Status: Alumni

Kyrre Eeg Emblem

Hva forsker du på?

Jeg bruker MR-maskiner (MR=Magnetisk Resonans) til å avbilde hvordan ulike behandlingsformer fungerer på mennesker med kreft. Målet med dette er å kunne forstå hvordan behandlingen påvirker sykdomsbildet og ut fra dette forutsi hvilke pasienter som responderer, og helst kommer til å respondere, på kreftbehandlingen. Jeg jobber mest opp mot pasienter med hjernekreft hvor mine forskningskolleger og jeg bruker MR-maskinene til å utføre spesielle blodstrømsmålinger. Blodstrømmen i kreften og hjernevevet kan si veldig mye om sykdommens tilstand og hvorvidt behandlingen virker som den skal.

Jeg jobber også mye med å erstatte manuelle og brukeravhengige bildeanalyser med mer automatiske og reproduserbare løsninger. Metodene som brukes på sykehusene i dag er ofte veldig manuelle, hvilket betyr at resultatet er avhengig av hvem som utfører analysen. I tillegg, hvis undersøkelsene gjøres på flere sykehus kan bildene potensielt tolkes på ulike måter under ulike betingelser og dermed være vanskeligere å sammenligne. Målet vil aldri være å erstatte radiologen, men heller å kunne understøtte radiologens vurdering med bruker-uavhengige målinger man kan stole på. En datamaskin kan også lett samle sammen og systematisere den stadig økende datamengden som inngår i en radiologisk undersøkelse.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Nye kreftmedisiner som blant annet påvirker blodårene og immunforsvaret har ført til at eksisterende diagnostiske metoder for å overvåke en kreftpasients respons på behandling ikke lenger er optimale. Dette kan i ytterste konsekvens resultere i at pasienter bruker opp sin dyrebare tid til å bli værende på svært krevende behandlinger som ikke virker. Det er veldig spennende å få være med på utviklingen av nye diagnostiske metoder og se hvordan disse metodene avslører ny viten om sykdommen og behandlingen. MR-maskinene har her en veldig appellerende egenskap, hvor vi ikke lenger trenger å se på kreftsvulsten som en homogen enhet, men i stedet kan gå ned på detaljnivå og utforske den enorme heterogeniteten som finnes i en og samme svulst. Ved å bruke det beste av analysemetoder kan vi nå følge mindre områder i svulsten over tid – og det uten å operere pasienten eller å måtte ta en vevsprøve.

Det er også veldig inspirerende å få lov til å jobbe så tett opp mot selve pasientbehandlingen og se direkte resultater av forskningen. Som forsker føler jeg et veldig ansvar for å ivareta den tilliten pasientene viser oss ved å bruke sin svært dyrebare tid til å bidra i prosjektene.

 Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Allerede som barn hadde jeg en sterk interesse for tekniske ting og leker, så at jeg havnet på NTNU lå vel litt i kortene. Med en far som studerte matematikk og +

en mor innen medisin er det heller ikke utenkelig at dette påvirket mitt valg om å satse på biofysikk. Det er et veldig bra biofysikkmiljø i Trondheim og det var her jeg kom i kontakt med professor i MR-fysikk, Atle Bjørnerud fra Oslo Universitetssykehus. Atle var først min veileder på mastergraden og dernest på doktorgraden, og det var her min interesse for kreftdiagnostikk virkelig ble vekket. Jeg er svært takknemlig og heldig som fikk jobbe med en så dyktig, inspirerende og tilstedeværende veileder og motivator som virkelig la forholdene til rette for at jeg skulle lykkes som forsker. Miljøet på Oslo Universitetssykehus innen kreftdiagnostikk, og nevroradiologene spesielt, var også helt fra starten veldig imøtekommende og hjelpsomme. Krysningspunktet mellom fysikk, medisin og teknologi er veldig spennende og alle mulighetene en slik tverrfaglig tilnærming gir påvirket helt klart mitt valg om å satse på forskning. I senere tid har internasjonalt samarbeid virkelig åpnet øyene mine for ‘håndverket’ forskning og søken etter ny viten – det er nesten som en rus!

