å jobbe med karrieremuligheter for unge forskere. Det er mye frustrasjon over kortvarige stillinger og manglende karriereutsikter etter doktorgrad. Det har begynt å skje spennende ting rundt dette politisk, men det er fortsatt mye for AYF å følge opp for å gjøre forskeryrket til en attraktiv karrierevei. Til slutt er jeg opptatt av forskningsformidling i ulike former, men spesielt at elevene på skolen tidlig får lære seg forskningsmetode gjennom å finne svar på spørsmål de er opptatt av.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg har faglig bakgrunn fra tverrfaglig middelalderforskning, med arkeologi, kunsthistorie, historie, litteratur og filologi i fagkretsen. I doktorgradsavhandlingen min (Universitetet i Oslo, 2010) studerte jeg bokhistorie og manuskriptkultur i Frankrike, Norge og Island i perioden 1200-1500. Hovedroblemstillingen var hvordan bokproduksjon og bokresepsjon endret seg i takt med sosiokulturelle og politiske kontekstendringer. Jeg har etter det forsket og publisert innen emner som intellektuell kultur, pedagogikk og kognisjon i norrøn middelalder, med utgangspunkt i teoretiske perspektiver som materiell filologi, oversettelsesteori, polysystemteori og kognitiv teori.

I mitt nåværende forskningsprosjekt «The Self in Social Spaces» (2016-2020, Frihumsam, Unge forskertalenter) arbeider jeg videre med kognisjon og kognitive prosesser i middealderen, ved å se på hvordan konseptet «selvet» representeres i forskjellige middelalderkilder. Jeg studerer beskrivelser av selvrefleksjon, selvbevissthet og selvutvikling i norrøn litteratur og samarbeider med historikere og runologer som studerer hvordan «selvet» uttrykte seg gjennom materiell kultur, i lovmateriallet og i epigrafiske tekster. Sammen med forskere innenfor kognsjon og kommunikasjon, utvikler vi modeller av selvet som locus for samfunnsendringer og transformasjoner, som kan bidra til forståelsen av hvordan mennesker tilpasser seg samfunns-, klima- og teknologiske endringer i dag.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Jeg vil trekke frem to temaer som jeg har vært opptatt av i alle forskningsprosjektene mine, og som jeg tror har stor allmenn interesse. Det første temaet er oversettelse av kultur. Når et nytt kulturuttrykk skapes, f. eks. en roman, et bilde, skulptur, eller bygning, er det oftest en kombinasjon av gamle impulser, dvs ting man har sett eller opplevd allerede, og nye impulser, tanker, sammensetninger. Alle kulturuttrykk kan ses på som nye ‘oversettelser’ av noe som fantes fra før. Ifølge oversettesessteori, er oversettelser produkter av sin sosiokulturelle kontekts, som fyller en kulturell mangel. Oversettelser blir dermed en prisme som kan bidra til en ny forståelse av både de mest ‘nasjonale’ kulturuttryk fra norsk middelalder som f.eks. stavkirker og Snorres kongesagaer, til norsk kultur, litteratur, kunst, og forskning, i dag.
Det andre temaet jeg er opptatt av er samfunnsnytten av historiske studier i dag. Humaniora og historiske studier kan hjelpe oss til bedre forståelse av mange samtidsutfordringer. Det vi forsker på i dag en direkte response på aktuelle problemstillinger i dagens samfunn. Gjennom å studere hvordan mennesker fra forskjellige kulturer, religioner og samfunn har tilpasset seg teknologiske, samfunnsstrukturelle, eller klimaendringer gjennom tidene, kan vi øke bevisstheten og lage langsiktige strategier for håndering av lignende endringer i dag.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg er opprinnelig fra Bulgaria og reiste som 18-åring til Roma for å studere kunsthistorie. Det var kjærlighet fra første blikk! Etter et par år med on-site studier av kunst og arkitektur fra rommertiden til i dag, førte veien videre til University of York, hvor jeg hadde mitt første møte med teoretisk tilnærming til kunst og kultur gjennom tverrfaglige studier av semantikk og relasjonen mellom tekst og bilder. I 2000 flyttet jeg til Universitetet i Oslo og fortsatt studiene med arkeologi: det mest naturlig da var å fokusere på vikingtid og middelalder. Jeg skrev hovedoppgave på Center for Viking and Medieval Studies ved Universitetet i Oslo og først da oppdaget jeg gleden, roen og den store følelse av tilfredstillelse av å skrive og forske. Siden da har jeg vært heldig å kunne fortsette å forske og arbeide med brede kulturhistoriske problemstillinger, alltid med utgangspunkt i middelalderens kilder, men med varierende tilnærminger, som inkluderer både historiske, litterære eller filologiske perspektiver.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Samtidig som jeg leder forskningsprosjektet «The Self in Social Spaces», er jeg også forskningsdirektør ved NIKU. Kombinasjonen og balansen mellom disse to rollene er det viktigste i hverdagen min. Dette kan være både utfordrende og givende.
Som forskningsdirektør jobber jeg med alt fra å organisere skrivekurs og veilede skriveprosjekter til å utarbeide overordnet strategi for instituttet i samarbeid med ledergruppen. Bakgrunn som forsker, erfaring med å søke eksterne midler (NFR og EU) og kjennskap til vanlige utfordringer en humaniora forsker kan ha i arbeidet sitt, hjelper meg i alle aspekter av mitt arbeid om forskningsdirektør.