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Mitt forskningsfelt foregår i grenselandet mellom en rekke fagdisipliner og krever et særdeles dedikert samarbeid mellom fysikere, leger, dataingeniører, biologer, farmasøyter og matematikere blant annet. Som prosjektleder går mye av hverdagen med til å koordinere og veilede de ulike aktørene i prosjektet, samt å hjelpe til med skrivingen av forskningspublikasjoner. Dette involverer en del møtevirksomhet, særlig over telefon/nett siden forskningen er blitt så internasjonal. Gitt hvor viktig det er å promotere forskningen, samt å holde seg oppdatert, går det også en del tid med til presentasjoner i inn- og utland i forbindelse med møter, komiteer, bistillinger og konferanser. Selv om min oppgave nå primært er å veilede, prøver jeg å sette av tid til selv å analysere MR data. Dette gjøres hovedsakelig ved å sette opp automatiske rutiner på kraftige datamaskiner som således gjør våre foreslåtte beregninger på tusenvis av bilder. Det mest spennende med dagen er når man kan sitte sammen med studentene og gå gjennom de siste forskningsresultatene. Et annet høydepunkt er å sitte ved MR maskinene og diskutere nye potensielle prosjekter med kolleger mens man venter på bildene fra et forsøk.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil være med å påvirke mulighetene for å lykkes som yngre forsker! Her mener jeg verdien av internasjonalisering, det vil si å tilegne seg ny kunnskap, erfaring og livshorisont utenfor den trygge komfortsonen ikke kan vektlegges nok. Ved å legge forholdene til rette slik at unge forskere kan dra ut verden å lære av de beste, og deretter ta med denne kunnskapen hjem, vil Norge være betydelig bedre skikket til å forme morgensdagens toppforskere.

Videre mener jeg at mulighetene for å lykkes med forskningsdrevet innovasjon må styrkes. Gitt bevissthet og mulighet til å gro, ligger det i forskningens natur en utømmelig kilde til innovasjon. Med innovasjonspotensial følger også en sterk egeninteresse og motivasjon, hvilket er særdeles viktig tidlig i forskningskarrieren. Ved å etablere en kultur for innovasjon og samtidig opprette en tett dialog med relevante aktører som universitetenes innovasjonsselskaper og nettverksprogram med industrien, kan dette også fungere som en attraktiv og alternativ karrierevei gitt at det stadig blir flere midlertidige forskerstillinger som dessverre ikke følges opp av tilsvarende mange faste stillinger. Et konkret mål her vil kunne være å opprettes gode sikkerhetsnett så yngre forskere under kyndig veiledning kan teste ut verdien av sine potensielt kommersielle ideer.

Michael Francis Duch

Hva forsker du på?

Jeg forsker på friimprovisasjon og eksperimentell musikk: Dette er spontan og øyeblikksbasert musikk hvor lite eller ingenting er avtalt mellom musikerne på forhånd. Man skulle tro dette er en selvmotsigelse, men improvisasjon handler i stor grad om samhandling, kreativitet og evnen til å lytte. Gjennom stipendiatprosjektet mitt ”Friimprovisasjon – sjanger og metode” har jeg undersøkt problemstillinger som viste seg å ha et bredere nedslagsfelt enn bare i musikken og det tverrkunstneriske. Studien av hvordan man kan øve på og lære bort friimprovisasjon, og improvisasjonsbasert eksperimentell musikk er sentralt i mitt arbeid.

Kunnskapen og metodene jeg utviklet i stipendiatperioden og årene etterpå, har jeg tatt i bruk både i undervisning for mine studenter og som musiker. Jeg har også holdt foredrag om ”Kunsten å lytte”, blant annet for skuespillere, administrativt ansatte ved NTNU, forskere og ingeniører.  I foredragene problematiserer jeg forholdet mellom det å høre og det å lytte; både i musikalske sammenhenger, men også i arbeidslivet og hverdagen. Er mottageren passivt absorberende eller aktiv deltager i observasjonen?

Er musikken avhengig av rommet den spilles i? Gjennom det flerårige prosjektet Critical Band med kvartetten Lemur, er det skapt en stedsspesifikk komposisjon som har blitt fremført i Trondheim, Bergen, Oslo, København og Reykjavik. I komposisjonen tar vi hensyn til klangen i det rommet vi spiller i. Slik blir rommet med som en navnløs musiker i komposisjonen. Prosjektet har blitt til en bokutgivelse med partitur, intervju, essay og artikler, samt en tur til New York der vi samarbeidet med noen av bransjens fremste akustikere i selskapet ARUP. Her spilte vi på romklangen til Nidarosdomen i deres i studio på Manhattan.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Hvordan forbereder du deg på å være uforberedt? Dette paradokset berører kjernen til friimprovisasjon og eksperimentell musikk. Og vi finner det igjen i alt fra krisehåndtering til skapende kunst. Det er direkte knyttet til action learning/action research som handler om erfaringsbasert læring og forskning. Et annet paradoks er at mange komponister i den eksperimentelle musikken på 1950- og 60-tallet brukte stor grad av improvisasjon i komposisjonene sine, og til og med prøvde å komponere improvisasjoner. Hvor går grensen mellom improvisasjon og komposisjon? Paradokser innen skapende kunst er min drivende lidenskap.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Den amerikanske komponisten John Cage er den direkte årsaken til at jeg fikk lyst til å forske. Musikken hans var ulik all annen musikk jeg hadde hørt og sett tidligere, og behovet for å forstå motivasjonen som lå bak partiturene og musikken hans gjorde at jeg begynte å få interesse for å forske på Cage og den eksperimentelle musikken fra midten av det forrige århundre. Da jeg oppdaget at Cage var motstander av improvisasjon, og at de såkalte ”tilfeldighetene” i hans musikk var noe annet enn i jazzimprovisasjon, ble interessen for å forske videre på dette forsterket.

Min vei inn i musikken begynte en gang i overgangen fra barne- til ungdomsskolen. Jazz- og samtidsmusikk er en sjanger jeg oppdaget relativt tidlig i ungdomsårene, når alle andre var mer pop- og rockorientert. For meg handlet det om å kunne være kreativt involvert i det musikken blir fremført: Å kunne være med på å forme musikken der og da.

Jeg havnet på NTNU fordi det var det stedet improvisasjon var et faglig begrep. Jeg vil jo ikke bare spille musikk, men utforske den, og da ble Jazzlinja ved Institutt for musikk på NTNU et naturlig valg for meg.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Konsertsalen er mitt laboratorium, og eksperimentene er utøvelsen og musikken som blir til, med eller uten partiturer.

Min forskerhverdag består både av konserter og forberedelser til konserter. Øving og innstudering av ny musikk alene eller med andre, både med kolleger og/eller studenter. Ofte betyr dette mye reising i både inn- og utland. Selve forskningen foregår før, under og etter konsertene. Fordi store deler av musikken jeg jobber med oppstår i øyeblikket det blir fremført, er min lab konsertlokalet, og min publisering og formidling skjer i stor grad samtidig med eksperimentet. Slik er improvisasjonsforskning nå.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Kan kunstfagene i større grad benytte seg av mer tradisjonelle publiseringskanaler for å dele kunstnerisk utviklingsarbeid? Min erfaring fra arbeidet som stipendiat og som førsteamanuensis er at kunstfeltet har mye å lære av de mer tradisjonelle vitenskapelige disiplinene hva gjelder vitenskapelig produksjon, og det å dokumentere og dele forskningsresultater med fagfeller. Vitenskapelig publisering i fagfellevurderte tidsskrifter har ikke spesielt høyt fokus innen kunstfagene. Dette er noe jeg kunne tenke meg å drøfte med kolleger i Akademiet for yngre forskere, og dele erfaringene med bidra til å løfte debatten inn i kunstfagene.

Hvordan kan kunstnerisk utviklingsarbeid gi uttelling på lik linje som en fagartikkel og hvilke kriterier skal legges til grunn? Hva er verdien av kunstnerisk utviklingsarbeid i samfunnet og på universitetene? Innen kunstfagene står det kompromissløse utrykket høyt. Mye kunstneriske produksjonen i Norge er av høy internasjonal kvalitet. Den befinner seg gjerne i fronten av kunstfeltet i dag, og grensene skyves stadig. Jeg mener at mye av kunsten som produseres spesielt gjennom Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid har en sterk parallell til basal- og grunnforskning, som også ofte har utfordringer med å vise sin verdi for samfunnet. Kanskje har de mer tradisjonelle vitenskapelige disiplinene også mye å lære av kunstfagene? Dette mener jeg Akademiet yngre forskere kan være en god plattform for å drøfte og synliggjøre.

Katrien De Moor

Hva forsker du på?

Jeg forsker på hvordan mennesker bruker, interagerer med og opplever Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). IKT har på mange måter blitt en vesentlig del av vårt hverdagsliv. Døgnet rundt, på jobb eller på fritida, bruker vi og er vi avhengige av IKT-løsninger som (smarte) objekter eller utstyr og tjenester. Jeg er interessert i å finne ut av hvordan vi mennesker bruker IKT i hverdagen. Hvilke faktorer påvirker brukeropplevelser knyttet til IKT? Hvordan kan vi kartlegge disse påvirkningsfaktorene og få en grunnleggende forståelse av brukeropplevelser av IKT?

Min forskning fokuserer i tillegg på hvordan brukere og andre stakeholdere kan involveres på en kontinuerlig og systematisk måte i utviklingen av nytt IKT-utstyr og bedre IKT-tjenester. Ved å ta bedre hensyn til brukeres og samfunnsmessige behov, kan IKT være en viktig brikke i forhold til å løse store sosiale, miljø- og klima-relaterte og økonomiske utfordringer som verden står overfor.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

De viktige ”puslebrikkene” når man forsker på teknologiopplevelser er spredd ut over ulike disipliner: det handler for eksempel om menneskelige følelser, oppfatninger, forventninger, verdier og oppførsel. Samtidig handler det også om kontekst, interaksjon, utstyr, applikasjoner og protokoller. Det som derfor er utfordrende, men samtidig lærerikt, er at man trenger å samarbeide på tvers av forskjellige disipliner for å få fram hele bildet.