Som forsker er skriving den viktigste metoden for meg: jeg tenker og utvikler ideer gjennom å skrive. Jeg skriver nesten uansett hva jeg gjør: jeg har notater av ting jeg har lest, ideer jeg har fått, samtaler jeg har. Dette gir meg kontinuitet i arbeidet som er veldig viktig for gjennomføring og avslutning av prosjekter. Når nødvendig, reiser jeg på feltarbeid på diverse bibliotekker for å studere relevante middelaldermanuskripter, selv om mer og mer finnes digitalisert. Ellers, reiser jeg på konferanser og er mer og mer glad i å ha skrive- og redaksjonsprosjekter i felleskap med andre.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Siden 2015 har jeg bidratt til spalten Kringla Hemsins, som kommer i mandagens Klassekampen. Dette vil jeg fortsette å gjøre som medlem av Akademiet også. Artikklene fra Klassekampen, publiseres senere på NIKUs kulturminneblogg og på forskning.no. Jeg vil være interessert i å jobbe for å skape nye arenaer for formidling av både individuelle prosjekter og tverrfagig forskning.

Jeg er også veldig opptatt av forskningspolitikk og jobber til daglig med det i min rolle som forskningsdirektør på NIKU. Noen av de viktigste sakene for meg er: verdien og samfunnsnytten av humaniora og historiske fag; bedre synergi mellom grunn- og anvendt forskning og bedre rammevilkår for samarbeid mellom UoH- og instituttsektoren når det gjelder forskning. Jeg er opptatt av karriereveier og muligheter for yngre forskere, særlig i instituttsektoren, og rammevilkår for kvinner i akademia. Jeg er sterkt opptatt av debatten om internasjonalisering av norsk forskning og av forskningsetikk. For meg handler begge temaene om identitet, integritet, mellommenneskelig relasjoner og kommunikasjon. Som forskere, lever vi av ideene våre, som ofte er sterkt knyttet til vår identitet og personlig og faglig bakgrunn. Jeg ønsker å jobbe for åpenhet, generøsitet og gjensidig respekt i akademia.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg forsker på fysisk aktivitet og helse blant barn og unge, og blant grupper med psykiske lidelser og diabetes type 2. Jeg har forsket mest på fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser. Særlig har jeg sett på hvorfor mange med spiseforstyrrelser trener veldig mye, hvordan de kan klare å snu tvangspreget trening til å bli lystbetont, og hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som del av behandling. Før så var det lett for behandlere å tenke at den overdrevne og tvangspregede treningen ikke var så viktig å ta tak i, og at de bare trente for å endre på kropp og utseende. Gjennom vår forskning har vi sett at kropp og utseende er en like viktig treningsmotivator for kvinner uavhengig av om de har en spiseforstyrrelse eller ikke. Det som var forskjellig var at personer med spiseforstyrrelser i større grad bruker trening for å dempe vonde og vanskelige følelser. Vi har også sett at de som trener for mye er sykere, de bruker lenger tid på å bli friske, og de har større risiko for tilbakefall. Blant barn og unge er jeg opptatt av hvordan fysisk aktivitet kan være viktig for psykososial helse, og hvordan vi kan fremme helse gjennom skolebaserte intervensjoner.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De mest spennende problemstillingene omhandler hvordan fysisk aktivitet kan virke helsefremmende og sykdomsforebyggende, og hvordan fysisk aktivitet kan brukes som del av rehabilitering og behandling. Vi vet etter hvert en del om gevinstene av fysisk aktivitet, og vi vet at fysisk inaktivitet og dårlig fysisk form regnes som noe av de største helseutfordringene i det 21.