Det finnes imidlertid mange forskjeller mellom de involverte disiplinene: De har for eksempel forskjellig språkbruk, metoder og teoretiske fundamenter. Mange spennende problemstillinger og diskusjoner er derfor knyttet til spørsmålet: Hvordan kan/skal brukeropplevelser og kvalitetsoppfatninger måles? Her er det ulike meninger. Standardiserte, tekniske, retningslinjer fastsetter at eksperimenter i en kontrollert lab setting er veien å gå for å få bedre innsikter i påvirkningen av bestemte (særlig tekniske) faktorer. Menneskeorienterte forskningstradisjoner legger derimot  vekt på kontekst og ‘økologisk validitet’, det vil si i hvor stor grad lab-settingen gjenspeiler den virkelige brukskonteksten.

Andre spennende problemstillinger er f. eks. hvordan brukeropplevelser utfolder seg over lengre tid og kartleggingen av fellestrekk og forskjeller mellom ulike områder (f. eks. helsevesen vs. underholdning).

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskerhverdag omfatter vanligvis forskjellige aktiviteter. Det kan for eksempel være at jeg forbereder en ny brukerstudie sammen med mine kolleger. I forberedelsesfasen utvikler vi studien. Vi bestemmer oss for hvilke(n) metode(r) vi kommer til å bruke, utvikler konkrete instrumenter for å måle / samle inn data vi er interessert i og planlegger praktiske aspekter.

Jeg bruker både kvalitative og kvantitative forskningsmetoder (og oftest en kombinasjon av begge). I gjennomføringsfasen kan du derfor finne meg enten på brukerlabben hvor jeg har lab-eksperimenter, workshoper, i felt hvor jeg intervjuer eller observerer brukere, eller bak skrivebordet mitt (f. eks. når vi bruker nett-baserte skjemaer og ikke snakker direkte med brukere).

I siste fase analyserer vi dataene vi har samlet inn før vi diskuterer og skriver ned resultatene.

En god del av tida går selvfølgelig også med til å lese faglitteratur for å holde meg oppdatert, evaluere andres arbeid, skrive bidrag for vitenskapelige konferanser og tidsskrifter. Også møter og diskuterer jeg ofte med kollegaer fra andre land enten på videokonferanse eller på konferanser, workshoper og andre forskningssammenkomster.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Den første gangen jeg skjønte at forskning var noe jeg gjerne ville gjøre var da jeg skrev masteroppgaven min innen kommunikasjons- og samfunnsvitenskap. Etter min master fikk jeg jobb som juniorforsker i forskningsgruppen MICT – en forskningsgruppe for media og IKT som er en del av Ghent University og iMinds.

Min vei til mitt forskningsfelt var imidlertid ganske tilfeldig. Hovedprosjektet mitt ved MICT handlet om kvaliteten av brukeropplevelser (Quality of Experience). Prosjektet skulle være tverrfaglig, men da det i praksis nesten ikke var noen interaksjon eller samarbeid på tvers av disipliner ble prosjektet i begynnelsen dominert av ingeniører som ikke hadde erfaring med vanlige (ikke-ekspert)  brukere, humanvitenskapelige metoder og litteratur.

I begynnelsen følte jeg meg fullstendig ‘lost in translation’: jeg forsto nesten ingenting av hva de snakket om og vice versa. Det var litt som å komme til et helt ukjent land, hvor folk snakker et språk som du ikke forstår og hvor det brukes regler og tegn som du ikke kjenner. Det fantes mange barrierer, men jeg var (og er fortsatt) overbevist på at brukeres perspektiv burde være bedre tatt hensyn til og at humanvitenskapelige metoder og forskere kan spille en viktig rolle i dette forskningsfeltet.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg har veldig lyst til å jobbe med forskningspolitiske spørsmål som angår mange unge forskere, men som ikke kan takles så lett av en enkel forsker. Blant annet tenker jeg på utfordringene knyttet til midlertidige, korttidsstillinger (med implikasjoner for forskningskontinuitet, karriere-utviklingsmuligheter), sikring av forskningskvaliteten vs. ‘publish or perish’-diskursen, organisasjon av fremtidens forskningssystem og finansieringsmodeller, og ikke minst stimulering av tverrfaglig samarbeid.

Samarbeid på tvers av disipliner innebærer mange utfordringer på forskjellige nivåer. Jeg vil gjerne bidra til utviklingen av konkrete anbefalinger og forskningspolitiske tiltak som bedre kan støtte tverrfaglig samarbeid av høy kvalitet. For eksempel, ved å etablere spesifikke finansieringskanaler eller ved å justere de eksisterende, ved å investere i (u)formelle møteplasser og initiativer for å oppfordre forskere til å komme ut av sin egen boble, ved å stimulere etableringen av delte stillinger på tvers av disipliner, som kan føre til gjensidig lærdom og nye forskningsretninger.

Til slutt har jeg har også lyst til å hjelpe med utviklingen av nyskapende forskningsformidlingsformer / initiativer som kan hjelpe å bygge en mer solid bro mellom ulike forskermiljøer og samfunnsmessige aktører. Det å skape entusiasme for forskning hos yngre generasjoner er i denne sammenhengen særlig viktig.

 

Jan Magnus Aronsen

Hva forsker du på?

Jeg forsker på hjertesykommer og  prøver å utvikle nye typer hjertemedisiner som kan forbedre prognosen for hjertepasienter i framtiden. Kronisk hjertesykdom i dag er blant de vanligste årsakene til død i Norge, og har selv med den beste behandling i mange tilfeller dårligere prognose enn kreftsykdom. Min forskning fokuserer på forstå i detalj hvordan ulike sykdommer som hjerteinfarkt, klaffesykdommer og høyt blodtrykk gradvis nedsetter hjertets evne til å pumpe blod, og deretter bruke denne kunnskapen til å utvikle neste generasjon legemidler mot hjertesykdom. Målet vårt er å utvikle legemidler som beskytter hjertet bedre mot sykdom enn de legemidlene som finnes i dag, slik at hjertepasienter i framtiden kan få bedre prognose og mindre plager i hverdagen.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Legemidler som brukes i dag virker gir ofte plagsomme bivirkninger, og er samtidig ikke kraftige nok til å helbrede hjertesykdom. I teorien vil det være mulig å utvikle målrettet, helbredende behandling av hjertesykdom, men dette har av ulike årsaker ikke vært mulig til nå. Flere nylige forskningsgjennombrudd, blant annet i moderne genteknologi og avanserte bildeteknikker, gjør at vi nå kan få helt ny innsikt i hvordan sykdom skader hjertet over tid.

Denne kunnskapen gir oss nye, spennende muligheter i vår forskning som blant annet har gjort at vi kan utvikle tidlige legemidler som virker direkte motivirker ulike sykdomsprosesser i hjertet. Dermed vil det i teorien være mulig å utvikle «skreddersydde» legemidler som kan helbrede hjertesykdom i framtiden. Dette vil kreve en kombinasjon av nyskapende basalforskning og anvendt forskning på høyt nivå for å lykkes, og å få lov til å jobbe med disse problemstillingene i og sammen med ledende forskningsmiljøer i Norge og utlandet er svært spennende og inspirerende.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Bildeundersøkelser som ultralyd og MR i kombinasjon med ulike hjertekirurgiske teknikker utgjør en viktig del av min forskningshverdag. Samtidig bruker vi mye tid på laboratoriet hvor vi utfører biofysiske og molekylærbiologiske eksperimenter for å studere i detalj hvordan hjertemuskulaturen skades av sykdom. Denne kunnskapen bruker vi til å utvikle potensielle fremtidige legemidler, før vi gjør omfattende testing av hvordan disse fungerer. Forskningsprosjektene våre krever omfattende samarbeid i ulike grupper, og gjør at jeg får jobbe sammen med og lære av mange dyktige forskere og samarbeidspartnere med ulike fagbakgrunner. Hverdagen består videre i å analysere og diskutere resultatene våre, for deretter å formidle resultatene vi oppnår i ulike fora. I tillegg underviser  jeg studenter i ulike fag som medisin og ernæring.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Jeg har vært opptatt av naturvitenskap siden jeg begynte på skolen. Jeg likte spesielt fysikk og biologi, og da jeg begynte å studere medisin synes jeg koblingen mellom elektrisk aktivitet og mekanisk pumpefunksjon i hjertet var ekstra spennende. Jeg oppsøkte derfor et ledende hjerteforskningsmiljø ved Ullevål sykehus som forsket på nettopp disse sammenhengene, og jeg fikk muligheten til å begynne her som studentstipendiat allerede tidlig i studiene. Som student og senere stipendiat fikk jeg jobbet med en rekke spennende forskningsprosjekter og dyktige forskere som har vært til stor inspirasjon, og fått muligheten å gå videre i dybden av og  utvikle de feltene jeg har synes har vært mest spennende og nyttige. Den nære koblingen mellom grunnforskning og muligheter for framtidig nytteverdig hos hjertepasienter har vært en viktig motivasjonsfaktor.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Jeg vil gjennom Akademiet for yngre forskere særlig jobbe med tre forskningspolitiske felter: 1) Å tilrettelegge for å at framtidig forskning i Norge bidrar til forskningrsresultater på beste internasjonale nivå i utvalgte felter. 2) Bidra til at forskningsmiljøer og industri kobles sammen, slik at sentrale forskningsresultater kan omsettes til samfunnsnytte på ulike arenaer. 3) Nyskapende forskningsformidling og undervisning i høyere utdanning, hvor blant annet moderne e-læringsverktøy og sosiale medier i større grad kan bli brukt til å gi økt studiekvalitet i høyere utdanning og bred forskningsformidling.