århundre. Vi må gjøre flere studier på ulike typer aktiviteter med ulik dosering for å kunne skreddersy til hver enkelt person. I tillegg vet vi for lite om trening, gener og epigenitikk, og dette er problemstillinger som forskes på i en forskningsgruppe jeg leder ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Når det gjelder fysisk aktivitet og spiseforstyrrelser så er det viktig å forske på hvordan tilpasset fysisk aktivitet kan brukes som en integrert del av behandling, gjerne koblet sammen med gruppe- eller invidivualterapi. Det er også en utfordring i helsevesenet generelt at vi får fysisk inaktive til å endre aktivitetsnivå under behandling, men så faller de tilbake til gamle mønstre etter behandling. Derfor er en av de mest utfordrende problemstillingene hvordan vi kan hjelpe enkeltpersoner til en varig atferdsendring, og til å opprettholde fysisk aktivitet etter behandling.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har alltid vært nysgjerrig, og jeg visste fra jeg gikk på videregående at jeg ville jobbe med forskning. Jeg spilte håndball, og i starten av studiene var det håndball og skadeproblematikk som jeg var mest opptatt av. Under studiene jobbet jeg som gruppeinstruktør. Jeg så mye forskjellig blant medlemmer på treningssentrene når det gjalt overdreven og tvangspreget trening, og når det gjalt forstyrret spiseatferd. Dette gjorde at jeg ble veldig interessert i tematiken spiseforstyrrelser og trening, men jeg ble ganske frustrert da jeg skjønte hvor lite kunnskap vi hadde om fysisk aktivitet og trening for denne gruppen. Det eksisterte mye myter og antakelser, men lite vitenskapelig basert kunnskap. Jeg fikk førsteamanuensis Monica Klungland Torstveit og professor Jorunn Sundgot-Borgen som veiledere på mellomfagsoppgave og på masteroppgave, og det ga meg stor inspirasjon til å fortsette med forskning på feltet. Det har vært av stor betydning for min videre karriere at jeg tidlig møtte engasjerte, entusiastiske og dyktige forskere som så potensialet i meg. Det er jeg fortsatt takknemlig for, og det håper jeg å viderebringe til nye, unge forskerspirer.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag er veldig variert. Jeg tester fysisk form både på lab og i felt, bruker aktivitetsmålere og spørreskjema, og gjør intervjuer. Jeg jobber alltid i grupper, og flere av prosjektene jeg er involvert i har med forskere fra flere høgskoler, universitet og sykehus i Norge. Det gjør at prosjektene blir mindre sårbare, og det er enklere å få gjennomført studiene. Jeg er også ansvarlig for 3.årsstudenter på bachelor i idrettsvitenskap med fordypning fysisk aktivitet og helse ved HSN studiested Bø. Undervisning, veiledning og formidling av forskning til dem, og til masterstudenter ved HSN, er en viktig arbeidsoppgave. Vi forsøker alltid å involvere studenter i forskningsprosjektene våre. Det er fordi det er veldig lærerikt for studenter å komme inn i store forskningsprosjekter og se hvor mye som skal til for å få et forskningsprosjekt til å komme i mål. De får også innblikk i og erfaring med at ting ikke alltid går på skinner, og sånn sett får de et realistisk bilde av hva som kreves av en forsker.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