Monica Aas

Hva forsker du på?

Jeg forsker på risikofaktorer ved alvorlig psykisk lidelse og er spesielt interessert hvordan traumatiske hendelser tidlig i livet påvirker oss. Vi er alle født med ulik grad av sårbarhet for å utvikle en alvorlig psykisk lidelse. Ved å vokse opp i et miljø med mye stress øker risikoen for å utvikle psykotiske lidelser. Psykotiske lidelser kan deles i to grupper, et schizofrenispektrum og et bipolarspektrum. Spesielt pasienter med schizofrenispektrumdiagnose er særlig rammet av forstyrrelser i tenkning og i sanseopplevelser som vrangforestillinger (oppfatninger som ikke stemmer overens med virkeligheten) og hallusinasjoner (oppleve ting som ikke er reelle). Bipolar sykdom er kjennetegnet av oppstemthet (mani- eller hypomani) og nedstemthet (depresjon). Pasienter med en alvorlig bipolar lidelse kan ha psykotiske symptomer slik som vrangforestillinger og hallusinasjoner. Jeg forsker på hvordan genetisk sårbarhet i samspill med tidlig traumatisering påvirker utvikling av psykotiske lidelser.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

Mentale lidelser som schizofreni og bipolar lidelse er av Verdens helseorganisasjon (WHO) rangert som noen av verdens mest krevende sykdomsbyrder. På tross av dette er det fortsatt mye vi ikke vet om mekanismene bak disse lidelsene. Å identifisere mekanismer bak disse lidelsene kan på sikt gi bedre behandling. Forskning innen disse områdene er derfor et viktig nasjonalt prioritert området. De mest spennende problemstillingene innen mitt felt er samhandlingen mellom genetisk sårbarhet og miljørisikofaktorer. Kan vi predikere hvem som er mer sårbare for å utvikle en alvorlig psykisk lidelse, og hvis så, kan vi stoppe utviklingen?

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Min forskningshverdag er ganske allsidig. Jeg  jobber til  daglig  i et tverrfaglige samarbeid med  leger, psykiatere, nevrovitere, biologer, sykepleiere, statikere og psykologer. Tverrfaglig samarbeid er både spennende og berikende. Ved komplekse problemstillinger som mentale lidelser mener jeg et tverrfaglig samarbeid er særdeles viktig. I tverrfaglige team lærer vi av hverandre og skaper synergi.

Jeg bruker mye tid på statistikk, skriving av artikler og opplæring av nye stipendiater, spesielt ved kliniske måleenheter som diagnostikk og symptommål. Jeg veileder fortiden en PhD- student og en masterstudent, samt har akkurat hatt besøk av en psykologistudent fra Glasgow University i 2-3 månder. Ellers reiser jeg en del med jobben og presenterer forsknigsresulater på nasjonale og internasjonale konferanser.

Hvordan ble du interessert i ditt forskningfelt?

Forskning er noe som alltid har interessert meg. Som person er jeg veldig nysgjerrig og stiller spørsmål med det meste. Min interesse for hvordan hjernen virker har vel vokst frem over tid. Da jeg kom inn i feltet forstod jeg hvor mange spørsmål som fortsatt var uløst. Dette pirret min nysgjerrighet.

Det var vel særlig arbeidet til Charles B. Nemeroff og Carmine Pariante som virkelig vekket min interesse for forskning på stress: hvordan stress og hjernen påvirker hverandre, hvor sårbare vi kan være og hvor forskjellige vi kan være. Dyktigheten til disse forskerne inspirerte meg til å fortsette i samme spor. Andre forskere som har inspirert meg er Elaine Walker og stress sårbarhetsmodellen i psykose – særlig artikkelen hennes fra 1997 «Schizophrenia: a neural diathesis-stress model». I 2014 var jeg så heldig å være del av et symposium med henne i Montreal, Canada. Å presentere data sammen med henne og diskutere ideer var et stort øyeblikk. En annen viktig forsker som har inspirert meg er Bruno Etain fra Paris. Vi har diskutert mye sammenhenger mellom tidlig traumatisering og kliniske symptomer ved bipolar lidelse og jeg har lært mye av han. Nå skal vi forhåpentligvis snart i gang med å se på tidlig stress og aldring! Jeg vil også trekke frem den inspirerende forskningsgruppen jeg er del av i Oslo, nemlig Norment Kg Jebsen senter for psykoseforskning ledet av Ole A. Andreassen og Ingrid Melle. Jeg har lært mye av å jobbe med Ole og Ingrid. Sist men ikke minst vil jeg nevnte Sir Robin Murray som jeg var så heldig å jobbe med under PhDen i London. Han er en banebrytende forsker innen psykose og en særdeles kunnskapsrik og inspirerende person. Arbeidet hans har vel vært en viktig grunn til at jeg er i psykoseforskningssporet.

Å ha en psykotisk lidelse er en enorm byrde for vedkommende og kostbart for samfunnet (stor sjanse for at personen er ute av jobb etc). Å forstå mer av mekanismene bak lidelsene kan på sikt bedre behandling og gi bedre liv for de som er rammet. Kanskje en til og med kan stoppe utviklingen på et tidlig stadium slik at sykdomsforløpet enten kan bli unngått eller kortet ned betraktelig.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Å utvikle humanistenes podcast hadde absolutt vært veldig moro. Formidling er noe vi kan bli bedre på og et område Akademiet for yngre forskere kan ha en viktig rolle. Forskningspolitikk er jeg også opptatt av, blant annet likestilling (få flere kvinner inn i forskningen), finanisering av fri forskning, og tenuretrack. Jeg er også veldig opptatt av viktigheten med gode forskningssamarbeid på tvers av land. Ved å knytte bånd med tilsvarende foreninger for unge forskere i utlandet og forskere generelt kan vi øke flyt av kunnskap og samarbeid på tvers av land. Å være medlem av Akademiet for yngre forskere gir meg muligheten til å styrke formidling av min egen forskning, samt møte andre forskere som brenner for tverrfaglighet og være med i et tverrfaglig nettverk.

Einar Duenger Bøhn

Hva forsker du på?

Jeg forsker hovedsakelig innenfor et område av filosofien som heter metafysikk, som omhandler de mest generelle og grunnleggende strukturene i virkeligheten. Den røde tråden i forskningen min er forholdet mellom en helhet og dets deler, samt begrepet om identitet. Hva er for eksempel forholdet mellom et hydrogenatom og dets deler? Eller hva er forholdet mellom en menneskekropp og dets deler? Er mer generelt en helhet noe annet enn bare dens deler? Jeg har forsket på muligheten for at det alltid må være et forhold bestående av identitet. Det vil si at et hydrogenatom, en menneskekropp, eller en hvilken som helst annen helhet er en og samme ting som alle dets deler (satt sammen). Helheten er rett og slett ingenting annet enn dets deler og alle dets deler er ingenting annet enn helheten!

Jeg forsker også aktivt på forskjellige problemstillinger innenfor vitenskapsfilosofi, religionsfilosofi, filosofisk logikk og etikk; noe av det relatert til min forskning på identitet- og deler-helhet-forholdet innenfor metafysikk. Det er også nettopp det som er så spennende med akkurat det jeg forsker mest på: det har følger for veldig mye annet da alt står i et eller annet slags identitets- og deler-helhet-forhold.

Hva er de mest spennende problemstillingene innenfor ditt fagfelt?

I filosofien er vel egentlig alt like spennende til syvende og sist, men hvis jeg blir presset vil jeg nok si at de gode gamle filosofiske problemstillingene fortsatt er de mest interessante, og utfordrende. Jeg synes for eksempel at spørsmålet om hva verden egentlig består av er et av de mest interessante og utfordrende av alle spørsmål. Det er også det jeg stort sett forsker på. Men jeg synes også det å forstå forholdet mellom våre tanker om en ting og den tingen selv også er noe av det mest interessante, og utfordrende. Og hva det bevisste, rasjonelle menneskelivet (samt livet mer generelt) egentlig er for noe; det er også noe av det mest gåtefulle jeg kan tenke meg, noe jeg tror vi ikke er i nærheten av å ha funnet et svar på. Det er også for tiden en interessant trend innenfor metafysikk som går på om det finnes en egen bestemt type metafysisk forklaring som skiller seg fra alle andre typer forklaringer. En vanlig forklaringstype er å oppgi årsakene til noe, men i stedet for å oppgi årsakene til noe, forsøker en metafysisk forklaring å oppgi i kraft av hva det består. Dette er en spennende trend, synes jeg; en trend jeg faktisk har kastet meg litt på i det siste.