For meg er det viktig å jobbe med formidling av fag og forskning slik at vi får høynet statusen på idrettsvitenskap som en egen vitenskap og et eget fagfelt. Vi må få slutt på bruken av selverklærte og medieerklærte eksperter! Jeg brenner også for å hjelpe forskere til å bli tryggere til å formidle sin forskning på en populærvitenskapelig måte, og ønsker at det skal utvikles kurs for dette som inngår i doktorgradsutdanningene.

Som ansatt ved en høgskole, så er det viktig for meg å være en stemme for forskere ved høgskolene inn i Akademiet og inn i norsk forskningspolitikk. Det stilles samme krav til forskere og forskningsprosjekter uavhengig av hvilken institusjon man tilhører, men det er ikke alltid rammene rundt er like. Dette er det viktig å synliggjøre. I tillegg er ansatte ved de fleste høgskolene i Norge direkte berørt av de store fusjonsprosessene som foregår i akademia, og det er viktig å jobbe for at disse fusjonene styrker våre muligheter og betingelser til å drive med forskning.

Kort fortalt – hva forsker du på? 

Jeg forsker på internasjonal strafferett og er spesielt interessert i internasjonale straffedomstoler.  

Doktorgradsprosjektet mitt tar for seg hvordan påtalemyndigheten ved internasjonale straffedomstoler velger ut hvem de skal straffeforfølge. Disse domstolene har stramme budsjetter som kun muliggjør straffeforfølgning av et beskjedent mindretall av gjerningspersonene som har deltatt i internasjonale forbrytelser. Det betyr at statsadvokatene ved internasjonale straffedomstoler må være svært selektive i valg av saker, og min avhandling analyserer hvordan aktoratet utøver påtaleskjønn i denne sammenheng.  

Ved siden av doktorgradsprosjektet mitt holder jeg også på å gi ut en bok om fremmedkrigere sammen med to gode kollegaer fra senteret. Boken ser på hvordan de skandinaviske landende har introdusert nye lover og rehabilingstiltak for å imøtekomme strømmen av returnerende fremmedkrigere fra Skandinavia, som i løpet av de siste årene har reist til utlandet for å delta i væpnede konflikter.  

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt? 

Internasjonal strafferett er fortsatt et relativit nytt fagfelt og derfor er det mange interessante problemstillinger å ta tak i. Men for meg er kanskje det mest engasjerende spørsmålet – som nok er den røde tråden i forskningen min – hvordan man lager effektive strafferettslige mekanismer for å beskjempe internasjonale forbrytelser som folkemord, terrorisme, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. 

Internajsonale domstoler, som Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), er en type mekansimse som kan brukes for å straffeforfølge internasjonale forbrytelser.  Utfordringen ligger imidlertid i hvorvidt slike domstoler kan sies å være effektive virkemidler i bekjempelsen av internasjonale forbrytelser. Mye av de kritiske fagdiskusjonene knyttet til internasjonale straffedomstoler går for øyeblikket nettopp på at slike domstoler har vist seg å være ressurskrevende og ineffektive i praksis.  

Derfor synes jeg at det er spennende å forske på forskjellige modeller for internasjonale strafferettsmekanismer og utforske hvordan man kan sette sammen både nasjonale og internasjonale rettsprosesser som evner å straffeforfølge slik kriminalitet på en mer effektiv måte. 

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt? 

Farfar var norsk krigsfange under andre verdenskrig og satt to år i fangenskap, først på Grini og sener i Møllergata 19. Han skulle egentlig ha blitt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Andre verdenskrig og rettsoppgjøret som kom i etterkant av krigen har derfor vært noe jeg har hatt stor interesse for siden jeg var liten.   

Etter rettsakene i Nürnberg gikk det imidlertid 50 år før man gjenopplivet internasjonale straffedomstoler ved å opprette FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia i 1993. Siden den tid har verdenssamfunnet opprettet hele seks internasjonale straffedomstoler. Internasjonal strafferett som fagfelt ble således revitalisert i løpet av min studietid og da jeg begynte å studere var internasjonale straffedomstoler et av de mest spennende og banebrytende temaene man kunne fordype seg i.  

Jeg vurderte imidlertid ikke å skrive doktorgrad i faget før i 2009, da jeg var praktikant ved Den norske ambassaden i Haag. Som en del av praktikantstillingen fikk jeg mulighet til å følge internasjonale straffesaker på nært hold og nærmest snublet over det som ble doktorgradstemaet mitt da jeg observerte rettsaken mot Charles Taylor ved Spesialdomstolen for Sierra Leone.   

Hvordan ser din forskerhverdag ut? 

En av de tingene jeg setter aller mest pris på som rettsvitenskapelig forsker, er friheten jeg har til å forme egen arbeidsdag. Jeg jobber mye, men det er et privilegium å kunne styre egen hverdag (nesten) helt selv.  

Som jurist bruker jeg mye av tiden min på å analysere rettskilder, som for meg ofte blir rettspraksis og statuttene til internasjonale straffedomstoler. Jeg har også gjort en del feltarbeid for doktorgradsprosjektet mitt, hvor jeg har reist blant annet til Sierra Leone for å intervjue statsadvokater som har jobbet ved internasjonale straffedomstoler. På denne måten har jeg fått innsikt i hvordan de har valgt ut hvem de skal straffeforfølge i praksis.   

Jeg er også veldig glad i å undervise og trives godt på jobb når jeg kan variere mellom å bruke tiden min på skriving, forskningsformidling og undervisning.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere? 

Jeg brenner for forskningspolitikk og har i løpet av stipendiatperioden min vært leder for stipendiatrådet ved Det juridiske fakultetet, sittet to perioder i Universitetsstyret på vegne av de midlertidig vitenskapelige ansatte, og har det siste året ledet stipendiat- og postdoktororganisasjonen ved UiO (UiODoc). Dette har vært svært givende verv, og nå gleder jeg meg til å jobbe videre med forskningspolitiske spørsmål gjennom Akademiet for Yngre Forskere. 

Det er spesielt to saker jeg ønsker å prioritere. Den første av disse er bedre karriereveier for yngre forskere. Jeg har jobbet mye med karriereutfordringer for stipendiater og postdoktorer i mine verv ved UiO, og ønsker nå å jobbe for at politisk ledelse prioriterer denne problemstillingen nasjonalt i den kommende stortingsperioden. Videre ønsker jeg også å jobbe med tiltak som vil oppfordre flere unge forskere til å delta i samfunnsdebatten.  En god og opplysende samfunnsdebatt fordrer at forskere formidler sin kunnskap og her har yngre forskere en viktig rolle.

Kort fortalt – hva forsker du på?