 Hvorfor og hvordan ble du interessert i ditt forskningsfelt?

Min interesse for filosofi begynte for alvor i 17-års alderen da jeg var et år som utvekslingsstudent i California. Jeg var på den tiden veldig opptatt av kunst og musikk, og på musikkfronten spesielt The Doors. Jeg fikk tilfeldigvis en biografi om Jim Morrison av en sekretær på skolen som hadde sett at jeg gikk med en t-skjorte med bilde av Jim Morrison på. Da jeg leste boken oppdaget jeg at Jim Morrison leste mye filosofi, og var spesielt opptatt av Platon, Nietzsche og Freud. Så jeg tok, ganske tilfeldig, en titt på tekster av disse selv, og ble hektet. Jeg husker ikke helt hvorfor, men spesielt hektet ble jeg på Platons Drikkegildet, Nietzsches Slik talte Zarathustra, samt Freuds tekster om drømmetydning. Spesielt det å lese Nietzsche slo meg som noe av det mest interessante jeg noen gang hadde opplevd. Jeg endte opp med å lese alt jeg kom over av disse tre tenkerne, og oppsøkte aktivt andre relaterte tekster. Etter endt videregående skole begynte jeg å studere på Universitetet i Oslo med tanke på å studere nettopp psykologi og filosofi, noe jeg også gjorde. Etter første møte med såkalt analytisk filosofi på grunnfag i filosofi, det vil si den delen av filosofien som legger spesielt vekt på logikk og argumentasjon i sin fremgangsmåte, og spesielt da den amerikanske filosofen David Lewis sine tekster, var løpet kjørt (og Platon, Nietzsche og Freud umiddelbart glemt!); og siden da har jeg egentlig aldri sett meg tilbake. Det var noe med den klarttenkende, argumentative og logisk stringente behandlingen av de klassisk store og dype spørsmålene som tiltalte meg med den såkalte analytiske filosofien.

Hvordan ser din forskerhverdag ut?

Bortsett fra å kontinuerlig lese relevante fagartikler hvor som helst, når som helst, tilbringer jeg det meste av forskningstiden min på kontoret, hvor jeg rett og slett tenker og skriver på egne manuskripter, i tillegg til å utveksle kommentarer på nasjonale og internasjonal kollegaers arbeider. En slik hverdag foregår stort sett ved at jeg sitter, ligger, står, går frem og tilbake, prater og argumenterer høyt med meg selv, skriver ut og kritiserer ideer og argumenter i notatbøker og på veggtavlen min, alt sammen iblandet å gå frem og tilbake til macen min for å skrive på manuskripter, og utveksle e-poster, kommentarer og av og til Skype-samtaler med internasjonale kollegaer. I tillegg til slik kvalitetstid alene på kontoret, leder jeg også tre forskningsgrupper som jevnlig møtes til diskusjon, og jeg organiserer og deltar jevnlig på nasjonale og internasjonale workshops og konferanser, både i Norge og i utlandet. Jeg forsøker også å bidra jevnlig på diverse formidlingsaktiviteter. Til sist, men ikke minst, holder jeg en til to forelesninger i uken, med mange interesserte og flinke studenter til stede. Alt dette er viktige og inspirerende deler av min forskningshverdag.

Hvilke saker vil du jobbe for gjennom Akademiet for yngre forskere?

Det jeg først og fremst ønsker å jobbe for er å skape et dynamisk og konstruktivt forhold mellom instituttene og universitetene i Norge, både hva gjelder undervisning og forskning, og både internt og på tvers av fagområder. Jeg ønsker at det skal være en helt naturlig og byråkratisk uproblematisk ting at vi deler på undervisning, kurs og seminar på tvers av institutter og universiteter, både for ansatte og studenter. Jeg ønsker også at det skal være helt naturlig at vi deler informasjon, deltar og inviterer hverandre på workshops og konferanser. Med andre ord, jeg ønsker ikke institutter og universiteter i Norge som er lukket for hverandre, og som kun ser seg selv og internasjonale miljøer (og stjerner); jeg ønsker institutter og universiteter i Norge som er åpne for hverandre, og som ser seg selv som en del av et nasjonalt universitetsmiljø med gode felles internasjonale relasjoner. Jeg ønsker selvfølgelig nasjonal og internasjonal konkurranse, men konstruktiv slik konkurranse som forsøker løfte helheten, ikke bare enkelte deler.