Jeg er ekspert på hvordan vi måler vekst, fattigdom og endringer i levestandard i utviklingsland, spesielt Afrikanske land. Som økonomisk historiker er jeg interessert i utvikling i lange trekk – men grunnet det store kravet etter målbarhet og tallfesting har jeg også forskning knyttet til samtidige utviklingspørsmål, slik som FNs Tusenårsmål og og bærekraftsmålene. Mitt arbeid har sentrert rundt hvorfor stater teller og hva de teller – derfor har jeg studert statistiske byråer i Afrikanske land, fra de ble stiftet i kolonitiden, og hvordan de har fått nye oppgaver gjennom historien. Vi operer ofte en grunnleggende oppfatning at meninger og kvalitative observasjoner er ‘myke’ og objektive mens fall og statistikk er ‘harde’ og objektive. Min forskning viser at disse tallene veldig myke, avhenger i stor grad på antagelser, og er et resultat av politiske og historiske prosseser.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Vitenskap, og særlig innenfor samfunnsfag, vil  alltid ta for seg hvordan en teoretisk kategori, definisjon eller målenhet sammenfaller med den praktisk observerbare virkelighet. Mitt fokus er på fattige land i Afrika, hvor sammenfallet er mangelfult. Kategoriene er ofte unnfanget vestlige, rike land, og disse begrepene og metodene passer ikke like godt alle steder og til alle tider. Samtidig er statens kapasitet til å hente inn tall, og produsere tall som gis internasjonal autoriet meget begrenset sammenlignet med i rike vestlige land. Det er denne spenningen mellom hva vi forventer at tall og statistikk skal representere, og hvordan den praktiske måleprossesene faktisk foregår jeg synes er spennende – og jeg tror at ved å studere dette i Afrikanske land, kan jeg belyse sentrale temaer i også i rike vestlige land. ‘Evidensbasert politikk’ settes ofte fram som idealet for offentlig styring, men i praksis er det ofte slik at man får det motsatt, politikkbasert evidens. Det vil si at aktørene vet hvorfor og hvordan de måles, og er i posisjon til å påvirke tallene.

Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg tok idehistorie på Universitet i Oslo i 1998, og hadde en ide om at jeg ville studere økonomi. Jeg leste Thomas Kuhns The Structure of Scientific Revolutions og bestemte meg for å studere økonomi i Budapest, fordi jeg trodde at skiftet fra sosialisme til kapitalisme I Ungarn ville være en spennende kontekst. I Ungarn skrev jeg en bachelor thesis under Tamas Szentes, som var en de sentral aktørene som studerte radikal politisk økonomi og underutvikling i tropiske land på 1970-tallet. Szentes var sentral økonomisk rådgiver til Julius Nyerere, president i det uavhengige og sosialistiske Tanzania fra 1960 til 1985. Dette gjorde meg interessert i hvordan økonomiske ideer reiste, og også i historiske skifter. Jeg besluttet derfor å studere økonomisk historie ved London School of Economics. Først en mastergrad, og så vokste det til en doktorgrad. Deretter fulgte jeg det som interesserte meg, og langt inn i doktorgraden gikk det opp for meg at jeg hadde fulgt en sti som hadde ledet meg til en akadamisk karriere.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Jeg jobber mye med tekst – lesing av samtidige dokumenter og historiske kilder. Jeg bruke mye tid på innsamling av data, mye tall, fra koloniarkiver. Noe av dette gjør jeg selv, og mye er gjort av forskningsassistenter i nasjonalarkiver i Frankrike, England, Italia og Portugal. Jeg har sjøl gjort mye arkivarbeid, og er i arkiver verden rundt hvert år. I tillegg er en viktig del av min forskning så-kalt politisk etnografi – det vil si observasjon og intervjuer for å skjønne hvordan beslutningsprossesser foregår. I tillegg er det en del jobbing med tall og databaser.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Ønsker du å utvikle vitenskapsklubber for barn, revolusjonere universitetsundervisningen, MOCs, utvikle humanistenes podcast…? Tilsvarende har du mer lyst til arbeide med forskningspolitikk, hvilke saker er viktig for deg? Likestilling, strukturreform, finanisering av fri forskning, tenuretrack?  Maks 200 ord.

Jeg er spesielt interessert i delta i det offentlig ordskiftet om viktigheten og samfunnsnytten av forskning. Fordi min egen forskning fokuserer på perverse effekter ved tallefestede mål og insentiver tror jeg at kan bidra spesielt i diskusjon om tellekanter. Jeg vil også gjerne ta for meg spørsmål om uavhengig forskning, og særlig hvordan det relaterer til hvordan arkitekturen i forskningsfinanisieringen er strukturert.